Mafalda peiser på

[smilo]

Jeg har aldri tenkt slik over at gutta blir eldre. Jeg ser faktisk frem til at de skal ut å stå på egne ben, noe som nærmer seg fort. Men jeg tror jeg vil få den samme reaksjonen når min "lille tulle" skal ut i livet på egne ben.. Og jeg ser at det går fortere enn jeg er forberedt på selv om hun fortsatt blir boende hjemme mange år enda..

Men de skal ønske å flytte ut også. Det tyder på at vi har gjort noe rett også

[SmallTalk]

Men det fine med å bli voksen er også at man blir med likeverdig. Å snakke sammen som voksne mennesker, og ikke bare mor og barn; "nå skal jeg fortelle deg hvordan livet fungerer", liksom. Man blir heller venner, og det er en fin ting.

Det forutsetter vel man har foreldre som faktisk innser at barna deres har blitt voksne?

Mamma sliter nemlig med dette, og tiltross for at jeg nå har villa, Volvo og vræl, så oppfører hun seg fortsatt som en bedreviter som fortsatt skal fortelle barnet sitt hvordan livet fungerer og hvordan saker og ting skal gjøres... Irriterende? Å, ja! Det har gått en kule varmt mer enn en gang, men dama er totalt uforbederlig...

---

Og man bare vet at det vil bli en skikkelig drittdag når begge lyspærene over vasken på badet er gått, man har byttet begge pærene og klarer å miste den ene glasskuppelen til lampa ned på vasken slik at hjørnet på vasken blir slått av og glasskuppelen eksploderer og går i tusen knas...

Legg på PMS (aldri hatt det før i dag), en samboer som virkelig må gni dette inn, at klærne til Knerten lå rett i nærheten slik at alle disse måtte saumfares for mulige glassfragmenter og at mamma skulle komme på besøk, og dagen har virkelig vært toppers...

Jaja... Jeg fikk ihvertfall et enda bedre påskudd for å komme meg innom byen etter jobb i morgen. Jeg skulle egentlig innom der for å fylle opp sminkepungen litt, men nå kan jeg legge på baderomslampe, superlim og hvit silikon til handlelista.

---

Ellers så var Knerten på besøk hos en kompis i går (eller rettere sagt er vel at jeg og samboeren var på besøk hos en kompis av han og dama, og de har en sønn som er noen måneder eldre enn Knerten). Det var virkelig herlig å se han leke med et annet barn og å ha noe å bryne seg på, og ikke minst så er det facinerende å se på barns logikk når det kommer til det å dele på leker og ting... De delte ikke akkurat brodelig, for å si det sånn...

[Ciara]

Barn er så enten-eller.

Noen ganger slåss de om det samme og skal overhodet ikke dele. Men når det først skal deles skal det jammen meg gå nøye for seg... Sendte med eldstemann en Kvikk Lunsj ut på lekeplassen her på lørdag, men beskjed om å dele med lekekameraten hans og de to fedrene. Jeg fulgte med i vinduet og lurte på om han ville benytte anledningen til å ta en litt sleip manøver. Men allerede på vei ut døra hører jeg poden rope: "Dereeee! Jeg har fått sjokolade! Og jeg skal dele med X, X og X! Se her pappa, den er til deg! Og denne er til..." Veldig søtt, egentlig. Tydelig at det var stas å få være den som gir bort

[Mafalda]

For å ta det siste først: jeg kjenner igjen både Ciaras og SmallTalks eksempler å dette med å dele på ting ¨Noen ganger går det veldig greit, andre ganger er det... litt mer utfordrende.

Særlig SnillVimsen har to definisjoner av begrepet "rettferdighet"- ett for ham selv, og ett for andre... Litt rart egentlig, for han er en raus fyr på visse områder (og særlig ovenfor andre, utenfor husets fire vegger), samtidig som han kan være det petimeteret hvis han værer at andre, spesielt lillesøster, får mer enn ham.

Men vi jobber med saken. Jeg kan nemlig ikke fordra unger som driver med millimeterrettferdighet og skal sammenligne alt mulig for å sikre seg at de ikke kommer dårligere ut enn andre. Det jevner seg ut over tid, er mitt mantra, og det står jeg ved. Alle skal få, men ikke nødvendigvis akkurat det samme akkurat samtidig. Det er en stund siden nå, men jeg synes å huske en tråd på B&F der det i ramme alvor ble spurt om man skulle legge til julegavedifferansen i et kronebeløp... og det var ikke store summen heller. Sånne greier orker ikke jeg

Siden vi er inne på gaver, uttrykte min eldste sønn forbauselse over at Susain ble avspist med et par sko til bursdagen sin. Han husket nemlig at han selv fikk mer til sin bursdag, ble ikke det litt urettferdig da? Så han ba om råd om hva han skulle kjøpe, og jeg foreslo svarte bukseseler- som var den andre av to ting på ønskelista. "Du kan kjøpe bukseseler, SnillVimsen og HK-jenta har allerede kjøpe One Direction-håndkle, og så får hun sko av pappa og meg." "Sko? Bare sko, liksom?" Han syntes visst vi var litt i overkant gniene Men som jeg påpekte- jenta har fått penger av besteforeldre, og hårføner av onkel, i løpet av to år betaler Gubben og jeg ny cello, orkesterturer til Paris og Praha, og språkreise til England. Synd på henne? I think not. Og da NaniRonaldo hadde tenkt et minutt eller to over saken, kom han fram til at jo, det er bedre å få det man ønsker seg sånn generelt, enn at man på død og liv skal bruke masse penger på bursdagsgave. Håper han klarer å holde den tanken, for han er en sånn type som unnskylder seg for å ha kjøpt for dårlige gaver til folk fordi de ikke er dyre nok... *sukk* Er det ikke det ene med disse ungene, så er det det andre!

Og tusen takk for gode ord til ei gammal sippe-dame, jenter! Det varmet!

Godt å høre at det er flere som kjenner det rykke til i mammahjertet av den sangen.

Og det er rart med den følelsen, altså. Hva var det de kalte det i Sex og Singelliv? "Coulda woulda shoulda"? Man kunne jo alltid gjort mer, eller gjort ting bedre, og det er nok ved de store veiskillene i livet at man står litt småsentimental storsentimental og dømmer seg selv strengt for å ikke ha tatt godt nok vare på alle mulighetene... Men sånn er jo livet! Du står ikke med stjerner i øya og verdens lengste tålmodighet og omfavner hvert eneste øyeblikk og tenker hvor fantastisk du har det, hvor flotte barn du har og hvor takknemlig du må være... Det kommer i korte glimt, og resten av tiden drukner lykken og takknemlighetsfølelsen effektivt i en flodbølge av Det Vanlige Livet A/S, som vel alle lesere i boka her vet at består av like mye stress, fiskeboller, klesvask (og i ekstremtilfeller: ødelagt vannpumpe eller vannlekkasje før jobbintervju)- da er det ikke mye tid til å hente fram godfølelsen bestandig. Eller i det hele tatt, er vel mer riktig å si på de verste dagene. Håper det ble med den ene dagen, SmallTalk, for det hørtes ikke mye moro ut. Er det ikke typisk at det bare baller på seg noen ganger...?

Og bare for å ha sagt det: jeg gikk ikke rundt og deppet på dagen hennes, altså!

De verste mamma-følelsene holder jeg for meg selv. Jenta ville ikke ha noe selskap, så det ble kjempeenkelt: muffins og bursdagsang til frokost, og så stakk hun for å møte noen venninner på cafe. Å ha grillfest slik jeg foreslo er ikke så farlig lenger- nok et tegn på at hun begynner å bli stor, men jeg må innrømme at jeg ikke var så veldig lei meg for at vi slapp storinnrykk av tenåringsjenter på lørdagskvelden!

Du har forresten rett, Smilo: de skal glede seg til å flytte ut også. Og jeg kjenner mange som har fått et langt bedre forhold til foreldrene sine (eller barna sine) etter at de ikke lenger var under samme tak hver eneste dag. Faktisk har jeg en bekjent som etter at sønnen hadde flyttet ut forbauset utbrøt: "Jøss, han er jo faktisk en veldig ok fyr, jo!" Det er livets gang, og består vel både av lettelse og glede, og en dæsj av "Jammen, hvor ble alle årene av"-melankoli, uten at det trenger å bety at man ikke ønsker endringen velkommen. Og blir det altfor ille, så tar jeg med meg tipset om å kjøpe en ekstra hund!

Endret 4. juni 2013 av Mafalda

[Mafalda]

Oh bugger.

Har nettopp fått rede på at det ikke er personalet som ordner det praktiske til sommerfesten, men FAU. Så da sitter jeg med en bitteliten komite på tre personer (meg selv inkludert), og skal lage fest på torsdag til rundt 250-300 mennesker. Med mat og det hele. Og onsdagskvelden- det eneste tidspunktet de andre kan- utgår, for da er det både fløytekonsert (NB. Husk boller, det er mitt ansvar) og fotballkamp samtidig.

OK, Smule, er du klar?

Da var det bare å finne fram Mastercardet og begynne å samle inn påmeldingslister...

[Nótt]

Kjenner jeg blir helt svett av å lese om dagene dine, og samtidig beundrer jeg deg for alt du klarer og får til. Du ER en superhelt!!!

[Mafalda]

Kjenner jeg blir helt svett av å lese om dagene dine, og samtidig beundrer jeg deg for alt du klarer og får til. Du ER en superhelt!!!

Tusen takk for fine ord- men nei, det er jeg slett ikke...

Og det går jo alltid bra! Hittil har jeg i alle fall landet på beina og med bollene intakt... Men er litt svett selv nå, med tanke på både denne uka og neste (har i alle fall fått ut invitasjonene til NaniRonaldos avslutning, det er da noe- men mye som gjenstår). Så jeg må nok skuffe deg, i den grad jeg er noen Superwoman, er i alle fall kappen min ganske fillete!

(men en typisk Gravidforum-uttalelse jeg ikke er i humør til akkurat i dag, er den der "alle har tid til å trene, det er bare et spørsmål om prioritering". Den står ikke høyt i kurs for tiden. Jeg lever godt med spaghettiarmene mine så lenge jeg kan bære mitt kakefat med stolthet! Hehe!)

Ha en strålende dag!

Endret 4. juni 2013 av Mafalda

[Øydis]

Jo, om det er noen jeg kjenner til som fortjener betegnelsen superhelt, er det jammen deg, Mafalda. Det er jo bare å bøye seg i støvet og bli der, for de hverdagene dine er ikke mye hverdagslige. Hadde vi skulle byttet liv, hadde jeg ikke holdt ut en halv dag en gang, og jeg blir like overrasket og utslitt hver gang jeg leser om alt som nærmest blir dumpet på deg. Og du gjennomfører gang på gang, og for oss i strålende humør attpåtil. Det livet ditt nærmer seg jo nesten en parodi til tider, og jeg kan nesten ikke tro at det er mulig å ha slikt et overskudd til alt og alle rundt seg. Er det noen jeg unner en god ferie og vel så det, er det deg. All hail! Og ha en god uke, i den grad du synes du kan!

[Ciara]

Men ble det mye bonus?

Mao - hvor mye luksus kan tapre Mafalda få i sommer? Du har fortjent hver eneste hvitvinsdråpe og massasjetime som du kan få...

[Ciara]

Jeg liker heller ikke millimeterrettferdighet. Faktisk synes jeg at en familie bør ha enkelte kommunistiske trekk - yte etter evne, få etter behov.

En venn av meg er vokst opp i en familie med mor, far og to søsken. De tre barna har fått veldig ulikt opp igjennom, men det synes alle er helt ok. Den ene ble aleneforsørger og fikk støtte av foreldrene. Den andre fikk en del penger på et tidspunkt fordi det gjorde en lang drømmeutdannelse mulig. Min venn har fått veldig lite, men synes det er helt ok fordi hun aldri har hatt særlig behov for hjelp (har hatt partner hele sitt voksne liv, kjøpte leilighet på gunstig tidspunkt osv).

Jeg liker den modellen. Jeg skjønner at det kan bli krangling av et søsken får 300 000 og en annen ingenting. Samtidig synes jeg det er leit hvis et menneske skal droppe drømmeutdannelsen eller andre viktige ting i livet fordi foreldrene der og da ikke har råd til å gi samme sum til alle.

Forresten - du er litt irriterende også, vet du det? Jeg planlegger navnefest for minstemann og stresser fordi jeg skal ha selskap for 20 (og lager maten selv). Mens du sier "Jaja, da får jeg fikse mat til 200, da!"

[Mafalda]

Men ble det mye bonus?

Mao - hvor mye luksus kan tapre Mafalda få i sommer? Du har fortjent hver eneste hvitvinsdråpe og massasjetime som du kan få...

Hehe, takk for det!

Bonusen er faktisk ikke helt avklart ennå. Den dagen kom han litt skuffet hjem med en "grei" bonus, men mindre enn han hadde forventet og ikke minst håpet på. Men så viser det seg at det er noen budsjett-tekniske detaljer som muligens ikke stemmer, sånn at totalen blir bedre enn først antatt.

Ja, for dette er ingen juksebonus, nemlig (jeg er programforpliktet til å være skeptisk mot bonuser gjennom min jobb, der vi per definisjon er skeptiske til ordningen ), men direkte knyttet opp til resultat. Så vi venter fremdeles i spenning- og så får vi ikke minst vente og se hva slags uforutsette utgifter som dukker opp denne sommeren (husker fremdeles godt i fjor, da Susain kom hjem og lettere henslengt fortalte at hun trengte ny cello... ). De har det med å dukke opp som troll av eske!

Jeg liker heller ikke millimeterrettferdighet. Faktisk synes jeg at en familie bør ha enkelte kommunistiske trekk - yte etter evne, få etter behov.

En venn av meg er vokst opp i en familie med mor, far og to søsken. De tre barna har fått veldig ulikt opp igjennom, men det synes alle er helt ok. Den ene ble aleneforsørger og fikk støtte av foreldrene. Den andre fikk en del penger på et tidspunkt fordi det gjorde en lang drømmeutdannelse mulig. Min venn har fått veldig lite, men synes det er helt ok fordi hun aldri har hatt særlig behov for hjelp (har hatt partner hele sitt voksne liv, kjøpte leilighet på gunstig tidspunkt osv).

Jeg liker den modellen. Jeg skjønner at det kan bli krangling av et søsken får 300 000 og en annen ingenting. Samtidig synes jeg det er leit hvis et menneske skal droppe drømmeutdannelsen eller andre viktige ting i livet fordi foreldrene der og da ikke har råd til å gi samme sum til alle.

Ett av få områder der det kommunistiske prinsipp har noe for seg, ja!

Jeg er enig med deg, og vi kommer til å følge en lignende modell dersom det føles riktig. Penger er vanskelig, og det gjelder å ta hensyn til alle. Men i utgangspunktet tenker jeg som deg, at man bør få når det er behov for det, det er viktigere å ta individuelle hensyn og sørge for at alle får maks utbytte av pengene, enn at man tviholder på rettferdighetsprinsippet.

Og for vår del kommer alderen inn som et tilleggsmoment, i forhold til at (for å ta et ikke fullt så stort eksempel) når HK-jenta ønsker seg Lego Friends til jul, og NaniRonaldo har knertet iPoden sin og ønsker seg en ny, så får faktisk begge drømmen oppfylt med vidt forskjellig pengebruk. Men saken er jo at HK-jenta garantert kommer i iPodalderen hun også- og da er det hennes tur til å få dyrere gaver. Det jevner seg ut over tid.

Forresten - du er litt irriterende også, vet du det? Jeg planlegger navnefest for minstemann og stresser fordi jeg skal ha selskap for 20 (og lager maten selv). Mens du sier "Jaja, da får jeg fikse mat til 200, da!"

Sorry! Men du er klar over at din mat til 20 personer antagelig tar tre ganger så lang tid å tilberede som min pølse- og is-sak til barnehagefesten? Det bør også med i beregningen!

Det livet ditt nærmer seg jo nesten en parodi til tider, og jeg kan nesten ikke tro at det er mulig å ha slikt et overskudd til alt og alle rundt seg. Er det noen jeg unner en god ferie og vel så det, er det deg. All hail! Og ha en god uke, i den grad du synes du kan!

Takk for gode ord, Øydis!

Men det er ikke noe hokus pokus, og jeg superkreftene er heller ordinære Derimot tror jeg det henger sammen med erfaring, når du har gjort noe et par tusen ganger så blir det til slutt veldig enkelt selv om du ikke hadde noe spesielt talent for det i utgangspunktet. Det finnes ingenting jeg ikke kan gjøre med venstre hånd (fordi jeg har en eller annen unge på den høyre) bortsett fra å skrelle appelsiner Og med ørten avslutninger og organisering av kjørerunder under beltet, så tar det ikke en brøkdel av tiden det gjorde første gang.

Og du snakker om parodi... heldigvis er det kun enkeltdager i de mest hektiske periodene det dreier seg om, men i dag var en virkelig parodisk dag. Kort fortalt:

- Få unger opp av senga og ut døra

- Levere i barnehagen (og glemme å betale til min egen fest... der ser du, det glipper her også!)

- Dra på politihuset med Smule og Gubben, og gi opp to timer senere etter tre mislykkede turer i fotoboksen

- Oppsøke fotograf for å ta ordentlige bilder. Smule sover og nekter å våkne...

- Hjem for bleieskift og dupp

- Susain kommer tidlig hjem- og blir med til fotografen for å prøve på nytt. Denne gangen går det, hurra!

- Kjapp tur til Rema

- Hjem og lage middag, SnillVimsen kommer og må finne fram kamptøy. På dette tidspunktet får jeg to telefoner, en fra NaniRonaldo som skal hentes på akademiet, og en fra Gubben som skal hentes på togstasjonen, og tre sms'er som lyder henholdsvis: "Kommer SnillVimsen til kampen i dag?", "Husk oppmøte kl 18:30 til prøvespill før konserten", og "Har fikset lomper, mangler 150 Pin Up-is. Fikser du i morgen?" Når det da ringer en telefonselger to minutter senere, er det like før han får smake Mafaldas vrede...

- Henterunde. Hjem igjen og stapper mat i mann og barn og får NaniRonaldo fra treningstøy til konserttøy og Susain fra vanlig tøy til treningstøy og pass på klokka da dere!

- Gubben kjører NaniRonaldo og meg (og boller og saft til alle barna) til fløytekonserten på sted A, drar deretter innom sted B for å droppe av SnillVimsen til kamp, og tilbake for å hente oss slik at vi kan race av gårde til sted C for den andre konserten denne kvelden- pianokonserten. Sod's Law: når ungen spiller to instrumenter, så kan du banne på at de har konsert på akkurat samme dag

I tillegg til det fikk jeg:

- ammet først i en krok på Politihuset, deretter på kjøkkenet til fløytedirigenten, og til sist i en mørk krok i konsertsalen

- laget et Excel-ark med oppgaver til avslutningen, med Smule hengende på skulderen

- lest halve Aftenposten (hurra!)

- bakt brød. Himla tullete når vi har dårlig tid. Men har av en eller annen grunn blitt en slags prinsippgreie. Eller så er jeg bare veldig gjerrig, innerst inne!

- 300 kommentarer fra kjente og ukjente konsertgjengere om at jeg har en veldig søt og snill baby

Det jeg IKKE fikk gjort i dag:

- Innta mat i sittende tilstand (eller i det hele tatt, nesten. Ikke rart vekta går nedover!)

- Hatt en god, lang stellerunde med babyen...

- Ordnet med NAV-papirer

- Hengt opp klesvasken jeg så optimistisk begynte på

- Funnet fram et skjørt som faktisk passer- jeg har vært på konsert iført det gamle gravidskjørtet mitt nok en gang. Riktignok er det elastisk, men det henger allikevel godt nedpå hoftene og har fått kjerringaktig kne-lengde i steden for å være kort og stilig, som nok var intensjonen (og som det ER, så lenge man har en mage som holder det på plass...)

Og selvsagt er jeg full av dårlig samvittighet for Smule. Hun må bare henge med. Inn i bilstolen, ut av bilen, tvangs-vekkes til fotografering, inn og ut av butikk, skifte bleie i veikanten, høre på tjue fløytister spille mer eller mindre surt, og deretter en hel konsert med blant annet slagverk-ensemble Men hun er tålmodig, det skal hun ha. Og når det stikker litt i mammahjertet ved tanken på at Åh, nå må hun ut i bilen igjen- så minner jeg meg på at HK-jenta ble utsatt for akkurat den samme brutale behandlingen. Og hun har hele veien vært en usedvanlig robust og blid unge. Så Smule fikser det nok, hun også.

Så får vi se hvordan det går med alle ispinnene som skal kjøpes inn i morgen. Går det greit, er det bare litt rigging som gjenstår, så kan barnehagefesten begynne. Og som jeg sa til min mann, som var ganske blek om nebbet en stund på ettermiddagen i dag: I morgen skal du bare være med Susain på hennes konsert, og ikke stresse med noe. Og sånn er det: så lenge vi kan ta hvert vårt arrangement, så går det helt fint. Trøbbelet starter når det er tre eller til og med fire ting som skjer på en gang, heldigvis er det som regel begrenset til juni og desember...

... og nå er det jammen bare tolv dager til avreise! Ferie, her kommer vi!

Endret 5. juni 2013 av Mafalda

[Gjest Tekola]

Håper bonusen blir bra!

Jeg lurer fortsatt på hvordan dagboka di ville sett ut om Smule (bank i bordet) hadde kolikk!

Angående deling er det faktisk foreldrene mine som er mest opptatte av at det skal være likt. Merket det spesielt nå som lillebror var russ. Jeg jobbet siden jeg var 16 og hadde kjæreste med bil da jeg var russ. Altså trengte jeg lite penger fra dem og lite kjøring. Stakkars lillebror som har måttet gå flere runder med dem for ting! "Jammen Tekola trengte vi ikke å hente på treff" men det var jo fordi Herr Tekola hentet!

Niesene våre har vi vært litt usikre på når det gjelder gaver og pris sånn sett, men kommet frem til at enn så lenge så betyr gave mer enn pris, og det er faktisk viktigere med "mengde"! (storesøster ble furt fordi lillesøster fikk to små gaver, hun fikk "bare" en stor! At den var tre ganger så dyr som lillesøsters ting betød liksom ikke noe )

Endret 6. juni 2013 av Tekola

[Susa]

Dæven for en dag Mafalda !

Du er virkelig en hverdagshelt!!! Og så finne på å bake brød mitt oppi kaoset da

[Mus-Katt]

Bøyer meg i støvet altså, det er helt utrolig å lese om hvordan du (og smule) kommer dere gjennom dagen med alle disse tingene! Og likevel så sitter du her på kveldstid og fremdeles oppeholder den best-skildrende dagboken og stråler tålmodighet og en holdning om at alt går greit. Jeg håper virkelig jeg kan komme dit selv en gang.

Noen ganger tenker jeg at jeg sikkert blir en lettstressa mamma, da jeg er lett bekymra, noe jeg absolutt ikke vil være...Kan tenke meg at frasen "What would Mafalda do" kommer til å dukke opp nå og da til høsten

[Mafalda]

Jeg lurer fortsatt på hvordan dagboka di ville sett ut om Smule (bank i bordet) hadde kolikk!

Det tror jeg jeg vet veldig godt...

Hvis Smule hadde hatt skikkelig, medisinsk kolikk (i motsetning til den hobbykolikken som finnes rundt omkring, der all babygråt på kvelden blir klassifisert som magevondt og kolikk), eller hatt andre vanskeligheter, hadde ikke dette fungert. Jeg hadde måttet kaste inn håndkleet og bedt om hjelp til mye av det frivillige arbeidet, i alle fall. Som sagt: Superwoman finnes ikke, kappen er i beste fall hullete, og jeg vet at jeg har hatt utrolig flaks som har fått fem friske barn.

Erfaring hjelper, det vet jeg av... erfaring

Man blir utrolig mye mindre stressa med barn nummer to, og vips har halvparten av bekymringene og "jobben" med spedbarn forsvunnet. Men erfaring hadde ikke hatt mye å si dersom Smule hadde kommet til verden prematurt og med en rekke tilleggsbehov, for eksempel. Da hadde jeg ikke hatt sjangs, så det at hverdagen sjangler seg videre beror absolutt på en del flaks også.

Niesene våre har vi vært litt usikre på når det gjelder gaver og pris sånn sett, men kommet frem til at enn så lenge så betyr gave mer enn pris, og det er faktisk viktigere med "mengde"! (storesøster ble furt fordi lillesøster fikk to små gaver, hun fikk "bare" en stor! At den var tre ganger så dyr som lillesøsters ting betød liksom ikke noe )

Haha- klassikeren!

"Vil du bytte bort den lille pengen mot den store pengen?" spør storebror, og vips har han byttet en femmer mot en tier

Barn er så deilig konkretorienterte, det blir verre når de blir større. Selv har jeg ved en anledning uttalt at når jeg dør, skal de selge hele skiten- hus og hytte og bil og hva som måtte være av verdier- og dele likt, uansett. Med mindre NaniRonaldo faktisk blir fotballproff, da

Dæven for en dag Mafalda !

Du er virkelig en hverdagshelt!!! Og så finne på å bake brød mitt oppi kaoset da

Den brødbakinga er litt av et mysterium

Det har visst gått sport i det, fordi hjemme hos oss er ikke brød en søt liten post på budsjettet... Vi pleide å spise minst et Simpsonbrød om dagen, og det koster rett under 30 kroner. Mitt hjemmebakte koster kanskje 6-7, og det er til og med drøyere (med unntak av når det er nybakt. Da forsvinner skivene fort, så det lønner seg å bake når folket ikke er hjemme ). Så det blir litt nederlag å kjøpe brød på butikken, og jeg prøver å tenke at selv om det er tiltak å få det gjort, så tar det egentlig ikke lange tiden...

Men jo, onsdag var en parodi. Torsdagen ikke mye bedre. Vi kunne fått et pusterom i helgen, men sånn ble det selvsagt ikke, og neste uke er igjen full av dobbelt- og trippelbookinger. Men- Spania lokker i det fjerne. Nesten tre uker uten a damned shit på planen, det skal bli så bra!

Bøyer meg i støvet altså, det er helt utrolig å lese om hvordan du (og smule) kommer dere gjennom dagen med alle disse tingene! Og likevel så sitter du her på kveldstid og fremdeles oppeholder den best-skildrende dagboken og stråler tålmodighet og en holdning om at alt går greit. Jeg håper virkelig jeg kan komme dit selv en gang.

Du kan helt sikkert komme dit, Mus-Katt, det er ikke noe hokus pokus Du trenger ikke få fem barn for å komme dit heller, det kommer litt med tiden for de fleste mammaer jeg kjenner. Og jeg er ikke noe orakel i det hele tatt, men hvis jeg skal komme med ett eneste råd, så er det at mammaer skal være litt mer ego. Ikke sprette opp og fikse alt ved det minste knyst, ikke løpe rundt og tro at hvis babyen skriker, så er det noe galt som må ordnes og tiltak som må iverksettes og tjo og hei. Vær litt lat! Beste (og eneste) tipset jeg har

Men dette med tålmodighet... *sukk*

Smule er jo en baby, og som alle babyer skriker hun nå og da. Hun sovner når hun vil, og er selskapssyk innimellom, og selv om hun oppfører seg eksemplarisk på konserter og kirkebesøk og barnehagefester, har totalen både på henne og meg blitt i overkant mye. Jeg har hatt sene kvelder og tidlige morgener, og når jeg da ikke får duppen min på dagtid fordi det skal kjøpes inn is og loddbøker, blir jeg litt... gretten om morgenen. Særlig når jeg står opp til et møkkakjøkken der ingen har giddet å rydde ordentlig opp etter seg. Og alle bare venter at jeg skal gjøre noe. O humør, hvor ble du av?

Og her er tusenkronersspørsmålet: hvorfor er det sånn at Gubben kan være gretten, SnillVimsen kan være gretten, Susain kan være gretten, bikkja kan være gretten (og NaniRonaldo er jo relativt ofte gretten), men familielivet funker som før- mens hvis mamma er gretten, så smitter det over på hele familien? Det er så urettferdig! Jeg vil da ikke bære ansvaret for hele familiens humør på mine utrente skuldre, men det er jaggu meg sånn det blir.

Snart ferie, snart ferie!

Noen ganger tenker jeg at jeg sikkert blir en lettstressa mamma, da jeg er lett bekymra, noe jeg absolutt ikke vil være...Kan tenke meg at frasen "What would Mafalda do" kommer til å dukke opp nå og da til høsten

Hehe, tusen takk for komplimentet

Og jeg har også en sånn ledestjerne. Det er verken Frode Thuen eller Jesper Juul, ei heller Supernanny (faktisk unngår jeg det programmet i den grad jeg kan. Ikke fordi Supernanny ikke gir gode råd- det gjør hun helt sikkert- men fordi jeg blir på grensen til deppa over hvordan voksne folk kan kjøre familielivet så til de grader i grøfta. Du får utdelt to normalt utrustede unger, og i løpet av tre år har du klart å gjøre familielivet så begredelig at du trenger eksperthjelp?! Hjelpes...).

Mitt store idol på barnesiden er ikke et idol per se, men en nødvendig påminner til meg om at når det gjelder å få reale, greie unger er det først og fremst meg selv som må begrenses- ikke barna. What would Sasha do? er veldig effektiv i så måte, og Sasha er ingen ekspert på noe som helst. Han er en ung, overvektig, uskolert predikant i en evangelisk kirke i det gamle Sovjet, med en far som jobbet for etterretningen i KGB i sin tid. Med andre ord matcher vi ikke i det hele tatt Men han har også et hjerte av gull, og ikke minst har han den mest kjærlige, kontante oppdragelsen jeg noen gang har vært borti. Han var vår reiseleder da vi var frivillige på et barnehjem i Øst-Europa for to år siden, og han og hans nydelige kone Olga hadde fire barn, litt yngre enn våre. Flotte, flinke, tålmodige unger, men ikke uten en viss bajasfaktor- slik unger ofte er. Nummer tre var en nydelig, sjarmerende jente, absolutt til å spise opp, men hun var også veldig klar over det og prøvde til stadighet å bruke det. Sasha var tålmodig, og kjærlig, og han ville aldri finne på å smekke til dem eller bruke makt på noen måte.

Men han hadde "The Sasha look". Og akkurat det er det jeg etterstreber med mine små. Han kunne kaste et blikk i deres retning, og med det fortelle på et øyeblikk at NÅ var det nok, NÅ skulle de høre- og det gjorde de. Fire barn, under åtte år, og de skjønte på et øyeblikk at nå var det alvor.

Å oppdra barn i et overflodssamfunn er ikke lett. Jeg kan alltid si ja. Et godt eksempel er HK-jenta. Hun er snill, søt, maser sjelden, og spør ofte i en pen tone om hun kan få en is på veien hjem når sola skinner og vi endelig har fått sommer. Og jeg har penger. Og jeg tror ikke is er skadelig (hun er fem og et halvt år...). Og jeg har lyst til å være snill, og si ja, og det er jo sol ute- men jeg må begrense meg selv. Si nei. For hvis jeg alltid sier ja, så blir det til slutt en forventning, og et krav, og så har vi det gående. Sasha minner meg på at min jobb som mamma faktisk er å være streng. Så kan vi kose oss innimellom, og så slipper vi en hel haug med mas og krangling og styr. The Sasha look!

Som en motsetning kan jeg nevne Jesper Juuls FamLab. Et par driftige damer i FAU trommet sammen til et foredrag om trass og foreldrerolle, og som FAU-leder gikk jeg selvsagt, om enn mest av solidaritet siden min eneste trasser er ti år eldre enn barna som ble beskrevet

Og etter foredraget var jeg nesten målløs. Det var et ræva foredrag. Og for noen elendige råd! Men etter nærmere ettertanke var det ikke rådene som var dårlige- det var faktisk tvert om. Foredragsholderen hadde veldig gode innspill, men da beregnet på en allerede fastkjørt situasjon der ting var problematiske. Det koster for så vidt ingenting å skjære alle grønnsaker opp i biter og legge dem i skåler som serveres før spaghettien, men hvorfor i alle dager skal det være nødvendig?

"Hvor mange av dere synes at måltidene er problematiske?" spurte han, og over halvparten rakte opp hånda. Etterpå foreslo han diverse forhandlingstaktikker ved påkledning og henting i barnehagen, samt at man skulle forsikre seg om at barnet skjønner at du skjønner at de leker med lego og at det er vondt og trist at dere bruker bare en halvtime på å bli ferdig med leken, og "Jeg ser at det er vanskelig for deg, men kan du tenke deg å pakke sammen legoen nå, så kan vi kanskje se på det i morgen sammen?"

Han hadde selv ett barn. Og jeg skjønner jo hvorfor!

Trass-situasjoner var delt inn i tre soner: rød, gul og grønn. Rød var de livsfarlige, der du MÅ være streng mot barnet for å forhindre at det løper ut i veien foran bussen. Gul var forhandlingssituasjonene (som dette med å hente i barnehagen). Grønn var rosa eller gul strømpebukse, noe man burde la barna bestemme selv.

Gjennom hele foredraget tenkte jeg på større familier, og ikke minst på Sasha. For hvor var kategorien "oransje"? Den kategorien som sier at "dette er ikke livsfarlig, men jeg gidder ikke forhandle om det likevel"? Som å gå til barnehagen? Gå hjem fra barnehagen? Pakke sammen lekene? Kle på seg? Pusse tenner? Legge seg i sin egen seng? Legge seg klokka åtte, ni eller elleve, øve på cello, gjøre lekser, rydde opp i treningstøyet? Skal jeg måtte be om det, og så forhandle i en halvtime? Eller skal jeg bare lære ungene mine at sånn er livet, og sånn er det?

Vi er alltid kjappest inn og først ut i barnehagen. HK-jenta er blid som en sol. Noen ganger er det bare greiest for alle at man etablerer et oransje felt som ikke kan diskuteres. Jeg tror nemlig ikke at ungene hadde blitt lykkeligere om jeg forhandlet en halvtime hver kveld om hva slags farge de skal ha på pysjen- tvert imot tror jeg de har godt av at mor tar styring.

The Sasha look. Jeg holder på den!

Endret 7. juni 2013 av Mafalda

[Mafalda]

Hva skjedde med siteringen?

Kanskje jeg trykket på noe feil, men det ble i alle fall ikke som vanlig. Så jeg redigerte min ranting til kursiv, så håper jeg det er forståelig.

Ha en strålende helg, damer- med eller uten mage, babyer, mann, barn eller jobb!

[Ciara]

Ah, helt enig med deg i alt!

Jeg gidder ikke alltid å forklare heller, jeg. Bevares, jeg kjører ikke et regime hvor mors ord er lov og alt er komplett uforståelig. Men i blant må det faktisk være lov å si: "Sånn blir det, og det er fordi jeg har bestemt det."

Selv har vi vært gjennom trassefasen nå i vinter, og jeg har fått føle andre foreldres blikk mange ganger når jeg har tatt en sprellende og hylskrikende unge under armen og travet avgårde. Men altså, jeg gidder faktisk ikke å bli stående en time utenfor barnehagen fordi han har bestemt seg for å slå seg vrang. Og de siste månedene har han blitt veldig enkel. Som regel holder det å spørre om han vil gå selv eller om jeg skal bære ham når han slår seg vrang.

Det er så mange som fremstiller det som at barn er ferdig utviklede små som selv vet hva de har godt av, og der barn kontinuerlig skal tas med på råd og følelsene deres skal høres og diskuteres. Jeg er selvfølgelig enig i noe av det, men bare til en viss grad. De er fortsatt små og det er en hel masse de ikke kan. Ikke sett dem i den situasjonen at de skal få diktere en hel familie - det vil aldri kunne bli bra for noen, aller minst for barnet selv. Stakkars supernannybarna som har foreldre som i så liten grad klarer å sette grenser.

God helg

[Gjest Tekola]

Tror de sliter litt med teknikken etter oppdateringen

Jeg tror faktisk at jeg vil konkludere med at wonderwoman finnes, men at hun kommer i mange størrelser og varianter!

Åh, jeg blir så glad når jeg leser om og ser mammaer og pappaer som drar med seg hylskrikende unger i stedet for å gi etter!

Jeg klarte til og med å si det til en dame på butikken for en stund siden. Hun satte veldig pris på det sa hun

[Mafalda]

God helg til deg også, Ciara. Og hvitvinen står og venter på terrassen, når du har tid!

Fikk nettopp e-post fra det som antagelig er landets mest snobbete- og beste- musikkskole. Smule har fått plass (skulle bare mangle, i forhold til hva jeg har betalt for søsknene). Så nå gjenstår det bare å finne muligheten til å følge henne hver tirsdag klokka to, i full jobb. Den tid, den sorg!

[Gjest pysepusen]

Du kan jo alltids håpe på at Smule ikke vil spille noe musikkinstrument?

Glad vi ikke må søke på slikt før det er aktuelt Ellers hadde ikke barna mine fått plass på noe