Klarer ikke bry meg om utøya

[Sinner]

Du er helt normal, skulle vi tatt innover oss alt som skjer rundt omkring hadde vi kollapset alle sammen. Jeg synes synd på ofrene og familiene og når jeg så det på nyhetssendingene mens det foregikk ble jeg litt sjokkert men ingenting mer enn det.

Jeg synes mer synd på enkeltindivider (ala christoffer-saken ol.)

Vet ikke hvorfor, det bare er slik.

[AnonymBruker]

Du trenger ikke tenke over det TS, jeg føler også at dette blir for fjernt for meg. Jeg så på rettsaken de første to dagene fordi jeg var nysgjerrig på ABB, "hvordan oppfører denne syke mannen seg?" på en måte. Fant fort ut at han var en døll liten gnom, så jeg mistet interessen.

I nyhetsbildet blir tragiske saker forespeilet hele tiden, og om du er oppvokst med tv slik som meg så er man så vant til å høre slike ting at dette bare blir en ny hendelse i en rekke av hendelser i verden. Synes ikke det er noe rart at ikke alle reagerer hardt og brutalt. Det virker som om det har blitt en kultur for å være forpliktet til å sørge seg deprimert av dette, og at det er uhørt og tabu å ikke sørge over hendelsen. Jeg synes det er dumt, for alle er ikke like. Det trenger ikke ha noe med å gjøre med at kroppen din ordner opp selv eller at du har fortrengt det. Det kan rett og slett bare være at du ikke føler deg berørt, og det er du ikke alene om. Du trenger ikke unnskylde det

[Satellites]

Jeg er heller ikke personlig berørt av det som har skjedd (som i at jeg kjenner noen som er drept), men jeg får vondt i hjertet av å tenke på frykten som har regjert på Utøya og har grått noen ganger i ettertid ved spesielle hjerteskjærende historier - men jeg forventer ikke at alle reagerer som meg og det at du ikke tar deg inn over deg personlig betyr ikke at det er noe galt med deg. Som flere andre sier, man kan ikke ta alt innover seg - da har man problemer med å overleve!

MEN, jeg blir skikkelig trist når jeg ser folk skriver slik som at de driter i det o.l. - dette er det verste som har rammet så mange mennesker i landet vårt siden krigstiden også kan man faktisk si man DRITER i det? Og det at man blir "lei av alt kjærligheten" osv, hæ??, hvorfor ikke omfavne de positive etterdrønningene isteden for å skulle krangle og protestere på det? Hvorfor skal man ikke kunne være stolt av å reise seg etter noe slikt isteden for å stemple de som gjør det som naive?

JEG er iallefall stolt over de som faktisk har stått sammen, vist at de bryr seg og klemt de som trenger det, og det kommer ikke til å endre seg selv om folk skal kalle meg dum og naiv av den grunnen.

(Må bare presisere at jeg ikke mener alle MÅ gå i rosetog og gråte, men dette var mot de som sier de driter i det.)

[The Kitten]

Jeg kjenner to stykker som mistet noen venner på Utøya, så dem har jeg empati for. Alle andre føler jeg ikke noenting for.

[Gjest Gjest]

Det var jo sjokkerende å høre de første historiene fra Utøya, men man blir lei av å høre det samme om igjen. Ikke minst alle følelsesladede kommentarer og klisjeer fra andre, som reportere, kommentatorer, advokater, osv. Spesielt ille er det å høre de barnslige utsagnene om hvordan de "vant" over ham, at de "skal vise ham" osv. Skjønner ikke helt hvorfor de ikke får korreks av voksne. De tillegger ham på denne måten mer betydning enn han fortjener!

Endret 28. mai 2012 av Bond

[AnonymBruker]

Det var jo sjokkerende å høre de første historiene fra Utøya, men man blir lei av å høre det samme om igjen. Ikke minst alle følelsesladede kommentarer og klisjeer fra andre, som reportere, kommentatorer, advokater, osv. Spesielt ille er det å høre de barnslige utsagnene om hvordan de "vant" over ham, at de "skal vise ham" osv. Skjønner ikke helt hvorfor de ikke får korreks av voksne. De tillegger ham på denne måten mer betydning enn han fortjener!

Du virker som en fryktelig usympatisk person.

Som sagt flere ganger i denne tråden: En ting er å ikke sørge/gråte/føle empati osv i denne saken, men å være nedlatende og hoven i forhold til ofrene er forkastelig.

Jeg har aldri grått pga det som skjedde på Utøya, og jeg følger ikke med på rettssaken hver dag osv. Jeg skjønner godt at det kan bli mye iblant, og jeg har forståelse for at noen velger å ignoere rettssaken så godt det lar seg gjøre.

Men enkelte her - og da inkludert deg jeg siterer her - viser en så total mangel på respekt og forståelse for hva disse ungdommene har gått gjennom at jeg blir rystet. De har gått gjennom noe så ekstremt og sjokkartet at jeg er imponert over at de i det hele tatt klarer å møte som vitner, og så skriver folk ting som at de er barnslige og serverer klisjeer? Himmel og hav...

Hver og en må håndtere traumaet de har vært gjennom på sin måte. Om det hjelper dem å tenke at de "vant" osv så støtter jeg dem 100% i det.

Jeg håper virkelig at dere som skriver slike ting er så unge selv at dere ikke har rukket å lære noe særlig om hvor sårbart menneskesinnet kan være og hvor traumatisert man kan bli av vonde opplevelser. En dag vil dere forhåpentligvis skjønne mer, og da håper jeg dere tenker tilbake på denne tida og vurderer om det er noen dere bør be om unnskyldning for deres tanketomme utsagn.

Endret 28. mai 2012 av Bond

[Anglofil]

Vet du, jeg synes det er helt greit jeg. Jeg er sterkt berørt selv, men jeg kan forstå at det ikke er slik for andre. Det er ihvertfall ingenting å skamme seg over.

Å hovere og se ned på mennesker derimot synes jeg ingenting om.

Mvh Yvonne

Endret 24. mai 2012 av Yvonne

[Gjest Gjest]

Du virker som en fryktelig usympatisk person.

Som sagt flere ganger i denne tråden: En ting er å ikke sørge/gråte/føle empati osv i denne saken, men å være nedlatende og hoven i forhold til ofrene er forkastelig.

Jeg har aldri grått pga det som skjedde på Utøya, og jeg følger ikke med på rettssaken hver dag osv. Jeg skjønner godt at det kan bli mye iblant, og jeg har forståelse for at noen velger å ignoere rettssaken så godt det lar seg gjøre.

Men enkelte her - og da inkludert deg jeg siterer her - viser en så total mangel på respekt og forståelse for hva disse ungdommene har gått gjennom at jeg blir rystet. De har gått gjennom noe så ekstremt og sjokkartet at jeg er imponert over at de i det hele tatt klarer å møte som vitner, og så skriver folk ting som at de er barnslige og serverer klisjeer? Himmel og hav...

Hver og en må håndtere traumaet de har vært gjennom på sin måte. Om det hjelper dem å tenke at de "vant" osv så støtter jeg dem 100% i det.

Jeg håper virkelig at dere som skriver slike ting er så unge selv at dere ikke har rukket å lære noe særlig om hvor sårbart menneskesinnet kan være og hvor traumatisert man kan bli av vonde opplevelser. En dag vil dere forhåpentligvis skjønne mer, og da håper jeg dere tenker tilbake på denne tida og vurderer om det er noen dere bør be om unnskyldning for deres tanketomme utsagn.

Ja det tok ikke lang tid før tante Sofie kom med en harmdirrende, fordømmende, moralistisk pekefinger!

Mitt innlegg var en bekjennelse til TS om hvordan jeg selv opplever dette.

Men jeg forstår deg dithen at "føler du ikke som oss og tenker du ikke som oss og verst av alt gir uttrykk for det", er man en usympatisk person som fortjener personangrep. "Kom deg inn i folden, og gi kun uttrykk for passende og godkjente tanker, ellers sørger vi for å kollektivt fordømme deg så du aldri gir uttrykk for uautoriserte følelser igjen"!.

Og til første AB:

Jeg må skuffe deg om at jeg er gammel, - ikke ung! Jeg har kanskje livserfaring nok til å vite at det er mange grusomme sjebner i verden som fortjener oppmerksomhet. At jeg snakker samme språk som 22. juli-ofrene, påvirker ikke dette.

Endret 28. mai 2012 av Bond

[AnonymBruker]

Jeg klarer heller ikke føle empati med ofrene og det har sine grunner.

Det heter ikke empati. Det heter sympati.Empati er innlevelsesevne i en annens følelser, mens sympati er å ha medfølelse.

Jeg er nok også en av de som har distansert meg. Ikke fordi jeg ikke synes det var fælt det som skjedde, for det var det virkelig. Men jeg går ikke og tenker over det, og er egentlig lei av alle oppslagene rundt utøya og ABB nå.

Det gikk så mye på TV de første dagene, at jeg var lei første eller andre dagen, for foreldrene mine var jo bare helt fjerne, og satt og glodde i skjermen. Det var akkurat det samme som ble sagt på nyhetene hele tida, bare med forskjellige vrier, og ørsmå nye detaljer.

Føler meg litt slem som ikke er mer berørt av det, men det er kanskje fordi jeg har nok med meg selv, og ikke klarer å ta inn over meg andres problemer?

[Vulpes]

Ja det tok ikke lang tid før tante Sofie kom med en harmdirrende, fordømmende, moralistisk pekefinger!

Mitt innlegg var en bekjennelse til TS om hvordan jeg selv opplever dette.

Men jeg forstår deg dithen at "føler du ikke som oss og tenker du ikke som oss og verst av alt gir uttrykk for det", er man en usympatisk person som fortjener personangrep. "Kom deg inn i folden, og gi kun uttrykk for passende og godkjente tanker, ellers sørger vi for å kollektivt fordømme deg så du aldri gir uttrykk for uautoriserte følelser igjen"!

Du må gjerne tenke og føle annerledes, jeg synes det kommer godt fram av denne tråden at det faktisk er helt akseptert.

Det er når du begynner å snakke om at du synes ungdommen som overlevde Utøya bør få korreks av voksne for hvordan de føler og uttrykker seg etterpå, og at du henger deg opp i vekten til ofrene, at jeg og andre reagerer. Da handler det ikke lenger om at man ikke klarer å følelsesmessig engasjere seg i det som skjedde, eller konstruktiv kritikk.

Endret 28. mai 2012 av Bond

[Gjest Gjest]

Du må gjerne tenke og føle annerledes, jeg synes det kommer godt fram av denne tråden at det faktisk er helt akseptert.

Det er når du begynner å snakke om at du synes ungdommen som overlevde Utøya bør få korreks av voksne for hvordan de føler og uttrykker seg etterpå, og at du henger deg opp i vekten til ofrene, at jeg og andre reagerer. Da handler det ikke lenger om at man ikke klarer å følelsesmessig engasjere seg i det som skjedde, eller konstruktiv kritikk.

Ja, jeg syns det er uheldig den måten ungdommen uttrykker seg på, det er en ufrivillig kreditering til Breivik. Men i grunnen har både statsministeren og andre prominente indirekte oppfordret til dette, men det er en helt annen diskusjon.

Jeg nevnte dette som tanker som slår meg når jeg hører Utøya-deltagerne. Dette er ikke tanker jeg styrer, men jeg ønsker å fortelle TS hvordan jeg opplever dette. Jeg blir ikke lammet av sorg og smerte.

Jeg syns det er unormalt å sitte å gråte over fremmede sjebner bare fordi dette skjedde i Norge. Da mistenker jeg at det helst dreier seg om en projisering av egne problemer og følelser. Men nå er det slik at mange gråter og liker å gråte over enhver Hollywood-produksjon også...

Nei, jeg klarer ikke å engasjere meg mer følelsesmessig i denne saken, enn alle andre grusomme saker. Det er nettopp det som er poenget mitt.

- Og jeg tror ikke det er unormalt, selv om mange av reaksjonene både her på KG eller i media ellers, forsøker å fremstille det anderledes.

Og det er nettopp det TS spør om:

Er unormalt å ikke gråte og å ha sterke følelser rundt det som skjedde. Mitt svar er : Nei.

[Vulpes]

Ja, jeg syns det er uheldig den måten ungdommen uttrykker seg på, det er en ufrivillig kreditering til Breivik. Men i grunnen har både statsministeren og andre prominente indirekte oppfordret til dette, men det er en helt annen diskusjon.

Jeg nevnte dette som tanker som slår meg når jeg hører Utøya-deltagerne. Dette er ikke tanker jeg styrer, men jeg ønsker å fortelle TS hvordan jeg opplever dette. Jeg blir ikke lammet av sorg og smerte.

Jeg syns det er unormalt å sitte å gråte over fremmede sjebner bare fordi dette skjedde i Norge. Da mistenker jeg at det helst dreier seg om en projisering av egne problemer og følelser. Men nå er det slik at mange gråter og liker å gråte over enhver Hollywood-produksjon også...

Nei, jeg klarer ikke å engasjere meg mer følelsesmessig i denne saken, enn alle andre grusomme saker. Det er nettopp det som er poenget mitt.

- Og jeg tror ikke det er unormalt, selv om mange av reaksjonene både her på KG eller i media ellers, forsøker å fremstille det anderledes.

Og det er nettopp det TS spør om:

Er unormalt å ikke gråte og å ha sterke følelser rundt det som skjedde. Mitt svar er : Nei.

Jeg synes hvorvidt noen synes det blir kreditering til Breivik eller ei er litt irrelevant. Jeg bryr meg helt ærlig lite om hva han føler og tenker. Om han kommer til å sitte i cella si resten av livet med et stort og fornøyd glis, så skal han få lov til det. Det forandrer jo ingenting. Det som derimot i mine øyne betyr noe, er ofrene og de etterlatte, og hva som føles riktig for dem.

At du automatisk fokuserer på vekten til ofrene kan du vel ikke styre, nei. Men du kan la være å nevne det i offentlige diskusjonstråder på nettet. Det vitner i mine øyne om en mangel på respekt for det de har vært gjennom, og er et ganske usympatisk (og irrelevant) utsagn å komme med.

Jeg leste forresten nettopp gjennom denne tråden på nytt, og ser at brorparten av svarene støtter trådstarter og sier at det er greit at man ikke gråter eller sørger over det som skjedde 22. juli. Tenke seg til

Poenget er vel at både det å sørge og å ikke gjøre det er helt normalt. Man reagerer på forskjellige måter på slike hendelser. Jeg synes ikke det er ille at noen ikke har klart å ta det innover seg og å bli ordentlig lei seg. Det jeg derimot synes er ille er når noen mener at det andre føler er feil. Sånn som at du ser ut til å prøve å rakke litt ned på de som har grått og sørget etter 22. juli. Jeg har gjort det, og det skammer jeg meg på ingen måte over. Det handlet ikke om projisering av mine egne problemer, men heller om en sjokkfølelse og sorg over at noe så grusomt har hendt i landet mitt, som jeg er så glad i, og i tillegg så nære der jeg bor.

At du ikke forstår disse følelsene er greit. Bare ikke rakk ned på dem, og de som føler det slik.

[AnonymBruker]

Ja det tok ikke lang tid før tante Sofie kom med en harmdirrende, fordømmende, moralistisk pekefinger!

Mitt innlegg var en bekjennelse til TS om hvordan jeg selv opplever dette.

Men jeg forstår deg dithen at "føler du ikke som oss og tenker du ikke som oss og verst av alt gir uttrykk for det", er man en usympatisk person som fortjener personangrep. "Kom deg inn i folden, og gi kun uttrykk for passende og godkjente tanker, ellers sørger vi for å kollektivt fordømme deg så du aldri gir uttrykk for uautoriserte følelser igjen"!

Nå var det ikke de stakkars skadede vitnene 3/4 år etter hendelsen som jeg først og fremst refererte til, men alle de som helt siden 22. juli (og spesielt i tiden rett etter), som har blitt intervjuet ved utallige anledninger på TV.

Og til første AB:

Jeg må skuffe deg om at jeg er gammel, - ikke ung! Jeg har kanskje livserfaring nok til å vite at det er mange grusomme sjebner i verden som fortjener oppmerksomhet. At jeg snakker samme språk som 22. juli-ofrene, påvirker ikke dette.

Jeg synes du har omtalt Utøya-ofrene på en respektløs måte, og DET er ikke greit. Helt greit at du ikke føler sånn eller slik. Jeg er ikke selv altoppslukende opptatt av denne saken heller, men jeg klarer å vise ofrene (de som døde, de som overlevde og alle pårørende til begge grupper) respekt likevel. Det er mange ting man tenker, men som er fullstendig unødvendig å gi uttrykk for. Ikke fordi det ikke er lov, men fordi det handler om å vise sine medmennesker respekt.

På samme måte synes jeg det er respektløst å snakke/skrive nedsettende om f.eks. ofrene for sultkatastrofer i Afrika, jordskjelvofre i Iran eller skolemassakreofre i USA. Språk og land har ingen betydning i så måte. Samtidig er det naturlig å ta litt ekstra hensyn når noe sånt rammer et lite land som Norge. Ikke fordi nordmenn er mer verdt enn andre eller fordi vi er mer forpliktet til å sørge personlig. Men fordi sjansen er veldig stor for at du støter noen personlig med ting du sier/skriver fordi så mange av oss er direkte eller indirekte berørt av dette. Du kan jo prøve å lage et lite regnestykke:

- Hvor mange ble drept?

- Hvor mange ble skadd?

- Hvor mange nære pårørende har disse til sammen?

- Hvor mange mindre nære - men likevel berørte - pårørende har disse til sammen?

- Hvor mange pårørende har de pårørende? Altså mennesker som ikke kjenner noen som ble skadd eller drept, men som har et nært forhold til noen som mistet sine kjære?

- Hvor mange kjenner til noen som kjenner noen... ?

- Hvor mange slapp såvidt unna uten fysiske skader?

- Hvor mange har blitt sjokkert/rystet over det som skjedde selv om de ikke kjente noen involverte?

I et lite land som Norge kan man regne med at en veldig stor del av befolkningen er berørt på et eller annet vis, på en helt annen måte enn når fæle ting skjer andre steder i verden. Derfor skal vi også være ekstra forsiktige med å servere sleivete bemerkninger om barnslighet og overvekt og andre respektløse utsagn om de som er ofre her.

Ellers slår det meg at det er forskjell på mental og fysisk alder. Når man har en mental alder som tilsier at man har en del livserfaring så forstår man at det som skjedde på Utøya var så ekstremt og ufattelig for oss som ikke har opplevd det selv, at man ikke ville vurdert i halvsøvne engang å kritisere ofrene for deres reaksjoner. Jeg fatter ikke hvordan det er mulig å forvente en spesiell type oppførsel fra folk som har gått gjennom det disse har. Og attpåtil er de fleste tenåringer som har hormoner å slite med i tillegg.

[AnonymBruker]

Og det er nettopp det TS spør om:

Er unormalt å ikke gråte og å ha sterke følelser rundt det som skjedde. Mitt svar er : Nei.

Og det samme sier de aller fleste i denne tråden. Det er bare det at de fleste klarer å si dette UTEN å samtidig slenge på en fornærmelse eller stygg bemerkning overfor de berørte.

Ser du forskjellen?

[AnonymBruker]

Oi, jeg også. Synes dette var fryktelig, ondt og meningsløst, men har vært litt bekymret over at jeg ikke føler personlig sjokk og sorg. Nå skal det sies at jeg ikke kjente verken noen av de som var på Utøya eller de pårørende, men følte at jeg "burde" sørget mer uansett.

Synes dette er grusomt, men reagerer ikke sterkere personlig på dette enn på andre brutale drap/terrorhandlinger.

De eneste gangene jeg har vært på gråten er når jeg leser eller hører beretninger fra de som var der og ble skutt eller så sine venner dø.

[AnonymBruker]

Er det bedre at noe eldre mennesker blir drept? Er det ikke like ille om noen på 30-40 eller 50 blir drept?

Enig! Har fått inntrykket av av mange synes dette er verre fordi de fleste ofrene var i slutten av tenårene.

Er det verre å drepe en 17-åring enn en 18-åring? Er det det mindre ille å myrde enn 24-åring enn en 16-åring? Terrorangrep er like ille uansett hvilke uskyldige de rammer.

[AnonymBruker]

Enig! Har fått inntrykket av av mange synes dette er verre fordi de fleste ofrene var i slutten av tenårene.

Er det verre å drepe en 17-åring enn en 18-åring? Er det det mindre ille å myrde enn 24-åring enn en 16-åring? Terrorangrep er like ille uansett hvilke uskyldige de rammer.

Selvsagt er det like ille og hvert liv har like stor verdi. Men mange blir likevel ekstra berørt når det er så unge mennesker som blir drept. Det understreker på mange måter meningsløsheten i det. På samme måte er det naturlig at vi blir mer sjokkert om noen dreper ti barn i barnehagen enn om noen dreper ti tilfeldige voksne på et kjøpesenter. De voksne er ikke mindre verdt enn barna, men ondskapen i det blir i hvertfall i mine øyne mye mer synlig når det er unge mennesker som blir fratatt livet sitt.

F.eks. så sørget jeg dypt da moren min døde i en alder av nesten 70. For meg var det en stor personlig sorg. Men det hadde vært enda vondere og mer sjokkartet om min nevø på fire år døde. Min mor hadde tross alt levd et langt liv, mens min nevø på fire har knapt startet på sitt.

Like stor forskjell er det selvfølgelig ikke på en 15-åring og en 24-åring, begge er i startfasen av voksenlivet. Men likevel er det nok en ganske menneskelig reaksjon å føle at 15-åringen mistet enda mer enn 24-åringen. 15-åringen er jo i lovens øyne fortsatt et barn. Og det å miste et barn er stort sett alltid verre følelsesmessig for pårørende enn å miste en voksen. Barn skal jo liksom ikke dø. De er selve ikonet på liv og håp.

Ikke dermed sagt at alle må føle det sånn, men det er ikke unaturlig å bli ekstra berørt over at så mange unge mennesker mistet livet på en gang.

Husk også at det var enorme mengder ungdommer som døde og ble skadet denne dagen, mens det til sammenligning var ganske få voksne som døde eller ble skadet. Derfor blir det stadig trukket fram at det var ungdommen som ble angrepet denne dagen. Og hvis man som ABB argumenterer med politikk så er det jo ekstra ille å gå etter de unge som vel knapt har rukket å ta et valg for livet. Som tenåring har man mange år foran seg med valg og retninger å gå. Mange er med i politiske organisasjoner mer pga det sosial enn det politiske. Skulle man først angrepet pga politikk (som er hårreisende i seg selv) så burde man i hvertfall spart ungdommen og heller gått inn for å "ta" dem som sitter i maktposisjoner og som har mange år med politisk aktivitet bak seg.

[AnonymBruker]

Selvsagt er det like ille og hvert liv har like stor...

Sett på den måten er det jo også en ganske stor nyanseforskjell mellom en 4-åring og en 17-åring. 4-åringen har jo så vidt smakt på livet, mens en 17-åring har forhåpentligvis fått oppleve en del. Det er allikevel aldri meningen at livet skal ta slutt så tidlig!

Kanskje fordi jeg er ganske ung selv, men jeg synes det er like grusomt å drepe 24-åringer som å drepe 16-åringer. Blir ikke mindre trist å høre at noen som er to år eldre enn meg har mistet livet, enn at noen som er to år yngre har det, for å si det sånn.

[AnonymBruker]

Sett på den måten er det jo også en ganske stor nyanseforskjell mellom en 4-åring og en 17-åring. 4-åringen har jo så vidt smakt på livet, mens en 17-åring har forhåpentligvis fått oppleve en del. Det er allikevel aldri meningen at livet skal ta slutt så tidlig!

Kanskje fordi jeg er ganske ung selv, men jeg synes det er like grusomt å drepe 24-åringer som å drepe 16-åringer. Blir ikke mindre trist å høre at noen som er to år eldre enn meg har mistet livet, enn at noen som er to år yngre har det, for å si det sånn.

Selvsagt er det like ille. Og to års forskjell er jo ingen forskjell å snakke om. Men når det blir forskjellen "lite barn vs godt voksen/eldre person" så er det en naturlig menneskelig reaksjon å føle at det er hakket verre med det lille barnet. Samtidig er det heller ikke unormalt å føle det andre veien. Jeg skrev det jeg skrev for å forklare hvorfor mange synes det er ekstra ille når unge mennesker dør. Det ene er ikke mer riktig eller feil enn det andre.

[(-:Aerius:-)]

Jeg er ikke personlig berørt, og har ikke grått eller følt sorg etter det som skjedde. Mange med meg ble vel voldsomt sjokkert, og oppskaket av det som skjedde. Jeg har enorm empati med både overlevende, pårørende og andre som er berørt av denne fryktelige saken.