Panikkangst

[Bekky33]

Har den senere tid blitt angrepet av panikk anfall hvor jeg ikke klarer å kontrollere verken kroppen eller følelsene mine. Det føles ut som om alt inni meg bare eksploderer, og kroppen blir tung som bly. Hjerter humper av gårde, hyperventilerer og gråter mye. Har noen der ute noen gode tips på hvordan man kan takle slike anfall, og ikke være så redd for at det skal skje igjen. Spesielt på "upassende" steder. Jeg har en del kunnskap om panikk anfall og angst generelt, men ikke pokker om jeg klarer å kontrollere anfallene. Jeg mangler nå livsglede, og livskvaliteten har sunket betraktelig. Jeg er påsøken etter en psykolog da jeg ikke takler alle disse følelsene noe mer. Det fungerte lenge å løpe fra dem, men ikke nå lenger. Jeg orker ikke å føle det slik noe mer. Kan noen hjelpe meg med noen gode tips som kan fungere til jeg får en psykolog? Jeg er desperat!!

[Nusseli]

Det är oftast någonting som "trigger" paniken. Tex stress, lite sömn, oro etc.. Du kanske inte tänker på det själv men försök att hitta de sakerna som du borde vara lite mer försiktig med.

Ta det lugnt, det går över och det är faktiskt ganska vanligt. Trygghet hjälper ofta så tänk ut något som betyder trygghet, stäng ögonen och tänk på det medan du koncentrerar dig på att andas lååååångsamt

[Bekky33]

Det är oftast någonting som "trigger" paniken. Tex stress, lite sömn, oro etc.. Du kanske inte tänker på det själv men försök att hitta de sakerna som du borde vara lite mer försiktig med.

Ta det lugnt, det går över och det är faktiskt ganska vanligt. Trygghet hjälper ofta så tänk ut något som betyder trygghet, stäng ögonen och tänk på det medan du koncentrerar dig på att andas lååååångsamt

Takk for tipset. Jeg skal prøve dette neste gang. Jeg vet det er vanlig å få det, kjenner mange rundt meg som har hatt problemer med det i over et år. Jeg vil prøve å gjøre alt for slippe å ha slike problemer så lenge. Det hindrer meg i så mange sosiale aktiviteter føler jeg av redsel for at det skal skje. Jeg håper at jeg og kan klare å bli kvitt eller hvert fall løse de problemene som jeg vet er med på å løse ut anfallene. Jeg vet bare at jeg ikke klarer å løse de på egenhånd. Men anfallene må jeg klare selv på en måte...

[Nusseli]

Huvudanledningen till att det dök upp från början har du nog rätt i att du behöver hjälp att ta dig igenom. Men om du hittar de "små" sakerna som triggar fram det så är det också en trygghet i sig.

Det sitter ju i hjärnan (tankarna) så koncentrera dig på tankarna kring det. Har du ingen du litar på som du spenderar mycket tid tillsammans med? Det kan vara lurt att ha ett slags trygghetsord/mening som den personen också vet om. Är du ute bland folk så kan den här personen hjälpa dig. Ofta hjälper det att bara veta att det finns en till som vet. Ta en neutral mening som ni övar in "Idag er det sol og jeg liker jordbær".

Nu vet jag ingen om det är egentligen förutom egna erfaringar. Fick det ett par år efter att jag förlorade mamma. Att andas riktigt och ha ett trygghetsnät var det som hjälpte mig. Framför allt det att inse att det inte var direkt farligt (även om det var helt fruktansvärt i stunden). Det värsta som kan hända är att du svimmar och börjar andas vanligt igen, kanske skämmer du ut dig lite grann innan det händer men vem bryr sig? Då har du gett åskodarna ett samtals ämne i ett par veckor bara

[Bekky33]

Det er sant! Foreløpig er jeg litt usikker på hva trigger det. Det kan komme i hvilken som helst situasjon, og uavhengig om jeg har det bra eller ikke akkurat da. Men er det normalt å bli ordentlig svimmel og lett i hodet når det skjer?

Jeg har et par gode venner som vet om det, og har valgt å være åpen om det. Men i mannen min er det ikke mye støtte i. Jeg vet ikke om han virkelig forstår hva jeg går igjennom eller om han bare ikke bryr seg. Det er vanskelig å snakke med han om det. Broren min kome med noen gode om å hilse på panikken når den først kommer som en venn. Føler at det hjelper litt.

Huvudanledningen till att det dök upp från början har du nog rätt i att du behöver hjälp att ta dig igenom. Men om du hittar de "små" sakerna som triggar fram det så är det också en trygghet i sig.

Det sitter ju i hjärnan (tankarna) så koncentrera dig på tankarna kring det. Har du ingen du litar på som du spenderar mycket tid tillsammans med? Det kan vara lurt att ha ett slags trygghetsord/mening som den personen också vet om. Är du ute bland folk så kan den här personen hjälpa dig. Ofta hjälper det att bara veta att det finns en till som vet. Ta en neutral mening som ni övar in "Idag er det sol og jeg liker jordbær".

Nu vet jag ingen om det är egentligen förutom egna erfaringar. Fick det ett par år efter att jag förlorade mamma. Att andas riktigt och ha ett trygghetsnät var det som hjälpte mig. Framför allt det att inse att det inte var direkt farligt (även om det var helt fruktansvärt i stunden). Det värsta som kan hända är att du svimmar och börjar andas vanligt igen, kanske skämmer du ut dig lite grann innan det händer men vem bryr sig? Då har du gett åskodarna ett samtals ämne i ett par veckor bara

[Lura Lotta]

Jeg hadde en lang prat med psykologen min om akkurat det å kontrollere panikk anfall.

Og da jeg sa " jeg prøver så godt jeg kan å få det under kontroll" så sier han at det trenger jeg ikke å gjøre. Fordi hjernen/kroppen er laget sånn at den skal kunne roe seg ned helt selv. Og at det eneste jeg kan gjøre er å prøve å ikke bekymre meg.

Jeg sier " jeg prøver å kontrollere tankene mine hele tiden", men så sier han at det går ikke å kontrollere tanker, men bekymringer kan man til en viss grad kontrollere ved å bytte tankemønster. Om du skjønner?

Altså.. Det er forskjell på realistisk frykt og urealistisk frykt.

Sånn som i mitt tilfelle så kan jeg la meg selv engste meg for å dra til legen pga redselen for at noe skal være galt (dette er realistisk), men det gjør jeg ikke.

Jeg engster meg for hva som kan skje på veien, i forhold til å møte på andre mennesker, mennesker ser på meg. SKUMMELT!(dette er ikke en reel frykt i og med at det finnes ingen grunn til at det skal skje noe), Jeg er redd for å gå ut i seg selv, og hver gang jeg prøver å finne grunner så er det jo bare fordi jeg er redd for hva andre skal synes om meg. Men hva har det egentlig å si for meg da?

Sånn egentlig (?)..

Etter at jeg fikk det pressa inn sånn i 6 mnd av psykologen så begynte automatisk bekymringene og panikk angsten å roe seg ned. Og jeg begynte å tenke på en helt annen måte uten at jeg gjorde noe som helst, annet enn å faktisk høre på psykologen min, og jeg må si jeg har lært utrolig mye av å ta det han sier seriøst.

[Bekky33]

Jeg hadde en lang prat med psykologen min om akkurat det å kontrollere panikk anfall.

Og da jeg sa " jeg prøver så godt jeg kan å få det under kontroll" så sier han at det trenger jeg ikke å gjøre. Fordi hjernen/kroppen er laget sånn at den skal kunne roe seg ned helt selv. Og at det eneste jeg kan gjøre er å prøve å ikke bekymre meg.

Jeg sier " jeg prøver å kontrollere tankene mine hele tiden", men så sier han at det går ikke å kontrollere tanker, men bekymringer kan man til en viss grad kontrollere ved å bytte tankemønster. Om du skjønner?

Altså.. Det er forskjell på realistisk frykt og urealistisk frykt.

Sånn som i mitt tilfelle så kan jeg la meg selv engste meg for å dra til legen pga redselen for at noe skal være galt (dette er realistisk), men det gjør jeg ikke.

Jeg engster meg for hva som kan skje på veien, i forhold til å møte på andre mennesker, mennesker ser på meg. SKUMMELT!(dette er ikke en reel frykt i og med at det finnes ingen grunn til at det skal skje noe), Jeg er redd for å gå ut i seg selv, og hver gang jeg prøver å finne grunner så er det jo bare fordi jeg er redd for hva andre skal synes om meg. Men hva har det egentlig å si for meg da?

Sånn egentlig (?)..

Etter at jeg fikk det pressa inn sånn i 6 mnd av psykologen så begynte automatisk bekymringene og panikk angsten å roe seg ned. Og jeg begynte å tenke på en helt annen måte uten at jeg gjorde noe som helst, annet enn å faktisk høre på psykologen min, og jeg må si jeg har lært utrolig mye av å ta det han sier seriøst.

Takk for svar Jeg har såvidt begynt å skjønne dette selv nå. Har fått en kjempe flott psykoterapeut som hjelper meg å sette ting i perspektiv, som jeg hadde mistet kontrollen på. Å mye dårlig som jeg ikke tenkte bevisst på er kommet frem, så jeg har en lang vei å gå. Men jeg begynner å se dette lille lyset i enden av tunellen på å finne en løsning jeg kan leve med Jeg liker godt terapeuten min, og for henne står egentlig mindfullness veldig sentralt tror jeg. Jeg vet ikke mye om det, men mener at det er dette hun bruker en del på meg, og vrir ting om litt slik at jeg faktisk klarer å tenke litt annerledes. Det funker

[Alvina]

Vet ikke hva jeg skal si og har ingen gode råd, men jeg vet hva - indrekritiker- tanker er, og gir sjelden råd til andre, men her har jeg skrevet litt om det, en venninne sliter og åpnet seg for meg.

Limer inn det jeg skrev: ....En venninne spurte meg for en tid tilbake, hvorfor jeg virker så selvsikker (hun vet at jeg kan slite både med angst og depresjoner og også er litt pstd).

Hun spurte fordi hun sliter for tiden.

Vi pratet til langt på natt.

Jeg sa at...blant annet sa at...

Angst... da tenker jeg at det bare er angst, lar tanken gå videre, husker å puste...

Men sa jeg også, jeg har også opplevd lammende angst og vet hva du mener. ...

Da er det faktisk viktig å fokusere og minne seg selv på at man ikke er midtpunktet. Men lammende angst, det er verre, da er det i en sosial setting med venner og bekjente, og angsten er så sterk at man ikke klarer å bevege seg, selv om hele kroppen er fiksert på å flykte.

Sa at jeg har hatt det så jævlig jeg også, vet ikke hva som hjalp, men trening, meditasjonskurs, sunt kosthold, rutiner.

(rutiner innenfor visse rammer)

Men rutiner var enklere den gangen, når vi begge var småbarnsmødre.

Når vi hadde barnefri (vet ordet barnefri er et tabuord her inne på kg, men dog)

Når vi hadde barnefri - ikke samtidig, men i blant, tok vi oss en pubrunde, dro på festivaler og konserter og gikk i lårkort.

Har ikke noe råd å gi, men sa at for hver tanke, såkalte automatiske tanker som vi tenker, de består av cirka 90 eller 98 prosent av alt vi tenker, og det er den indre kritikerens stemme, og for hver negative tanke man tenker om seg selv, skal det minst ti postive mot-tanker, men til sist blir det en automatikk i det. Fra vi var barn, fikk vi ofte høre at vi var umulige osv. Og det som er mest skremmende er hvordan generasjoner viderefører sin egenangst videre, ubevisst selvsagt.

(En av Sveriges dyktigste psykiater, har forsket på det. Hun mener at f.eks. 2. verdenskrig har satt sitt preg i mye større grad i Norge sammenlignet med Sverige. Kort sagt: Det er mange flere som har hatt eller har post-traumatisk-stressyndrom i Norge. Og angst kan videreføres til neste generasjon, det er velkjent.

Og at man - når man er alene og får et angstanfall eller har angst generelt - da må man møte angsten, fronte den, ha så mye angst at ... man ikke kan få mer. (Dette rådet fikk jeg av en kamerat, en homofil sykepleier for mange år siden, og jeg stolte på han, og ...møtte angsten i angsten, dykket i dypet og lot meg bare rive med, og med klokketro på at det ville gå bra ... etterpå.

Gjorde det to ganger, men den andre gangen var under ...ikke under helt ekstreme forhold, men ikke langt unna.

Anbefaler meditasjon og ...pusteteknikker, men det er mange måter å meditere på. Å gå en rolig spasertur f.eks. aktiverer begge hjernehalvdelene og den diagnoale bevegelsen er perfekt for å finne roen.

Alt dette sa jeg ikke..men det meste.

[Alvina]

Noen råd har jeg ikke til deg ts, men angst og depresjon er som hånd i hanske, som en hund som biter seg selv i halen og går i ring.

Det er viktig å ha noen å åpne seg til.

Vi vil jo alle gjerne fremstå som vellykkede, men bak enhver fasade skjuler det seg smerte.

Noen er ensomme, og de er ikke alene om å føle seg alene, jeg har gått den runden jeg også.

Helt til jeg sluttet å si når jeg ble spurt:

Hvordan går det med deg da?

Nei, det går ikke bra...

(ikke så enkelt, man må bare våge å være åpen)

Et råd har jeg, og det er at du kan ringe kommunen og be om samtale med en psyk. sykepleier, før du evt oppsøker legen og får henvisning til psykolog.

Jeg har dårlig erfaring med psykologer, men de er like forskjellige som alle oss andre er.

Vil helst ikke skrive noe klisjeaktig, men hva har du å tape på å gjøre ting du aldri har gjort før, f.eks. fronte angsten. Man dør ikke av angst, men vet... det er tøft.

Det er så tøft at det ser umulig ut.

... har ingen råd, vil helst tenke på noe annet, siden min venninne sliter, hun har også en fysisk sykdom som gjør sitt for å vedlikeholde både depresjon og angst. Det minner meg på at jeg skal ringe henne, selv om jeg ... For min del er hun for nysgjerrig og har lett for å hugge og være bitchy. Men... det biter ikke på meg.

Lykke til ts. Der det er liv er det håp, og hver dag har nok med sin egen plage, hvorfor bekymre seg for framtiden da...

Men dog, det er viktig å se for seg hvor man skal reise eller hva man skal gjøre, hvor man skal bo osv. Drømme seg litt bort... visuallisering.

Melder meg ut av denne tråden, for jeg er ingen verdensmester.

[Bekky33]

Noen råd har jeg ikke til deg ts, men angst og depresjon er som hånd i hanske, som en hund som biter seg selv i halen og går i ring.

Det er viktig å ha noen å åpne seg til.

Vi vil jo alle gjerne fremstå som vellykkede, men bak enhver fasade skjuler det seg smerte.

Noen er ensomme, og de er ikke alene om å føle seg alene, jeg har gått den runden jeg også.

Helt til jeg sluttet å si når jeg ble spurt:

Hvordan går det med deg da?

Nei, det går ikke bra...

(ikke så enkelt, man må bare våge å være åpen)

Et råd har jeg, og det er at du kan ringe kommunen og be om samtale med en psyk. sykepleier, før du evt oppsøker legen og får henvisning til psykolog.

Jeg har dårlig erfaring med psykologer, men de er like forskjellige som alle oss andre er.

Vil helst ikke skrive noe klisjeaktig, men hva har du å tape på å gjøre ting du aldri har gjort før, f.eks. fronte angsten. Man dør ikke av angst, men vet... det er tøft.

Det er så tøft at det ser umulig ut.

... har ingen råd, vil helst tenke på noe annet, siden min venninne sliter, hun har også en fysisk sykdom som gjør sitt for å vedlikeholde både depresjon og angst. Det minner meg på at jeg skal ringe henne, selv om jeg ... For min del er hun for nysgjerrig og har lett for å hugge og være bitchy. Men... det biter ikke på meg.

Lykke til ts. Der det er liv er det håp, og hver dag har nok med sin egen plage, hvorfor bekymre seg for framtiden da...

Men dog, det er viktig å se for seg hvor man skal reise eller hva man skal gjøre, hvor man skal bo osv. Drømme seg litt bort... visuallisering.

Melder meg ut av denne tråden, for jeg er ingen verdensmester.

Jeg har nå funnet noen teknikker som kan hjelpe meg gjennom et anfall, men det kommer litt an på intensiteten av anfallet. Fikk også tipset om en psykoterapeut av min søster. Tok kontakt med henne og har nå godt i terapi noen mnd. Det hjelper, men det går sakte fremover. Hun hjelper meg hvertfall å sette ting i perspektiv og se ting på nye måter som jeg ikke har sett før. Og ting som jeg ikke var bevisst som plaget meg, kom mer frem og jobber meg fremover mot en løsning på det. Alt til sin tid gitt. Har selv også blitt diagnostisert med en kronisk sykdom, men foreløpig har jeg bevisst skjøvet det litt unna fordi det blir for mye på en gang. Det er gode tanker du har kommet med, og jeg takker for det Jeg håper at det vil gå bra med venninnen din, og at ting løser seg for henne