Jeg er glad jeg ikke har barn.

[Gjest imli]

Kanskje fordi man ikke nødvendigvis har en grunn?

Jeg har ingen som helst forklaring på hvorfor jeg hele livet har visst at jeg ikke vil ha barn. Jeg kan ikke begrunne det overhodet. Og sånn tror jeg det er for mange som ønsker barn også - de spør seg da vel ikke om hvorfor?

Det er jo alltid sånn, at når ein er litt "mot normalt", så får ein spørsmål om kvifor. Ein kan synest det er dumt, men det er ikkje så mykje ein kan få gjort noko med. Eg får t.d alltid spm om kvifor eg ikkje drikk alkohol og kvifor eg ikkje køyrer bil, men eg tenkjer at det hadde vore slitsomt om eg alltid skulle ha vorte sur når eg fekk dei spørsmåla, så eg svarar som det er, til tross for at grunnane er personlege. Me kan ikkje alltid verte fornærma når me får spørsmål, elles vert det jo slik at det ikkje er lov å vera interesserte i andre mennesker og livet deira. Og det hadde jo vore litt trist?

[Sessipn]

Eg får t.d alltid spm om kvifor eg ikkje drikk alkohol og kvifor eg ikkje køyrer bil.

Men hva hvis folk maste på deg om å drikke hver gang du var i sosiale sammenkomster med alkohol og kom med kommentarer som:

"Jammen du kan jo bare drikke litt"

"Et glass for å komme i godt humør skader ikke"

"Du som ikke drikker går glipp av sååå mye morsomt, du burde virkelig prøve det"

Hadde du ikke blitt irritert av det?

Er forskjell på og spørre Hvorfor drikker du ikke? og på sånne unødvendige kommentarer som jeg skrev over her.

[Gjest imli]

Men hva hvis folk maste på deg om å drikke hver gang du var i sosiale sammenkomster med alkohol og kom med kommentarer som:

"Jammen du kan jo bare drikke litt"

"Et glass for å komme i godt humør skader ikke"

"Du som ikke drikker går glipp av sååå mye morsomt, du burde virkelig prøve det"

Hadde du ikke blitt irritert av det?

Er forskjell på og spørre Hvorfor drikker du ikke? og på sånne unødvendige kommentarer som jeg skrev over her.

Det var jo poenget det fyrste innlegget mitt og - det er forskjell på å spørre "kvifor ikkje?" når nokon seier dei ikkje vil ha barn og så "slå seg til ro" med svaret, og å halde fram med å mase og gnåle om "du veit ikkje kva du går glipp av", "å verte mor er det største i livet" osv.

[Sessipn]

Da er vi enige imli, bare jeg som forsto det siste innlegget ditt som om du trodde det bare handla om spørsmål og ikke om masing

[Daria]

Det er jo alltid sånn, at når ein er litt "mot normalt", så får ein spørsmål om kvifor. Ein kan synest det er dumt, men det er ikkje så mykje ein kan få gjort noko med.

Man får ikke gjort noe med at de spør, men man kan "oppdra" dem ved å la være å svare og la det skinne igjennom at man synes spørsmålet er uhøflig. Man har ingen plikt til å brette ut sjela for hvem som helst bare fordi de spør.

Eg får t.d alltid spm om kvifor eg ikkje drikk alkohol og kvifor eg ikkje køyrer bil, men eg tenkjer at det hadde vore slitsomt om eg alltid skulle ha vorte sur når eg fekk dei spørsmåla, så eg svarar som det er, til tross for at grunnane er personlege. Me kan ikkje alltid verte fornærma når me får spørsmål, elles vert det jo slik at det ikkje er lov å vera interesserte i andre mennesker og livet deira. Og det hadde jo vore litt trist?

Det finnes grenser for hvor interessert man skal være i andres liv, det kalles vanlig høflighet og respekt for privatlivets fred... Det er selvfølgelig noe annet med nære venner, men de fleste andre trenger bare vite at jeg ikke har barn og at jeg ikke drikker. De har ikke noe med å vite hvorfor det er slik, med mindre jeg selv velger å fortelle det.

[AnonymBruker]

Jeg vil si at valget om å få barn evt. det å ikke kunne er svært personlige emner for dem det gjelder. Problemet ligger i at de som synes barn er en selvfølge - ikke forstår det.

I min verden er ikke alkohol og førerkort i samme gruppe.

Jeg synes en nærmere sammenligning kan være å spørre hvorfor noen skal til legen/psykolog eller hvorfor en er sykemeldt.

[AnonymBruker]

Det er vel neppe noe "tabu" i dag å være frivillig barnløs. Herregud, hvilke miljø tilhører du?

Jeg har mange venner som er frivillig barnløse, har aldri hørt noe om at dette er noe problem. Hvis man ikke er en sånn person som bryr seg mye om hva "folk sier", da. Men da er man jo kronisk støtt fordi alle ikke støtter livsvalgene dine 100% hele tiden. Folk sier jævlig mye rart og mener mye. Det er like mye tabu å være frivillig barnløs som å være homofil eller å ha mer enn tre barn. Eller å ha bare ett barn. Folk mener jævlig mye om det også.

[AnonymBruker]

Jeg var frivillig barnløs til jeg nesten var førti, da jeg fikk barn uten å planlegge det.

Jeg følte nok i alle år at folk var veldig opptatt av at jeg ikke hadde barn og at de maste, tenkte sitt osv. Egentlig gjorde de jo ikke det, det var bare jeg som var jævlig paranoid og hårsår. Ett uskyldig spørsmål fra en kusine, en kommentar fra en onkel, det kjentes som et massivt mas.

Da jeg endte opp med å få barn, hadde jeg en sånn fornøyde nå, eller-følelse, men skjønte fort at alle egentlig dreit i hva jeg gjorde så lenge jeg var happy med det selv. Og at de hadde gjort det hele tiden.

[Gjest imli]

Man får ikke gjort noe med at de spør, men man kan "oppdra" dem ved å la være å svare og la det skinne igjennom at man synes spørsmålet er uhøflig. Man har ingen plikt til å brette ut sjela for hvem som helst bare fordi de spør.

Det finnes grenser for hvor interessert man skal være i andres liv, det kalles vanlig høflighet og respekt for privatlivets fred... Det er selvfølgelig noe annet med nære venner, men de fleste andre trenger bare vite at jeg ikke har barn og at jeg ikke drikker. De har ikke noe med å vite hvorfor det er slik, med mindre jeg selv velger å fortelle det.

Men kor skal grensa gå då, mellom og vera interessert og å mase? Dette avheng sjølvsagt av folks personlegdom og av kven som spør. Ein har ikkje plikt til å seia noko som helst om seg sjølv, men så er det noko som heiter å vera høfleg og då. Skal ein svare på alle spørsmål som handlar om noko anna enn veret med "det har ikkje du noko med", vert det ikkje spesielt hyggeleg her i verda... Ein treng ikkje brette ut privatlivet når folk ein ikkje kjenner så godt spør om noko, men ein kan jo ta ein "upersonleg kortversjon" av svaret?

Jeg vil si at valget om å få barn evt. det å ikke kunne er svært personlige emner for dem det gjelder. Problemet ligger i at de som synes barn er en selvfølge - ikke forstår det.

I min verden er ikke alkohol og førerkort i samme gruppe.

Jeg synes en nærmere sammenligning kan være å spørre hvorfor noen skal til legen/psykolog eller hvorfor en er sykemeldt.

Kvifor ikkje? Det kan vera veldig personlege grunnar til at folk ikkje drikk alkohol, eller at dei ikkje har førarkort. Dei fleste verkar å meine at alkohol og førarkort er noko sjølvsagt, akkurat som mange meiner om barn. Eg ser ikkje den objektive forskjellen.

Eg synest at å spørre kvifor nokon skal til lege/psykolog er langt meir personleg enn å spørre kvifor personen ikkje har barn, førarkort eller drikk alkohol.

[Gjest imli]

Må berre få presisere at eg aldri spør kvifor nokon ikkje har barn! Men viss nokon seier at dei ikkje ynskjer å få det, kan det hende eg spør kvifor. Eg meiner det er eit viktig skille her og. I det siste tilfellet har personen sjølv teke opp tema, og då er det meir legitimt å spørje, etter mi meining.

[Gjest Yda]

Jeg er 43 år og har valgt å ikke få barn. Jeg har faktisk (heldigvis) aldri møtt noen som har stilt spørsmålstegn ved dette, og i min vennekrets er vi flere kvinner i 40 årene som ikke har barn. Kunne aldri falt meg inn å spørre folk som har barn hvorfor de har valgt å få barn. Det er en privatsak, og jeg hadde oppfattet det som svært spesielt og frekt om noen hadde stilt meg spørsmål om hvorfor jeg har valgt å ikke få barn.

De fleste har heldigvis frihet til å velge, og valget man har tatt, har ingen rett til å stille spørsmålstegn ved ,om det nå er å velge å få barn, eller å velge det bort.

[Daria]

Men kor skal grensa gå då, mellom og vera interessert og å mase? Dette avheng sjølvsagt av folks personlegdom og av kven som spør. Ein har ikkje plikt til å seia noko som helst om seg sjølv, men så er det noko som heiter å vera høfleg og då. Skal ein svare på alle spørsmål som handlar om noko anna enn veret med "det har ikkje du noko med", vert det ikkje spesielt hyggeleg her i verda... Ein treng ikkje brette ut privatlivet når folk ein ikkje kjenner så godt spør om noko, men ein kan jo ta ein "upersonleg kortversjon" av svaret?

Grensa går et sted før man ber andre gjøre rede for grunnene til deres personlige valg...

Og forøvrig har jeg oppdragelse, jeg svarer ikke "Det har du ikke noe med" -det finnes mange høfligere måter å ikke svare på et spørsmål på, akkurat som det finnes uendelig mange mer eller mindre personlige samtaleemner i spennet mellom været og hvorfor noen velger å ikke få barn.

[Strawberry Fields]

Jeg tenker litt av problemet med å skulle spørre "hvorfor" noen velger ikke å få barn, er at dette er nok noe frvillig barnløse må forklare igjen og igjen i det kjedsommlige. Hver gang emnet kommer opp med noen nye, så må man forklare seg om igjen.

Jeg har ikke noe problem med å skjønne at folk er nysgjerrige, men svaret er ofte veldig enkelt: Man har bare ikke lyst.

[frøkna]

Jeg må si dette er et absolutt aktuelt tema. Jeg er bare 22 år og har gjentatte ganger blitt spurt om jeg ikke skal ta stilling til dette med barn snart. Huff, har da tenkt å bli litt eldre før jeg tar stilling til det! Føler meg fortsatt altfor ung til å en gang tenke på dette med reproduksjon

[AnonymBruker]

Merket mens jeg for tiden bor i England at folk ikke bryr seg i like stor grad om folk vil ha barn eller ikke. Heller ikke får man spørsmål om hva man tjener.

[frøkna]

Merket mens jeg for tiden bor i England at folk ikke bryr seg i like stor grad om folk vil ha barn eller ikke. Heller ikke får man spørsmål om hva man tjener.

Ja! ikke for å spore av her, men er faktisk litt annerledes her i Norge enn i flere andre land. Svigerinnen min er Amerikaner og hun fikk helt bakoversveis da hun og broren min kom nygifte til Norge på besøk og hun hele tiden fikk spørsmål om når de hadde tenkt å få barn og hvor mye hun tjente i den nye jobben sin

Måtte jo bare si til henne etterpå at det er litt kulturforskjell akkurat der.. Er jo rett ut frekkhet der hun er fra med mindre man kjenner hverandre utrolig godt. Og det med inntekt er uansett no-no å spørre om i USA.

[Gjest Munesa]

Takker for alle svar!

Jeg må legge til at foreldrene mine er utrolig skuffet over avgjørelsen min, for de vil så gjerne ha barnebarn. Innerst inne vet jeg at de enda har et lite håp om at jeg kommer til å ombestemme meg på et tidspunkt.

Men jeg kan da ikke få barn bare for deres skyld!