Mora dro ut

[Buddhahode]

Jeg synes det var ganske respektløst gjort mot datteren din, og dere foreldre. Når man går med på å ha overnattingsbesøk får man faktisk et ansvar ovenfor besøket. Det er ikke normalt for moren å dra avgårde på fest da, snakk om uansvarlighet. Jentene er 11 år, og er fortsatt barn.

[Piper]

Jeg synes det var ganske respektløst gjort mot datteren din, og dere foreldre. Når man går med på å ha overnattingsbesøk får man faktisk et ansvar ovenfor besøket. Det er ikke normalt for moren å dra avgårde på fest da, snakk om uansvarlighet. Jentene er 11 år, og er fortsatt barn.

Hvem bestemmer hva som er ansvarlig og uansvarlig i henens liv? Jentene er 11 år gamle, og ut i fra som jeg har forstått det så har alt gått bra, ingenting har skjedd med jentene. Skal man da fortsette å tenke på alt som kunne skje, istedenfor å faktisk se på det slik at ingenting skjedde?

Jeg kan være enig med at mor kunne ha spurt foreldrene til denne jenten om hva som var greit, og forklart at hun selv skulle ut og om det var i orden for dem at jentene var alene noen timer. Da gir hun de muligheten til å ta et valg, basert på det de vet. Nå skjedde ikke det, og alt gikk bra, og da kan man ikke bli forbanna på alt som kunne skjedd. En kan forklare denne moren at man ønsker å vite slike ting på forhånd, for da kan man ta sin egen avgjørelse om man vil la barnet overnatte eller ikke en annen gang. Kommunikasjon er nøkkelordet her, sånn at alle vet hva de har å forholde seg til. Men da en kommunikasjon som baserer seg på vennlighet istedenfor irritasjon og sinne.

[Kittykat]

Jeg hadde tatt kontakt med moren og forklart ganske enkelt at mitt barn IKKE skal være alene om natten eller være ute og vandre etter kl 22:00. Og når kl er 02:30 om natten, så forventer jeg at datteren min sover og ikke sitter på internett. Og pga at moren gjorde det, så har hun nå ødelagt sjansen for flere overnattinger der. Det er rett og slett uansvarlig. Hadde moren spurt deg først, så hadde alt vært annerledes, da kunne du tatt en avgjørelse ut i fra den informasjonen.

Moren i denne situasjonen tok en dårlig avgjørelse og desverre så er det datteren hennes som må ta konsekvensene. Når man har barn, så er det en selvfølge at man skaffer barnevakt til dem hvis man skal ut. Det er faktisk så enkelt. Min datter på 12 år kunne ikke vært alene noen timer om kvelden/natten, for hun blir redd.

Nei, her må du si det som det er til moren. Barnas sikkerhet kommer først uansett.

[Hedda-78]

Jeg hadde ikke likt det, nei. Brukte kanskje denne moren din datter som selskap for sin egen datter, slik at hun skulle slippe å være alene mens mor gikk ut? Isåfall synes jeg det er helt uakseptabelt å gjøre det uten å ha spurt deg eller din ex først. Når man har andres barn på besøk, er man ansvarlig for dem. Kanskje hennes egen datter er moden nok til å være alene om natten, men moren kan kan jo ikke automatisk tro det samme om andre barn likevel, dette burde hun ha avklart med dere voksne først. Kan hende din datter har fortalt at det er helt greit for dere, men i såfall burde jo moren ha dobbeltsjekket det først...

Jeg synes man har rett til å bli sint, selv om ingenting skjedde. Slik er det gjerne å være foreldre, man blir redd og sint når man tenker på alt som kan skje, selv om det som oftest ikke skjer noe som helst.

[La Guapa]

Bare for å kaste litt lys over at "det skjedde jo ikke noe".

Nei , det gjorde ikke det. Mest sannsynligvis ville det ikke skjedd noe om mora festet hver eneste helg til datteren ble 18 år.

La meg fortelle hva som skjedde da jeg var 12.

En full og ruset mann/ ungdom var på fest i et nabohus lengere nedi gata.

Han røyk uklar med noen på festen og ble kastet ut.

På et tidspunkt bestemte han seg for å bryte seg inn på festen igjen.

Han tok feil hus.

Først gikk han inn til vår nærmeste nabo.

De var ikke hjemme.

Han smadret alt han fant i huset deres før han gikk til neste hus.

Det var i julen og han hadde ødelagt ALT inne hos dem.Det eneste som sto var juletreet.

Han hadde plukket med seg en stor sabel naboen hadde arvet som hang til pynt i gangen deres.

Med den stakk han ut alle rutene de hadde ved inngangsdøren i det neste huset han kom til. Gutten i huset var rundt 18 da og måtte ha legevakt etterpå fordi han rett og slett var sjokkskadd av synet ute i gangen.

Han gikk fra hus til hus...til slutt kom han til vårt...

Jeg glemer aldri hvordan han knuste vinduene i ytterdøren vår og prøvde å nå dørlåsen mens han kutta seg opp på hendene i forsøket. Hendene hans med blod på har brent seg fast i hukommelsen min.

Mamma slo løs på hendene hans.

Han var heldigvis så rusa og sliten at han ikke orket å holde på lenge med å forsøke å komme seg inn til oss.Han hadde mistet mye blod i "turneen sin" i nabolaget.

Jeg og lillesøsteren min var livredde for at han skulle gå rundt huset og knuse panoramavinduene i stua for å komme seg inn.

Etterhvert kom politiet. Han ble tatt med på legevakta for å sy ( vi fikk høre at han angrep en annen pasient på gangen da han var der nede)

Han hadde vært i nesten alle husene i nabolaget før han kom til nabohuset vårt og oss.Han hadde skremt vettet av ungdommene som var alene hjemme.

En 16-åring i nabolaget hadde krøpet ut gjennom loftsvinduet og satt seg på taket, så redd var hun

Det høres kanskje ut som en dårlig film og det føltes sånn også.

Når jeg tenker tilbake på det er det nesten så jeg tenker at jeg må ha drømt.

Men det viser bare at på natta, i helga er noe helt annet enn hverdag etter skoletid!

Jeg tør ikke å tenke på hvor traumatisert jeg hadde vært eller hva som kunne skjedd om jeg var alene hjemme.

Mulig jeg er litt preget av denne hendelsen også...og at det er derfor jeg tar høyde for mye fælt som KAN skje. For jeg har faktisk opplevd det selv!

[Gjest Gjest]

....

I mitt hode er det ikke greit å gå fra så små barn.

Uforutsette krisesituasjoner kan oppstå og da er ikke en 11- åring erfaren nok til å takle det ( mange voksne vil også slite med å handle rasjonellt ved krise)

I situasjoner som brann eller akutte helsetilstander der sekunder gjelder er en viktig faktor for overlevelse å gjøre ting i rett rekkefølge.

Det blir rett og slett for mye ansvar for et barn på 11 år.

Mange glemmer å ta høyde for at noe uforutsett kan skje når de forlater sine barn.

På dagtid er noe helt annet. Det er som oftest flere voksne i umiddelbar nærhet som er våkne.

Ser du virkelig ikke forskjellen på dette ?

Kan du se dette fra en 11-årings ståsted ?

Barna har ikke SFO når de er 11 og er gjerne litt alene før mamma og pappa kommer hjem. Det takler de fint.

Å gå fra dem på natten er derimot noe helt annet!

Vi kan selvsagt gå lange kveruleringsrundet rundt forskjellene på dagtid og nattestid.

....

Jeg ser forskjell på dagtid og natt, men jeg stusset på første svaret ditt. Derfor spurte jeg om du virkelig mente det du skrev der. Uforutsette krisesituasjoner kan også oppstå på dagtid. Kjenner barn som har opplevd brann på kjøkkenet midt på dagen.

Vi har forresten gått fra vår 11-åring på lignende tidspunkt, mens han har hatt overnattingsbesøk. Vi har da vært i nabohuset. Derfor spurte jeg TS om denne moren var tilgjengelig i nærheten eller langt vekke. I mine øyne er der en forskjell i hvor nær og tilgjengelig moren var.

[La Guapa]

Jeg ser forskjell på dagtid og natt, men jeg stusset på første svaret ditt. Derfor spurte jeg om du virkelig mente det du skrev der. Uforutsette krisesituasjoner kan også oppstå på dagtid. Kjenner barn som har opplevd brann på kjøkkenet midt på dagen.

Vi har forresten gått fra vår 11-åring på lignende tidspunkt, mens han har hatt overnattingsbesøk. Vi har da vært i nabohuset. Derfor spurte jeg TS om denne moren var tilgjengelig i nærheten eller langt vekke. I mine øyne er der en forskjell i hvor nær og tilgjengelig moren var.

Det er jeg helt enig med deg i

I nabohuset er det selvfølgelig noe helt annet (med mindre du bor på landet og det er 1,5 kilometer unna)

[Jade]

Kan godt hende at datteren hennes var moden nok til å være alene hjemme til langt på natt. Men moren burde ringt hjem til TS for å spørre om det gikk greitt for TS sin datter å være alene hjemme også!

Vår sønn på 11 hadde IKKE fått vært alene hjemme om natten. Det er vårt valg, og jeg hadde blitt fly forbannet om andre hadde overstyrt dette valget for meg uten at jeg hadde visst om det og kunne gjøre noe med det!

[xinnia]

Hvorfor skulle moren ringe til TS når det var faren som hadde ansvaret den helgen?

[AnonymBruker]

Ved hvilken alder er det greit å være hjemme alene om natta noen timer da?

[Gjest "gjest"]

11 åringer er ikke modne nok til å være alene hjemme på nattestid etter min mening!

Hvordan hadde dere reagert?

Jeg var barnevakt til min yngre søster så mine foreldre kunne gå ut på en lørdagskveld, da jeg var 11 år.

[Piper]

Bare for å kaste litt lys over at "det skjedde jo ikke noe".

Nei , det gjorde ikke det. Mest sannsynligvis ville det ikke skjedd noe om mora festet hver eneste helg til datteren ble 18 år.

La meg fortelle hva som skjedde da jeg var 12.

En full og ruset mann/ ungdom var på fest i et nabohus lengere nedi gata.

Han røyk uklar med noen på festen og ble kastet ut.

På et tidspunkt bestemte han seg for å bryte seg inn på festen igjen.

Han tok feil hus.

Først gikk han inn til vår nærmeste nabo.

De var ikke hjemme.

Han smadret alt han fant i huset deres før han gikk til neste hus.

Det var i julen og han hadde ødelagt ALT inne hos dem.Det eneste som sto var juletreet.

Han hadde plukket med seg en stor sabel naboen hadde arvet som hang til pynt i gangen deres.

Med den stakk han ut alle rutene de hadde ved inngangsdøren i det neste huset han kom til. Gutten i huset var rundt 18 da og måtte ha legevakt etterpå fordi han rett og slett var sjokkskadd av synet ute i gangen.

Han gikk fra hus til hus...til slutt kom han til vårt...

Jeg glemer aldri hvordan han knuste vinduene i ytterdøren vår og prøvde å nå dørlåsen mens han kutta seg opp på hendene i forsøket. Hendene hans med blod på har brent seg fast i hukommelsen min.

Mamma slo løs på hendene hans.

Han var heldigvis så rusa og sliten at han ikke orket å holde på lenge med å forsøke å komme seg inn til oss.Han hadde mistet mye blod i "turneen sin" i nabolaget.

Jeg og lillesøsteren min var livredde for at han skulle gå rundt huset og knuse panoramavinduene i stua for å komme seg inn.

Etterhvert kom politiet. Han ble tatt med på legevakta for å sy ( vi fikk høre at han angrep en annen pasient på gangen da han var der nede)

Han hadde vært i nesten alle husene i nabolaget før han kom til nabohuset vårt og oss.Han hadde skremt vettet av ungdommene som var alene hjemme.

En 16-åring i nabolaget hadde krøpet ut gjennom loftsvinduet og satt seg på taket, så redd var hun

Det høres kanskje ut som en dårlig film og det føltes sånn også.

Når jeg tenker tilbake på det er det nesten så jeg tenker at jeg må ha drømt.

Men det viser bare at på natta, i helga er noe helt annet enn hverdag etter skoletid!

Jeg tør ikke å tenke på hvor traumatisert jeg hadde vært eller hva som kunne skjedd om jeg var alene hjemme.

Mulig jeg er litt preget av denne hendelsen også...og at det er derfor jeg tar høyde for mye fælt som KAN skje. For jeg har faktisk opplevd det selv!

Du er veldig preget av den fortellingen, go du drar den frem emd en gang det er muligheter for det. Dette skjedde en gang, men hvor mange ganger har du fortalt den historien i ditt hode?

Det skjedde jo ingenting, hvorfor skal man da se på alt som kunne ha skjedd? Jeg tenker at man lærer barna opp til å frykte ting, istedenfor å nyte livet og gi de ansvar på veien mot å bli selvstendige voksne individer. Enkelte menneske rville låst barna sine inne for alltid, for å beskytte de, men beskytter de virkelig barna eller lærer de opp barna til å være redd for alt som er ukjent?

I de fleste tilfeller går alt fint, så hvorfor skal man da tenke på alt det gale som kunne ha skjedd hele tiden? Vi mennesker frykter mye, og den frykten overfører vi på våre barn som igjen begynner å frykte også. Er det et godt liv å leve i frykt på den måten?

[Piper]

Ved hvilken alder er det greit å være hjemme alene om natta noen timer da?

Når barnet er klar for det, og der man har et så godt forhold til barnet at man vet at barnet forteller at det er klar når det er klar. Noen ganger kan et barn si at de klarer det, for å være tøff og ikke vise at de egentlig er redd, og så godt skal man kjenne barnet sitt at man vet at det er sant når de sier de klarer det.

[Gjest Iah]

Jeg skjønner at du reagerer siden du ikke var klar over at jentene kom til å være alene, det burde foreldrene vært informert om. Men jeg ser ingen problemer med at to 11-åringer er alene hjemme en kveld/natt. Hadde venninner på overnatting selv i den alderen hvor foreldrene mine var på diverse arrangement.

[Gjest dragoline]

Jeg kan minnes vi passet på små barn, både på trilleturer og satt barnevakt i den alderen der. Så hvorfor skulle ikke 2 jenter klare seg selv noen timer?

Selv om det er på natten?. Uten ansvaret for å passe på mindre barn.

hehe.

Småligt. De fleste har jo også mobiltelefon i dag og kan ringe om noe skulle skje. eller voksne kan ringe hjem og høre hvordan det er gått.

[La Guapa]

Du er veldig preget av den fortellingen, go du drar den frem emd en gang det er muligheter for det. Dette skjedde en gang, men hvor mange ganger har du fortalt den historien i ditt hode?

Det skjedde jo ingenting, hvorfor skal man da se på alt som kunne ha skjedd? Jeg tenker at man lærer barna opp til å frykte ting, istedenfor å nyte livet og gi de ansvar på veien mot å bli selvstendige voksne individer. Enkelte menneske rville låst barna sine inne for alltid, for å beskytte de, men beskytter de virkelig barna eller lærer de opp barna til å være redd for alt som er ukjent?

I de fleste tilfeller går alt fint, så hvorfor skal man da tenke på alt det gale som kunne ha skjedd hele tiden? Vi mennesker frykter mye, og den frykten overfører vi på våre barn som igjen begynner å frykte også. Er det et godt liv å leve i frykt på den måten?

Nå er trekker du konklusjoner tidlig!!!! og det på mine vegne.

Jeg forteller ikke om det som skjedde til noen (har bare fortalt det til mannen min ) og det er ikke noe barna mine har hørt om heller.

Jeg sitter derimot ikke med den naive norske nisselua godt trukket ned over øynene og tror at Norge er som det var på 70-tallet!

Med en mann som jobber i sikkerhetsbrasjen vet jeg inderlig og smertefullt vel at utlandet har inntatt også vårt samfunn.

Og vær så snill: Ikke sammenlign 70-tallet, (jeg vokste hvertfall opp da) med dagens situasjon. Da sammenligner du epler og pærer !

Jeg har bodd to år i utlandet og må bare si at der går man ikke fra ungene i barnevogn utenfor cafevinduet, man sender dem ikke på skoleveien alene og de er ikke uten tilsyn ute.

Velkommen til resten av verden, den har begynt å banke på døra vår også!

Selv om vi bor i et forholdsvis trygt borettslag med bare noen få innbrudd mens folk er hjemme i året, vet jeg at det meste ikke er som før!

Det går sikkert bra holder ikke ! Ikke for mine barn!

Beklager at jeg er litt hissig i tonen, engasjert kalles det vel

[La Guapa]

Jeg kan minnes vi passet på små barn, både på trilleturer og satt barnevakt i den alderen der. Så hvorfor skulle ikke 2 jenter klare seg selv noen timer?

Selv om det er på natten?. Uten ansvaret for å passe på mindre barn.

hehe.

Småligt. De fleste har jo også mobiltelefon i dag og kan ringe om noe skulle skje. eller voksne kan ringe hjem og høre hvordan det er gått.

Småligt ja. De kan jo for all del ringe hvis noen bryter seg inn eller det begynner å brenne mens de sover, forutsatt at det er en snill inbruddstyv da....som lar dem ringe, og at de våkner av brannalarmen.

Så for all del, smålige vil vi for all del IKKE være.

Jeg kan jo ringe dem hver time natta igjennom, så kan jeg kooooose meg med opptil flere glass vin og nyte friheten.Ungene sover godt og trygt i det minste en gang i timen )(helt til jeg ringer og vekker dem for å forsikre meg om at alt er bra) og jeg kan ha god samvitiighet og føle at det var virkelig verdt det!

[AnonymBruker]

Er det virkelig INGEN som tenker på at det kan begynne å brenne når de er alene hjemme!!!

[AnonymBruker]

"Det gikk jo bra"-tankegangen er jeg enig i at ikke holder, det hadde ikke holdt for meg, for hva da den dagen det faktisk skjer noe og man ikke har gjort noe for å sikre situasjonen? Hva da den gangen det IKKE går bra?

Dessuten, det er mange situasjoner man kan si "det gikk jo bra" i, uten at det er noe de fleste av oss følger av den grunn.

Min søster og jeg ble gått fra på natta fra langt yngre en 11, det gikk jo bra, men aldri i verden om det kommer til å skje mine barn. Det skjedde ikke noe der og da, men MIN utrygghet, min redsel fra jeg var liten av for å bli gått fra, DEN vil jeg ikke at mine barn skal trenge å slite med.

Når jeg var liten røyket folk inne, det gikk jo bra, likevel er jeg strengt imot røyking i rom der mitt barn skal oppholde seg.

Før i tiden kjørte vi bil uten sikkerhetssele i baksetet, for vår del gikk det alltid bra, det betyr ikke at jeg ikke kommer til å bli streng på at mine barn skal bruke det.

For meg så blir det å si "det gikk jo bra" bare å skufle bort at man har gjort noe som faktisk KUNNE gå galt, og valgt å gjøre noe som faktisk KUNNE gått galt. Da holder det ikke å bruke det som argument.

Ang om to 11 åringer kan være alene om natta en helg: det kommer helt an på:

- 11 åringene

- om voksne de er trygge på er lett tilgjengelige/i nærheten

- at det er noen voksne som kan være ansvarlig dersom noe skjer

- at foreldrene vet om at de er alene

Dersom hun hadde sagt ifra at de kom til å være alene, og avtalt med foreldrene til det andre barnet at barna kunne ringe enten hun som var ute, eller foreldrene til det besøkende barnet dersom noe skulle trenges, så er det en ting. Dersom i det minste en voksen tillitsperson er parat og unga vet hvordan de kan få tak i denne raskt, OG føler seg komfortable med å være alene, så kan det gå helt fint.

[La Guapa]

AnonymBruker:

)

Hadde det gått an å plusse flere ganger skulle du fått hundre