Spiseforstyrret men spise godterier?

[Geparden]

Da har du tatt et skritt riktig vei! Ta tak i det og bruk det for å komme videre. Det er nemlig ikke noen løsning i enden av den veien du er på nå. Du har en prosess som mål, og det er den du er opphengt i. Ikke målet du tror du har. Det er en unnskyldning.

Det er blytungt å begynne se realistisk på mønsteret. Ikke vær redd for å være flere om å gjøre det.

[AnonymBruker]

Ja,men foreløpig har jeg jo kontroll på dette. Det har jeg. Så kanskje bare noen enkle kilo igjen. Ti kilo til, så oppsøker jeg noen som kan hjelpe meg tilbake på rett vei? Det er jo en enkel og grei måte å slanke seg på, og jeg føler at det er et valg jeg tar hver dag, å fortsette å gjøre det. Jeg kunne avbrutt, men mener ikke at jeg trenger det.

Jeg vil jo gjerne ha et sunt forhold til mat, kunne spise ting jeg ikke tillater meg nå, kunne drite i å tenke kalorier av og til, men jeg ønsker å gå ned i vekt mer enn jeg ønsker det overnevnte. Så lenge det er et valg jeg tar hver dag så er jeg vel safe? Så oppsøker jeg heller hjelp dersom jeg merker at jeg ikke har kontroll selv lengre?

MÅ man være spiseforstyrret for å velge å slanke seg på denne måten?

[Fandenivoldsk]

MÅ man være spiseforstyrret for å velge å slanke seg på denne måten?

JA, dette er et forstyrret forhold til mat. End of story!

Har forsåvidt sett en lik tråd som denne her inne før, håper denne også stenges.

[Gjest meh]

Jeg vil jo gjerne ha et sunt forhold til mat, kunne spise ting jeg ikke tillater meg nå, kunne drite i å tenke kalorier av og til, men jeg ønsker å gå ned i vekt mer enn jeg ønsker det overnevnte. Så lenge det er et valg jeg tar hver dag så er jeg vel safe? Så oppsøker jeg heller hjelp dersom jeg merker at jeg ikke har kontroll selv lengre?

Hvordan mener du at de du søker hjelp hos kan hjelpe deg, på noen annen måte enn det alle som har postet i denne tråden har gjort? Finnes ingen vidunderpille eller kur som motvirker spiseforstyrrelser, eneste behandlingsmåten er dialog og opplysning - evner du ikke å se hva du gjør med deg selv når du får opplyst alle faremomentene her, så er det vel lite som tyder på at det vil være noen forskjell når du søker hjelp hos fagfolk.

MÅ man være spiseforstyrret for å velge å slanke seg på denne måten?

Vel, nei. I ekstremtilfeller av fedme så kan lignende slanking brukes i ytterste konsekvens, hvis personen har høy risiko for død ved å være overvektig og at faren ved å være ekstremt overvektig veier over faren ved slik slanking. Men i ditt tilfelle så er det utvilsomt snakk om en spiseforstyrrelse ut i fra informasjonen du har oppgitt.

Ja,men foreløpig har jeg jo kontroll på dette. Det har jeg. Så kanskje bare noen enkle kilo igjen. Ti kilo til, så oppsøker jeg noen som kan hjelpe meg tilbake på rett vei? Det er jo en enkel og grei måte å slanke seg på, og jeg føler at det er et valg jeg tar hver dag, å fortsette å gjøre det.

Tviler sterkt på at du har kontroll, du sier jo selv at du får elendig samvittighet ved inntak av 1500 kalorier på en dag, det er under anbefalt mengde og selv da sliter du med samvittigheten - hvordan skal du da klare å venne deg til en normal mengde?

Endret 9. mai 2012 av meh

[AnonymBruker]

Hvordan mener du at de du søker hjelp hos kan hjelpe deg, på noen annen måte enn det alle som har postet i denne tråden har gjort? Finnes ingen vidunderpille eller kur som motvirker spiseforstyrrelser, eneste behandlingsmåten er dialog og opplysning - evner du ikke å se hva du gjør med deg selv når du får opplyst alle faremomentene her, så er det vel lite som tyder på at det vil være noen forskjell når du søker hjelp hos fagfolk?

Jeg ser i hvert fall at dere andre oppfatter dette som noe annet enn det jeg gjør. Jeg trodde ikke at alle andre ville se på dette som en sykdom. Det er rart for meg å se. I mitt hode er det en dum måte å slanke seg på, slankekur for latsabber. Men ingen sykdom. Og da må jeg jo ta et oppgjør med meg selv, da, når jeg ser at jeg er alene om å tenke dette.

[Fandenivoldsk]

Ja, det er det du må. Tro meg, jeg hadde akkurat de samme tankene en gang for 7 år siden, og jeg sliter fremdeles med spiseforstyrrelser. Er det en ting jeg angrer på her i livet er det nettopp det at jeg ignorerte tankene mine om at det kanskje ikke var helt normalt, og latet som alt var OK. Så om du virkelig har kontroll, som du sier, så stopp dette NÅ! Forresten, skaff deg hjelp i tillegg. Det er ikke alltid så lett som man tror å fikse alt alene.

Endret 9. mai 2012 av Fnisu

[AnonymBruker]

Tviler sterkt på at du har kontroll, du sier jo selv at du får elendig samvittighet ved inntak av 1500 kalorier på en dag, det er under anbefalt mengde og selv da sliter du med samvittigheten - hvordan skal du da klare å venne deg til en normal mengde?

Jeg aner ikke. Jeg har vel hittil ikke hatt planer om å gå tilbake til "normal mengde".

Men jeg kommer gjerne dit en gang at det føles ok å spise to eller tre måltider i stedet for ett, eller en banan utenom planen uten å få lyst til å grine etterpå. Jeg kan jo dette i teorien, jeg vet at jeg ikke legger på meg av et knekkebrød, men jeg kan ikke spise det fordi da føler jeg at jeg ikke har kontrollen, og som verdens mest viljesvake og dårlige menneske. Og jeg føler at jeg legger masse på meg, selv om jeg egentlig vel vet at jeg ikke gjør det.

[AnonymBruker]

Ja, det er det du må. Tro meg, jeg hadde akkurat de samme tankene en gang for 7 år siden, og jeg sliter fremdeles med spiseforstyrrelser. Er det en ting jeg angrer på her i livet er det nettopp det at jeg ignorerte tankene mine om at det kanskje ikke var helt normalt, og latet som alt var OK. Så om du virkelig har kontroll, som du sier, så stopp dette NÅ! Forresten, skaff deg hjelp i tillegg. Det er ikke alltid så lett som man tror å fikse alt alene.

Når vet en når en bikker over fra kontroll til ikke kontroll da? Skjønner man det?

[Fandenivoldsk]

Når vet en når en bikker over fra kontroll til ikke kontroll da? Skjønner man det?

Som regel ikke. Det tok meg veldig, veldig lang tid. Hender fremdeles at jeg av og til tenker "dette er da ikke så farlig.." men den rasjonelle delen av meg vet at jeg ikke har kontroll i det hele tatt.

Sier det igjen, SKAFF DEG HJELP.

[LukaFrost]

Hadde du ikke en helt lik tråd for noen uker siden?

jeg kjenner igjen tråden. Den ble vel stengt såvidt jeg husker.

[Geparden]

Problemet ditt er ikke at du ikke klarer å følge planen din.

Problemet ditt, og det som gjør det til en spiseforstyrrelse, er at det du vil er selvdestruktivt og tvangsmessig. Planen har styringen over viljen din, ikke du.

Så kontrollen din er faktisk en del av problemet. Du har en prosess. Du vil ikke gi den opp. Du vil ikke bli lykkeligere på noe punkt langs den veien du går på nå, men enten ser du det ikke, eller så vil du ikke se det. Og nå vil du ikke akseptere det som strider mot det. Du ser selv at det ser sykt ut, men det forandrer ingen ting.

[AnonymBruker]

En spiseforstyrrelse handler ikke om hva du spiser eller hvor mye du veier, det handler om hvordan du tenker og føler rundt mat, kropp og vekt. Man kan være spiseforstyrret selv om man er normalvektig og spiser normalt..

[Djungelvrål]

Kan du gi meg et godt svar på hvorfor? Jeg prøver jo å realitetsorientere meg her. Hvorfor er det feil?

Fordi det ikke er lov å diskutere spiseforstyrrelser på kg. Les regler.

[vogue90]

Ja,men foreløpig har jeg jo kontroll på dette. Det har jeg. Så kanskje bare noen enkle kilo igjen. Ti kilo til, så oppsøker jeg noen som kan hjelpe meg tilbake på rett vei? Det er jo en enkel og grei måte å slanke seg på, og jeg føler at det er et valg jeg tar hver dag, å fortsette å gjøre det. Jeg kunne avbrutt, men mener ikke at jeg trenger det.

Jeg vil jo gjerne ha et sunt forhold til mat, kunne spise ting jeg ikke tillater meg nå, kunne drite i å tenke kalorier av og til, men jeg ønsker å gå ned i vekt mer enn jeg ønsker det overnevnte. Så lenge det er et valg jeg tar hver dag så er jeg vel safe? Så oppsøker jeg heller hjelp dersom jeg merker at jeg ikke har kontroll selv lengre?

MÅ man være spiseforstyrret for å velge å slanke seg på denne måten?

Man føler at man har kontroll, men det er utrolig vanskelig å stoppe det. Jo før man får hjelp, jo bedre.

[AnonymBruker]

jævla suckeeeeeeeeeer.

[AnonymBruker]

jævla suckeeeeeeeeeer.

Takk for konstruktivt bidrag!

Til dere andre: Jeg er ikke sikker på at dere forstår situasjonen,og jeg tror fortsatt at jeg ikke har en sf, i hvert fall ikke en som er eller er i fare for å bli alvorlig.

[Dragonfly84]

En venninne av meg hadde spiseforstyrrelse, hun har det vel enda egentlig. Hun spiste potetgull og annet godteri, og det var nesten det eneste hun spiste. Hun brøt sammen på restaurant fordi hun var redd for å bestille mat. Hun var redd for den bittelille bulken hun fikk på magen når hun satt (som man må få, det er jo som at fingeren må få bulk når du bøyer den). Når du bruker godteri i stedet for annen mat er du i ferd med å sette mat i kategorier, der nei-mat-kategorien eser seg større og større, mens du krymper tilsvarende. Så JA, du har spiseforstyrrelse selv om du spiser godteri.

Kroppen din har i tillegg mye bedre av ordentlig mat, og du slipper mangelsykdommer som du vil få hvis du bare spiser godteri. Se på det sånn - hvis du hadde et lite barn, ville du gitt det kun godteri? Ville ikke det vært barnemishandling? Du ville gitt et barn ordentlig mat. Hvorfor fortjener ikke du å få ha det like bra som det barnet?

[kaprifolen]

Spiseforstyrrelser er komplekst, og det at man ikke kan ha spiseforstyrrelse hvis man spiser godterier er en myte, på lik linje med at ikke alle med spiseforstyrrelser er kjempetynne.

[Dragonfly84]

Hvordan er hun spise forstyrret?

Mange overvektige spiser bare godteri og ingenting annet.

Ingen som sier de har spiseforstyrrelser?

Jo, de som gjør det har så klart også spiseforstyrrelser. Men jeg lurer på hvordan du vet at "mange overvektige" bare spiser godteri.

[Fandenivoldsk]

Takk for konstruktivt bidrag!

Til dere andre: Jeg er ikke sikker på at dere forstår situasjonen,og jeg tror fortsatt at jeg ikke har en sf, i hvert fall ikke en som er eller er i fare for å bli alvorlig.

Sukk.

Jeg har vært der du er, og jeg kan bare håpe for din del at du slipper å sitte om noen år og lure på hvorfor du har kastet bort så mye av livet på en spiseforstyrrelse. Det gjør jeg, hver dag, og fremdeles klarer jeg ikke stoppe - fordi maten kontrollerer MEG.

Lykke til.