Dagens småbarnsforeldre

[AnonymBruker]

Skyt meg for at jeg sier dette, men en god del småbarnsforeldre virker bare så jævlig TAFATTE!! Hva er greia? Er de redde for ungene sine eller?

De er vel redde for at ungene om ti år sitter på KG og hos psykologen og klager over hvor vondt de hadde det som barn...

Jeg er både enig og uenig i startinnlegget. Enig på det viset at jeg tror både barn, voksne og samfunnet rundt har godt av at det stilles visse krav til ungene, og at det ikke er alt som kan forhandles om.

Uenig fordi at noen av disse tingene er garantert ikke så enkle som det høres ut som. Det kommer dager da oppdragelsen ikke funker, ungene vil ikke sitte stille, de løper rundt som smådjevler og du vet at inngripen vil bare gjøre ting verre. Da føler du deg rimelig lost som forelder, og dette er noe alle vil oppleve. Om du ikke opplever akkurat dette, så opplever du noe annet kjipt, for det er ikke bare å være konsekvent og så går alt bra.

Men jeg er nok mest enig. Er selv mor til fire, og er lettere sjokkert over hva jeg ser og hører på foreldremøter, fotballcuper, i barnehagegarderober osv. Det er så himla mye DILL! Så mye forhandling! Så mye ansvarstakelse på områder der barna utmerket godt greier seg selv. Og ikke minst: altfor lave forventninger.

En av mine store forventninger til barna (og der er jeg nokså streng) er at de skal ta hensyn til andre. Det skorter det ganske grovt på hos mange foreldre.

[makkapakka]

Nå vet jeg ikke hvilken alder disse barna var som var i selskap og løp rundt og bråkte under middagen.

Et barn som sitter stille ved et middagsbord i mer enn 1 time eller ikke er aktiv i løpet av et selskap og nysgjerrig og skal prøve ut ting, knytter kontakt med andre gjester på samme aldersnivå.. de barna blir det ikke mennesker av.

Vanlig i de selskap jeg er i, er hvis det er farlige situasjoner rundt middagsselskapet eks. sure servitører uten tålmodighet, pleier som oftest en voksen passe på eller gå ut med barnet som ikke vil være stille eller sitte i ro til besta har spist opp.

[Xanadus]

Å lære barna at de må ta hensyn til, og vise respekt overfor andre mennesker er en veldig viktig del av barneoppdragelsen. Mange voksne er nå blitt flinkere til å respektere barna og deres behov, men mange har visst glemt å lære barna at de også må respekere andre enn seg selv. Barna må få lære og forstå at de ikke nødvendigvis er viktigere enn alle andre.

Jeg tror det er der man feiler. Desverre er mange voksne nå blitt egoister som kun er opptatt av å komme først og ta til seg mest. De er dermed ikke gode forbilder for barna. Slik er samfunnet vårt blitt. Vårt materielle samfunn der det er om å gjøre å fremelske seg selv og sine barn.

[Papilio]

Nå vet jeg ikke hvilken alder disse barna var som var i selskap og løp rundt og bråkte under middagen.

Et barn som sitter stille ved et middagsbord i mer enn 1 time eller ikke er aktiv i løpet av et selskap og nysgjerrig og skal prøve ut ting, knytter kontakt med andre gjester på samme aldersnivå.. de barna blir det ikke mennesker av.

Vanlig i de selskap jeg er i, er hvis det er farlige situasjoner rundt middagsselskapet eks. sure servitører uten tålmodighet, pleier som oftest en voksen passe på eller gå ut med barnet som ikke vil være stille eller sitte i ro til besta har spist opp.

Hehe, touché !

De barna jeg snakker om er rundt 3-5 år gamle. Jeg mener så absolutt ikke at de skal sitte ved bordet i en time, stakars det høres forferdelig slitsomt og kjedelig ut. Det jeg mener er at de barna jeg har opplevd ikke sitter stille i det hele tatt, de løper rundt mens maten deres blir kald, under taler ol. Jeg forstår at de ikke kan sitte stille hele tida, men jeg klarer ikke la vær å synes det er merkelig når foreldrene ALDRI ber de sitte stille eller passe seg. Alt til sin tid tenker jeg, det må da gå ann å kreve av barn i den aldren at de er stille under taler og passer seg/sitter i ro når det ryddes og styres slik at de ikke blir skadet.

I et av tilfellene jeg har opplevd var det en barndåp med ca 5 små barn tilstede. De løp rundt og hylte hele selskapet, og da jeg skulle rydde drev de å løp rundt beina på meg. Den ene foreldern så på meg og sa et eller anna om at det ikke kunne være lett for meg å jobbe når de små løp rundt, og så lo hun lett. Jeg svarte at nei, det er det ikke og utrykte at jeg var redd for å skade de. Dama hørte hva jeg sa, men gjorde ikke noe med det. Det hele kunne ha gått skikkelig ille da jeg kom bærende på en tung bunke tallerkner og den ene lille jenta løp rett på meg. Det var like før jeg slapp hele bunken i hode på henne. Fy faen da var jeg fryktelig redd og skikkelig sint på en og samme gang.

[AnonymBruker]

Jeg er så enig i at det tar overhånd når unger får løpe fritt og bråke på den måten som TS beskriver. En av grunnene til at vi hadde bryllup uten unger.

På julaften ble hele gudstjenesten ødelagt for min del, av at alle ungene løp rundt og hylte og lo, og det ga ikke akkurat lite gjenklang med type lakksko på tregulv i en svær, akustisk anlagt kirke.

Jeg synes at vi alle må bli flinkere til å irettesette barn, når ikke foreldrene gjør det. Merker at jeg selv synes det er litt skummelt å si ifra. Sender ofte strenge blikk i mangel på mot til å si "dere må roe dere ned, vi hører ikke hva presten sier, og dette er en gudstjeneste ikke barnehagen".

Hvis alle tok i et tak og det ble vanligere å gi beskjed, blir nok foreldrene vant til å takle at andre sier i fra til barna sine også.

Jeg mener, hadde en voksen person gjort det samme, ville jeg gitt beskjed. Det blir egentlig feil å vise barna at det er greit å oppføre seg slik. Sosialiseringen blir skjev når ikke omgivelsene korrigerer urimelig oppførsel.

Måtte spørre naboen i etasjen under her om hun synes det var greit at jeg gir beskjed til barna hennes når de ramponerer blomstene i vår felles hage. Hun svarte uten å nøle at hun HÅPET jeg gjorde det, for det var eneste måten de lærte på - å bli irettesatt hver gang, også når hun ikke var der. Så hun var bare takknemlig for at vi ble med og ga beskjed. Tror egentlig (håper egentlig) at mange foreldre tenker det samme.

Takke meg til en klassisk fransk oppdragelse, med strenghet og grensesetting - og bøttevis med kjærlighet.

[Joe]

Jeg krever ikke at datteren min skal sitte stille ved bordet like lenge som oss voksne. Og jeg skjønner at det ikke er lett å skulle sitte og spise når man er på et helt nytt, veldig spennende sted før man har fått utforske litt.

Men jeg går etter henne, om hun går lenger enn rett rundt bordet vi sitter på, både for å passe på henne, og passe på at hun ikke peller på buffeten osv.

Hvis hun bråker mye under en tale, går vi ut. Sist vi var i dåp, gjorde vi det, og hun så alvorlig på meg og sa "Mamma, det er litt kjedelig!" når vi hadde kommet ut i gangen

Hun er to år, og har ikke tålmodighet til å sitte i ro et helt selskap.