Forteller du dine venner hva du egentlig mener om personen de dater eller har fått som kjæreste?

[Gjest Janus]

Det er en kjent sak at kjærlighet gjør blind og det er få situasjoner jeg kan tenke meg hvor man blir mer selektiv med hensyn til hvordan man tolker virkeligheten.

Jeg ønsker mine venner all verdens lykke og derfor er det ofte smertefullt og årsak til bekymring når jeg ser at de fortaper seg i kjærlighetens illusjoner og ignorerer alle faresignal som lyser de midt i ansiktet.

Selvsagt er det en delikat situasjon og det kan være vanskelig å være ærlig om akkurat hva jeg mener, ettersom jeg egentlig ikke ønsker å påvirke utfallet av situasjonen eller ønsker å ødelegge noe. Samtidig føler jeg at jeg har en plikt om å informere om mine bekymringer og betenkeligheter ved denne nye personen for å ivareta mine venners interesser når de ikke ser like klart som meg.

Forrige gang dette hendte, sa jeg vennlig og tydelig fra om mine betenkeligheter på et tidlig tidspunkt og min venn var på mange måter enig, selv om han prøvde seg med et par rasjonaliseringer. En stund var han klar for å avbryte forholdet, men plutselig tok det en vendig over natten og han endte opp mer fortapt enn jeg noensinne har sett han. Han har fortsatt ikke landet, men jeg frykter en hard landing.

Jeg har sagt mitt, så nå akter jeg ikke å si mer. Det er ikke lenger mitt problem og det er godt mulig mine bekymringer er uten grunn, men jeg føler at dette er et drama jeg har sett litt for mange ganger nå.

Hva mener du er rett og hva bruker du å gjøre?

Diskuter!

[Gjest uAnonymBruker]

er det et forhold jeg ser er virkelig ødeleggende så sier jeg helt klart ifra, men er det bare fordi personen er frekk, eller røyker hasj eller er overinteressert i porno så lar jeg det være.

[AnneBonny]

Det hadde vært ekkelt for venninnen min å vite at jeg ikke respekterte hennes valg. Det måtte virkelig vært noe alvorlig!

Folk har gått igjennom så mye sammen på godt og vondt og uansett endt opp sammen tilslutt. Man vet aldri hva to andre mennesker deler sammen. Everybody hurts.

[AnonymBruker]

Jeg hadde tenkt å si ifra til en venninne en gang, men da anledningen bød seg, så var de allerede blitt forlovet. Da synes jeg at det var for sent å si noe.

[AnonymBruker]

Hadde personen vært helt på jordet og konstant sårende så hadde jeg sagt i fra. Men aldri på noe mindre alvorlig enn kjempe alvorlig!

-Voldelig

-Alkholiker/rus

Jeg har selv en historie. -Han som aldri var bra for meg- Som jeg forelsket meg i igjen og igjen.

Jeg gikk igjennom kjærlighetssorgen etter et forsøk på å ha et forhold med han mens han ikke var klar for et. Så fikk han et forhold med en annen. Jeg fikk et forhold med en annen. Vi ble venner og hilste på hverandre på gaten. Men vi hadde alltid en felles forståelse om at vi virkelig passet sammen. Vi snakket godt sammen, samme språk på et vis. Var nære uten å være sammen, også endte vi opp single igjen begge to.

Alltid når vi begge var single var det som om vi trakk oss mot hverandre.

Da sa venninnen min at hun syntes at jeg burde trekke meg unna han! Han var ikke et menneske som trivdes i et forhold og jeg kom til å ende opp forelsket i han igjen og såret.

Jeg droppet selvsagt ikke kontakten men jeg hadde blitt mer reservert og realistisk selv med årene. Jeg respekterer venninna mi og hennes syn. Det var absolutt en risk for å bli lei seg igjen.

Men med litt mer erfaring i sinnet mitt og litt mer modenhet, så kom ikke forelskelsene på meg like lett lenger. Jeg likte meg i hans selskap og holdt følerier på avstand. Hva vi hadde mellom oss var ikke så nøye. Vi prøvde å være venner, og det klarte vi. Var ikke single gjennom hele perioden heller.

Etter 11år ble det oss. Tårer, latter, usikkerhet, kommunikasjonsfeiler, håpløshet... ville ikke tatt noe av det tilbake! For det var så mye å sette pris på. En person jeg kunne snakke samme språket med, flørte med, bry meg om, ha det ufattelig gøy med!

Det er bare sånn at det er oss, og uten støtte fra venner hadde det aldri gått bra.

Du burde rett og slett støtte vennene dine. Hold dere realistiske.

[venus_]

Har aldri vært i en situasjon der jeg ikke har likt kjæresten/daten til en venninne. Men jeg kunne virkelig ønske noen hadde sagt fra til meg, da det ble slutt med en eks kom det frem fra flere av mine venner at de aldri hadde likt han. Kunne ønske de hadde sagt noe før jeg satt igjen såret, men om jeg hadde hørt på de i forelskelsesrusen er jo ikke sikkert heller..

[Gjest .-L-.]

Til mine nærmeste venner, så får de min ærlige mening og tolkning av situasjonen. Dog, jeg gir dem valget først. Vil du vite hva jeg mener og synes? Svarer de ja, så for de situasjonen slik jeg ser den, hvis de sier nei, så sier jeg ingenting.

Nå har heldigvis de fleste kammeratene min sluttet å være nice guys og de fleste går ikke lengre på slike smeller. Dog, vi havner jo opp i stuasjoner der en liker en dame, men hun liker en av de andre i gjengen. Dersom en i gjengen liker en dame, så holder resten seg unna om de er nøytral ovenfor henne. Hvis begge liker hun er det fair game.

Forrige gang dette skjedde var vel for 1 måned siden. Vi møtte en dame på byn som han ene i gjengen likte ganske godt. Hun var interessert i en annen i gjengen og prøvde seg på han. Dog, jeg gikk bort til han å sa at han måtte tenke seg to ganger om før han kjører på med henne. Han valgte å ikke kjøre på.

Endret 20. mai 2012 av .-L-.

[AnonymBruker]

Venninnene min pleier som regel å fortelle meg det først, så bare bekrefter jeg mistankene mine. Deretter tar jeg et dypt pust inn og slutter å bry meg, er det en ting jeg har lært er at fornuft gjerne forsvinner ut døra når det er følelser inne i bildet, så dette får de finne ut av sjøl. Jeg har aldri møtt èn norsk jente som noengang har tatt advarsler om typer til etteretning før de til slutt møter veggen. Desverre.

[Gjest .-L-.]

Venninnene min pleier som regel å fortelle meg det først, så bare bekrefter jeg mistankene mine. Deretter tar jeg et dypt pust inn og slutter å bry meg, er det en ting jeg har lært er at fornuft gjerne forsvinner ut døra når det er følelser inne i bildet, så dette får de finne ut av sjøl. Jeg har aldri møtt èn norsk jente som noengang har tatt advarsler om typer til etteretning før de til slutt møter veggen. Desverre.

Jeg tror ikke menn heller er så flinke til å følge fornuften når følelsene tar overhånd.

Endret 20. mai 2012 av .-L-.

[AnonymBruker]

De, men jeg tror ikke menn heller er så flinke til å følge fornuften når følelsene tar overhånd.

Ikke alltid, men de fleste menn tolerer gjerne ikke like mye bullshit før de gjør noe med det etter min erfaring.

[Gjest .-L-.]

Ikke alltid, men de fleste menn tolerer gjerne ikke like mye bullshit før de gjør noe med det etter min erfaring.

Det er sant.

[Piper]

Jeg sier min mening, når de ber meg om det. Av og til ønsker noen at man bare skal lytte til de, og da må man gjøre det, selv hvor vanskelig det er av og til. Det er de som skal leve sine liv, og de kan ikke leve livene sine etter hva jeg mener er best for de. De må ta sine valg, både på godt og vondt. Men jeg kan være en støttespiller og veileder, om de ønsker det.

Jeg har forskjellige venninner med ulike behov, der hun ene ønsker min klare tale men en annen må jeg være mer forsiktig med. Man tilpasser seg den personen man snakker med.

[Alvina]

Dette er en vanskelig problemstilling, men selv om venninner spør og jeg sier at jeg fikk et negativt førsteinntrykk sier jeg samtidig at dette er noe du må finne ut av selv.

Hvis andre i velmenende hensikt prøver å gi andre råd, da kan det få en motsatt effekt. Et eksempel er hvis en f.eks. dame blir utsatt for en voldelig mann, enten fysisk eller både og, men hvis alle vennene råder henne til å gå fra mannen, kan det ende med at hun føler at hun ikke kan tenke selv og begynner å bli ekstra usikker og lurer på om hun egentlig har egne meninger eller om hun bare føler seg presset til å gjøre det slutt med mannen.

Hun kom seg vekk, men i ettertid spurte hun velmente venner hva de mente med å gi så gode råd at hun ikke følte hun hadde en selvstendig tanke.

På grunnlag av denne lille historien som jeg deler med dere, er jeg blitt forsiktig med å gi andre råd i kjærlighetsforhold.

[Ziphud]

Hvis jeg blir spurt, så sier jeg vel meningen min på en tilpasset, lett innpakket måte. Jeg har ikke opplevd dette veldig mye, men derimot var det en venninne som pratet med meg om en fyr jeg var sammen med. Han viste seg å ha en ganske så avvikende oppførsel når jeg ikke var tilstede, så jeg må si at jeg satt pris på informasjonen.

[Gjest Purple Haze]

Jeg sier ingenting, med mindre jeg blir spurt om helt konkrete ting, eller vedkommende tar opp noe hun synes er problematisk. Da kan jeg gi råd, men jeg sier ikke noe om hva jeg synes om partneren. Jeg vil det beste for mine venninner, og støtter dem uansett hva de gjør.

Jeg synes det er bedre å stille spørsmål som får vedkommende til å tenke i nye baner, framfor å buse ut med egne meninger om partneren.

[Elle Premier]

Nei, det gjør jeg ikke før jeg blir kjent med han.

Da jeg datet min nåværende kjæreste, så sa faktisk min bestevenninne at han ikke var opp til min "standard", utseendemessig. Da tenkte jeg ikke noe over det, men nå synes jeg det var unødvendig å si. Hvem er hun til dømme han.

[Timseh]

Jeg har gitt beskjed til flere venninner (og venner) om hva jeg synes om kjærestene deres dersom de har spurt, spesielt når de ringer til meg gang på gang for å fortelle om krangelen(e) deres. Men jeg sier ALDRI noe om utseendet.

[Gjest Mahareth]

Jeg svarer på direkte spørsmål, men jeg vil aldri ta opp temaet selv. Ville heller ikke si noe om utseende, kun om jeg synes at kjæresten behandler min venn på et vis jeg ikke synes er ok.

[AnonymBruker]

Exen til venninnen min fikk sååå flotte ord fra meg da hun var litt usikker i en tidligere fase av deres forhold. Jeg sa at han var snill, så forelsket, så trygg og bra...

Da han noen år senere var utro mot henne ble jeg irritert og skuffet over han, Og valgte å si det direkte til han.

[Gjest Janus]

Bare for å understreke en ting, så synes jeg selvsagt at utseendet er noe man lar passere i stillhet. Noe annet vitner om mangel på dannelse og sosial intelligens. Det hadde aldri falt meg inn å kommentere om hun ikke var attraktiv i mine øyne.

Mine bekymringer går utelukkende på personlighet og karakter (eller mangel på det). Utsagn om liten tro på monogami, utroskap (selv om de enda ikke per definisjon er sammen), dominerende oppførsel og tendenser til å være gullgraver.

Jeg ble spurt om hva jeg mente og sa det nøyaktig slik jeg så det. Han virker tilsynelatende lykkelig over å endelig ha fått seg en dame og de ender nok opp sammen til slutt, men jeg har ikke noen intensjoner om å si mer enn jeg alt har sagt. Han er tross alt en voksen mann. Eller kanskje er han en gutt i en manns kropp.