Biologiske mamma

[Gjest Gjest]

Samboeren min har en datter som er blitt plassert hos ham av barnevernet. Jenta har ingen kontakt med sin biologiske mor. Den biologiske moren har krav på samvær et par ganger i året men har ikke møtt opp til noe slikt samvær.

Den biologiske moren har ikke sett datteren sin siden noen dager før 2 års dagen. I dag er jenta 3,5 år.

Jeg og jenta har fått god kontakt. Hun kaller meg mamma, og jeg gjør alle ting med henne som om jeg var den biologiske mammaen. Og jenta husker ikke sin biologiske mor, jeg har forsøkt å vise bilder men hun kjenner henne ikke igjen.

Spørsmålet er når jeg skal fortelle henne at jeg ikke er den ordentlige mammaen hennes. Jeg har hele tiden gjemt meg bak at hun er for ung til å forstå, fordi jeg gjerne vil utsette dette for min egen del. Men jeg har kommet fram til at jeg ikke kan være egoistisk ang dette, og at jeg må fortelle det på det tidspunktet som er best for barnet.

Den biologiske moren kan når som helst ta kontakt og kreve å få møte barnet (på en ukes varsel ca) og jeg vil jo gjerne at jenta skal være forbered hvis det skjer.

Hva synes dere? Noen som har noen erfaringer? Og hva skal jeg si?

[Gjest Mildrid]

Hva med å vise henne et bilde av moren og si at dette er din første/egentlige mamma, og jeg er din nye/tilstedeværende mamma og er veldig glad i deg. Og bare gjenta det innimellom slik at det blir naturlig?

[AnonymBruker]

Det holder at du viser bilde av den biologiske mammaen og så kan du si noen ord om at det var i hennes mage hun lå. At du nå er så heldig å være ekstramamma siden du er kjæreste til faren hennes.

Når man begynner å snakke om sånne ting helt fra de er veldig små så blir det en helt naturlig ting for barnet å forholde seg til.

[Gjest imli]

Eg er einig med de to svara du har fått.

Men: I ein slik situasjon som du er i, ville eg har vore veldig forsiktig. Kva viss forholdet til sambuaren din tek slutt, og du har opparbeida sterk morskjensle for ungen? Då står du utan rettar til noko som helst! Eg ville i alle fall undersøkt om det er slik at du og sambuar kan ha ei avtale her, viss det er slik at du i prinsippet skal fungere som mor for ungen i framtida. Viss det er slik at biologisk mor ikkje har foreldreansvar og ikkje kjem til å ha det, finnest det moglegheit for at du kan adoptere ungen? Det er noko som heiter stebarnadopsjon, men då må nok du og sambuaren vera gift(?). Uansett - eg kan ikkje så mykje om dette, men eg kjenner at varselklokkene ringer ganske høgt her. Eg ville ikkje satsa på å fungere som mor for eit barn eg hadde null rettar til, og berre rekne med at forholdet med sambuaren kom til å vare evig!

[Gjest TS]

Vi har en skriftlig avtale oss i mellom om jeg skal også ha samvær med jenta dersom det blir slutt. Han jobber turnus og har ikke foreldre som kan stille opp så mye, så om det blir slutt så må vi få i gang en skikkelig avtale om når og hvor mye.

Jeg aner ikke hvor mye en sånn avtale egentlig har å si, ettersom jeg i utgangspunktet ikke har noen rettigheter, men vi har i alle fall pratet om det og fått det ned på papiret. Jeg har lyst til å adoptere henne eller hva som helst for at jeg skal ha flere rettigheter, men vi har blitt enige om at det kan vente til vi evt. har fått flere barn sammen, eller giftet oss.

Jeg er personlig veldig sårbar i forhold til dette og jeg er redd for kommentarer som "du er ikke mammaen min!" Men det er vel noe man bare må leve med dersom man er stemor?

[lillevill]

Hva med mamma1 og mamma2?

Tviler på at hun vil komme med "du er ikke min mamma" Du er nok alt for henne.

[Gjest imli]

Vi har en skriftlig avtale oss i mellom om jeg skal også ha samvær med jenta dersom det blir slutt. Han jobber turnus og har ikke foreldre som kan stille opp så mye, så om det blir slutt så må vi få i gang en skikkelig avtale om når og hvor mye.

Jeg aner ikke hvor mye en sånn avtale egentlig har å si, ettersom jeg i utgangspunktet ikke har noen rettigheter, men vi har i alle fall pratet om det og fått det ned på papiret. Jeg har lyst til å adoptere henne eller hva som helst for at jeg skal ha flere rettigheter, men vi har blitt enige om at det kan vente til vi evt. har fått flere barn sammen, eller giftet oss.

Jeg er personlig veldig sårbar i forhold til dette og jeg er redd for kommentarer som "du er ikke mammaen min!" Men det er vel noe man bare må leve med dersom man er stemor?

Bra at de i alle fall har fått noko ned på papiret

Viss det er sånn at du skal fungere som mor, ville eg gjort alt for å få adoptert jenta viss det var mogleg. Då vert du "ordentleg mor" juridisk, og då vert ting kanskje enklare for deg ift tilknytning og.

Kommentarar som "du er ikkje mammaen min!" trur eg ikkje du får oppleva, det er nok meir i forhold der barna har eit normalt forhold til begge biologiske foreldra.

[tingeling]

Jeg ville fortalt historien om hvordan hun ble til ( selvsagt forenklet og rosemalt). Begge barna mine har elsket å høre dette.

Ville holdt det så nært opp til virkeligheten som mulig, slik at du slipper å endre hovedtrekkene når hun ble ldre, men vektlagt den delen hvor du kom inn i bildet og ble mammaen hennes

[Gjest Gjest]

det letteste er at barnet har 2 mammaer og at forteller dette ved jemne mellomrom,slik at barnet ikke hører det fra andre. bevistgjøring men viktig å legge vekt på at du er den mammaen som passer på barnet.den andre mammen er besøk mamma.

[AnonymBruker]

Beste er at du snakker om biologisk mor og deg som mamma.Vær ærlig,det får du igjen for når hun vokser opp og forstår mer. Ikke lag mye styr ut av ting,men når hun spør, forklar ting enkelt og på en måte som hun forstår.

Det vil komme en periode i livet der biologisk opphav ikke er spennendes,men så en dag vil dette snu.

Hilsen en som er adoptert

[Ulrikke]

Så fort som mulig, som en historie, nevnt med jevne mellomrom sånn at det blir en naturlig del for henne, som noe hun "alltid" har visst. Ikke sånn "værsågod, her er sannheten" på 18-års-dagen....

Her skal du ta hensyn til jenta, ikke til dine følelser og din redsel for å bli avvist (noe jeg tror du egentlig ikke har grunn til å frykte i denne settingen du forteller om!)

[AnonymBruker]

Dette er jo på mange måter samme problemstilling som adoptivforeldre finner seg i, og tidligere har det nok vært vanlig å ikke fortelle barnet sannheten før barnet ble "stort nok til å forstå" så lenge barnet lignet fysisk på sine adoptivforeldre (vanskelig å skjule at barnet er adoptert dersom det har annen hudfarge enn foreldrene).

Denne framgangsmåten har man vel egentlig gått totalt bort fra nå, fordi man ser at det å plutselig få vite at mamma/pappa er ikke mine biologiske foreldre likevel kan være en ekstrem påkjenning og forårsake identitetskriser og det som verre er. Men når barnet vet dette fra FØR barnet er stort nok til å forstå (slik de andre skriver over her) så blir det bare en naturlig del av livet og ingen big deal i det hele tatt.

Så uten tvil: Fortell det til vesla jevnlig. Kanskje ha framme et innrammet bilde av den biologiske moren? Ikke nødvendigvis på hedersplassen i stua der dere må se det hver dag, men et eller annet sted i huset der jenta føler det er greit å spørre om henne når hun vil.

Du kan sikkert få litt tips om hvordan du prater med henne om dette fra f.eks. adoptivforeldre eller fosterforeldre som også har erfaring med det å ikke være barnets biologiske foreldre, men likevel være barnets foreldre i det daglige.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Samboeren min har en datter som er blitt plassert hos ham av barnevernet. Jenta har ingen kontakt med sin biologiske mor. Den biologiske moren har krav på samvær et par ganger i året men har ikke møtt opp til noe slikt samvær.

Den biologiske moren har ikke sett datteren sin siden noen dager før 2 års dagen. I dag er jenta 3,5 år.

Jeg og jenta har fått god kontakt. Hun kaller meg mamma, og jeg gjør alle ting med henne som om jeg var den biologiske mammaen. Og jenta husker ikke sin biologiske mor, jeg har forsøkt å vise bilder men hun kjenner henne ikke igjen.

Spørsmålet er når jeg skal fortelle henne at jeg ikke er den ordentlige mammaen hennes. Jeg har hele tiden gjemt meg bak at hun er for ung til å forstå, fordi jeg gjerne vil utsette dette for min egen del. Men jeg har kommet fram til at jeg ikke kan være egoistisk ang dette, og at jeg må fortelle det på det tidspunktet som er best for barnet.

Den biologiske moren kan når som helst ta kontakt og kreve å få møte barnet (på en ukes varsel ca) og jeg vil jo gjerne at jenta skal være forbered hvis det skjer.

Hva synes dere? Noen som har noen erfaringer? Og hva skal jeg si?

Sett bilde av hennes mor på rommet hennes. Et av mor, og finns det bilder av mor og barn sammen,så sett det frem også.

Barnet vil peke,spørre osv. Samtidig viser dere storsinn overfor barnet at det er bilde av mor. At det ikke finns såre føleslser fra dere.

Om mor kommer på døren,så på sikt så har barnet bildet av mor i hodet.

Tror du skal glemme å beskytte deg selv fra å fortelle. tror heller ikke du dkal ta den oppgaven alene. Ta med far og barn på barnets rom i en naturlig setting.

siden mor er fraværende,så vil nok barnet uansett se på deg som mammaen. Til lengre hun er borte,til mer mamma er du. På en annen side,så er det ikke slik at alle skal glemme den biologiske moren