Mannen som dere aldri kommer over

[AnonymBruker]

Han var en kjempegod kompis. Vi lo sammen hver eneste dag. Han hadde kjærste, jeg hadde kjærste. Jeg ble singel først. Så ble han singel. Vi pleide å skravle om natta (etter fest), og en dag ble det til at han overnattet hos meg. Han forførte meg. Og han er såååå deilig! Og kjekk. Vi rota rundt noen mnd. Så sluttet vi. Også har vi fortsatte å møtes for å rote noen ganger i året siden den gang. I mange år (begge er selvfølgelig single)

Kommer ikke over han!

Likte og ble mer nyskjerrig på denne historien! Så dere har på en måte en greie i dag? Hvordan forførte han deg den natten?

[Gjest Misteltein]

Fortell om hvordan dere falt for mannen dere aldri kommer over og som dere alltid vil være litt forelsket i!

Sjekket han deg opp? Sjekket du han opp? Var han typen som var mild og myk og ga komplimenter eller kjørte en mer tøff stil med fornærmelser osv.? Eller var det kanskje du som tok initiativet?

Er i vårmodus og lysten på dine forførelseshistorier. :gjeiper:

Han var typen som var mild, og myk. Han ga meg ikke komplimenter. Jeg var litt over-the-top en kveld med en del alkohol i blodet. Jeg skulle vage avgårde til rommet mitt når han satte seg ned, og alt bare datt ut på han. Det var ikke meningen, men jeg lå inntil han hele kvelden. Det var bare noe med han som tja.... Vet ikke hvordan jeg skal beskrive det! Store sommerfugler i magen, en stor rosa sky, flyende hjerter? Vi hadde noen koselige opplevelser etter det, men det var ikke ment til og være oss. Han var egentlig opptatt, så det var for det beste. Det visste vi begge to innerst inne. Vi måtte bare kontrollere oss. Det er enklere nå, når jeg ikke ser han, men jeg tar meg i å tenke på han inn i mellom. Jeg har aldri opplevd å få så sterke følelser for noen. Nå vet jeg hva kjærlighet er, og jeg er fryktelig glad for at jeg har fått oppleve det.

Endret 7. mai 2012 av Misteltein

[AnonymBruker]

Jeg har vært skikkelig forelsket en gang i mitt liv (er veldig godt voksen). Vi var av og på i mange år, men det ble aldri til noe håndfast. Kanskje fordi jeg ikke turde, aller mest fordi han aldri var helt der. Plutselig ble han "borte", brøt avtaler i siste liten, sluttet å svare på meldinger, helt stilt i månedsvis. Før han plutselig dukket opp igjen og karusellen var igang på nytt.Og jeg gikk på. Hver gang.For han var så snill, artig, kos, sjarmerende og tilstede . Når han var påkoblet. For så å være så utrolig borte når han av en eller annen grunn koblet av. Jeg satt igjen som et spørsmålstegn hver gang; hva hadde jeg gjort nå?

Jeg satte tilslutt foten ned,det gikk på helsa løs.Men om jeg en gang skulle våkne opp og ha et ønske om å få selvfølelsen fullstendig knust vet jeg hvor jeg skal gå. For det var han flink på.

Jeg angrer ikke, jeg prøvde virkelig alt jeg kunne for noe jeg trodde på. Han var ganske enkelt ikke der, jeg var aldri aktuell som partner eller kjæreste. Men å komme helt over? Det gjør enda vondt, og det tror jeg det vil gjøre lenge.

[AnonymBruker]

Har vel egentlig ikke noen jeg ikke har kommet over, men det var en jeg falt pladask for da jeg var 25. Det bare virket så riktig, selv om jeg i ettertid ser at vi virkelig ikke hadde passet sammen. Vi hadde en flørt, men så ble det ikke noe mer. Ikke så lenge etter, før jeg egentlig hadde kommet over han forrige, traff jeg en jeg endte med å være sammen med i mange år. Tror kanskje jeg sammenliknet følelsene jeg hadde hatt med de jeg ..manglet... i det forholdet.

Nå lever jeg litt i troa på at så lenge jeg stiller meg åpen for det kan jeg oppleve mer overbevisende kjærlighet i framtidige forhold. Må finne det i meg selv, først og fremst. Foreløpig er mottoet at så lenge det gir meg glede og kjennes bra, så er det ikke noe å analysere i hjel.

[crs]

Etter 6år er jeg enda ikke over han. Han var den typiske "drittsekken" utad, men for meg var han verdens snilleste og beste gutt

Da jeg har sett han de siste årene får jeg fremdeles sommerfugler i magen, blir mo i knærne og aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg! Måten han ser på meg og smiler til meg på - så vet jeg at han heller ikke er helt over meg..

Synd og veldig trist, men noe er dessverre ikke ment2be.

[AnonymBruker]

Møttes på fest for over 30 år siden og rota litt i fylla. Han dro i militæret, men vi møttes på fest når han var hjemme. Plutselig en dag dukket han opp med ei annen, og jeg var knust.

Etablerte meg et stykke unna, men når jeg var på hans trakter hendte det jeg kjørte forbi der han bodde for å se om det var spor av dame og barn der. Det var det aldri. Når internett kom, fant jeg heller ingen dame på samme adresse.

Møttes igjen for et år siden, og har prata mer og mer for hver gang vi har møttes. Etter påske inviterte jeg på kaffe, og vi endte opp med to fine kvelder sammen (uten sex, så langt) Betatt så det holder, og håper på en fortsettelse.

[AnonymBruker]

Jeg var ekstremt forelsket i en jeg jobbet sammen med i mange år. Da det startet var jeg 19 år og han 33 år...

Vi rotet noen ganger, men aldri sex. Han prøvde å få meg med hjem, men jeg droppa det. Visste godt at han ikke var interessert i noe mer og at jeg ville bare ha blitt såra om han hadde "fått" meg på den måten. Føltes litt godt å ha LITT overtaket på en måte. Vi flørta mye, sendte litt sms og det var mye fram og tilbake.

Men det var alltid tydelig at jeg var mye mer interessert enn han.

Jeg var til og med kjempeforelsket mens jeg hadde kjæreste i 2 år

Så etter 5 år møtte jeg min nåværende kjæreste, som jeg nå har vært sammen med i 5-6 år og er gravid med

Så dette begynner å bli en stund siden.

Jeg er veldig lykkelig nå, men det stikker litt i meg når jeg ser han flammen og særlig når jeg prater med han.... Det vil alltid ligge et LITE "hva hvis?" og lure i meg, selv om jeg vet med 100% sikkerhet at det ikke hadde blitt et bra forhold. Garantert!

[AnonymBruker]

Jeg får tårer i øynene hver gang jeg tenker på han. Jeg fallt pladask for han og vi hadde en måned sammen. Han behandlet meg som dritt. Ingen har behandlet meg slik noen gang, men alikevell lot jeg han ikke gå. Jeg ba nærmest på mine knær om at han skulle gi oss en sjanse. Skikkelig patetisk! Det som er mest patetisk er vel at om han hadde bedt meg om det nå, så hadde jeg kommet løpende.....

Det ER tragisk! Han var ikke glad i meg og løy og unngikk meg. Jeg forgudet han....aner ikke hvorfor!

[Fisk 77]

Min første kjæreste. Han sjekket meg opp på nyttårsaften ved kun å prate hele kvelden. Da det nærmet seg midnatt gikk vi tur opp til et utsiktspunkt og så kysset han meg under fyrverkeriet. Sukk! Han er vel egentlig den eneste jeg har vært sammen med som så hvem jeg var, og satte pris på det som gjør meg til meg. Han fikk meg alltid til å føle meg vakker og smart. Han var stolt av å være sammen med meg. Noe av det beste ved ham var at han virkelig kunne nyte øyeblikket. Det er sjelden vare. Jeg var heldig som hadde ham som min første kjæreste.

Men jeg var altfor fucked up til at han kunne takle det. Jeg er ikke sikker på om han noen gang virkelig trodde at jeg elsket ham, for jeg klarte ikke å uttrykke slike ting den gangen.

Hvis jeg noen gang skulle ønske meg en ny sjanse med noen, så er det ham. Når jeg leter etter en ny mann nå, er det etter en med de samme kvalitetene som ham.

[momo]

Møtte han gjennom min bestevenninne. Ble forelsket ganske raskt, det ble han i meg og. Han tok meg vel med storm, og jeg elsket han høyere enn noen annen. Første gang i mitt liv jeg virkelig elsket en annen, og det var så godt. Var 31 år da vi møttes. Var sammen i nesten 2 år før det ble slutt. Det var mange små grunner til hvorfor det ble slutt. Men gikk vel på at han ikke var helt moden, litt ego og til tider var kompisene viktigere enn meg.

Men klarer ikke å gi slipp, vi er ikke sammen, men har sex. Og jeg aner ikke om jeg noensinne vil klare og slippe taket i denne mannen.

[AnonymBruker]

Jeg møtte han når jeg var 14 og ble ganske raskt forelsket. Det var litt flørting men det ble aldri noe mellom oss, jeg var utrooolig sjenert. Etterhvert mista vi kontakten. Før jeg plutselig møtte han på en pub når jeg var 23. Vi var sammen en del, men jeg sliter med forpliktelses angst så turte aldri å åpne meg helt og satse, så tilslutt endte det bare med at det rant bort litt i sanden.

Nå 6år og mer erfaring på baken etter innser jeg at han er den beste jeg noen sinne har møtt, og håper at det en dag kan bli oss.

[Gjest Gjest]

Han tok kontakt med meg via nettet. Han hadde sett meg et par ganger og syntes jeg var fin. Jeg var kjent som den jenta ingen fikk - jeg var litt sjenert og veldig nøye på hvem jeg falt for. Men denne gutten, han hadde jeg hatt et godt øye til lenge. Han var et par år eldre enn meg og jeg trodde aldri det skulle bli oss. Jeg husker første gangen vi møttes, det var helt magisk. Jeg merket med en gang at det var noe spesielt mellom oss.

Gutten hadde veldig godt drag på damene, men to uker etter at vi møttes sa han at han aldri hadde møtt en dame som meg og at jeg var den eneste jenta for ham. Han ville bli sammen med meg etter kun noen uker, men jeg sa at jeg ville vente litt. En uke etter dette var jeg hodestups forelsket i ham.

Han var flink til å gi meg ektefølte komplimenter, ikke slike klissete og trivielle ord. Han strøk meg ofte på ryggen, noe som ga meg en god følelse, han strøk og kysset meg på hendene når vi la i senga, i blant kunne han plutselig kysse meg på panna og stryke meg på låret på en uskyldig måte. Da han la armene sine rundt meg og hvisket meg noe søtt i øret, ble jeg varm i hele kroppen. Hver gang øynene våre møttes smilte han lurt til meg. Han var så snill med meg og behandlet meg alltid bra. Alle disse små tingene han gjorde kommer jeg aldri til å glemme. Når jeg tenker tilbake på den tiden får jeg en god følelse inn i meg og jeg kan ikke unngå å smile - og jeg vet at jeg aldri kommer til å glemme ham.

[LeaMichele]

Det er en jeg aldri glemmer.

Møtte han på nettet så ingen fantastisk historie her. Men vi var sammen rundt et år, før han måtte dra i militæret og han orka ikke ha et forhold der vi aldri kunne treffe hverandre. Så det ble slutt. Men vi hadde fortsatt jevnlig kontakt de neste fem-seks åra før det plutselig ble stille. Nå er det to år siden. Tenker på han mange ganger i uka og lurer på åssen ting hadde vært om vi ikke gikk fra hverandre. Han er og blir drømmegutten min.

Kanskje vi en dag treffer på hverandre...

[AnonymBruker]

Jeg har to, men den største er definitivt kjæresten min.

Nummer en var min første store kjærlighet. Følelsen, altoppslukende. Tror aldri jeg har følt noe så sterkt før. (17, ung og håpløst naiv.) Dessverre var vi begge for usikre på verden, og på hverandre, så det funket ikke. Etter vi slo opp, ville han ikke ha noe med meg å gjøre. Påsto det var for vondt. Nå, over 4 år senere, har vi fått kontakt igjen, over Facebook av alle ting.

Nummer to er han jeg er sammen med nå. Vi har opplevd mye sammen, og vi elsker hverandre fremdeles. Vil aldri komme over ham.

Izabella (som ikke vil ha nicket sitt i denne tråden, sånn at den havner i mine innlegg.)

[AnonymBruker]

Er over han nå, for samboeren min er den beste, og en jeg tror jeg nok aldri kommer over hvis det skulle skje at vi ble ødelagt.

MEN, den første kjæresten min er nok den som stikker dypest. Sjekker kanskje facebooken hans en gang i halvåret, og lurer på hvordan han har det. Han er fortsatt sammen med hun som han ble sammen med rett etter meg så jeg tror han er lykkelig.

Grunnen til at jeg ikke kommer over han er nok at kjærligheten vår var så perfekt. Vi ble sammen på tampen av våren, resten av sommeren var bare kos og kyss og lange sommerkvelder, skikkelige klisjè med solnedganger hvor vi lå nakne på svaberget å hørte på sjøen. Er nok derfor jeg ikke kommer over han, forholdet vårt møtte lite motgang fordi jeg måtte flytte vekk og da ville vi ikke ødelegge det ved å prøve avstandsforhold. Tror nok vi var for unge til det. I tillegg til at vi ville ta det for hva det var, verdens beste sommerflørt. Men det ble dype følelser av det.

[Gjest Gjest]

Vet ikke om dette kvalifiseres som han jeg aldri kommer over, men skitt au.

Startet i ny jobb i tenårene, han var tre år eldre og var skiftleder. Det ble en momentan connection mellom oss, men der og da tenkte jeg at det var som venner. Han er så utrolig morsom, kunne få meg til å legge meg ned og grine av latterkramper. Passet bra når det var 100 kunder i den lille butikken.

Vi hadde begge kjærester, så det føltes ikke feil å være nære venner. Vi pratet om alt, men aldri om kjærestene våre. Begynte etter hvert å legge merke til at vi alltid hadde flørtet mye med hverandre, men jeg tenkte at han alltid var sånn. Men så møtte jeg kjæresten hans, og han var helt annerledes med henne. Ikke like mye humor og smiling som når det bare var oss to. Fikk høre av andre at dama hans var ekstremt sjalu på meg, noe jeg syntes var rart da jeg hadde møtt henne 2 ganger, og ikke hang så mye med han lenger. Det var heller ingen bilder av oss sammen på face eller noe.

Så ble det slutt mellom dem, da hadde jeg vært singel i 8 måneder, men nettopp fått ny kjæreste. Vi var aldri singel samtidig..

To år etter vi ble kjent dro han til utlandet. Vi hadde lite kontakt nå, men han sendte meg mld på kvelden og lurte på om jeg var ute. Det var jeg, så vi dro på nach med noen venner av meg. Det var den morsomste kvelden i mitt liv. Jeg fikk en hadeklem før han dro hjem og pakket til sin one way ticket, og vi delte et langt blikk. Fikk høre dagen etterpå at han hadde sagt til venninna mi at han grudde seg til å reise fra meg, men kanskje det var det beste siden jeg var lykkelig forelsket i noen andre.

Nå snakker vi sammen en gang i halvåret. Gir meg energipåfyll hver gang. Gleder meg til han kommer hjem, selv om han ikke har konkrete planer om det. 2 år siden han dro nå.

Det er litt rart, for jeg har vel vært litt forelsket hele tiden, men det har aldri gjort meg noe at han har hatt andre. Det kjennes "safe" likevel, som at "om det blir oss så kommer det den dagen det skal komme".

Rare greier...

[Gjest lex]

Det er litt rart, for jeg har vel vært litt forelsket hele tiden, men det har aldri gjort meg noe at han har hatt andre. Det kjennes "safe" likevel, som at "om det blir oss så kommer det den dagen det skal komme".

Rare greier...

Der kom du med noe som jeg aldri har klart å sette ord på. Det er noe med den kjærligheten, når det virkelig er sterke føleleser i sving så er man raus på en positiv måte

[Gjest Gjest]

Det er litt rart, for jeg har vel vært litt forelsket hele tiden, men det har aldri gjort meg noe at han har hatt andre. Det kjennes "safe" likevel, som at "om det blir oss så kommer det den dagen det skal komme".

Rare greier...

Der kom du med noe som jeg aldri har klart å sette ord på. Det er noe med den kjærligheten, når det virkelig er sterke føleleser i sving så er man raus på en positiv måte

Samme trodde jeg også, at vi skulle bli sammen igjen. Men slik ble det ikke... Og årsaken til det var meg, jeg venter for lenge og fortalte ham aldri at jeg fremdeles elsket ham.