Gir snart opp..

[AnonymBruker]

Jeg er psykisk syk, og har vært det noen år. Føler at jeg ikke får den hjelpen jeg trenger, og nå vet jeg seriøst ikke hva jeg skal gjøre lengre. Jeg blir bare sendt rundt i systemet, og ingen tar meg på alvor, ingen forstår hvor mye jeg sliter. Den behandlingen jeg får virker ikke i det hele tatt, den gjør meg bare verre, men ingen vil høre på det jeg har å si om hva jeg trenger og har hatt nytte av tidligere.

Hva gjør man når det er sånn, når man skjønner at man trenger hjelp men ikke får den? Jeg fungerer ikke i hverdagen i det hele tatt, og er drittlei av å ha det sånn som dette! Problemene mine blir bare bagatellisert og ingen skjønner hvor vanskelig jeg har det (selv om jeg prøver å fortelle).

Jeg gir snart opp å prøve å få noe hjelp i dette idiotiske systemet..

[Gjest test123]

Men hva er det du sliter med?

[AnonymBruker]

Personlighetsforstyrrelser, selvskading, suicidalitet, traumer, spiseforstyrrelser, angst (for å nevne noe..).

TS

[Gjest survivor]

Vil nok tro dette merkes på skolen,noe annet er utenkelig. Har de ekstra tiltak der?Ja kjenner unger på 8 som har sluppet bestikk ved bordet, spiser med fingrene. Foreldrene orker ikke bråk ved matbordet.

Høres veldig dumt ut, men en fin måte å komme seg igang igjen kan være å begynne med en eller annen sport. Da har du noe meningsfylt å fylle dagene med, og du kan også møte andre folk(om du vil).

Det fine er at du kan sette deg konkrete mål, men husk at de må være realistiske. For hvert mål du når, blir selvtilliten gradvis høyere:)-Og når du skal i seng, og tankene kommer så er du for sliten til å være våken å "tenke".

Hjernen er en vanedanner, så over tid vil disse tankene bli borte. Fordi du har glemt å tenke på dem.

Vil du virkelig ikke drive med sport, så kan du starte med noe annet. Prøv å male? Eller har du lys tå lære deg å jodle? Sett i gang et lite privat prosjekt, det hjelper mer en man tror.

[tøydokka]

Hva slags form for hjelp tror du selv du kunne hatt nytte av? Hva kan hjelpeapparatet bidra med for at du kan mestre livet ditt bedre enn du gjør nå?

[Gjest survivor]

Wooops! Så ikke at det sitatet var der, skulle kommentere noe i sted, så glemte jeg det vist :gjeiper:

[AnonymBruker]

Høres veldig dumt ut, men en fin måte å komme seg igang igjen kan være å begynne med en eller annen sport. Da har du noe meningsfylt å fylle dagene med, og du kan også møte andre folk(om du vil).

Det fine er at du kan sette deg konkrete mål, men husk at de må være realistiske. For hvert mål du når, blir selvtilliten gradvis høyere:)-Og når du skal i seng, og tankene kommer så er du for sliten til å være våken å "tenke".

Hjernen er en vanedanner, så over tid vil disse tankene bli borte. Fordi du har glemt å tenke på dem.

Vil du virkelig ikke drive med sport, så kan du starte med noe annet. Prøv å male? Eller har du lys tå lære deg å jodle? Sett i gang et lite privat prosjekt, det hjelper mer en man tror.

Jeg har veldig lite overskudd og orker veldig lite. Sliter også med å være sammen med andre, så sport er ikke akkurat noe for meg. MEN - jeg har en hobby som jeg prøver å drive med i gode perioder. Det er noe jeg gjør for meg selv, men jeg får glede av det

Hva slags form for hjelp tror du selv du kunne hatt nytte av? Hva kan hjelpeapparatet bidra med for at du kan mestre livet ditt bedre enn du gjør nå?

Det er vanskelig å si noe konkret om hva som vil hjelpe, fordi jeg egentlig ikke har opplevd at noe hjelper. Det er et par ting som jeg føler har hjulpet litt (det har i alle fall ikke gjort ting verre), men når jeg nevner det får jeg bare høre at "den type oppfølging/behandling bruker ikke å være bra".

Det jeg vet at jeg trenger, det er stabilitet, forståelse, nok oppfølging og ikke for mange personer å forholde meg til. Likevel blir jeg sendt rundt i systemet, må bli kjent med nye personer hele tiden, får ikke den oppfølgingen jeg trenger - og dette fører til at jeg blir verre.

Jeg har prøvd å fortelle hva jeg tenker og føler angående behandling, og jeg har prøvd å fortelle hvor vanskelig jeg faktisk har det. Jeg føler at ingen tar meg på alvor, at alle problemene mine blir bagatellisert og at ingen tror på meg når jeg forteller hvordan jeg har det. Det er veldig frustrerende, og for hver gang jeg føler meg avvist blir det ennå vanskeligere å snakke om ting, som fører til at jeg låser meg helt og ikke klarer å snakke i det hele tatt..

Jeg vil jo gjerne bli bedre, men jeg klarer det ikke alene! Dette er ikke noe forbigående, jeg har slitt i mange år, jeg klarer ikke å fungere verken i jobb eller i hverdagslivet. Likevel virker det som om ingen er interesserte i å gi meg hjelp

TS

[AnonymBruker]

Jeg blir bare mer og mer frustrert, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.. Det er så vondt å føle at ingen bryr seg om hvorvidt du har det bra eller ikke. Hva må jeg gjøre for at noen skal forstå???

[Mari*Nade]

Hva med å evt skrive et brev til lege/behandler du har nå hvor du forklarer problemet? Det kan ofte være enklere å sette seg inn i situasjonen for andre når de leser det svart på hvitt! Prøv å skriv saklig, men få fram hvor fortvilet du er og at du ikke blir hørt. Det er viktig at du får den behandlingen som DU føler er riktig for deg, selv om den ikke pleier å fungere.

Lykke til

[Gjest Loverdose]

Know the feeling, er der selv i skrivende stund.

For å si det slik, i Norge er psykiatrien og helsearbeidet ufattelig dårlig. At du blir sendt rundt i systemet og ikke får den hjelpen du trenger, er ingen overraskelse. Det at du ønsker hjelp og leter etter hjelp er bra, det viser at du ønsker å gjøre noe med deg selv og at du er motivert til å bli frisk, at du tar imot råd, tips, hjelp og det som trengs for å sparke deg i gang til å bli frisk og få et bedre liv.

Greia er at egentlig er ikke dette et samarbeidsprosjekt, man må løse sine problemer selv. Det er du alene som kan få ordne på livet ditt, det er du alene som må kjempe imot problemene, eneste hjelpemidlene du kan få på halvveien er eventuelt medisin og samtaleterapi. Og så klart støttepenger fra NAV eller lignende, men dette er ikke det som skal til for at alt skal bli 100% stabil. Det er din indre viljestyrke og motivasjon som skal til for at du kan få en bedre hverdag og bli frisk. Selv har jeg egentlig ikke oppnådd noe som helst ved hjelp av samtaleterapi eller medisiner. Samtaleterapi er helt ok, jeg kan snakke om problemene mine og få en liten veiledning til hvordan jeg kan takle problemene mine og løse opp tankemønstrene som vandrer fritt oppi hodet på meg. Men dette må jeg igjen gjøre alene, psykologen kan på ingen som helst måte forandre tankegangen min og pushe meg til det ulitimate, det er jeg selv som må gjøre. Det krever en viss styrke fra sin egen side til å greie dette. Medisin kan hjelpe på psyken og stabilisere psyken, eventuelt gjøre at en føler seg litt bedre, at tankene blir mer positive - men så klart er det ikke alltid dette fungerer så fantastisk bra heller.

Det jeg sier er ikke at du skal skyve alt av hjelp innen for Helse Norge bort, men at du må huske at du selv må virkelig jobbe med deg selv. Samtaleterapi, økonomisk støtte og medikamenter vil kanskje utgjøre 10%, men de gjenstående 90% må du selv jobbe med. Alt sitter i hodet ditt og det er kun du som kan utgjøre en forskjell. Hvordan du skal gjøre det og hvordan du kan gjøre det, aner jeg dessverre ikke, jeg leter selv etter en måte å få en bedre hverdag på - men greia er at jeg ikke gir opp, at jeg fortsatt ser et lys i enden av tunnelen. Det er greit at verden er et helvete til tider, men der er jo noen små lyspunkt også! Se opp til dem og husk dem, verden er ikke et stort helvete 24 timer i døgnet med mindre enn ønsker at den skal være det.

Nå babler jeg kanskje litt her, men håper det hjelper på. Håper du til slutt får den hjelpen du søker og at du kommer deg godt og sterkt på beina igjen. Men husk at ALT hviler på dine skuldre, det er din psyke og du er sterk nok til å rette opp i den om du virkelig ønsker! Du har rett til hjelp og støtte, og de kommer nok til å ta deg seriøst etterhvert. Hva med privat psykolog, eventuelt et besøk til legen? Fungerer ikke den daværende psykologen eller legen - bytt. Prøv og prøv og prøv, ikke gi opp, det er det dummeste du kan gjøre. Du er sterk nok til å skrive dette og søke hjelp på et forum, da er du også sterk nok til å prøve videre i hverdagen.

Lykke til!

[Gjest LYSVING]

Da sier du stopp å hjelper deg selv. Du har begynt:)

Endret 30. mai 2012 av LYSVING

[AnonymBruker]

Hva med å evt skrive et brev til lege/behandler du har nå hvor du forklarer problemet? Det kan ofte være enklere å sette seg inn i situasjonen for andre når de leser det svart på hvitt! Prøv å skriv saklig, men få fram hvor fortvilet du er og at du ikke blir hørt. Det er viktig at du får den behandlingen som DU føler er riktig for deg, selv om den ikke pleier å fungere.

Lykke til

Ja, jeg har faktisk vurdert det. Problemet er bare, at jeg føler jeg allerede har sagt alt det jeg eventuelt kunne ha skrevet ned, og at det da ikke vil være noen vits å skrive det ned heller. Er også redd for hvordan jeg vil reagere dersom noen avviser meg etter at jeg har skrevet ned det jeg tenker - for meg føler det veldig personlig å skrive, og det vil nok ikke føles godt dersom jeg føler at jeg blir avvist da..

Nå babler jeg kanskje litt her, men håper det hjelper på. Håper du til slutt får den hjelpen du søker og at du kommer deg godt og sterkt på beina igjen. Men husk at ALT hviler på dine skuldre, det er din psyke og du er sterk nok til å rette opp i den om du virkelig ønsker! Du har rett til hjelp og støtte, og de kommer nok til å ta deg seriøst etterhvert. Hva med privat psykolog, eventuelt et besøk til legen? Fungerer ikke den daværende psykologen eller legen - bytt. Prøv og prøv og prøv, ikke gi opp, det er det dummeste du kan gjøre. Du er sterk nok til å skrive dette og søke hjelp på et forum, da er du også sterk nok til å prøve videre i hverdagen.

(Klipte ut litt av quoten, den var så lang).

Jeg vet at jeg må gjøre jobben selv, men jeg klarer det rett og slett ikke alene. Jeg har prøvd det før, uten hjelp fra psykiatrien, og det førte til et veldig stort tilbakefall og mye, mye større problemer. Jeg trenger hjelp til å klare å tenke de rette tankene og gjøre de rette tingene, og jeg trenger hjelp til å klare å forstå meg selv og mine reaksjoner. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal få den hjelpen..

Jeg har byttet behandler nesten oftere enn jeg har byttet sokker de siste årene, jeg rekker ikke å være lenge nok hos noen til de blir kjent med meg en gang. Jeg vil gjerne finne "den rette", men all denne byttingen tar veldig på (i alle bortsett fra et tilfelle er det ikke jeg som har bedt om bytte, men behandler). Om det er privat eller ikke spiller ingen rolle for meg, bare jeg finner noen som kan hjelpe meg.

TS

[Gjest Loverdose]

(Klipte ut litt av quoten, den var så lang).

Jeg vet at jeg må gjøre jobben selv, men jeg klarer det rett og slett ikke alene. Jeg har prøvd det før, uten hjelp fra psykiatrien, og det førte til et veldig stort tilbakefall og mye, mye større problemer. Jeg trenger hjelp til å klare å tenke de rette tankene og gjøre de rette tingene, og jeg trenger hjelp til å klare å forstå meg selv og mine reaksjoner. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal få den hjelpen..

Jeg har byttet behandler nesten oftere enn jeg har byttet sokker de siste årene, jeg rekker ikke å være lenge nok hos noen til de blir kjent med meg en gang. Jeg vil gjerne finne "den rette", men all denne byttingen tar veldig på (i alle bortsett fra et tilfelle er det ikke jeg som har bedt om bytte, men behandler). Om det er privat eller ikke spiller ingen rolle for meg, bare jeg finner noen som kan hjelpe meg.

TS

Virkelig trist å høre at du virkelig prøver å få hjelp, men at ingen vil høre på deg og at du må bytte behandler så ofte. Huff.

Eneste jeg da kan råde deg til er å fortsette og prøve. Regn med mer bytting fremover, til slutt kommer du nok til å finne en behandler som ønsker å hjelpe deg og som gir deg akkurat den hjelpen du trenger. Prøv litt mer, kanskje en psykolog innen fra en annen by eller et annet område kan hjelpe deg? Kontakt lege, NAV osv. Prøv alle slags muligheter. Alt ordner seg til slutt skal du se.

[Gjest LYSVING]

DU klarer det, og du er ikke alene. EN ting du kanskje kan gjøre er å melde deg inn. Tror det finnes noe som heter gruppe samtaler?

Endret 30. mai 2012 av LYSVING

[AnonymBruker]

Virkelig trist å høre at du virkelig prøver å få hjelp, men at ingen vil høre på deg og at du må bytte behandler så ofte. Huff.

Eneste jeg da kan råde deg til er å fortsette og prøve. Regn med mer bytting fremover, til slutt kommer du nok til å finne en behandler som ønsker å hjelpe deg og som gir deg akkurat den hjelpen du trenger. Prøv litt mer, kanskje en psykolog innen fra en annen by eller et annet område kan hjelpe deg? Kontakt lege, NAV osv. Prøv alle slags muligheter. Alt ordner seg til slutt skal du se.

Jeg skal sannsynligvis bytte behandler nå (igjen), men jeg er jo avhengig av å ha en person som kan litt om det jeg sliter med. Og ikke minst, en person som føler at h*n forstår problemene mine. Det er jo derfor jeg har byttet så mye, fordi jeg har vært for vanskelig å behandle.. Vanskelig for meg å reise noe særlig, da det er langt til neste DPS.

DU klarer det, og du er ikke alene. EN ting du kanskje kan gjøre er å melde deg inn. Tror det finnes noe som heter gruppe samtaler?

Melde meg inn hvor?

Gruppeterapi er ikke aktuelt for meg.

TS

[tøydokka]

Med den innstillingen du gir uttrykk for her, er det ikke rart du ikke blir bedre. Jeg kan lett forestille meg at du ikke engang gidder å prøve ut ulike behandlinger du blir anbefalt. "Nei, trening er ikke noe for meg.. Gruppeterapi er uaktuelt. Ingenting hjelper..Ingen forstår meg, og ingen synes synd på meg.." Menneske, våkn opp, og ta ansvar for ditt eget liv!

[AnonymBruker]

Med den innstillingen du gir uttrykk for her, er det ikke rart du ikke blir bedre. Jeg kan lett forestille meg at du ikke engang gidder å prøve ut ulike behandlinger du blir anbefalt. "Nei, trening er ikke noe for meg.. Gruppeterapi er uaktuelt. Ingenting hjelper..Ingen forstår meg, og ingen synes synd på meg.." Menneske, våkn opp, og ta ansvar for ditt eget liv!

Jeg har prøvd alt jeg har blitt foreslått av behandlinger og medisiner, bortsett fra en ting. Grunnen til at jeg har sagt nei til den tingen er fordi det er så utrolig utfordrende for meg at jeg ikke føler meg klar for det. Jeg har sagt at jeg skal vurdere å prøve det når jeg føler blir bedre. Det er ikke enkelt å kjempe seg ut av psykisk sykdom, og en del ting er utrolig tøffe å jobbe med. En del typer behandlinger krever en viss fungering før man setter i gang med det, og å begynne for tidlig kan gjøre ting verre.

Og beklager, men jeg klarer ikke dette alene. Jeg vil gjerne bli frisk, og jeg har jobbet hardt med det i flere år uten at jeg føler at jeg blir friskere (tvert i mot). Det er ikke nok å bare ville bli frisk, for å bli frisk.

TS

[AnonymBruker]

Med den innstillingen du gir uttrykk for her, er det ikke rart du ikke blir bedre. Jeg kan lett forestille meg at du ikke engang gidder å prøve ut ulike behandlinger du blir anbefalt. "Nei, trening er ikke noe for meg.. Gruppeterapi er uaktuelt. Ingenting hjelper..Ingen forstår meg, og ingen synes synd på meg.." Menneske, våkn opp, og ta ansvar for ditt eget liv!

Nå må man ikke glemme at psykisk sykdom nettopp går utover motivasjon, innsatsvilje og gjerne også selvinnsikt. Derfor er det vanskeligere å "våkne opp og ta ansvar for sitt eget liv"!

TS: Har du individuell plan og ansvarsgruppe?

[AnonymBruker]

Nå må man ikke glemme at psykisk sykdom nettopp går utover motivasjon, innsatsvilje og gjerne også selvinnsikt. Derfor er det vanskeligere å "våkne opp og ta ansvar for sitt eget liv"!

TS: Har du individuell plan og ansvarsgruppe?

Ja, og så er det jo helt umulig å klare ting på egenhånd. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å bli frisk, og trenger noen som kan fortelle meg hva jeg skal gjøre, og noen som kan hjelpe meg å endre tankene mine.

Nei, jeg har ikke det, men jeg har tenkt å be om IP. Ansvarsgruppe er det ingen vits i å ha, da jeg ikke har noen som kan sitte i den.

TS

[Gjest SummerJudith]

:/ ikke gi opp! du er sterk jeg føler med deg.. systemet er bare idiotisk. det hjelper ikke en dritt, men ikke gi opp fordet! ikke la dem vinne.. har du noen dyr eller noe? det kan hjelpe (: eller begyn å spill musikk for eksempel.. jeg har posttraumatisk stresslidelse som ødelegger mye for meg.. og jeg har også lyst til å gi opp noen ganger fordi det ødelegger så mye og hjelp ikke hjelper men jeg gjør det ikke for jeg vil ikke tape vis du skjønner.

hold ut kjære deg, du klarer det