Eksistensiell depresjon

[Gjest Cosette]

Jeg var litt i tvil om hva jeg skulle skrive som overskrift, men det var det mest treffende jeg kom på. Jeg lurer på om det er andre som også sliter med vanskelige følelser relatert til det eksistensielle, følelser av livets tilsynelatende meningsløshet, individets ensomhet, dødens uutgrunnelighet. Jeg tenker og analyserer ekstremt mye, og det virker som jeg "tar inn" alt jeg opplever så vanvittig sterkt. Jeg er også utrolig melankolsk, et enkelt barndomsminne kan ligge på hjernen og kverne i dagesvis, for eksempel. Jeg føler livet og verden er "for mye" å forholde seg til, for sterkt, det er den beste måten å beskrive det, tror jeg. Det har vært slik siden jeg var veldig liten.

Det er et innvendig mørke jeg liksom bestandig må kjempe mot. Jeg tror kanskje ikke jeg er klinisk deprimert, jeg mestrer livet godt og finner også glede og mye humor i tilværelsen. Det går i bølger, til tider føler jeg at jeg har det bra, andre ganger er jeg mer depressiv. Det kan forandre seg fra dag til dag. Etterhvert har jeg lært å unngå situasjoner som jeg vet bikker meg over kanten, som for eksempel å gå turer i kveldsmørket og slikt hvor tankene tar fullstendig overhånd.

Kanskje det ikke er så lett å forstå hva jeg mener, men jeg lurer på om noen andre også sliter med dette innvendige mørket og kaoset? Må man bare akseptere at man er slik, og belage seg på å leve resten av livet med mørket som medpassasjer? Hvordan takler dere alle disse følelsene og tankene?

[frøken_øst]

ja, har mye av det samme indre landskapet:-) Helt siden jeg var liten har jeg følt meg litt annerledes og at jeg lever litt på "siden" av det vanlige. Jeg kunne for eksempel som liten bli veldig melankolsk om våren husker jeg, på grunn av at lyset opplevdes så spesielt for meg. Husker jeg sa dette til venninnen min som ikke skjønte hva jeg mente. Jeg legger også merke til og tar inn mye av omgivelsene, i etterkant kan jeg for eksempel diskutere en hendelse med venner, hvor jeg har lagt merke til mye mer, mye mer nyanser og refleksjoner. Jeg opplever det som om jeg ikke har noe filter mot verden og omgivelsene, men tar ting veldig inn over meg, på godt og vondt. Grubler også mye på de store ting, og fikk ofte beskjed i barndommen om å ikke tenke så mye på sånt, i følge de voksne. Ofte var jeg litt ensom som barn, for jeg hadde mye inni meg jeg ikke sa, for da fikk jeg respons på at jeg var så "rar". Som voksen er jeg ikke redd for rarheten lenger:-) Men jeg synes det kan være ganske så utfordrende å leve med den sånn i det daglige, særlig i en tid hvor alt skal gå så kjapt og greit som jeg opplever det:-)

Endret 27. mai 2012 av frøken_øst

[Gjest Cosette]

ja, har mye av det samme indre landskapet:-) Helt siden jeg var liten har jeg følt meg litt annerledes og at jeg lever litt på "siden" av det vanlige. Jeg kunne for eksempel som liten bli veldig melankolsk om våren husker jeg, på grunn av at lyset opplevdes så spesielt for meg. Husker jeg sa dette til venninnen min som ikke skjønte hva jeg mente. Jeg legger også merke til og tar inn mye av omgivelsene, i etterkant kan jeg for eksempel diskutere en hendelse med venner, hvor jeg har lagt merke til mye mer, mye mer nyanser og refleksjoner. Jeg opplever det som om jeg ikke har noe filter mot verden og omgivelsene, men tar ting veldig inn over meg, på godt og vondt. Grubler også mye på de store ting, og fikk ofte beskjed i barndommen om å ikke tenke så mye på sånt, i følge de voksne. Ofte var jeg litt ensom som barn, for jeg hadde mye inni meg jeg ikke sa, for da fikk jeg respons på at jeg var så "rar". Som voksen er jeg ikke redd for rarheten lenger:-) Men jeg synes det kan være ganske så utfordrende å leve med den sånn i det daglige, særlig i en tid hvor alt skal gå så kjapt og greit som jeg opplever det:-)

Dette var veldig fint å lese, for du beskriver akkurat hvordan det føles for meg også. Filterløsheten, refleksjonene og grublingen. Og dette med å være på siden av det vanlige.

For å ta et eksempel, jeg har lært at jeg helst bør la være å gå på fest på nyttårsaftener. Når klokken slår tolv og alle rundt meg skåler og er glade, kan jeg bli et virrvarr av følelser og emosjoner knyttet til det at vi forlater et år, tidens nådeløshet og at døden er litt nærmere.

Jeg var også ensom i barndommen, og føler meg ofte litt ensom nå som jeg har blitt voksen også, selv om jeg ikke er fysisk alene. Man føler seg så annerledes fra andre mennesker. Heldigvis har jeg en mamma jeg prater med om slikt så jeg får "tømt" meg litt.

[AnonymBruker]

Slik som du beskriver det, så føles det veldig ut som om jeg opplever mye av det samme. De store tingene blir så utrolig store, og har jeg først tillatt meg selv å tenke på det sliter jeg veldig med å dra meg ut og opp igjen. Det er som om hele verden setter seg fast på innsiden.

Jeg har ingen problemer med å finne gleder i hverdagen, kan fint smile, le og føle meg glad, men det er som om denne evige reflekteringen, dette tankekjøret, denne grublingen, legger seg litt som en hinne mellom meg og folk jeg omgås. Som om vi ikke er helt like. Som om følelsene i refleksjonsøyeblikkene er så skrekkelig intense at alt annet, som en latterkule med gode venner, ikke helt når opp om jeg skal sette det mot hverandre på samme skala.

For min del er det noe som kommer og går litt, men det forsvinner aldri. Det blir alltid ekstra ille i perioder hvor jeg må ta valg eller innse forandringer. Slik som nyttårsaften, som du nevnte. Det er en del av meg som aldri helt klarer å gi slipp, som ikke vil innse at tiden går, at ting forsvinner, blir borte, blir noe annet.

For noen år siden toppet det seg voldsomt for meg, og jeg klarte virkelig ikke mer. Absolutt alt var så mye, så sterkt, så skrekkelig intenst, og det var som om jeg kjente det i hver eneste lille flik av huden, i hver nervetråd, i alle cellene. Endte opp med å begynne på antidepressiva, og det har for så vidt hjulpet. Jeg faller ikke like langt ned lenger, og har lettere for å gjenkjenne situasjoner som gjør meg emosjonell og melankolsk. Samtidig så savner jeg det litt, denne ekstreme filterløsheten. Det høres kanskje rart ut..? Jeg vet ikke. Det er som om det blir et tomrom i følelsene. Det har jo ikke stoppet tankene, det gjør bare det hele litt mer numment. Allikevel; jeg er nok ikke klar for å slutte med antidepressiva helt enda.

Jeg vet ikke om jeg har uttrykt meg så forståelig i dette innlegget. Det er lenge siden jeg har gjort noe forsøk på å formulere kaoset til tekst. Men, jeg kjenner meg igjen, i hvert fall. Det var dét jeg egentlig skulle frem til.

[kråkefjas]

Kanskje det ikke er så lett å forstå hva jeg mener, men jeg lurer på om noen andre også sliter med dette innvendige mørket og kaoset? Må man bare akseptere at man er slik, og belage seg på å leve resten av livet med mørket som medpassasjer? Hvordan takler dere alle disse følelsene og tankene?

Jeg har bare akseptert at det er slik. Jeg gidder ikke gruble så mye lengre, fordi det er jo enda mere meningsløst enn livet. Hvis det er mulig.

Høsten er den årstiden jeg takler best. Uten at jeg helt vet hvorfor. Kan være fordi mange andre også blir litt melankolske da? Jeg vet ikke.

[AnonymBruker]

Jeg kjenne meg litt igjen også. Synes også høst og vinter er den beste årstiden. Er ganske følsom og tenker mye, (altfor mye?)

Har gått til psykolog en stund og bruker tips og slik til å snu tankene hele veien, det hjelper. Er fort gjort å bli depressiv uten å gjøre så mye.

[AnonymBruker]

Dette kjenner jeg meg veldig igjen i. Jeg kan føle en så overveldende håpløshet og sorg over oss alle, og jeg føler det nesten som om jeg er på utsiden og titter inn og som regel blir jeg trist av det jeg ser. Jeg funderer over hva vi jager rundt etter, hvorfor vi (og også jeg selv) samler på statussymboler vi kunne klart oss uten, og hva som egentlig er poenget med den enkelte dag. Så tenker jeg mye på dette med å leve i nuet, livredd for å kaste bort dagene mine, livredd for å bli en gammel kone som ser seg tilbake og gråter over alle dagene jeg ikke verdsatte.

For meg blir det en slags forvirrende blanding av å ikke helt finne mening i tilværelsen og samtidig å være redd for å la dagene forsvinne uten å verdsette dem. For meg har det hjulpet med zen-relatert tankegang, være tilstede, legge igjen mobilen, leve sunnere, være mer alene og litt mindre sosial, prøve leve saktere rett og slett. Så hender det at jeg får perioder som kanskje kan beskrives som lett depresjon. Da avlyser jeg det meste, skrur ned tempoet enda mer, og prøver å lete opp små, gode ting jeg kan gjøre for meg selv. Så lar jeg meg selv få lov til å ligge mye i sengen og være blå, fordi jeg vet at det går over og at det ikke er noen krise å være litt trist nå og da. Det er en del av den jeg er.

Dette ble mye babbel, men er ikke så ofte jeg setter ord på disse tingene, så er liksom ikke vant til å formulere meg om det. Men takk for at du tok initiativ til denne tråden, Cosette. Jeg tror vi er mange blå mennesker rundt om. Kanskje det rett og slett er en fellesnevner for innadvendte mennesker, mennesker som tar inn alt og som blir sliten av å forholde seg til ytre stimuli og som trenger kontemplasjon for å komme i ballanse igjen?

[Gjest Cosette]

Slik som du beskriver det, så føles det veldig ut som om jeg opplever mye av det samme. De store tingene blir så utrolig store, og har jeg først tillatt meg selv å tenke på det sliter jeg veldig med å dra meg ut og opp igjen. Det er som om hele verden setter seg fast på innsiden.

Jeg har ingen problemer med å finne gleder i hverdagen, kan fint smile, le og føle meg glad, men det er som om denne evige reflekteringen, dette tankekjøret, denne grublingen, legger seg litt som en hinne mellom meg og folk jeg omgås. Som om vi ikke er helt like. Som om følelsene i refleksjonsøyeblikkene er så skrekkelig intense at alt annet, som en latterkule med gode venner, ikke helt når opp om jeg skal sette det mot hverandre på samme skala.

For min del er det noe som kommer og går litt, men det forsvinner aldri. Det blir alltid ekstra ille i perioder hvor jeg må ta valg eller innse forandringer. Slik som nyttårsaften, som du nevnte. Det er en del av meg som aldri helt klarer å gi slipp, som ikke vil innse at tiden går, at ting forsvinner, blir borte, blir noe annet.

For noen år siden toppet det seg voldsomt for meg, og jeg klarte virkelig ikke mer. Absolutt alt var så mye, så sterkt, så skrekkelig intenst, og det var som om jeg kjente det i hver eneste lille flik av huden, i hver nervetråd, i alle cellene. Endte opp med å begynne på antidepressiva, og det har for så vidt hjulpet. Jeg faller ikke like langt ned lenger, og har lettere for å gjenkjenne situasjoner som gjør meg emosjonell og melankolsk. Samtidig så savner jeg det litt, denne ekstreme filterløsheten. Det høres kanskje rart ut..? Jeg vet ikke. Det er som om det blir et tomrom i følelsene. Det har jo ikke stoppet tankene, det gjør bare det hele litt mer numment. Allikevel; jeg er nok ikke klar for å slutte med antidepressiva helt enda.

Jeg vet ikke om jeg har uttrykt meg så forståelig i dette innlegget. Det er lenge siden jeg har gjort noe forsøk på å formulere kaoset til tekst. Men, jeg kjenner meg igjen, i hvert fall. Det var dét jeg egentlig skulle frem til.

Jeg synes du uttrykker deg svært forståelig, for jeg kjenner meg så godt igjen. Og som du også nevner merkes det så utrolig godt i sosiale situasjoner, når man er sammen med andre mennesker. Jeg skjønner så godt hva du mener med at det ligger en slags hinne der! Jeg kan sitte og tulle og prate med venninner, og allikevel kjenne en intens følelse av uro innvendig, eller tristhet, eller sorg. En følelse av å stå utenfor og kikke inn, av å være annerledes, en visshet om at jeg er veldig alene på innsiden. Noen ganger misunner jeg de som virker å "flyte" i livet, de som tilsynelatende ligger og vaker og slipper å gå så dypt ned i materien.

Men på den annen side er jeg ikke sikker på hvor godt jeg egentlig hadde likt å endres heller. Jeg kan jo føle positive følelser veldig sterkt. Jeg kan elske vanvittig høyt, for eksempel. Satt akkurat og kikket på katten min som lå på sofaen og kjente av hele mitt hjerte at om huset hadde begynt å brenne hadde jeg heller brent inne selv enn å forlate henne. (Høres sikkert teit ut.) Og så er det noe med det at tristhet kan være godtvondt også, skjønnhet og tristhet er ihvertfall nært forbundet for min del. Som for eksempel når man er i naturen og plutselig blir helt overveldet over hvor vakkert og perfekt det er, men så kjenner man samtidig sorg, for selv det perfekte forvitrer og blir et fjernt minne med tiden, blir til ingenting. For å virkelig føle skjønnheten på kroppen må man også føle tristheten. Jeg vet ikke om det gir mening, men det er kanskje noe av dette som gjør at du savner filterløsheten?

Jeg har bare akseptert at det er slik. Jeg gidder ikke gruble så mye lengre, fordi det er jo enda mere meningsløst enn livet. Hvis det er mulig.

Høsten er den årstiden jeg takler best. Uten at jeg helt vet hvorfor. Kan være fordi mange andre også blir litt melankolske da? Jeg vet ikke.

Jeg kjenne meg litt igjen også. Synes også høst og vinter er den beste årstiden. Er ganske følsom og tenker mye, (altfor mye?)

Har gått til psykolog en stund og bruker tips og slik til å snu tankene hele veien, det hjelper. Er fort gjort å bli depressiv uten å gjøre så mye.

Høsten er min beste årstid også. Kanskje fordi det er en årstid som liksom gir rom for det å være melankolsk, det føles mer OK. Og så kommer den som en slags befrielse etter sommeren, som er årstiden hvor man ofte er veldig omringet av andre mennesker hele tiden.

[Gjest Cosette]

Dette kjenner jeg meg veldig igjen i. Jeg kan føle en så overveldende håpløshet og sorg over oss alle, og jeg føler det nesten som om jeg er på utsiden og titter inn og som regel blir jeg trist av det jeg ser. Jeg funderer over hva vi jager rundt etter, hvorfor vi (og også jeg selv) samler på statussymboler vi kunne klart oss uten, og hva som egentlig er poenget med den enkelte dag. Så tenker jeg mye på dette med å leve i nuet, livredd for å kaste bort dagene mine, livredd for å bli en gammel kone som ser seg tilbake og gråter over alle dagene jeg ikke verdsatte.

For meg blir det en slags forvirrende blanding av å ikke helt finne mening i tilværelsen og samtidig å være redd for å la dagene forsvinne uten å verdsette dem. For meg har det hjulpet med zen-relatert tankegang, være tilstede, legge igjen mobilen, leve sunnere, være mer alene og litt mindre sosial, prøve leve saktere rett og slett. Så hender det at jeg får perioder som kanskje kan beskrives som lett depresjon. Da avlyser jeg det meste, skrur ned tempoet enda mer, og prøver å lete opp små, gode ting jeg kan gjøre for meg selv. Så lar jeg meg selv få lov til å ligge mye i sengen og være blå, fordi jeg vet at det går over og at det ikke er noen krise å være litt trist nå og da. Det er en del av den jeg er.

Dette ble mye babbel, men er ikke så ofte jeg setter ord på disse tingene, så er liksom ikke vant til å formulere meg om det. Men takk for at du tok initiativ til denne tråden, Cosette. Jeg tror vi er mange blå mennesker rundt om. Kanskje det rett og slett er en fellesnevner for innadvendte mennesker, mennesker som tar inn alt og som blir sliten av å forholde seg til ytre stimuli og som trenger kontemplasjon for å komme i ballanse igjen?

Setningen jeg har uthevet er så utrolig treffende. Jeg sliter også med dette, desperasjon etter å ikke kaste bort livet mitt, samtidig som jeg ikke vet hva som er min plass, eller om det i det hele tatt finnes en slik plass. Jeg har et anstrengt forhold til tiden, merker jeg, til at ting tar slutt og er over for alltid. At det som var så levende for et øyeblikk siden snart er fjerne minner. Synes for eksempel det kan være sårt å tenke på meg selv som barn. Det har nok med redselen for tilværelsens meningsløshet å gjøre, det at våre liv bare er korte blaff her på jorden før vi også slutter å eksistere og er evig glemt.

Det du sier om å roe ned og fylle livet med det som gir glede er veldig lurt, tror jeg. Jeg skal bli flinkere til det. Jeg merker at de depressive tendensene kommer lettere når jeg ikke er flink til å gi meg selv alenetid og gjøre akkurat det jeg har lyst til. Lese gode bøker, se gode filmer, være ute i naturen, høre på musikk jeg liker, besøke mennesker som betyr mye for meg og slike ting. Også hjelper det veldig å høre at andre også har det litt på samme måte. Det som er litt synd med oss introverte mennesker er at vi ikke er så flinke til å dele tankene og følelsene våre med andre, og sitter gjerne og føler oss helt alene om noe som er delt av ganske mange.

[88888]

(...) og det virker som jeg "tar inn" alt jeg opplever så vanvittig sterkt. (...) Jeg føler livet og verden er "for mye" å forholde seg til, for sterkt, det er den beste måten å beskrive det, tror jeg.

Når jeg leste dette, så tenkte jeg med en gang på høysensitivitet. Det står masse om dette på nettet, for eksempel her: http://www.hsperson.no/

Jeg kjenner meg også igjen i mye av det som har blitt skrevet i denne tråden. Var veldig deilig å lese, for har aldri klart å sette ord på hva det egentlig er jeg føler. Har alltid følt meg litt utenfor, kan bli trist når jeg er glad, synes det er skummelt å tenke på tiden og kombinasjonen av å ikke finne mening samtidig som jeg er redd for at dagene bare forsvinner (og tiden flyr). Selv om jeg har det veldig bra sammen med andre, så kan jeg trekke meg litt inn i meg selv og tenke at jeg er trist (selv om det ikke er grunn til dette). Jeg kan på en måte være glad og trist samtidig. Jeg kjenner meg også mye igjen i det med høysensitivitet.

Kanskje vi trenger en ny diagnose i diagnosesystemet? :-)

[AnonymBruker]

Når jeg leste dette, så tenkte jeg med en gang på høysensitivitet. Det står masse om dette på nettet, for eksempel her: http://www.hsperson.no/

Jøss, det var interessant lesning! Spesielt denne egentesten http://www.hsperson.no/testdegselvilsesand.html (der jeg forøvrig skårer 103...). Fikk en rekke aha-opplevelser av å lese spørsmålene på denne testen, var som å lese om seg selv.

Husker da jeg var yngre, var på klassetur til London og jeg faket syk to hele dag uten helt å skjønne hvorfor. Da de andre dro på på tur, spratt jeg opp av senga og gikk på oppdagelsesferd helt alene i gatene rundt hotellet, samt nøt å være alene på hotellrommet og følte ikke at jeg gikk glipp av noe, tvert i mot. Samme med andre turer med masse folk, har alltid behov for å trekke meg tilbake og være alene, selv om selskapet er hyggelig og programmet er spennende. Og dette jeg alltid har stusset på, for jeg føler meg ofte sjenert samtidig som jeg faktisk ikke er sjenert, tvert om. Men jeg må ta inn situasjonen og bli skjønne hva som forventes og hvordan ting fungerer før jeg kaster meg utpå.

Klem fra AB #7 over her

[Sofie_22]

ja, har mye av det samme indre landskapet:-) Helt siden jeg var liten har jeg følt meg litt annerledes og at jeg lever litt på "siden" av det vanlige. Jeg kunne for eksempel som liten bli veldig melankolsk om våren husker jeg, på grunn av at lyset opplevdes så spesielt for meg. Husker jeg sa dette til venninnen min som ikke skjønte hva jeg mente. Jeg legger også merke til og tar inn mye av omgivelsene, i etterkant kan jeg for eksempel diskutere en hendelse med venner, hvor jeg har lagt merke til mye mer, mye mer nyanser og refleksjoner. Jeg opplever det som om jeg ikke har noe filter mot verden og omgivelsene, men tar ting veldig inn over meg, på godt og vondt. Grubler også mye på de store ting, og fikk ofte beskjed i barndommen om å ikke tenke så mye på sånt, i følge de voksne. Ofte var jeg litt ensom som barn, for jeg hadde mye inni meg jeg ikke sa, for da fikk jeg respons på at jeg var så "rar". Som voksen er jeg ikke redd for rarheten lenger:-) Men jeg synes det kan være ganske så utfordrende å leve med den sånn i det daglige, særlig i en tid hvor alt skal gå så kjapt og greit som jeg opplever det:-)

Har aldri hørt noen andre som har følt seg påvirket av lyset om våren. Akkurat slik har jeg også hatt det siden barndommen. Det er noe jeg ikke riktig kan forklare, og heller ikke vet hvorfor påvirker meg, men det er noe med overgangen fra vinter til vår, kontrasten kanskje som vekker noe i meg. Morsomt å høre at noen andre opplever det samme, da er vi i det minste to rare.. Hehe! Dette med ekstensiell angst eller depresjon tror jeg faktisk er nok så vanlig, det er bare ikke like vanlig å snakke om. Har flere venninner som ikke liker å snakke om disse temaene og mener de blir "tullete" i hodet av det.. Jeg derimot føler jeg har behov for å diskutere og reflektere rundt spørsmål og temaer knyttet til eksistensen. Jeg synes det fascinerende å lese bøker om filosofi, religion og psykolgi. Denne nysgjerrigheten er kanskje ikke bare bra, føler meg ofte helt rådvill og sårbår. Misunner folk som kan være så sikre på ting! Har også slitt med depresjoner i perioder, hvor livet har virket totalt meningsløtst. Jeg føler et stort behov for trygghet, men finner livet rart og uforståelig. Jeg vet ikke riktig hva jeg skal ta meg til, og er redd for å leve feil, eller at jeg ikke lever "riktig" hvis man kan si det slik. Helt siden barndommen har jeg funnet verden fascinerende med samtidig veldig skremmende. Dette ble mye babling fra min side, men kjenner meg absolutt igjen i mye av det dere skriver.

[Gjest JosefK78]

Wow, jeg trudde jeg var alene om slike tanker jeg, har personlig tenkt slik siden jeg var barn og høsten er også min favorit årstid, høsten er jo estetisk vakker i seg selv men våren og sommeren hvor alle de vakre unge menneskene løper rundt får meg til å tenke på hvor forgjengelig alt er og hvor bortkastet alt kan virke. Jeg får veldig mørke og melankolske tanker men bruker dem nå mer som et forsvarsmiddel mot de tankene som prøver å fortelle meg at jeg ikke er god nok, om hjernen kommer inn på det tema så tenker jeg også at hvorfor være trist om hundre år er alltid glemt, som Hamsun skrev, hvorfor være deprimert over alt jeg ikke har oppnådd når livet i seg selv er så bortkastet, hvorfor ikke heller bruke den tiden du har til å gjøre som du vil istedenfor å måle ditt liv opp mot andres for om 100 år er det ingen som vil bry seg om hvem vi var og hva vi gjorde.

[Gjest Cosette]

Når jeg leste dette, så tenkte jeg med en gang på høysensitivitet. Det står masse om dette på nettet, for eksempel her: http://www.hsperson.no/

Jeg kjenner meg også igjen i mye av det som har blitt skrevet i denne tråden. Var veldig deilig å lese, for har aldri klart å sette ord på hva det egentlig er jeg føler. Har alltid følt meg litt utenfor, kan bli trist når jeg er glad, synes det er skummelt å tenke på tiden og kombinasjonen av å ikke finne mening samtidig som jeg er redd for at dagene bare forsvinner (og tiden flyr). Selv om jeg har det veldig bra sammen med andre, så kan jeg trekke meg litt inn i meg selv og tenke at jeg er trist (selv om det ikke er grunn til dette). Jeg kan på en måte være glad og trist samtidig. Jeg kjenner meg også mye igjen i det med høysensitivitet.

Kanskje vi trenger en ny diagnose i diagnosesystemet? :-)

Dette var veldig spennende å lese. Nå har jeg sittet hele morgenen og lest mer om høysensitivitet, det virker som om det sakte går opp et slags lys for min del.

Skal man tro forskningen som er blitt gjort handler det om faktiske forskjeller i hvordan hjernen fungerer, og det er genetisk. Er man høysensitiv har man visstnok større evne til å se det underliggende i alle situasjoner, til å oppdage kompleksitet og legge merke til det subtile. Det er kanskje derfor livet, verden og universet kan oppleves så overveldende og skremmende, for stort og sterkt å ta inn? Og fordi vi ikke klarer å skyve tankene bort så lett, slik andre kan?

Jeg passer inn i mye av de andre symptomene som nevnes, som å reagere negativt på sterkt lys, stress, store folkemengder, jeg kan bli ekstremt grepet av kunst, film, litteratur og musikk, jeg synes det er vanskelig å ha for mye på programmet på én gang. Jeg trenger å hente meg inn igjen, ellers blir jeg "desperat". Og så opplever jeg at menneskelige relasjoner er mer komplisert for meg enn det tilsynelatende er for andre, fordi det oppleves så komplekst, på en måte. Jeg legger så godt merke til hva andre synes hele tiden, deres subtile tegn, det kan være slitsomt.

Triste, nedstemte følelser kommer vel av at man også tar inn utrolig mye av håpløsheten der ute, og man legger ekstra godt merke til negative trekk hos både andre og seg selv (og med sistnevnte kommer jo gjerne dårlig selvfølelse). En vond barndom kan gjøre mye sterkere inntrykk og prege mer av livet enn den ville gjort hos andre. Mange bærer også mye sårhet med seg fra barndommen, etter å ha vokst opp med følelsen av "rarhet" og annerledeshet. For meg virker det som om fortid, nåtid og fremtid har veldig lett for å gli sammen, minner oppleves veldig sterke for meg, og jeg har vanskelig for å gi slipp på tankene og leve fullstendig i nuet. Jeg tror Elaine Aron (som har forsket på høysensitivitet) har et poeng når hun sier at depresjonen lett kommer når vi sammenligner oss med de normalt sensitive, vi stiller samme forventninger til oss selv som de gjør, selv om vi ikke har forutsetningene til å leve det samme livet som dem. Kanskje vi må finne andre måter å legge tilværelsen opp på?

Jeg legger ved en av videoene som ligger på Youtube der Dr. Aron snakker om høysensitivitet. Jeg synes det er interessant å høre henne si at klinisk depresjon ikke nødvendigvis rammer oss mer enn andre. Det kan jo bety at det er mye vi kan gjøre for å holde de vonde følelsene i sjakk selv, kanskje ved at vi er nødt til å akseptere oss selv slik vi er og ta grep i livet utifra dette?

[Gjest Cosette]

Husker da jeg var yngre, var på klassetur til London og jeg faket syk to hele dag uten helt å skjønne hvorfor. Da de andre dro på på tur, spratt jeg opp av senga og gikk på oppdagelsesferd helt alene i gatene rundt hotellet, samt nøt å være alene på hotellrommet og følte ikke at jeg gikk glipp av noe, tvert i mot. Samme med andre turer med masse folk, har alltid behov for å trekke meg tilbake og være alene, selv om selskapet er hyggelig og programmet er spennende. Og dette jeg alltid har stusset på, for jeg føler meg ofte sjenert samtidig som jeg faktisk ikke er sjenert, tvert om. Men jeg må ta inn situasjonen og bli skjønne hva som forventes og hvordan ting fungerer før jeg kaster meg utpå.

Dette kunne vært meg. Jeg føler det helt likt!

Har aldri hørt noen andre som har følt seg påvirket av lyset om våren. Akkurat slik har jeg også hatt det siden barndommen. Det er noe jeg ikke riktig kan forklare, og heller ikke vet hvorfor påvirker meg, men det er noe med overgangen fra vinter til vår, kontrasten kanskje som vekker noe i meg. Morsomt å høre at noen andre opplever det samme, da er vi i det minste to rare.. Hehe! Dette med ekstensiell angst eller depresjon tror jeg faktisk er nok så vanlig, det er bare ikke like vanlig å snakke om. Har flere venninner som ikke liker å snakke om disse temaene og mener de blir "tullete" i hodet av det.. Jeg derimot føler jeg har behov for å diskutere og reflektere rundt spørsmål og temaer knyttet til eksistensen. Jeg synes det fascinerende å lese bøker om filosofi, religion og psykolgi. Denne nysgjerrigheten er kanskje ikke bare bra, føler meg ofte helt rådvill og sårbår. Misunner folk som kan være så sikre på ting! Har også slitt med depresjoner i perioder, hvor livet har virket totalt meningsløtst. Jeg føler et stort behov for trygghet, men finner livet rart og uforståelig. Jeg vet ikke riktig hva jeg skal ta meg til, og er redd for å leve feil, eller at jeg ikke lever "riktig" hvis man kan si det slik. Helt siden barndommen har jeg funnet verden fascinerende med samtidig veldig skremmende. Dette ble mye babling fra min side, men kjenner meg absolutt igjen i mye av det dere skriver.

Jeg har også et slikt behov for refleksjon, som du nevner. Mens andre kan føle litt ubehag over tanken på verdens uutgrunnelighet og mystikk, for så å riste det av seg og tenke på noe helt annet, stikker det mye dypere hos meg. Kanskje er det rett og slett slik at noen mennesker er mer sensitive enn andre, føler tilværelsens kompleksitet mer på kroppen og tenker over ting på en annen måte, gjennom dyp refleksjon? Og blir mer overveldet over opplevelser, tanker og følelser?

Wow, jeg trudde jeg var alene om slike tanker jeg, har personlig tenkt slik siden jeg var barn og høsten er også min favorit årstid, høsten er jo estetisk vakker i seg selv men våren og sommeren hvor alle de vakre unge menneskene løper rundt får meg til å tenke på hvor forgjengelig alt er og hvor bortkastet alt kan virke. Jeg får veldig mørke og melankolske tanker men bruker dem nå mer som et forsvarsmiddel mot de tankene som prøver å fortelle meg at jeg ikke er god nok, om hjernen kommer inn på det tema så tenker jeg også at hvorfor være trist om hundre år er alltid glemt, som Hamsun skrev, hvorfor være deprimert over alt jeg ikke har oppnådd når livet i seg selv er så bortkastet, hvorfor ikke heller bruke den tiden du har til å gjøre som du vil istedenfor å måle ditt liv opp mot andres for om 100 år er det ingen som vil bry seg om hvem vi var og hva vi gjorde.

Jepp, jeg kjenner meg igjen. Sommeren er ikke bare sommer, den er også et virrvarr av følelser og tanker om forgjengelighet og meningsløshet. Samtidig kan jo denne meningsløsheten være trøstende, på en måte.

[FruLuna]

Gikk noen lys opp for meg her også!

Kjente meg veldig igjen i det som står i hovedinnlegget, men jeg vil nok ikke kalle meg deprimert, selv om jeg kan gruble veldig mye over eksistensielle forhold og bli overveldet av hvor mye man ikke kan kontrollere (tid, aldring, død, fortid, fremtid...).

Tok testene på den siden som var linket til her, og jeg måtte faktisk le for meg selv mens jeg gjorde det, for det var så mye som stemte på meg... Men jeg scoret ikke veldig høyt, men nok til at jeg sannsynligvis er høysensitiv. F.eks. blir jeg veldig begeistret, fylt med lykke og inspirasjon av vakker natur, kunst/musikk/teater. I tillegg føler jeg at jeg kan lese andres intensjoner og følelser veldig godt, og blir både frustrert når andre ikke kan se dette (f.eks. "kjøper" andres falske spill) og blir veldig påvirket av hvordan andre har det. Dette siste har preget meg hele livet. Jeg får veldig fort dårlig samvittighet, ofte for helt latterlige ting.

Jeg føler også at jeg tenker veldig mye mer over ting enn andre, og bearbeider veldig mye mentalt. Kan bruke mye tid på å mimre over situasjoner (både positivt ladde og negative), og fremkalle lukter, smaker, følelser fra situasjonen. Jeg grubler mye på eksistensielle ting, men jeg blir sjelden deprimert over det. Jeg kunne bli det før, men har lest en del om kognitiv terapi, og tror jeg både bevisst og ubevisst bruker slike teknikker for å unngå å bli altfor revet med i grublingen.

Jeg synes også jeg kan merke fort hvem som er "som meg" - altså kanskje høysensitiv - blant mennesker jeg møter. Jeg bruker også noe tid på å observere nye mennesker og situasjoner for å få et inntrykk før jeg går inn i situasjonen. Dette kan nok gjøre at jeg kan oppfattes innadvendt og sjenert, selv om jeg egentlig ikke føler meg sånn.

Og jeg hater forandringer. Selv om det er en positiv forandring blir jeg melankolsk av tanken på alt som er forbi. Selv om dette sikkert er noe alle kan oppleve, stikker det veldig dypt hos meg. Men mens jeg før ble i dårlig humør av dette, klarer jeg nå å finne noe positivt i denne melankolien også - hvis dere skjønner?

Godt å se at vi er flere "raringer" her inne

Edit: Merker at det er veldig vanskelig å forklare dette her altså...

Endret 28. mai 2012 av FruLuna

[kråkefjas]

Er man høysensitiv har man visstnok større evne til å se det underliggende i alle situasjoner, til å oppdage kompleksitet og legge merke til det subtile. Det er kanskje derfor livet, verden og universet kan oppleves så overveldende og skremmende, for stort og sterkt å ta inn? Og fordi vi ikke klarer å skyve tankene bort så lett, slik andre kan?

Jeg passer inn i mye av de andre symptomene som nevnes, som å reagere negativt på sterkt lys, stress, store folkemengder, jeg kan bli ekstremt grepet av kunst, film, litteratur og musikk, jeg synes det er vanskelig å ha for mye på programmet på én gang. Jeg trenger å hente meg inn igjen, ellers blir jeg "desperat". Og så opplever jeg at menneskelige relasjoner er mer komplisert for meg enn det tilsynelatende er for andre, fordi det oppleves så komplekst, på en måte. Jeg legger så godt merke til hva andre synes hele tiden, deres subtile tegn, det kan være slitsomt.

Triste, nedstemte følelser kommer vel av at man også tar inn utrolig mye av håpløsheten der ute, og man legger ekstra godt merke til negative trekk hos både andre og seg selv (og med sistnevnte kommer jo gjerne dårlig selvfølelse). En vond barndom kan gjøre mye sterkere inntrykk og prege mer av livet enn den ville gjort hos andre. Mange bærer også mye sårhet med seg fra barndommen, etter å ha vokst opp med følelsen av "rarhet" og annerledeshet. For meg virker det som om fortid, nåtid og fremtid har veldig lett for å gli sammen, minner oppleves veldig sterke for meg, og jeg har vanskelig for å gi slipp på tankene og leve fullstendig i nuet. Jeg tror Elaine Aron (som har forsket på høysensitivitet) har et poeng når hun sier at depresjonen lett kommer når vi sammenligner oss med de normalt sensitive, vi stiller samme forventninger til oss selv som de gjør, selv om vi ikke har forutsetningene til å leve det samme livet som dem. Kanskje vi må finne andre måter å legge tilværelsen opp på?

Jeg legger ved en av videoene som ligger på Youtube der Dr. Aron snakker om høysensitivitet. Jeg synes det er interessant å høre henne si at klinisk depresjon ikke nødvendigvis rammer oss mer enn andre. Det kan jo bety at det er mye vi kan gjøre for å holde de vonde følelsene i sjakk selv, kanskje ved at vi er nødt til å akseptere oss selv slik vi er og ta grep i livet utifra dette?

Spot fuckings on for min del. Hadde aldri trodd jeg skulle finne min diagnose på KG

[Cuckold]

Jeg føler ikke akkurat at verden er "for mye", men jeg kan kjenne meg igjen i den eksistensielle fortvilelsen over at tiden går, at hvert skritt man tar er et skritt bort fra noe, muligheter som blir borte, vissheten om at livet er kort og at alt i livet er flyktig. Det har vært en merkelig dobbelthet her, i Min Kamp skriver Knausgård om at han på et vis ble overrasket over å oppdage at de menneskene som han beskrev fra tidligere perioder i livet og som han hadde mistet kontakten med fortsatt var der et sted i verden, bare en telefonsamtale unna, selv om han selvsagt ikke hadde trodd at de var døde. På et vis har jeg hatt en omvendt illusjon: Det er som at en del av meg har trodd at tiden ville komme tilbake, at jeg ikke ville være ferdig med barndommen eller ungdommen en gang for alle, men at jeg på mystisk vis ville få mulighet til å ta en tur tilbake til disse tidene senere. Dette beskriver en slags følelse, kanskje et vern mot den melankolien som ligger latent i vissheten om at man aldri skal se hele gymnasklassen sin igjen. Ikke at gymnasfellesskapet var så stort og enestående, men det er likevel noe av en slags glidende død i livet dette at tiden går og man forandres, man blir aldri den samme som man var det året, og de mennesker som betød mye for deg på et tidspunkt kan være helt borte i løpet av få år.

Jeg kjenner meg også igjen i dette at våren og sommeren på sett og vis er mer melankolske årstider enn høsten. Ikke at jeg ikke liker våren og sommeren, men særlig maimåneds påfallende grønne frodighet og skjønnhet og ettersommerens disige eim av forgjengelighet har evnen til å vekke følelsen av melankoli. Har alltid likt høsten. Mens andre oppfatter denne som den mest melankolske av alle årstider har jeg helt siden skoledagene forbundet høsten med en ny start, mitt år begynner ikke på våren men på høsten. Men det kan selvsagt også være at det er det åpenbart melankolske ved høsten som gjør det lettere å forholde seg til den, mens våren og sommeren på et vis innebærer et krav om at man glemmer at alt er forgjengelig, er dette helt oppe i dagen og fullt akseptert på høsten. Sånn sett kan man føle seg beslektet med den tyske sagnfiguren Eulenspiegel, en vandrer som var munter når han gikk i oppoverbakke fordi han da tenkte på nedoverbakkene som ventet, mens han var nedtrykt og trist til sinns når han gikk nedover fordi han da tenkte på alle oppoverbakkene som ventet.

I møte med den paniske følelse man kan få når man tenker på alt man ikke får gjort, alle muligheter som ligger der, og frykten for å kaste bort den verdifulle tiden har jeg hatt flere strategier. En har vært å hente visdom fra Michael Endes Momo, det å spare tid og være effektiv eller gjøre fryktelig mye ut av tiden, kan være veien til å miste selve det som gjør tiden verdifull. Ser jeg på dyrene jeg har nær meg lever de i en misunnelsesverdig ro og uvitenhet om at livet er forgjengelig, og det er kanskje til en viss grad en oppnåelig ro også for et menneske. Om man lærer seg til å godta melankolien i det forgjengelige og mulighetene man lar gå fra seg, og forsoner seg med at tiden er noe som kan ha like stor verdi bare ved å være. Jeg har vært fascinert av skjebner som for eksempel den portugisiske forfatteren Fernando Pessoa og hans tilsynelatende tomme liv: en grå kontorist som bare er opptatt av den sære innadvendte litteraturen han selv skaper. Kan dette være et godt liv? Jeg tror faktisk det kan være et like godt liv som et annet, og jeg ville nok heller levd Pessoas liv enn mange andres.

Endret 29. mai 2012 av Cuckold

[Sajoha]

Jeg finner utrolig mye trøst i det som er skrevet og kommentert her! Trodde jeg slet alene, men vi er tydeligvis flere. Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i det som sies om å være redd for forandring og ikke godta at tiden går. Det å ligge i sengen og gruble på livets store spørsmål, og analysere det jeg ser rundt meg er dagligdags for meg.

Har alltid følt meg annerledes i den forstand at andre tar mye lettere på ting enn det jeg gjør. Setningen "livet går videre" virker så meningsløs for meg, fordi jeg ikke klarer å gi slipp på fortiden og det som har vært. Det er som om verden går videre, mens jeg selv blir værende i fortiden. Det er utrolig vanskelig å beskrive. Når jeg lukker øynene ser jeg tråder som er knytt sammen i en umulig knute. Jeg føler kaos inni meg.

Kan også bli satt ut av spill av filmer eller bøker. Husker første gang jeg så filmen "Fight Club". Hele kroppen skalv og jeg var dødsliten! Det var alt for mange tanker å forholde seg til, jeg ble rett og slett fysisk dårlig. Støy gir meg samme følelsen, inntrykkene blir så mange at jeg blir svimmel.

Har aldri hørt om emnet før, men føler meg lettere nå som jeg vet at det finnes andre som meg. Bare dette å innse at jeg ikke er alene om å ha det slik føles så utrolig stort!

[AnonymBruker]

Vel, nå renner tårene i hvert fall, og jeg har til nå bare lest de fire første innleggene i tråden. Bare det å vite at jeg ikke er alene med disse følelsene og tankene kjennes litt godt.