Andre som har opplevd å miste spiren i MA/SA og som er livredde for å prøve igjen?

[AnonymBruker]

Noen andre som har opplevd å miste tidlig svangerskapet (mellom uke 3-14) som sårt ønsker å prøve igjen, men som er livredde, slik som meg? =(

Hvordan takler dere det?

[VeoVeo]

I januar mistet jeg da jeg var kommet 11+5! Det er noe av det verste jeg har vært med på, men samboeren og jeg bestemte oss for å prøve igjen med en gang vi kunne. Jeg blødde i hele 7 uker på grunn av at hormonene var i ubalanse, så hadde en unøvendig lang og jævlig opplevelse. Vi har prøvd to ganger siden da, uten hell! Nå har vi lagt prøvingen på vent på grunn av at det har rett og slett blitt en stor psykisk belastning for meg og fordi vi vil ha en sommer uten bekymringer

Jeg kommer til å være livredd den gangen vi får det til igjen. Jeg prøver å tenke så positivt som overhodet mulig og innstille meg på at det IKKE skal skje igjen! Er ingenting annet å gjøre! Men skjer det igjen, så skjer det igjen! Er ingenting vi kan gjøre verken fra eller til, dessverre! Tror innstillingen om å forvente det verste og håpe på det beste er ganske grei i dette tilfellet!

Og husk at sjansene for at man mister to ganger er veldig små! Tenk positivt, selv om det er veldig vanskelig når man er midt oppi det!

[Gjest Modig mor]

Å oppleve en spontanabort er fryktelig, jeg føler med deg. Men vit at de aller fleste som mister, har helt ukompliserte svangerskap og får barn til termin neste gang de blir gravide. Til og med av dem som har hatt to spontanaborter på rad, er det 80 % som får barn i neste svangerskap - uten medisinsk inngripen.

Den første gangen jeg mistet, var jeg helt desperat etter å bli gravid igjen, jeg "skulle" jo vært gravid. Heldigvis ble jeg det fort, og heldigvis gikk det bra. Svangerskapet var slitsomt fordi jeg var veldig redd, men det gikk seg til etter hvert (jeg fikk god oppfølging).

Etter å ha fått barn mistet jeg igjen, to ganger, i november 2011 og i mars i år. Etter spontanaborten i november var tanken på å bli gravid igjen skremmende. Men jeg vil jo så gjerne ha et barn til! Jeg ble gravid fort, og alt så bra ut, men så mistet jeg igjen likevel. Merkelig nok er jeg sikrere etter denne siste gangen på at jeg tør å prøve igjen. Jeg har jo opplevd å miste, jeg vet at jeg klarer det. Hvis det skulle skje igjen, blir det grusomt - men jeg kommer til å overleve. Det er vel i grunnen sånn jeg takler det. Ja, og så tenker jeg på hva jeg kan vinne ved å våge. Hvis jeg blir gravid igjen, har jeg i hvert fall en sjanse til å få det barnet jeg lengter etter. Hvis jeg ikke tør å bli gravid, er det 100 % sikkert at det ikke blir noe barn ...

[Wanita]

Jeg er livredd!

Jeg er redd for at jeg ikke skal bli gravid igjen.

Jeg er redd for at jeg skal bli gravid og miste igjen.

Jeg er redd for at det skal ta så lang tid at mannen til slutt ikke vil mer.

Jeg er redd for at vi ikke skal klare det på egen hånd.

De første ukene etter utskrapningen var verst. Jeg klandra meg selv, jeg klandra gubben og alle andre rundt meg (inni meg). Jeg hadde det forferdelig vondt med meg selv, og kunne gråte ut av det blå i lange tider etterpå. Spesielt på kvelden.

Syns enda det er tungt å tenke på, enda dette skjedde i mars i år. Men det har gått seg til.

Så syns jeg det hele ble litt skremmende da jeg aldri hadde trodd at jeg skulle reagere sånn, jeg er jo den som ofte er positiv og tar ting med ro. Men ikke nå.....

Så nå er jeg dessverre stressa, noe jeg egentlig ikke burde være siden vi prøver igjen.

Men syklusen er ikke stabil og jeg har ikke hatt tegn til eggløsning enda....

Vurderer å ringe legen snart for bare å snakke med henne, for å gå rundt slik tror jeg nok ikke er bra. Og mannen min har ikke helt forståelse for hva jeg går igjennom.

Lykke til....håper du ikke lar et gå så innpå deg som jeg har gjort

[AnonymBruker]

Jeg er livredd!

Jeg er redd for at jeg ikke skal bli gravid igjen.

Jeg er redd for at jeg skal bli gravid og miste igjen.

Jeg er redd for at det skal ta så lang tid at mannen til slutt ikke vil mer.

Jeg er redd for at vi ikke skal klare det på egen hånd.

De første ukene etter utskrapningen var verst. Jeg klandra meg selv, jeg klandra gubben og alle andre rundt meg (inni meg). Jeg hadde det forferdelig vondt med meg selv, og kunne gråte ut av det blå i lange tider etterpå. Spesielt på kvelden.

Syns enda det er tungt å tenke på, enda dette skjedde i mars i år. Men det har gått seg til.

Så syns jeg det hele ble litt skremmende da jeg aldri hadde trodd at jeg skulle reagere sånn, jeg er jo den som ofte er positiv og tar ting med ro. Men ikke nå.....

Så nå er jeg dessverre stressa, noe jeg egentlig ikke burde være siden vi prøver igjen.

Men syklusen er ikke stabil og jeg har ikke hatt tegn til eggløsning enda....

Vurderer å ringe legen snart for bare å snakke med henne, for å gå rundt slik tror jeg nok ikke er bra. Og mannen min har ikke helt forståelse for hva jeg går igjennom.

Lykke til....håper du ikke lar et gå så innpå deg som jeg har gjort

Åh jeg vet akkurat hvordan du har det :( For min del er det over et halvt år siden, og enda er jeg ikke klar igjen. Opplevde mye komplikasjoner og tull i ettertid, som jeg har vanskelig for å komme over. Lei meg for å høre at du også har mistet

Hvor langt var du kommet? hadde dere prøvd lenge?

Gikk alt bra med utskrapningen hos deg?

vet følelsen av at det "aldri slipper taket", og alt stress med syklus /blødning/mens etc i ettertid...helt pyton! På toppen av alt skjønner ikke menn denne greia....tyosik menn er å bli ferdig med ting med en gang, og de blir jo skånet for så mye ift en abort. De slipper også den daglige påminnelsen med blødning, syklustull etc i ettertid...

Sender deg en stor klem og ønsker deg alt godt!! Virkelig!

-TS

[AnonymBruker]

Å oppleve en spontanabort er fryktelig, jeg føler med deg. Men vit at de aller fleste som mister, har helt ukompliserte svangerskap og får barn til termin neste gang de blir gravide. Til og med av dem som har hatt to spontanaborter på rad, er det 80 % som får barn i neste svangerskap - uten medisinsk inngripen.

Den første gangen jeg mistet, var jeg helt desperat etter å bli gravid igjen, jeg "skulle" jo vært gravid. Heldigvis ble jeg det fort, og heldigvis gikk det bra. Svangerskapet var slitsomt fordi jeg var veldig redd, men det gikk seg til etter hvert (jeg fikk god oppfølging).

Etter å ha fått barn mistet jeg igjen, to ganger, i november 2011 og i mars i år. Etter spontanaborten i november var tanken på å bli gravid igjen skremmende. Men jeg vil jo så gjerne ha et barn til! Jeg ble gravid fort, og alt så bra ut, men så mistet jeg igjen likevel. Merkelig nok er jeg sikrere etter denne siste gangen på at jeg tør å prøve igjen. Jeg har jo opplevd å miste, jeg vet at jeg klarer det. Hvis det skulle skje igjen, blir det grusomt - men jeg kommer til å overleve. Det er vel i grunnen sånn jeg takler det. Ja, og så tenker jeg på hva jeg kan vinne ved å våge. Hvis jeg blir gravid igjen, har jeg i hvert fall en sjanse til å få det barnet jeg lengter etter. Hvis jeg ikke tør å bli gravid, er det 100 % sikkert at det ikke blir noe barn ...

Takk for svar,kjære deg. jeg får vondt i hjertet mitt av å lese at du har mistet flere ganger, også så sent som uke 16 :( det er helt fryktelig!!

Hvordan går det med deg nå? Du er virkelig sterk...jeg blit helt målløs.

Har dere begynt prøvingen igjen,eller? Hva slags oppfølging er du blitt lovt videre?

Ønsker deg alt godt videre!!!

[Wanita]

Åh jeg vet akkurat hvordan du har det :( For min del er det over et halvt år siden, og enda er jeg ikke klar igjen. Opplevde mye komplikasjoner og tull i ettertid, som jeg har vanskelig for å komme over. Lei meg for å høre at du også har mistet

Hvor langt var du kommet? hadde dere prøvd lenge?

Gikk alt bra med utskrapningen hos deg?

vet følelsen av at det "aldri slipper taket", og alt stress med syklus /blødning/mens etc i ettertid...helt pyton! På toppen av alt skjønner ikke menn denne greia....tyosik menn er å bli ferdig med ting med en gang, og de blir jo skånet for så mye ift en abort. De slipper også den daglige påminnelsen med blødning, syklustull etc i ettertid...

Sender deg en stor klem og ønsker deg alt godt!! Virkelig!

-TS

Vi hadde prøvd i 6 mnd da vi ble gravid. Og i uke 6 fikk jeg en vemmelig følelse, og i uke 9 var jeg på privat ul (utvendig) som bare viste plommesekk. Tok hcg prøve, og etter noen dager ny ul (innvendig). Var da et foster på en cm ca som hadde gitt opp i uke 7 ca. Tok utskrapning dagen etter andre ul.

Selve utskrapningen gikk kjempefint. Og jeg følte jeg egentlig lettet og klar til å prøve på nytt....men etter få dager snek denne angsten (om jeg kan kalle det det) over meg og har tatt meg helt.

Tror nok menn ikke klarer helt å forstå siden de ikke opplever hormonene, de får aldri kjenne på det vi kjenner på, og går aldri igjen dette fysisk slik vi gjør. Men min prøver å forstå, men klarer det ikke.

håper vi er gravide snart alle vi som har måtte gå igjennom vonde opplevelser

[Gjest Modig mor]

Takk for svar,kjære deg. jeg får vondt i hjertet mitt av å lese at du har mistet flere ganger, også så sent som uke 16 :( det er helt fryktelig!!

Hvordan går det med deg nå? Du er virkelig sterk...jeg blit helt målløs.

Har dere begynt prøvingen igjen,eller? Hva slags oppfølging er du blitt lovt videre?

Ønsker deg alt godt videre!!!

Tusen takk! Det går faktisk ikke så verst med meg. Jeg vet ikke om jeg er så sterk, men det er mye styrke i det å vite at man kan klare noe, uansett utfall. Sorg har også mye verdifullt i seg. Jeg skjønner at det kan høres ut som klisjeer, men livet mitt har inneholdt andre tøffe ting i tillegg det siste året, og jeg vet at når jeg har kommet helt hit, kan jeg klare nesten hva som helst.

Vi har begynt å prøve igjen, og jeg håper at jeg blir gravid igjen fort. Jeg har blitt ganske lett gravid før, så det må være lov å håpe, selv om jeg er blitt litt eldre. Hvis/når jeg blir gravid, skal jeg gå til legen med det samme og få henvisning til svangerskapspoliklinikken. Der får jeg tidlig ultralyd. Det påvirker jo ikke utfallet - men det føles trygt å vite hvordan det står til i magen. Jeg går også til psykolog, det anbefaler jeg virkelig!

[AnonymBruker]

Andre?

[Kissin]

Jeg forstår veldig godt hvordan du har det Vi har mistet to ganger og er nå gravid igjen 4+5. Første endte i MA (tvillinger) og andre gang i SA. Nå sier jeg til meg selv nesten hver dag: alle gode ting er tre!

For meg har det vært viktig å få snakke masse om det, mest med mannen min men også med venninner. Jeg kjenner flere som har mistet så det har hjulpet å snakke med de, siden de forstår veldig hva man går igjennom. Jeg har slitt en del med negative tanker hvor jeg har lurt på hva som er feil med meg osv. Til slutt overtalte mannen min meg til å dra en tur til gynekologen. Hun fortalte meg at alt så helt perfekt ut og det følte jeg hjalp en del.

I og med at jeg ble gravid på første forsøk så følte jeg veldig for å kutte alkohol og være forsiktig med hva jeg spiste mellom el og mens. Til slutt ble dette bare feil for meg. Jeg ble så opphengt i de siste 2 ukene av syklusen og ble rett og slett mer deppa. Snakket litt med gynekologen om dette og hun mente at det berømte stresset hadde tatt tak i meg og at jeg nok burde prøve å slappe av og leve litt. Jeg gjorde det, og visp så fikk jeg positiv test, men begynte å blø få dager etter Etter en mens er jeg nå gravid igjen og prøver å ikke tenke så mye. Ja jeg er veldig redd, men jeg må bare prøve å tenke positivt. Hvis ikke så blir ikke dette den koselige tiden det skal være! Det samme gjelder jo prøvetiden. Det skal jo være en koselig tid med masse sex og hygge, men det er jo lett at det blir mer plikt og stress.

Min anbefaling er: hopp i det! Som min mann sier: Det blir ikke noe baby hvis vi ikke prøver. Det er skummelt å prøve, det er skummelt å vente og det er skummelt å være gravid igjen. Det eneste vi kan gjøre er å krysse fingrene og håpe det går bra. Det håper jeg at du også klarer å gjøre snart.

Klem til deg

[stine889]

Jeg har hatt min første SA idag Våknet opp med kraftige smerter og blødde masse. Har hatt en dårlig magefølelse de siste dagene så jeg ventet egentlig bare på det. Er første gang jeg har vært gravid. Gjør veldig vondt

[AnonymBruker]

Jeg aborterte i uke 9, da spiren ikke hadde utviklet seg siden uke 5 (fikk tidlig ultralyd på grunn av problematiske cyster tidligere). Det var fælt å måtte gå gjennom hele aborten, ubehagelig å se alt blodet. Jeg prøver alikevel å se det på en positiv måte, dette var jo kroppens måte å kvitte seg med et barn som ikke utviklet seg normalt. Det er jo bedre å miste tidlig for å få en ny sjanse, enn å bære et barn helt ut for å oppdage at det ikke er levedyktig. Statistikken taler også i positiv retning, det er normalt å oppleve spontan abort og statistisk sett så skal neste svangerskap gå bra. Jeg er nå i første normale syklus etter aborten.

[stine889]

Jeg aborterte i uke 9, da spiren ikke hadde utviklet seg siden uke 5 (fikk tidlig ultralyd på grunn av problematiske cyster tidligere). Det var fælt å måtte gå gjennom hele aborten, ubehagelig å se alt blodet. Jeg prøver alikevel å se det på en positiv måte, dette var jo kroppens måte å kvitte seg med et barn som ikke utviklet seg normalt. Det er jo bedre å miste tidlig for å få en ny sjanse, enn å bære et barn helt ut for å oppdage at det ikke er levedyktig. Statistikken taler også i positiv retning, det er normalt å oppleve spontan abort og statistisk sett så skal neste svangerskap gå bra. Jeg er nå i første normale syklus etter aborten.

Prøver å se det på den måten jeg også. Kanskje litt tidlig ennå. Hvor lang tid tok det før du fikk mensen igjen?

[AnonymBruker]

Prøver å se det på den måten jeg også. Kanskje litt tidlig ennå. Hvor lang tid tok det før du fikk mensen igjen?

Første mensen er jeg usikker på når var, jeg blødde av og på i nesten 2 uker. Neste mens kom 6 uker etter aborten. Hvis du er født i 89 (tenkte på nicket ditt) så har du jo ingenting å bekymre deg for Du er jo ung, og så lenge du har klart å bli gravid en gang så er sannsynligheten svææært liten for at det er noe galt. Jeg er selv født i 90, og har fortsatt god tid til å bli gravid igjen.

[stine889]

Ja, det er sant:-) Men det å gå fra den gleden, til dette her, er uansett veldig vondt. Men satser på at det klaffer igjen snart og at alt går fint da:-) håpe jeg slipper å blø i 2 uker!

[AnonymBruker]

Blir lei meg for hver enkelt av dere Fryktelig trist å måtte oppleve å miste.... Ønsker dere alt gor fremover, og håper alt går bra ved kommende graviditeter:)

-TS