Miste følelsene for kjæresten...

[AnonymBruker]

Flere som har opplevd det?

Det har jeg, story of my life.

Og nå skjer det igjen.

Er sammen med verdens beste fyr, han er perfekt for meg på alle måter.

Vi har vært sammen ett halvt år nå, og jeg merker at følelsene jeg har for han forsvinner.

Dette har jeg opplevd før med de jeg har hatt seriøse forhold med før også.

Etter en stund så er det akkurat som om jeg går lei. Eller ikke akkurat går lei, men det føles mer som, ja, følelsene bare blir borte. Jeg vil ikke det skal skje, prøver å stoppe det...

Dette ender vell som før: jeg vil ikke/orker ikke mer til slutt, men vil heller ikke gjøre det slutt for jeg prøver i det lengste. Begynner å irritere meg over alt, blir sur grinete, gjør dumme ting, tror jeg gjør ting for å få han til å slå opp sånn at jeg skal slippe det.

Hvorfor skjer dette?

En venninne tror det har noe med å gjøre med oppveksten min.

Faren min er ikke frisk, jeg ble utsatt for psykisk mishandling gjennom store deler av oppveksten min.

I tillegg er foreldrene mine skilt og jeg har faktisk ikke tall på hvor mange "steforeldre" jeg har hatt.

Selv føler jeg ikke dette har gjort noe med meg, annet å styrke meg på mange måter.

Men mulig jeg tar feil?

Uansett vil jeg at dette skal stoppe nå, jeg VIL være sammen med denne mannen, men kjenner at det kommer nok ikke til å gå.

Jeg får panikk, får kløe i kroppen, blir uvell når dette starter. Når følelsene blir borte.

Jeg må bare vekk da.

Jeg er så lei....

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, det er jo ingen her som kan hjelpe meg uansett...

Men godt å få det ut ihvertfall.

Jeg har vell egentlig aldri tenkt over og satt ord på det før nå.

[Gjest Juhu]

Det høres ikke ut som du egentlig mister følelsene. Hvordan føler du deg sånn ellers?

[AnonymBruker]

Gi det litt tid, slike følelser kommer og går. Prøv å ikke stresse over det, og heller se om de kommer tilbake av seg selv om en stund.

[Gjest Gjest]

Har også vært plaget med oppveksten. Mistet følelser rimelig fort, men jeg dro forholdet ut i 2 år. Dette var på samme måte som du sier, en perfekt dame med fantastiske egenskaper. Helt sprøtt, men det føltes helt riktig og var ikke et vanskelig brudd (for min del).

Jeg har kommet frem til at forhold ikke trenger å være en forelskelse eller masse følelser livet ut. Det tviler jeg forøvrig på at noen opplever også. Det er to mennesker som skal lære å leve sammen, oppleve ting ilag, snakke sammen, respektere hverandre og kanskje stifte familie. Husk; alternativet er jo å leve alene resten av livet. Jeg sier ikke man skal holde ut uansett hva som skjer, men at man "mister" følelser tror jeg er en naturlig prosess som mange brenner seg på. Det er kun du som avgjør hva som er riktig, men det er ofte fort at man tror gresset er grønnere på andre siden. Det stemmer ikke alltid.

Lykke til

[Gjest gjesten]

At følelsene forsvinner etter så kort tid virker rart. Tenk etter, har de rette følelsene vært der i det heletatt. Kanskje er du altfor snar til å gå inn i et seriøst forhold, for så å oppdage at det var helt feil.

Hvis du er enig med din venninnes påstander har du en mulighet til å gjøre noe med det. Oppveksten setter sine spor, uansett om man føler man har fått styrke i opplevelsene eller ikke.

[AnonymBruker]

Har også vært plaget med oppveksten. Mistet følelser rimelig fort, men jeg dro forholdet ut i 2 år. Dette var på samme måte som du sier, en perfekt dame med fantastiske egenskaper. Helt sprøtt, men det føltes helt riktig og var ikke et vanskelig brudd (for min del).

Jeg har kommet frem til at forhold ikke trenger å være en forelskelse eller masse følelser livet ut. Det tviler jeg forøvrig på at noen opplever også. Det er to mennesker som skal lære å leve sammen, oppleve ting ilag, snakke sammen, respektere hverandre og kanskje stifte familie. Husk; alternativet er jo å leve alene resten av livet. Jeg sier ikke man skal holde ut uansett hva som skjer, men at man "mister" følelser tror jeg er en naturlig prosess som mange brenner seg på. Det er kun du som avgjør hva som er riktig, men det er ofte fort at man tror gresset er grønnere på andre siden. Det stemmer ikke alltid.

Lykke til

Takk for fint svar, "godt" å lese at jeg ikke er alene om å ha det sånn.

Jeg har ingen forventninger om å være stormende forelsket livet ut, som du skriver så er det nok ingen som opplever det.

Men at man føler noe romantisk for personen man skal dele livet med må jo være et must. At man tenner på den man er samme med må jo også være en forutsetning for å leve sammen.

Jeg føler ingenting romantisk for han lengre Kunne for min del godt over til å være vanlige venner nå, uten problem. Eller ikke, jeg føler jeg hadde klart meg helt fint uten han i livet mitt, på tross av at jeg ser han er "perfekt" for meg.

Jeg har heller ikke lyst på han seksuelt. Ikke i det hele tatt.

Det er så uendelig trist at jeg føler det sånn...

Til "Juhu":

Hvordan jeg føler meg ellers ...

Jeg vet ikke helt, litt vanskelig å skille hva som er hva. Jeg har det vell ikke perfekt akkurat, men det er det nok ingen som har.

Føler livet mitt er et stort kaos og det har det alltid vært.

Det meste jeg tar i blir til dritt føler jeg.

Om det er pga av dette jeg ødelegger alle forhold, eller om alle ødelagte forhold er grunnen til at det er sånn vet jeg ikke...

Og til "gjesten":

Mulig du har rett i det du skriver, at jeg er for kjapp til å gå inn i forhold.

Når jeg tenker tilbake har de seriøse forholdene mine blitt seriøs rimelig kjapt.

Også dette jeg er i nå..

TS

[AnonymBruker]

Det sies jo at gresset er grønnere der du vanner det.

Kanskje tør du ikke helt å satse og/eller "gi deg hen" - man må gjøre seg litt sårbar, åpne seg og vise tillit osv. for at de virkelig dype følelsene skal finne sted, de følelsene som er ment å ta over når den brusende forelskelsen har lagt seg. Det krever jo:

a) At man har truffet en mann eller ei dame som er verdt å satse så mye på (ellers kaster man jo perler for svin).

b) At man faktisk tør å satse.

[Mistymya]

Du sier at du ikke tenner på han lenger. Bruker du p-piller? Det kan være en årsak til det!

[AnonymBruker]

Du sier at du ikke tenner på han lenger. Bruker du p-piller? Det kan være en årsak til det!

Nei, jeg gjør ikke det.

Har spiral, og den har jeg hatt i 4 år nå.

Dette med å miste tenning har skjedd i de andre forholdene jeg har vært i, og det skjer når jeg begynner å føle som jeg føler nå...at kjærligheten blir borte.

Så tror ikke det er noe fysisk. Bare jeg som er skadet :cry:

[Amens]

Kan det være en slags angst for å blir forlatt? At du beskytter deg selv ved å "miste" følelsene dine?

Jeg har stor angst for det fordi min far flyttet bort da jeg var liten. Men siden jeg vet at det er derfor, så takler jeg ting litt bedre.

[Gjest Vilhatilbake]

Kan det være en slags angst for å blir forlatt? At du beskytter deg selv ved å "miste" følelsene dine?

Jeg har stor angst for det fordi min far flyttet bort da jeg var liten. Men siden jeg vet at det er derfor, så takler jeg ting litt bedre.

Jeg tror jeg ble forlatt av en partner som faktisk egentlig elsker meg pga. Av det du beskriver der. Jeg fikk gode indikasjoner på det før og under bruddet.

Jeg vil ha denne personen tilbake. Det har vært stillhet fra begge sin side en stund nå. Jeg vil gjøre noe. Hva? Gi vedkommende tid? Eller ta kontakt.

[AnonymBruker]

Kan det være en slags angst for å blir forlatt? At du beskytter deg selv ved å "miste" følelsene dine?

Jeg har stor angst for det fordi min far flyttet bort da jeg var liten. Men siden jeg vet at det er derfor, så takler jeg ting litt bedre.

Hvordan takler du det?

Jeg er glad jeg postet denne tråden her, for jeg begynner å tenke litt annerledes på ting nå tror jeg.

Har hele tiden tenkt at oppveksten min har gjort meg sterke, men jeg tar kanskje feil.

Jeg opplevde å bli forlatt gang på gang. Da av "steforeldre" som kom inn i livet mitt for så og forsvinne.

Jeg husker godt følelsen..jeg som barn ble jo raskt glad i disse menneskene, så forlot de meg bare som om jeg ikke betydde noe som helst. NÅ skjønner jeg jo at barna til en tidligere kjæreste er både vanskelig og uvanlig å holde kontakten med, men da føltes det fryktelig trist og jeg følte meg ingenting verdt.

Så det er meget mulig det er det som er årsaken.

Det er jo alltid jeg som har forlatt, jeg har aldri blitt forlatt av noen.

Men om jeg kan, og hvordan jeg evt kan gjøre noe med dette vet jeg ikke...

TS

[Helena83]

Jeg har på en måte vært borti det samme,jeg var sammen med en fyr i 4,5 år og kanskje 1 av de 4.5 åra var jeg glad i han på en kjærestemåte,ellers var han nok dessverre bare som en venn for meg men vi hadde det veldig fint sammen.Vi var bestevenner,familiene gikk supert overens og vi var veldig like i alt.

Hadde jeg valgt å fortsatt være med han så hadde jeg fått et stabilt godt liv,men det som mangla for min del var følelsene og jeg tenkte stort sett over det hver uke om jeg ville være sammen med han eller ikke.Det var utrolig slitsomt,jeg synes det er veldig viktig å være sikker på at denne personen vil jeg dele alt med å stifte familie med,men med han ville jeg ingenting.

Er sikkert mange som velger å være sammen med en fantastisk person,men som de bare ser på som sin beste venn,men jeg synes det er veldig viktig for min del at jeg er tiltrukket for hvis man ikke er det så blir det kanskje problemer med at man til slutt ikke har et forhold med kos og alt sånt,men at man har en venn og det er nok det er ikke alt man kan få hos en venn som en kjæreste og da kan man lett rote seg borti andre for man er liksom litt "på utkikk"..

[Gjest Gjest]

jeg tror egentlig det bare er forelskelsen som gir seg og det glir ikke over i kjærlighet for din del.

[Gjest Lurer på]

Nå sier jeg ikke dette for å være generaliserende eller kjip. Det er ikke til trådstarter og hennes problemstilling heller. Det er noe jeg lurer på generellt.

Er dette med å bli helt sånn "ååå giiid...jeg kjenner ikke de følelsene akkurat nå . Da må jeg slå opp" en jentegreie?

Jeg bare spør siden faktum er at følelser ikke er en konstant flyt. Det går opp og ned for begge kjønn. Og det kan være andre grunner til at følelsene blir borte som f.eks det jeg akkurat nevnte, det som er sagt om at de kan skru seg av som en beskyttelsesmekanisme om man er veldig glad i partner og er overdrevet redd for å miste han/henne, psykiske problemer som angst og depresjon, uløste underliggende problemer i forholdet man ikke er bevist på. Lista er lang.

Er det bare meg eller er det en "jenteting" å stikke av med en gang de ikke er sprudlende fjortisforelsket mer?

[AnonymBruker]

Nå sier jeg ikke dette for å være generaliserende eller kjip. Det er ikke til trådstarter og hennes problemstilling heller. Det er noe jeg lurer på generellt.

Er dette med å bli helt sånn "ååå giiid...jeg kjenner ikke de følelsene akkurat nå . Da må jeg slå opp" en jentegreie?

Jeg bare spør siden faktum er at følelser ikke er en konstant flyt. Det går opp og ned for begge kjønn. Og det kan være andre grunner til at følelsene blir borte som f.eks det jeg akkurat nevnte, det som er sagt om at de kan skru seg av som en beskyttelsesmekanisme om man er veldig glad i partner og er overdrevet redd for å miste han/henne, psykiske problemer som angst og depresjon, uløste underliggende problemer i forholdet man ikke er bevist på. Lista er lang.

Er det bare meg eller er det en "jenteting" å stikke av med en gang de ikke er sprudlende fjortisforelsket mer?

Nå har man jo ikke innsikt i alle menneskers følelsesliv, så det er vanskelig å svare på.

Men du er nok inne på noe.

Jenter/kvinner har kanskje et mer romantisk syn på hva et forhold skal være?

Type stormende forelskelse og sommerfugler i magen til enhver tid?

Ingen kan vell vite sikkert, men du har nok mye rett i det du tror.