Eksistensiell depresjon

[AnonymBruker]

Jeg grubler kanskje ikke like mye eksistensielt som noen, men jeg er veldig sensitiv og er utrolig flink til å angre på ting. Jeg husker alt og merker veldig mange ting, som dere andre sier.

Livskriser blir derfor veldig slitsomme for meg, siden jeg aldri klarer å skru av tankene og ofte skylder på meg selv.

[AnonymBruker]

Trodde nesten det var litt sånn "tabu" å snakke åpent om sånne ting. Har følt det ihvertfall... Jeg er ikke religiøs i den forstand, men føler det er noe mer og stort der ute som er en del av oss. Sitter inne med mye tanker og drømmer som jeg ikke tørr dele med andre alltid. Man blir jo litt sånn latterlig gjort i dette samfunnet. Er 100% sikker på at vi har flere sanser enn det som de har klart å bevise. Mange ganger så får jeg syner eller drømmer som jeg føler kommer til å skje så skjer det... Men det bare høres dumt ut når jeg forteller om det. Glade ting og forferdelig triste ting er jeg sikker på at jeg har sett og følt før det har skjedd og det gir så sterke følelser. Begynner nesten å tro at jeg lever delvis i drømmene som i virkeligheten, for de begynner å gå litt i hverandre etterhvert. Får ingen kjæreste eller ny jobb osv uten at jeg har sett det klart og tydelig en drøm uansett hvor hardt jeg prøver i virkeligheten å gå i en annen retning... En av de eklere tingene var vel forrige sommer da jeg la meg ned på sengen fikk en fæl visjon av noe som så ut som en naturkatastrofe, så ut som en tornado sky på himmelen og jeg hørte at det var i Oslo det skulle skje, hørte sirener og så masse debris på bakken i Oslo sentrum, så den svarte skyen og følte meg utrolig kvalm og dårlig. Så hørte jeg en si til meg at dette var sant at jeg skulle få bevis på nyhetene. Tenkte ikke noe mer på det, 2 dager senere så var det jo dette her styret med 22. juli. Reagerte ikke noe særlig før jeg så på nyhetene den svarte røykskyen de viste om og om igjen som gikk på tvers. Fikk da en ekkel følelse av at dette var det jeg hadde sett og "innbilt meg" for 2 dager siden. Etter sånne episoder så tror jeg at jeg holder på å bli litt smågal. Det er liksom mitt eksistensielle problem, hvordan alt henger sammen. Og hvorfor man kan se ting på forhånd... Og om man da har fri vilje? Iblant føles det jo som jeg ikke har det i det hele tatt!

[Gjest Karianne]

Hei

Fant denne siden da jeg søkte på "ekstensiell depresjon" Vet det er en stund siden noen har skrevet her, men det var så godt og høre om noen som har det som meg.

Selv sliter jeg veldig mye med dårlig samvittighet, tanker om livets forgjengelighet og jeg hater forandringer. Jeg begynner alltid å grine og er satt ut i dager når ulike faser i livet tar slutt. Skoleavslutninger, nyttårsaftener osv. Jeg blir så melankolsk. Begravelser takler jeg ikke i det hele tatt

I kveld så jeg en dokumentar om eldre damer som hadde opplevd krigen, og hvordan de var på slutten av livet: slitne og veldig lei seg. Da brast det helt for meg.

I tillegg er jeg nå hjemme med mine foreldre i barndsomshjemme mitt (ferie). Noe som gjør tankene og tankene om det som var og hvor fort tida går enda sterkere.

Jeg er redd

Hva er meningen med livet?

[AnonymBruker]

Jeg har lest litt nyreligiøs litteratur og sånn, og det er ikke noe mening med verden leser jeg der. Det er ikke noe mening i smerte og lidelse.

Dette høres sikkert ut som religiøst babbel, men jeg har i hver fall fått ro av å lese enkelte bøker av nyreligiøs art. Verden suger rett og slett, men vi er ikke av denne verden. Så derfor kan vi ta det med ro. Veldig vanskelig å forklare kort dette...

Den distansen som mange opplever til verden, er bare helt naturlig, for verden er umenneskelig. De er de umenneskelige som klarer å tilpasse seg verden.

Høres nok veldig rart ut dette...Sjelen vår er på en måte trygt forvart mens vi går her på jorden, så vi kan slappe av og kose oss mens vi er her.

Vi er alle tatt vare på, av universet, Gud, Kilden eller hva man kaller det. Verden er et sted et spill utspiller seg. Men det er bare et spill og ikke så nøye når alt kommer til alt.

Så menigen med livet er å elske. Spre glede.

Anonym poster: b7fcf80098d6c5b5b775d410d9ae115c

[Gjest Sliten sjel]

Jeg har bare akseptert at det er slik. Jeg gidder ikke gruble så mye lengre, fordi det er jo enda mere meningsløst enn livet. Hvis det er mulig.

Høsten er den årstiden jeg takler best. Uten at jeg helt vet hvorfor. Kan være fordi mange andre også blir litt melankolske da? Jeg vet ikke.

Takk for ditt innlegg. Jeg finner også best roen om høsten. Muligens fordi forventningene til alle vårens og sommerens gleder skrus ned. Jeg kjenner på at jaget etter ytre opplevelser og stimuli gjør meg sliten. Tiden skal fylles med noe meningsfullt, hele veien. Det hele blir veldig overfladisk.

Det er godt å vite at jeg ikke er alene. Takk for alle bidragene her.

[Gjest mia]

Jeg trodde det bare var meg. Tusen takk!

[Jellybean78]

Grunner veldig mye over døden og meningen med livet i seg selv...

Hva er ett godt liv sånn pr. definisjon? Hvordan oppnår du ett godt/rikt/fullverdig liv?

I filmen The Tree of Life av Terrence Mallik så sier den ene hovedpersonen i en

scene at om du ikke opplever kjærlighet/virkelig elsker noen i løpet av livet ditt

så kommer det bare til å suse forbi før du får sukk for deg....noe som skremte meg litt,

siden jeg er en litt sånn kronisk singel person.

Døden er noe annet jeg tenker på støtt og stadig,noe som virker som ett litt sånnt

tabubelagt emne for folk flest generellt,folk vil liksom ikke tenke på dette,at alt

det de forholder seg til i dagliglivet liksom skal forsvinne en vakker dag.

Det samme gjelder til en viss grad alderdommen,når jeg ser eldre mennesker som er

avhengige av stokk/rullatorer for å bevege seg rundt så får jeg en slags angst for at

dette skal etter all sannsynlighet bli min skjebne også en dag.

Leste en plass at noen sammenlignet disse emnene med en hvit elefant som står ute

på stuegulvet som alle sammen er bevisste/oppmerksome på,men ingen liksom vil

snakke om. Det folk flest gjør er å gjemme dette ubehagelige under teppet og

ignorere det så lenge det går.

Uansett godt å få dette litt av brystet her inne.

[Kahlan Amnell]

Setningen jeg har uthevet er så utrolig treffende. Jeg sliter også med dette, desperasjon etter å ikke kaste bort livet mitt, samtidig som jeg ikke vet hva som er min plass, eller om det i det hele tatt finnes en slik plass. Jeg har et anstrengt forhold til tiden, merker jeg, til at ting tar slutt og er over for alltid. At det som var så levende for et øyeblikk siden snart er fjerne minner. Synes for eksempel det kan være sårt å tenke på meg selv som barn. Det har nok med redselen for tilværelsens meningsløshet å gjøre, det at våre liv bare er korte blaff her på jorden før vi også slutter å eksistere og er evig glemt.

Det du sier om å roe ned og fylle livet med det som gir glede er veldig lurt, tror jeg. Jeg skal bli flinkere til det. Jeg merker at de depressive tendensene kommer lettere når jeg ikke er flink til å gi meg selv alenetid og gjøre akkurat det jeg har lyst til. Lese gode bøker, se gode filmer, være ute i naturen, høre på musikk jeg liker, besøke mennesker som betyr mye for meg og slike ting. Også hjelper det veldig å høre at andre også har det litt på samme måte. Det som er litt synd med oss introverte mennesker er at vi ikke er så flinke til å dele tankene og følelsene våre med andre, og sitter gjerne og føler oss helt alene om noe som er delt av ganske mange.

Jeg har det på samme måte.Har vært sånn siden jeg var barn tror jeg.

Det å få barn selv har gitt tilværelsen mer mening og glede, men også mer bekymring og redsel. Bekymrer meg for fremtiden, er redd for å miste barna mine og er redd for å glipp av tid med dem. Har liksom mye mer å tape nå ...

Jeg er ikke noe flink til å håndtere dette ... Håpløsheten tar så ofte over.

[Gjest Starlit]

Jeg har fått ord på meg at jeg "ser" litt mer enn vanlige folk.

Har oppdaget at jeg har lett for å legge merke til ting, som ofta andre bare overser..

Jeg er veldig sensitiv for den utstrålingen andre sender ut av seg, og blir derfor påvirket enten negativt eller positivt.

Fra barnsben av har har jeg vært stille, alvorlig og dønn seriøs.

Jeg forsto meg ikke på at andre barn tullet og tøyset..osv

så på den måten skilte jeg meg brått ut av gjengen.

Jeg og to andre søstre er kunstnerisk anlagt, og forstår oss bare på tegning og andre praktiske aktiviteter. Noe de andre barna på skolen ikke syntes var noe kult. For jenter skal jo være opptatte av gutter, sminke, hoppe strikk..o.l.

Som voksen den dag i dag, filosoferer jeg mye ved livet og rundt vår menneskelige eksistens.

Det hender jeg grubler så mye at jeg blir skremt over følelsen og tankene som oppstår.

Jeg føler meg absolutt ikke normal, for å si det slik Men snarere uvanlig..

Merker jeg at enkelte personer er ute etter å være ufin, trekker jeg meg strax unna.

De trenger ikke gjøre mye ut av seg før jeg skjønner hele tegninga.

Så føler jeg helt inn i hjerterota om en person er tvers igjennom god.

jeg trives veldig godt med litt alenetid, hvor jeg kan slappe av og gjøre ting som får meg til å føle meg levende

Jeg får vondt i sjelen om jeg må være i samme rom med personer som ikke vil en vel.

Og jeg merker det så sterkt at jeg instinktivt bare ønsker å rømme på sekundet.

Jeg blir veldig sliten om jeg må bli..

Jeg dagdrømmer mye, og kan gnage på både positive og negative ting.

For eksempel kan jeg finne på å gå både tilbake til fortidens og nåtidens hendelser.

Ord som før har såret, eller ord som har gledet... er noe jeg gjenopplever i minnet om jeg bringer det fram.

Desverre sliter det på meg at jeg husker ting i detalj, noe som gjør at jeg fremdeles fordømmer enkelte personer for deres handlinger..osv.

Har også hendt at jeg fikk en plutselig og sterk magefølelse som nesten sa til meg at noe bra kom til å skje :) "Åh!" tenkte jeg bare. Hehe..

Liker høsten veldig godt også, da jeg er høstbarn! ^^

Selv om naturen forfaller, gjør den det på en melankolsk og vakker måte med dets fargespill.

Solen nydelig på den tiden, og skogen lukter av modne bær og oppvarmet lyng og planter.

Ja jeg er veldig sensitiv for dufter

Det får fram følelser i meg, og minner fra langt tilbake av.

Slike dufter gjør at jeg får fornyet energi.

Er jeg rar?

[AnonymBruker]

det er nok en del av oss, som er mer vare overfor livets nyanser enn andre, som ser og sanser mer detaljer både rundt oss og i forhold til relasjoner, som kan se seg selv utenfra og sette seg selv i en større sammenheng,noe som ofte gjør en mer melankolsk og dyp enn helt "normale" folk

Anonym poster: 5b6dc7bb43858242326e4e0b286b168f

[For the ladies]

Jeg var litt i tvil om hva jeg skulle skrive som overskrift, men det var det mest treffende jeg kom på. Jeg lurer på om det er andre som også sliter med vanskelige følelser relatert til det eksistensielle, følelser av livets tilsynelatende meningsløshet, individets ensomhet, dødens uutgrunnelighet. Jeg tenker og analyserer ekstremt mye, og det virker som jeg "tar inn" alt jeg opplever så vanvittig sterkt. Jeg er også utrolig melankolsk, et enkelt barndomsminne kan ligge på hjernen og kverne i dagesvis, for eksempel. Jeg føler livet og verden er "for mye" å forholde seg til, for sterkt, det er den beste måten å beskrive det, tror jeg. Det har vært slik siden jeg var veldig liten.

Det er et innvendig mørke jeg liksom bestandig må kjempe mot. Jeg tror kanskje ikke jeg er klinisk deprimert, jeg mestrer livet godt og finner også glede og mye humor i tilværelsen. Det går i bølger, til tider føler jeg at jeg har det bra, andre ganger er jeg mer depressiv. Det kan forandre seg fra dag til dag. Etterhvert har jeg lært å unngå situasjoner som jeg vet bikker meg over kanten, som for eksempel å gå turer i kveldsmørket og slikt hvor tankene tar fullstendig overhånd.

Kanskje det ikke er så lett å forstå hva jeg mener, men jeg lurer på om noen andre også sliter med dette innvendige mørket og kaoset? Må man bare akseptere at man er slik, og belage seg på å leve resten av livet med mørket som medpassasjer? Hvordan takler dere alle disse følelsene og tankene?

Synes det kan høres ut som inngangen til en "skikkelig" depressjon, eventuelt utgangen av en. Men regner med det er det første i så tilfelle ut fra det du skriver. Med tanke på at det er såpass "store" problemer du har kvernende så virker det mest som en rimlig "vanlig" depressjon etter hva jeg kjenner til.

For min egen del så er det litt av det samme i mitt hode, men til en helt annen grad, og helt andre emner. Noe jeg har akseptert at jeg trolig kommer til å leve livet ut med og for den saks skyld ikke tynger meg noe mer enn at det går greit. Tar det positive ut av det negative, men er nok mye som de fleste ville blitt skremt av som foregår inne i hode mitt. Folk er ganske fasinert av ting jeg sier, tanker jeg kan fortelle om og kreativiteten jeg har. Dette er den positive biten av det som jeg egentlig liker litt etterhvert, da den kan underholde, og gjør meg ganske mye til den jeg er. For noen år siden så hadde jeg litt sånn anntydninger til "mørke" perioder, men etter alle årene med styr, så var jeg objektiv nok til å plukke opp tegn og signaler på meg selv, slikt at jeg kunne ta avgjørelsen og pushe meg selv til å ikke gå i noen fallgruver eller la hodet gå tilbake til dårlige sinnstemninger etc.

De litt mørkere tingene er noe jeg nok må leve med, og har gitt meg et ønske om å oppleve ting andre vil oppleve som et mareritt, mens for meg annses som drømmen. Dagdrømmer om enkelte tenkte situasjoner hele tiden, i tillegg til at hodet aldri slutter å tenke, kan tenke 3 ting på samme tid, til tider 3 forskjellige scenario som utspiller seg parallelt i hodet mens jeg driver med andre ting. Derav store søvnproblem siden hjernen aldri stopper desverre.

Vet ikke om noe av dette hjelper deg noe, men da har du kansje noe å mer å forholde deg til eller sammenlikne med. Du er ihvertfall ikke alene og det blir som regel alltid bedre, ting tar bare tid.

"Eksistensielle" depressjoner er noe jeg har opplev hos mange av de jeg har kjent som har holdt på med stoff, og da spesielt hasj og marijuana. Men er nok ikke bare de som får slike depressjoner, er nok ikke det mest uvanlige.

[Mullie]

Herregud, så godt dette var å lese. Alle skriver så godt om hvordan jeg føler det om tidspress, meningen med tilværelsen og det å føle seg utenfor. Dette er ting jeg sliter med i hverdagen, og jeg føler sjeldent jeg passer inn i sosiale miljøer, særlig i jobbsammenheng, er livredd for hva andre syns om meg, og føler meg alltid litt annerledes siden jeg er innadvendt og har nesten mer behov for å betrakte enn å delta i sosiale situasjoner. Elsker å være alene, eller kun sammen med de jeg føler meg komfortabel sammen med. Har lite behov for å bli kjent med nye folk.

Noe jeg har lært meg å sette pris på er det å ta innover seg følelser og inntrykk i større grad, for jeg setter så uendelig stor pris på alt som har med estetiske inntrykk å gjøre, og føler jeg se så mange ulike nyanser og typer skjønnhet hvor enn jeg går, noe som sikkert er en del av min kreative natur. Jeg tror også livet hadde vært mindre interessant for min del hvis ikke jeg hadde hatt så store følelser for alt, som f.eks nyttårsaften og skoleavslutninger, som noen nevnte her. Året som har gått, hva som vil skje og at tiden beveger seg så uendelig fort, og at jeg aldri får brukt den godt nok. Alt betyr så mye for meg og bare det å avslutte en liten sommerjobb jeg har trivdes i kan være en skikkelig melankolsk opplevelse, men gjerne på en god måte.

Jeg har nettopp begynt å skrive dagbok og føler virkelig det hjelper å få utløp for alle tankene som kverner rundt i hodet, og når jeg har skrevet det ned er det akkurat som om jeg fysisk har omplassert tankene til et sted hvor de får ligge å hvile og som jeg kan komme tilbake til når det passer meg. Det er også en flott måte å bli kjent med seg selv på, noe jeg tror er viktig ift. selvutvikling og det å godta den man er som person i stedet for å tenke at "hvis jeg bare var sånn og sånn...". Tanker er for meg ganske abstrakte, så det føles utrolig opplysende å få de ut i fulle setninger.

[girlie88]

Ja, jeg sliter med dette. Jeg vet at olje, kull og gass (og selvsagt metaller, sjeldne jordarter og vann) er det eneste som tillater vår livsstandard og 7 milliarder mennesker på jorden. Alle disse er snart over topproduksjonspunktet, altså vil det produserer mindre og mindre hvert år om ikke lenge. Norge vil ha en ubetydelig oljeproduksjon om så lite som 10 år (kanskje dekker det vårt eget forbruk), og verden vil også følge, men forhåpentligvis ikke ha en like bratt nedadgående kurve. Alle andre i Norge later til å tro at vi vil ha det godt i generasjoner fremover, mens det kun er 153 år siden de begynte å pumpe olje i Pennsylvania, og det bare er 60 år siden vi var på 3 milliarder fat olje hvert år (mot 2012, hvor vi bruker 70 millioner fat råolje hver dag, 85 millioner fat væske hver dag (NGL, kondensat, råolje, bioetanol osv) og 30 milliarder fat olje (ca 1.6 kubikkilometer) hvert år). La oss håpe det ikke blir full kollaps over måneder, men en trappetrinnskollaps over flere tiår med stadig dårligere levekår, stadig dyrere bensin og mat, stadig dårligere helsetilbud, stadig færre jobber, stadig mindre vedlikehold, osv.

[Harlekin]

Takk for lenken til den siden om høysensitivitet, Cosette. Jeg har lenge lurt på hvorfor jeg får vondt i magen av å høre høye lyder, hvorfor jeg ikke takler å høre om bestemte vonde emner, hvorfor jeg gråter når jeg hører klassiske musikkstykker og får tårer i øynene når jeg ser vakker natur. Kanskje jeg ikke er så rar likevel?

[AnonymBruker]

Gammel tråd, men så utrolig godt å lese om andre i samme situasjon. Jeg føler meg så annerledes enn alle andre, men det er tydeligvis ikke bare jeg som "sliter" med disse tankene og følelsene.

Flere innspill i 2014, kanskje?

Anonymous poster hash: fd645...4dc

[Eriks]

Jeg føler ikke akkurat at verden er "for mye", men jeg kan kjenne meg igjen i den eksistensielle fortvilelsen over at tiden går, at hvert skritt man tar er et skritt bort fra noe, muligheter som blir borte, vissheten om at livet er kort og at alt i livet er flyktig. Det har vært en merkelig dobbelthet her, i Min Kamp skriver Knausgård om at han på et vis ble overrasket over å oppdage at de menneskene som han beskrev fra tidligere perioder i livet og som han hadde mistet kontakten med fortsatt var der et sted i verden, bare en telefonsamtale unna, selv om han selvsagt ikke hadde trodd at de var døde. På et vis har jeg hatt en omvendt illusjon: Det er som at en del av meg har trodd at tiden ville komme tilbake, at jeg ikke ville være ferdig med barndommen eller ungdommen en gang for alle, men at jeg på mystisk vis ville få mulighet til å ta en tur tilbake til disse tidene senere. Dette beskriver en slags følelse, kanskje et vern mot den melankolien som ligger latent i vissheten om at man aldri skal se hele gymnasklassen sin igjen. Ikke at gymnasfellesskapet var så stort og enestående, men det er likevel noe av en slags glidende død i livet dette at tiden går og man forandres, man blir aldri den samme som man var det året, og de mennesker som betød mye for deg på et tidspunkt kan være helt borte i løpet av få år.

Jeg kjenner meg også igjen i dette at våren og sommeren på sett og vis er mer melankolske årstider enn høsten. Ikke at jeg ikke liker våren og sommeren, men særlig maimåneds påfallende grønne frodighet og skjønnhet og ettersommerens disige eim av forgjengelighet har evnen til å vekke følelsen av melankoli. Har alltid likt høsten. Mens andre oppfatter denne som den mest melankolske av alle årstider har jeg helt siden skoledagene forbundet høsten med en ny start, mitt år begynner ikke på våren men på høsten. Men det kan selvsagt også være at det er det åpenbart melankolske ved høsten som gjør det lettere å forholde seg til den, mens våren og sommeren på et vis innebærer et krav om at man glemmer at alt er forgjengelig, er dette helt oppe i dagen og fullt akseptert på høsten. Sånn sett kan man føle seg beslektet med den tyske sagnfiguren Eulenspiegel, en vandrer som var munter når han gikk i oppoverbakke fordi han da tenkte på nedoverbakkene som ventet, mens han var nedtrykt og trist til sinns når han gikk nedover fordi han da tenkte på alle oppoverbakkene som ventet.

I møte med den paniske følelse man kan få når man tenker på alt man ikke får gjort, alle muligheter som ligger der, og frykten for å kaste bort den verdifulle tiden har jeg hatt flere strategier. En har vært å hente visdom fra Michael Endes Momo, det å spare tid og være effektiv eller gjøre fryktelig mye ut av tiden, kan være veien til å miste selve det som gjør tiden verdifull. Ser jeg på dyrene jeg har nær meg lever de i en misunnelsesverdig ro og uvitenhet om at livet er forgjengelig, og det er kanskje til en viss grad en oppnåelig ro også for et menneske. Om man lærer seg til å godta melankolien i det forgjengelige og mulighetene man lar gå fra seg, og forsoner seg med at tiden er noe som kan ha like stor verdi bare ved å være. Jeg har vært fascinert av skjebner som for eksempel den portugisiske forfatteren Fernando Pessoa og hans tilsynelatende tomme liv: en grå kontorist som bare er opptatt av den sære innadvendte litteraturen han selv skaper. Kan dette være et godt liv? Jeg tror faktisk det kan være et like godt liv som et annet, og jeg ville nok heller levd Pessoas liv enn mange andres.

Har ikke sett denne før nå. Du skriver veldig godt, Cuck', selv om enkelte av referansene gikk over hodet mitt. Tror du med fordel kan bevege deg bort fra sex- og partnermarkedstemaene litt oftere.

Det første avsnittet er noe jeg føler jeg opplever hele tiden. Jeg befinner meg i ulike fellesskap over perioder, og selv om jeg ikke nødvendigvis passer optimalt inn dannes en nostalgisk følelse til det hele bare vi møtes nok ganger over lang nok tid, og minnene om det som en gang var føles sterkere enn de faktisk var. Kjenner for øyeblikket et savn til studiekameratene mine, som en stund har vært spredt over Norge og resten av verden. På papiret, rent teknisk, har jeg likevel ikke lyst til å møte mange av dem igjen.

Endret 30. mars 2014 av Eriks

[Crash]

.

Endret 18. mai 2018 av Crash

[london666]

Jeg er også glad for at denne tråden ble vekket til live. Og det er godt å se at det er flere av oss.
Det er så mye av det dere skriver som er så veldig kjent, jeg tar meg selv i å smile litt når jeg levende ser for meg hvordan jeg selv går inn i akkurat de samme mekanismene gang etter gang. Noen av de er jo nesten litt tragi-komiske.

Ta ferier, for eksempel. Jeg elsker å reise, oppleve nye steder. Kan fint reise på ferie alene, setter strengt tatt pris på alenetiden. Om jeg mot formodning reiser med en kjæreste eller venn så prøver jeg alltid å lure til meg en time eller to alene på et tidspunkt. Nydelig er det. Uansett, poenget mitt er at samme pokker hvor mye jeg gleder meg til å reise på ferie, hvor fint jeg har hatt det - jeg gruer meg skikkelig til å komme hjem. For det som skjer da - hvær jævla gang jeg kommer hjem til Norge, uansett hva jeg kommer hjem til egentlig, så får jeg en eksistensiell krise. Meltdown, om du vil. "er dette alt", liksom. "livet er jo DER ute - det er jo der verden er..er dette alt?" tristere enn ari behn er jeg, og dette gjentar seg med større treffsikkerhet enn at siv jensen kommer til å drite seg ut på TV igjen.
Eneste som hjelper er vissheten om at det kommer, denne mulefunkenheten av en eksistensiell krise. Da er jeg i alle fall litt forbredt.

Eller ta gåturen fra butikken og hjem til meg som et annet eksempel. Det tar meg ca 10 minutter å gå fra butikken og hjem til meg, og hver eneste gang jeg labber bortover gata kommer de store spørsmålene løpende etter meg som tyrkiske teppeselgere. "tenk hvis". "HVA er det som gjør at du ville synes det hadde vært sårt å treffe eksen igjen?" nevermind det faktum at han bor på andre siden av landet, men jeg kan ikke gå hjem fra butikken uten å gruble på HVA som gjør at det ville stukket så fælt HVIS jeg hadde truffet ham igjen. Jeg har selvfølgelig ingen planer om å treffe ham igjen.
Og egentlig er det ikke det at tingene jeg blir lei meg over eller funderer over er så ute heller, det er bare graden av reaksjon som er litt...off. Nyttårsaftenfeiringer, liksom. Say no more. Alle som er glade og koser seg. Jeg blir bare sittende og tenke på alle feil jeg har begått i livet mitt, alle folk jeg har såret noengang osv. Og nei, jeg er jo ikke et fælt menneske og har sikkert ikke såret flere folk enn "normale" folk gjør i løpet av et 30 år langt liv, men sånne ting kan jeg da sitte og tenke på.

Barndomsvenner... jeg setter pris på dem i den forstand at de minner meg om at jeg HAR en rot. De er virkelige, altså har jeg faktisk levd det livet sammen med dems mens jeg vokste opp. det som nå fortoner seg som en historie om en annen jeg kjenner - eller har lest om i en bok. Men det er altså mitt liv, og det er ekte. Litt skummelt nesten, for jeg vet ikke helt hvordan man går fra å betrakte det som noen andres sitt liv til plutsetlig å reise hjem i julen f.eks og treffe en av disse barndomsvennene mine på gata. Tror nesten jeg kunne kommet i skade for å bli starstruck... :/

Uff, dette ble litt langt. Det kunne ha blitt så mye lengre kjenner jeg. takk for at dere finnes

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen i alt som blir skrevet i denne tråden...

Anonymous poster hash: 23ae8...121

[AnonymBruker]

Prøver å vekke denne tråden til live igjen. Vet den er gammel, men det var det eneste fornuftige som kom opp da jeg søkte på "eksistensiell depresjon" på google. Merker (heldigvis) at det er mange andre som har disse tankene når jeg leser denne tråden, men kjenner ingen i mitt vanlige liv som sliter med akkurat dette. Det kan så klart hende at de ikke sier noe, men det er mange som snakker om at de sliter psykisk - men da heller med, misforstå meg rett, "hverdagslige ting" - At de ikke føler seg inkludert i sosiale settinger, synes at de har for dårlig jobb, misfornøyd med utseende, sammenligner seg selv med andre etc.

Men dette stikker så mye dypere, i hvert fall for meg, og er så ekstremt fundamentalt. Jeg har hele livet slitt av og på med angst og depresjon. Jeg husker første gang jeg tenkte på døden som liten, og fikk den altoppslukende fryktfølelsen av å tenke på det å ikke eksistere. Det har gått opp og ned, og jeg vært bedre i perioder, men senere i livet har jeg sunket ned i en tom meningsløshet som det ikke har lykkes meg å få bukt med. Det føles som om hvert eneste verdimessige holdepunkt i livet mitt, hvert eneste fyrhus av fundamental mening, har forsvunnet, og at jeg nå driver rundt i en liten jolle i det kaotiske havet som er livet mitt. Det eneste som finnes er relativisme - hvordan noe virker i forhold til noe annet. 

Samtidig er jeg nødt til å fortsette som før, og delta og være en del av andres liv, uten å ødelegge for dem - for det er det siste jeg vil. Mine problemer har slitt på de nærme meg i veldig stor grad før, og jeg orker ikke å fortsette med det, for det er så urettferdig. Jeg smiler og later som om jeg koser meg på andres vegne. Men jeg er så lei av alle små "prosjekter", "ritualer", og "anledninger" som hverdagslivet består av, og som andre ser på som så viktig og gledesskapende. For meg er de bare påfunn, uten betydning, og den nye leiligheten, et komplett sett med servise eller en sydentur er bare med på å skape mer forurensning og å ødelegge planeten. Hva skal man med alle disse tingene, egentlig? I jobbsammenheng skal det settes deadlines, delmål og pushe pushe pushe for å "lande" et prosjekt. Men det eneste som skjer ved veis ende er at et nytt, tilsynelatende tilfeldig mål blir satt og så starter reset igjen. Folk er fulle av ambisjoner og vil jobbe hardt for å nå "toppen". Men hva er egentlig toppen? Det er et konsept, et luftslott. Det kan godt hende at andre finner mye større glede enn meg i å pushe seg til å jobbe hardt. Men for meg er alltid gevinsten svimlende liten satt opp mot alt strevet.

Jeg har prøvd flerfoldige runder med terapi, meditasjon og "positiv tenkning". Men jeg klarer ikke bli kvitt tanken om at til syvende og sist så er det bare desperate verktøy som skal hjelpe oss med å slutte å tenke på det store bildet. Å "leve i nuet" er ikke ekte mening, i hvert fall så føles jeg aldri "hel". For all del, jeg har tider der jeg føler meg relativt "normal" i en time eller to. Men følelsen av å være tilfreds er aldri der. Det ligger alltid en følelse av uro på bunn, eller et aber som ligger og lurer i bakhodet. 

Dette føltes utrolig sutrete skrevet, så jeg vil bare be om unnskyldning hvis det er irriterende å lese. Men det er så lenge siden jeg har orket å sette ord på disse følelsene.

Anonymkode: 74695...f49