Mora dro ut

[AnonymBruker]

Ved hvilken alder er det greit å være hjemme alene om natta noen timer da?

Det lurer jeg på. Noen synspunkter?

[Piper]

Nå er trekker du konklusjoner tidlig!!!! og det på mine vegne.

Jeg forteller ikke om det som skjedde til noen (har bare fortalt det til mannen min ) og det er ikke noe barna mine har hørt om heller.

Jeg sitter derimot ikke med den naive norske nisselua godt trukket ned over øynene og tror at Norge er som det var på 70-tallet!

Med en mann som jobber i sikkerhetsbrasjen vet jeg inderlig og smertefullt vel at utlandet har inntatt også vårt samfunn.

Og vær så snill: Ikke sammenlign 70-tallet, (jeg vokste hvertfall opp da) med dagens situasjon. Da sammenligner du epler og pærer !

Jeg har bodd to år i utlandet og må bare si at der går man ikke fra ungene i barnevogn utenfor cafevinduet, man sender dem ikke på skoleveien alene og de er ikke uten tilsyn ute.

Velkommen til resten av verden, den har begynt å banke på døra vår også!

Selv om vi bor i et forholdsvis trygt borettslag med bare noen få innbrudd mens folk er hjemme i året, vet jeg at det meste ikke er som før!

Det går sikkert bra holder ikke ! Ikke for mine barn!

Beklager at jeg er litt hissig i tonen, engasjert kalles det vel

Du behøver ikke å beklage deg

Du forteller den historien til deg selv, sammen med de andre skremmende historiene du tydeligvis får høre av din mann som jobber sikkerhetsbransjen. Det er heller ikke snakk å leve i en naiv verden, men å akseptere at verden er som den er uansett hvor mye frykt du skaper deg i ditt hode. Vi legger merke til de hendelsene der noe går gale, men tenk på alle de gangene det faktisk har gått bra? Å leve i frykt, er og blir aldri bra. Å lære barna sine å leve i frykt, er heller ikke bra. Å leve med å akseptere at ting skjer rundt en hele tiden, uten at man behøver å gå rundt og være redd hele tiden er en god følelse.

Jeg vet at ting skjer, men jeg velger å ikke være redd for det som skjer men akseptere det som det er. Jeg velger å vise mine barn respekt, og håper at jeg har klart å lære de opp til å ta sine valg som er riktige for de. Er de valgene annerledes enn mine, så er det helt greit. De må finne sin vei, og de må lære av sine feil, om de velger å gjøre feil.

Jeg har vært igjennom mer enn nok, til å kunne si at jeg har hatt et liv som har lært meg mye, og en ting er helt sikker jeg har aldri vært naiv og kommer aldri til å bli det heller. Jeg vet nok mye mer enn det mine barn skulle ønske jeg visste, men det er bare slik det er. Jeg velger å snakke med barna, forklare de ulike sider av sakene, så får det være opp til de hva de velger å gjøre selv. Det er faktisk ikke alt man kan styre, og barn kan finne på mye rart om man ikke veileder de godt nok. Jeg har slutte å bekymre meg for alt som kunne ha skjedd, og som kan skje, for det har ikke skjedd og jeg vet ikke om det kommer til å skje. Det kalles å krisemaksimere, og den tilstaden har jeg vært i alt for mange år, og er heldigvis ferdig med det.

Vi lærer barna å bli selvstendige, men vi lærer de også å frykte mange ting som vi kanskje ikke tenker over. Samtidig lærer vi barna våre å ikke stole på andre mennesker, for alle fremmede er forferdelige og kan gjøre noe med de. Dette vet vi jo ikke er sant, for det er de færreste som faktisk ville gjort de noe vondt. Vi lærer jo de da å ikke spørre om hjelp, om noe skulle skje, fordi vi lærer de å ikke snakke med fremmede. Vi tenker kanskje ikke over de tpå den måten, men det er slik det kan oppfattes hos et lite barn. Dette var bare et eksempel

[Solskinnsbolla]

Da jeg var elleve år hadde jeg lekt ute i timesvis uten at foreldrene mine visste hvor jeg var eller hvem jeg lekte med eller møtte på veien. Da jeg var elleve år, hadde jeg siden jeg var syv år vært mange timer i uka alene etter skoletid fram til mamma kom hjem(med en nabodame ved siden av som jeg kunne henvende meg til) da jeg var 11 år kunne jeg være alene med venninner sent på kvelden og utover natta. Vi hadde ikke mobiltelefon, men vanlig hustelefon og det å være alene hjemme når man er to venninner er litt spennende, men også kult og en del av det å vokse opp. Men så var jeg moden for alderen og både jeg og min/e venninne/r var veldig fornuftige og ansvarsfulle---sikkert fordi vi var oppdratt til det. Mine foreldre drakk ikke, var sjelden på fester, men var på besøk hos andre i nærheten og de ringte hjem flere ganger.

Det er jo alltids lurt å informere andre foreldre om at man skal bort på kvelden, hun burde ha tenkt at kanskje ikke alle foreldre ønsker å ha barna hjemme uten tilsyn

[Jade]

Hvorfor skulle moren ringe til TS når det var faren som hadde ansvaret den helgen?

Ringe faren da.

[Gjest Nuppdupp]

Bare for å kaste litt lys over at "det skjedde jo ikke noe".

La meg fortelle hva som skjedde da jeg var 12.

.........

Og alt dette lot moren deres dere se? Jeg hadde låst ungene inne i et rom uten vindu og hentet noe jeg kunne slå med.

Endret 30. mai 2012 av Nuppdupp

[Gjest meh]

I mitt hode er det ikke greit å gå fra så små barn.

Uforutsette krisesituasjoner kan oppstå og da er ikke en 11- åring erfaren nok til å takle det ( mange voksne vil også slite med å handle rasjonellt ved krise)

I situasjoner som brann eller akutte helsetilstander der sekunder gjelder er en viktig faktor for overlevelse å gjøre ting i rett rekkefølge.

Det blir rett og slett for mye ansvar for et barn på 11 år.

Er ikke akkurat snakk om "små barn." Slike hendelser kan skje, men sannsynligheten er så minimal at det å gå rundt å frykte slike hendelser rett og slett er irrasjonelt. Kan du ikke leie inn kvalifisert helsepersonell som kan følge barna dine til alle døgnets tider mens du er i gang? De kan jo tross alt skade seg selv...

Det å gå rundt å frykte at noe skal skje hele tiden og være overbeskyttende vil bare påvirke de det er snakk om i negativ retning, en 11 åring kan tenke selv. Ut i fra hva som har blitt skrevet så virker det jo også at det har gått bra, frihet under ansvar.

[LittleJ]

Jeg kan minnes vi passet på små barn, både på trilleturer og satt barnevakt i den alderen der. Så hvorfor skulle ikke 2 jenter klare seg selv noen timer?

Selv om det er på natten?. Uten ansvaret for å passe på mindre barn.

hehe.

Småligt. De fleste har jo også mobiltelefon i dag og kan ringe om noe skulle skje. eller voksne kan ringe hjem og høre hvordan det er gått.

Jeg også... Var kanskje 12 ell no når jeg passa to tvillinger på 3-4 og en unge på 1 på nattetid!

Tror jeg var alene på nattetid (til rundt halv 3 på natta) når jeg var 7-8, men jeg ELSKA å være alene hjemme da =P Også kjente jeg/vi ALLE naboene rundt og jeg pleide være hos de hele tiden uansett, så kunne bare gått til de om det var noe. På småbruket til bestemor/nå pappa var jeg vel alene hjemme hele natta og sånt fra 10-11 årsalderen. Jeg og kusina mi var alene en langhelg på hytta dems som ligger langt inni skauen, 20-30 min. gåtur fra bilvei når vi var 12 og 14...

Så to 11åringer som er alene noen timer? Ikke så veldig farlig i mine øyne =P Kanskje greit å si fra om at de kommer til å være alene noen timer, den skal jeg være enig i =)

[Gjest meh]

"Det gikk jo bra"-tankegangen er jeg enig i at ikke holder, det hadde ikke holdt for meg, for hva da den dagen det faktisk skjer noe og man ikke har gjort noe for å sikre situasjonen? Hva da den gangen det IKKE går bra?

En "Det kunne ha hendt" tankegang er i mine øyne mye mer skremmende, vi snakker om en hendelse hvor sjansen for at noe kunne ha hendt er nærmest ikke eksisterende, det er i mine øyne derfor særs uheldig at du skrenker inn friheten til de det gjelder på grunn av en irrasjonell frykt. Dette innebærer heller ikke noen større risiko enn å f.eks krysse gata, livet er farlig, finn deg i det.

Min søster og jeg ble gått fra på natta fra langt yngre en 11, det gikk jo bra, men aldri i verden om det kommer til å skje mine barn.

Kan ikke sammenlignes, det er en vesentlig større sjanse for at noe kan skje ved en slik hendelse kontra det at to 11 åringer er alene hjemme. Samtidig så tviler jeg på at hendelsen du beskriver var frivillig fra din side.

Endret 30. mai 2012 av meh

[La Guapa]

Og alt dette lot moren deres dere se? Jeg hadde låst ungene inne i et rom uten vindu og hentet noe jeg kunne slå med.

Hun måtte velge mellom å slå ELLER å låse oss inne

Av og til når det sjer noe så surrealistisk hender det at til og med voksne mennesker ikke er etterpåklok i situasjonen!

Tenk det du.....

[La Guapa]

Du behøver ikke å beklage deg

Du forteller den historien til deg selv, sammen med de andre skremmende historiene du tydeligvis får høre av din mann som jobber sikkerhetsbransjen. Det er heller ikke snakk å leve i en naiv verden, men å akseptere at verden er som den er uansett hvor mye frykt du skaper deg i ditt hode. Vi legger merke til de hendelsene der noe går gale, men tenk på alle de gangene det faktisk har gått bra? Å leve i frykt, er og blir aldri bra. Å lære barna sine å leve i frykt, er heller ikke bra. Å leve med å akseptere at ting skjer rundt en hele tiden, uten at man behøver å gå rundt og være redd hele tiden er en god følelse.

Jeg vet at ting skjer, men jeg velger å ikke være redd for det som skjer men akseptere det som det er. Jeg velger å vise mine barn respekt, og håper at jeg har klart å lære de opp til å ta sine valg som er riktige for de. Er de valgene annerledes enn mine, så er det helt greit. De må finne sin vei, og de må lære av sine feil, om de velger å gjøre feil.

Jeg har vært igjennom mer enn nok, til å kunne si at jeg har hatt et liv som har lært meg mye, og en ting er helt sikker jeg har aldri vært naiv og kommer aldri til å bli det heller. Jeg vet nok mye mer enn det mine barn skulle ønske jeg visste, men det er bare slik det er. Jeg velger å snakke med barna, forklare de ulike sider av sakene, så får det være opp til de hva de velger å gjøre selv. Det er faktisk ikke alt man kan styre, og barn kan finne på mye rart om man ikke veileder de godt nok. Jeg har slutte å bekymre meg for alt som kunne ha skjedd, og som kan skje, for det har ikke skjedd og jeg vet ikke om det kommer til å skje. Det kalles å krisemaksimere, og den tilstaden har jeg vært i alt for mange år, og er heldigvis ferdig med det.

Vi lærer barna å bli selvstendige, men vi lærer de også å frykte mange ting som vi kanskje ikke tenker over. Samtidig lærer vi barna våre å ikke stole på andre mennesker, for alle fremmede er forferdelige og kan gjøre noe med de. Dette vet vi jo ikke er sant, for det er de færreste som faktisk ville gjort de noe vondt. Vi lærer jo de da å ikke spørre om hjelp, om noe skulle skje, fordi vi lærer de å ikke snakke med fremmede. Vi tenker kanskje ikke over de tpå den måten, men det er slik det kan oppfattes hos et lite barn. Dette var bare et eksempel

Hei, Piper

Jeg er helt med på det du skriver.

Vi følger ei linje der vi ikke messer til våre barn om hvor farlige fremmede er osv. Det blir rett og slett feilaktig OG skremmende informasjon for et lite barn.

Det er i mange tilfeller noen barna har en ralasjon til og føler de kjenner som utfører overgrep, så vi har valgt å ikke snakke om det.

Vår regel er: Uansett hvem du skal bli med noe sted, så skal du varsle mamma og pappa. Enkelt og greit.Selv om personen sier at det er greit og at vi vet om det skal DU ringe eller stikke hjemom.

Når det kommer til info og at jeg har respekt til den verden vi lever i er det med bakrunn i at jeg kjenner bransjen som sikrer deg og meg godt. Det er ikke slik at mannen min kommer hjem om forteller skrekkhistorier. Det handler om realiteter, og det daglige liv i landet vårt, ikke enkelthendelser.

Jeg har hatt et glødende engasjement barns rettssikkerhet siden jeg ble mor. Dette gir kanskje et innsyn i mye de fleste rett og slett ikke har følelsesliv til å forholde seg til. Jeg har fått en real vekker, selv om jeg tenker at ofte går det utover meg selv og følelseslivet mitt. Det er mye sterk kost, desverre.

Det var litt om meg og grunnen til at jeg er "føre var"

Når det kommer til våre barn gir vi dem trygghet, selvtillit og verktøy til å løse situasjoner de måtte komme opp i. dette gjør vi uten å skremme dem.

Vi har gjennomført rolige og løsningsorienterte brannøvelser hjemme og de kan ringe 113 og utføre enkel førstehjelp.

Vi forteller aldri om hvor farlig verden er for dem. Norge er tross alt tryggere enn mange andre land for dem å vokse opp i

De har ikke begrensninger i bevegelsesfrihet i forhold til andre barn på sin alder.

Nå er det slik at jeg mener at 11-åringer skal slippe å være alene om natten!

Det må være utrolig skremmende om noe skulle skje og de er alene uten en voksen som kan trøste, støtte og berolige.

Hadde noe skjedd (eks. brann) må man ta med noen faktorer i likningen:

* egen samvittighet

* psykisk skade på eventuellt overlevende barn

* eventuell traffeforfølgelse ved å ha forlatt små barn (en 11-åring vil betraktes som liten, under 12 år i retten)

Jeg vil si at jeg ikke synes det er verdt risikoen.

De er fortsatt små barn i en alder av 11 år.

klem

edit: Trykket Lagre før innlegget var ferdig

Endret 31. mai 2012 av La Guapa

[La Guapa]

Jeg også... Var kanskje 12 ell no når jeg passa to tvillinger på 3-4 og en unge på 1 på nattetid!

Tror jeg var alene på nattetid (til rundt halv 3 på natta) når jeg var 7-8, men jeg ELSKA å være alene hjemme da =P Også kjente jeg/vi ALLE naboene rundt og jeg pleide være hos de hele tiden uansett, så kunne bare gått til de om det var noe. På småbruket til bestemor/nå pappa var jeg vel alene hjemme hele natta og sånt fra 10-11 årsalderen. Jeg og kusina mi var alene en langhelg på hytta dems som ligger langt inni skauen, 20-30 min. gåtur fra bilvei når vi var 12 og 14...

Så to 11åringer som er alene noen timer? Ikke så veldig farlig i mine øyne =P Kanskje greit å si fra om at de kommer til å være alene noen timer, den skal jeg være enig i =)

Alene på natta når du var 7-8 ???????

Godt at du kunne springe over til naboen om du brant inne da

Jeg beklager veldig og mulig jeg er forutinntatt nå: men hva tenkte foreldrene dine på ?

[Gjest meh]

Nå er det slik at jeg mener at 11-åringer skal slippe å være alene om natten!

Det må være utrolig skremmende om noe skulle skje og de er alene uten en voksen som kan trøste, støtte og berolige.

Hadde noe skjedd (eks. brann) må man ta med noen faktorer i likningen:

* egen samvittighet

* psykisk skade på eventuellt overlevende barn

* eventuell traffeforfølgelse ved å ha forlatt små barn (en 11-åring vil betraktes som liten, under 12 år i retten)

Jeg vil si at jeg ikke synes det er verdt risikoen.

De er fortsatt små barn i en alder av 11 år.

Risikoen for brann er nærmest ikke eksisterende så lenge du ikke opptrer direkte uaktsomt, derfor kan det klassifiseres som en irrasjonell frykt, det finnes utallige dagligdagse hendelser som utgjør en større fare for barnet ditt enn risikoen for å brenne inne. Du er overbeskyttende når du skrenker inn friheten til barnet ditt på bakgrunn av en fare som er nærmest ikke-eksisterende.

En 11 åring evner også å redde seg selv i tilfelle brann i nærmest like stor grad som en voksen så lenge det har blitt tatt nødvendige forholdsregler som installasjon av røykvarslere osv. Spesielt når foresatte har opplyst barnet om hvordan man opptrer i tilfelle brann.

Endret 31. mai 2012 av meh

[Piper]

Hei, Piper

Jeg er helt med på det du skriver.

Vi følger ei linje der vi ikke messer til våre barn om hvor farlige fremmede er osv. Det blir rett og slett feilaktig OG skremmende informasjon for et lite barn.

Det er i mange tilfeller noen barna har en ralasjon til og føler de kjenner som utfører overgrep, så vi har valgt å ikke snakke om det.

Vår regel er: Uansett hvem du skal bli med noe sted, så skal du varsle mamma og pappa. Enkelt og greit.Selv om personen sier at det er greit og at vi vet om det skal DU ringe eller stikke hjemom.

Når det kommer til info og at jeg har respekt til den verden vi lever i er det med bakrunn i at jeg kjenner bransjen som sikrer deg og meg godt. Det er ikke slik at mannen min kommer hjem om forteller skrekkhistorier. Det handler om realiteter, og det daglige liv i landet vårt, ikke enkelthendelser.

Jeg har hatt et glødende engasjement barns rettssikkerhet siden jeg ble mor. Dette gir kanskje et innsyn i mye de fleste rett og slett ikke har følelsesliv til å forholde seg til. Jeg har fått en real vekker, selv om jeg tenker at ofte går det utover meg selv og følelseslivet mitt. Det er mye sterk kost, desverre.

Det var litt om meg og grunnen til at jeg er "føre var"

Når det kommer til våre barn gir vi dem trygghet, selvtillit og verktøy til å løse situasjoner de måtte komme opp i. dette gjør vi uten å skremme dem.

Vi har gjennomført rolige og løsningsorienterte brannøvelser hjemme og de kan ringe 113 og utføre enkel førstehjelp.

Vi forteller aldri om hvor farlig verden er for dem. Norge er tross alt tryggere enn mange andre land for dem å vokse opp i

De har ikke begrensninger i bevegelsesfrihet i forhold til andre barn på sin alder.

Nå er det slik at jeg mener at 11-åringer skal slippe å være alene om natten!

Det må være utrolig skremmende om noe skulle skje og de er alene uten en voksen som kan trøste, støtte og berolige.

Hadde noe skjedd (eks. brann) må man ta med noen faktorer i likningen:

* egen samvittighet

* psykisk skade på eventuellt overlevende barn

* eventuell traffeforfølgelse ved å ha forlatt små barn (en 11-åring vil betraktes som liten, under 12 år i retten)

Jeg vil si at jeg ikke synes det er verdt risikoen.

De er fortsatt små barn i en alder av 11 år.

klem

edit: Trykket Lagre før innlegget var ferdig

Da er vi enig, for jeg hadde nok ikke gjort det selv med en 11 åring, men jeg forstår at ikke alle velger som meg. Jeg tenker ikke på hva som kan skje lengre, for det har jeg gjort i for mange år. Man tar forhåndsregler på ting, for man kjenner sine egne barn best (nå tenker jeg at man er en oppegående foreldre som tar ansvar for barna sine), og noen klarer det tidligere enn andre.

Man tilpasser det rett og slett til akkurat det barnet, for selv om man har flere barn kan det ene klare noe det andre ikke klarer.

Så da er vi egentlig enig

[Gjest annemor30]

Her hvor vi bor blir barn under 15 kjørt hjem av politiet og barnevernsvakten koblet inne hvis de er ute etter 22... Da er det kjipt at mamman i huset er på fest gitt..

Jeg ville ikke latt min 11 åring vært hjemme om natten,ikke om jeg hadde vært hos naboen. Det KAN skje ting som gjør at barnet ditt dør mens du sitter hos naboen og drikker te på svarte natta.. Neitakk, jeg er hjemme og passer ungene,skal jeg bort: barnevakt;)

[LittleJ]

Alene på natta når du var 7-8 ???????

Godt at du kunne springe over til naboen om du brant inne da

Jeg beklager veldig og mulig jeg er forutinntatt nå: men hva tenkte foreldrene dine på ?

Bodde i tomannsbolig med 2 utgangsdører + at jeg kunne hoppe fra vår veranda til dem liksom =P Det blir en rømningsmulighet i hver etasje, så... Var ikke egentlig meninga jeg sku være så lenge alene heller da, husker ikke hva det var som hadde skjedd jeg! Men jeg syns jo det bare var gøy =P

[La Guapa]

Her hvor vi bor blir barn under 15 kjørt hjem av politiet og barnevernsvakten koblet inne hvis de er ute etter 22... Da er det kjipt at mamman i huset er på fest gitt..

Jeg ville ikke latt min 11 åring vært hjemme om natten,ikke om jeg hadde vært hos naboen. Det KAN skje ting som gjør at barnet ditt dør mens du sitter hos naboen og drikker te på svarte natta.. Neitakk, jeg er hjemme og passer ungene,skal jeg bort: barnevakt;)

Jeg er veldig enig med deg, Annemor30.

Jeg spurte min mann om han vil latt en 11-åring være alene noen timer litt til utpå natta. Han syntes det var et merkelig spørsmål og svarte : NEI!!! Det er da vel ingen som gjør det!?

Det viser bare at vi tenker veldig forskjellig fra familie til familie. Jeg tror helt ærlig ikke at VELDIG mange foreldre går fra sine 11-åringer på natta. Jeg håper hvertafll ikke det!

Jeg vil tro at mange av de som skriver at det ikke noe problem ikke går fra sine barn, selv om det er lett å ha et veldig liberalt syn på det på et forum

[Gjest rabrabara]

Jeg håper hun hadde instruert barna i hva de skulle gjøre dersom brannalarmen gikk. Og at de ikke burde ha vinduer åpne. For litt siden var det en mann som gikk inn på et barnerom gjennom et åpent vindu og misbrukte ei lita jente i nærheten av hvor vi bor og sånne episoder skremmer meg, det skaljeg innrømme.

Jeg var hjemme alene natta over da jeg var 11,men jeg var faktisk ofte livredd. En gang dytta jeg ut dørhåndtaket mitt for at ingen skulle komme seg inn på rommet.

HUn kunne også godt ha nevnt dette til dere hvis jenta deres var der.