mann forelska, trenger input

[valund]

Trenger input! Går i sirkel. Håper dere har tid til å lese dette, skal snevre det inn mest mulig.

Mann i midten av tjueårene, i ferd med å avslutte utdannelse med et utenlandsopphold. Møtte der en utrolig jente: topp kjemi, gjensidig humørmedisinering, får frem det beste i hverandre. Bestevenner. Jeg tenkte: "Topp, glad jeg møtte henne. (Hun) lykkelig pendler i stabilt distanseforhold på fjerde året. Gratulerer med nok en gang å være for seint ute. Stick to the plan, nyt oppholdet og returner til Norge med vitnemål vel i havn."

Slik bremset jeg, men fysisk intensiverte tiltrekningen. Ville nødig miste bestevenn og nettverk, men heller ikke sitte på gamlehjemmet gnagende på en skalk og angre bittert. Måtte få ting på bordet. Så på kalenderen: "Snart Norge-retur. På tide å brenne alle bruer".

TO dager etter at jeg tok denne avgjørelsen kom hun meg faktisk i forkjøpet! Fortalte hun hadde hatt et skikkelig crush på meg helt siden vi først møttes. Kjæresteforholdet hadde skrantet i lengre tid, osv., bla bla, kjæreste og familie og venninner visste om dette og om meg, nå skulle hun ta en avgjørelse.

Først, et skikkelig indre jordskjelv. Så en, så enda en pinsom uke. Også valgte hun kjæresten, de skulle se hverandre oftere, kanskje ville dette styrke forholdet osv.

Jeg ser den. Jeg hadde gitt henne mye arbeidsrom, fortalt at å velge kjæresten ville vært det rasjonelle, at et parforhold oss imellom ikke nødvendigvis ville vært bærekraftig (hun er livredd for å leve alene), at jeg med mine særinteresser ikke er den rette til å gi råd osv.

I ettertid tenker jeg at følgende kan ha påvirket avgjørelsen hennes:

- Hun vil ha barn og bikkje etter studier, samme her, men bikker samtidig i retning "vet ikke" hver gang vi har diskutert konkrete planer (naturlig nok, jeg er jo singel, og ante ikke hva hun følte).

- Oss to ville innebært 6-12 mnd langdistanse pga hennes studier samt mitt jobbengasjement, gitt oss enda mindre sjanser.

- Hun risikerer sin frykt, å ende opp "alene", flytte hjem til foreldrene etc., i en alder av 30. Starte på scratch.

Hun har vel gjort det rasjonelle. Men de to ukene opp mot avgjørelsen gikk også jeg gjennom kvaler. Jeg var skremt av tanken på min eventuelle skyld om hun skulle slå opp med kjæresten og vårt forhold så ikke fungerte. Men til slutt landet jeg på at dette var noe jeg faktisk ville satse på. Faen om dette usikkerhetsmomentet ble avgjørende, at jeg ikke fikk kommunisert dette i tide!

Uansett, vi har fortsatt å henge sammen. Følelsene mine stilner ikke. Jeg lærte henne begrepet "ferdig snakka", men denne saken er så langt fra ferdig snakka. Jeg vet jeg kommer til å kysse henne, det gjør meg kanskje til en drittsekk men ser faktisk ikke noe alternativ (kjærleik gir sveisebriller). Har ikke følt noe i nærheten av dette siden jeg var en drittunge, og hun er også så langt fra perfekt, noe jeg også liker ved henne og som gjør meg mer sikker på at dette kan gå. Altså et forhold, også rent praktisk.

Anledningen vil komme og da kysser jeg henne. Så kan jeg sitte på gamlehjemmet og mimre fornøyd. Av sveiseblindhet tror jeg også hun valgte gamlekjæresten av frykt og vane. Jeg burde respektere valget og holde meg unna men er redd hun gjorde beslutningen med galt inntrykk av mine motiver. Jeg returnerer til Norge i august og har ingen tid å miste. Pluss at jeg er lei av å gjøre "det rette". Som jeg fortalte henne: hennes åpenhet, sikkert beundringsverdig på alle måter, har gitt meg valget mellom rollen som "moron or dirtbag".

Input, råd? Er jeg sveiseblind, er det ferdig snakka? Høres jo ut som gal manns ralling, jeg ser jo den. Men er det håp er det lite mening i å vente. Og i krig og kjærlighet er alt lov? (jf. stakkars kjæresten hennes, som jeg virkelig har medfølelse for, som visste om meg før jeg visste det selv... men er løpet deres kjørt kan de like gjerne finne det ut i dag som om fem år...).

Huff, forbanna rot. Mindre lesverdig. Setter pris på innspill.

[Piper]

Alt er vel ikke lov i krig og kjærlighet, for det er bare noe vi forteller oss selv for å få lov til å gjøre som vi vil. Selv i krigen har man regler å forholde seg til, men jeg velger å si at i kjærligheten finnes det ingen regler. Det vil si når man ønsker den andre personen alt godt, selv om man ikke får den personen, er da man virkelig føler kjærlighet for den personen.

Du vil ha henne, så din kjærlighet er ikke ubetinget, men kommer med betingelser. Hva om du tenker at det viktigste er at hun er lykkelig? Godt mulig det blir sammen med deg, men her og nå er det ikke slik. Kan du tenke at det viktigste her og nå er at hun har det bra, og at du har det bra slik det er nå? Sleppe all frykt, slutte å tenke på hva som skal skje, for ingen vet hva som kommer til å skje videre.

Du kan snakke med henne, og forklare henne hvordan du har det. Hun velger da ut i fra den informasjonen hun sitter med. Men du kan ikke love henne barn om så og så lang tid, for ingen av dere kan vite når det skal skje. Dere kan bare vite det som skjer her og nå. Derfor er det viktig å forholde seg til her og nå, og ikke love masse ting fordi man ønsker så fælt å få den andre til å velge basert på noe man ikke kan vite at man kan holde.

[Gjest Gjest]

Hvorfor valgte hun å vente til du skulle hjem med å fortelle?

Hvis dere får barn sammen, og senere går fra hverandre. Er du villig til å ha barna dine i et annet land, eller bo i et annet land selv for deres skyld?

Når barna kommer lengter mange kvinner og menn hjem til sin egen familie. Hvem av dere skal "få viljen sin" der?

Hvis du flytter med til hennes verden, og ikke kommer overens med svigerne, hva med barna da?

[floony]

Du har fått mange rasjonelle og ærlige svar her, og innlegget jeg forstår ærlig dilemmaet ditt TS, men: what. the. fuck?

Jo, man skal ta fremtiden inn i betrakning, altså når man skal se det hele fra den fornuftige og praktiske tiden, men herregud jeg synes det er så feil å drive å dra fremtidige barn og eventuelle problemer som kanskje, muligens kan oppstå dersom, hvisatte ting skulle gå i den retningen og ende opp i vasken. Barn som ikke engang eksisterer!

Hva med å fokusere på her og nå - det som er håndfast og virkelig? VIL du ha henne? Ja. VIL hun ha deg? Ja. Problemet er kjæresten, OK, men please forhold deg til det problemet, det virkelige, og ikke det hypotetiske med bil og barn og hund i framtiden. Kanskje det blir enklere å finne ut av ting på den måten.

Du trenger å snakke med henne på nytt. Legge alle kortene på bordet igjen, kaste fra deg usikkerheten og hva med å fortelle henne at du kommer til å kysse henne en dag? Tro meg, det vil sette jentas tanker og følelser i sving og hun vil få en mulighet til å tenke seg om en gang til.

Akkurat her snakker jeg av erfaring. Jeg er i en liknende situasjon selv. Men her er det jeg som er jenta uten kjæreste mens gutten er i et skrantende forhold og han har fortalt at han skal kysse meg en dag. Og tro meg, det trenger hun å høre!

[Gjest gjesten]

Lev livet. Ikke ta sorgene på forskudd. Bedre å angre på noe man har gjort i stedet for å angre på noe man ikke har gjort. Den frasen er faktisk sant. Kan ramse opp mange flere, men tror du forstår poenget.

Gi det en sjanse så fremt begge vil det samme. Lykke til!

[Gjest .-L-.]

Jeg synes hun dama virker ganske egosentrert. Hun holder kjæresten på vent, mens hun leiter etter andre menn? Er vel egentlig ikke en dame man har lyst å bli sammen med.

[AnonymBruker]

Du er i utvekslingsboblen! Dra hjem, møt gamle kjente og gi deg selv tid til å kjenne på følelsene dine.

Alt virker veldig død og liv akkurat nå. Sånn er det ikke.

[Gjest Gjest]

Jeg synes hun dama virker ganske egosentrert. Hun holder kjæresten på vent, mens hun leiter etter andre menn? Er vel egentlig ikke en dame man har lyst å bli sammen med.

Ah...så negativ du er. TS er forelska å ser ikke slike bagateller....