Jeg kom meg ut av helvete

[AnonymBruker]

Mai måned er en flott tid på mange måter, men også en vond tid for mitt vedkommende. Minnene om hvordan alt var for 1 år siden, dukker stadig opp. Ikke fordi jeg savner den tiden, men fordi jeg har vanskelig for å forstå hvordan et menneske kan behandle et annet på en så grufull måte. Med dette mener jeg da meg selv og min eks-kjæreste. De psykiske arrene han har gitt meg, vil jeg nok alltid ha med meg.

Han var rusmisbruker.

Ung, dum og naiv gikk jeg inn i et forhold da jeg var 16 år. Jeg visste jo nesten ikke hva hasj var, og ante intet om dette da jeg ble sammen med vedkommende. Jeg har aldri hatt behov for å ta rusmidler og aldri gjort det. Jeg så hvordan kjæresten min ble av dette og hans kamerater, og tenkte "ikke faen om jeg skal bli avhengig av noe sånt". Selv om jeg kjente presset fra både hans venner og mine venner, tok jeg avstand. Noe jeg er sjeleglad for den dag i dag.

Forholdet mitt med eks-kjæresten var ikke preget av kjærlighet. Jeg var ung-jenta som ble voksen så altfor fort. Jeg ryddet, vasket, laget middag. Egentlig alt. Han ble jo så sint hvis jeg spurte han om noe. De gangene jeg ønsket å dra fra han og fortalte han om hvordan jeg hadde det, sa han at jeg aldri kom til å finne en så bra fyr som han. At de enten ville være utro mot meg eller banke meg opp. Jeg burde være glad for at jeg var sammen med han, da jeg ikke ville finne noe bedre. Dette var min frykt, og med dette ble jeg værende hos han.

Jeg måtte jo også kjempe for han for mine venner og familie, da de syntes han var en komplett idiot. Jeg husker hvor ille jeg følte meg sammen med han. På 4 år husker jeg spesielt noen dager som var viktigere enn andre. Som den dagen jeg feiret 18-års dagen min og min mor og bestemor spurte om jeg hadde gråtet. Ja, det hadde jeg da han ikke ønsket å dele dagen min med meg, men heller med en kompis, hasj og dataspill. Eller den dagen jeg fikk billappen, hvor jeg var lykkelig og stolt av meg selv. "Ta denne hundringsen og kjøp deg en kake", så la han seg til å sove igjen.

Men hans virkelige egositiske og manipulerende side, så jeg da det var slutt. Hverdagen min var preget med redsel. Jeg turte ikke å være alene hjemme. Han hadde truet med å banke dritten ut av meg, hvis jeg så han. Og at jeg bare burde løpe for livet. Han fulgte etter meg, spionerte på meg da jeg var hjemme alene. Banket og hamret på døra, mens han ropte og skrek. Da var jeg også alene hjemme, livredd satt jeg på rommet mitt og gråt av redsel. Jeg ville ikke ringe politiet, da det kunne gjøre ting så mye verre. Jeg orket rett og slett ikke.

Så gikk det den andre veien, at han truet med å ta livet sitt. For en så samvittighetsfull person som jeg er, var dette ekstremt tøft å høre på. Ringte meg hver dag, skrev lapper til meg da jeg fikk hemmelig nummer og fortsatte å følge etter meg. Han visste godt hvilken knapper han skulle trykke på, for å få meg laaangt ned.

Nå et år senere, så er jeg så ekstremt lykkelig. Det er så store kontraster for hvordan jeg hadde det, og nå. Jeg er den lykkelige jenta igjen, som tror på meg selv, og gjør det jeg har lyst til!

Det jeg vil med dette innlegget er vell å gi en tankevekker til folk som er i lignende situasjoner. Det er også en god måte for meg å bearbeide følelsene jeg sitter igjen med. Det er aldri for sent å gjøre noe med livet ditt, til det bedre. Jeg vet selv at det finnes mer ekstreme tilfeller hvor man feks blir banket opp, men håper jeg kan treffe Dere også med mitt innlegg.

Husk at DU er sjefen i DITT eget LIV! Jeg trodde jeg aldri skulle klare det, men jeg gjorde det. Tok en sjanse, en sjanse jeg er glad for at jeg turte å ta. Hvis jeg kan klare å endre livet mitt, kan du det også!

[AnonymBruker]

Takk for innlegget. Alltid godt å se flotte utfall av å kjempe seg ut av et destruktivt forhold/livsmønster.

God sommer til deg!

[Rainbow]

Huff, det må ha vært utrolig vanskelig! Også oppleve det når du er så ung!! I så lang tid!

Det er virkelig godt å høre at du har kommet ut av det og at du nå lever et godt liv!