Savner svigningene i stemningsleiet....

[AnonymBruker]

Fra jeg var 14 til jeg var 19 slet jeg mye psykisk. Spesielt på videregående var jeg veldig dårlig. Jeg hadde veldig svingninger i stemningsleiet, og det var relativt alvorlig til tider. Siden i høst begynte ting å gå fremover, og etter jul har jeg så og si ikke merket noe til en elendig psyke. Jeg er selvfølgelig glad for at jeg endelig fungerer normalt, men jeg begynner å savne svigningene nå. Jeg føler jeg har mistet noe viktig ved meg selv. Jeg klarer ikke lengre å kjenne helt på følelsene, og jeg kjenner ikke igjen følelsene jeg føler. Jeg savner å være så langt nede at jeg ikke aner hvor jeg skal gjøre av meg eller hvordan jeg skal komme meg vekk... og jeg savner studene hvor jeg føler jeg svever og at livet føles perfekt. Nå er alt så.... normalt... og den følelsen er ikke noe særlig, den heller.

Er det normalt å savne noe som har vært så ødeleggende og nesten tatt livet av deg flere ganger?

[AnonymBruker]

Du har laget en tråd om dette temaet tidligere, har du ikke?

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=633375 <- Jeg skrev første svaret i den tråden, og jeg mener fremdeles det samme.

[AnonymBruker]

Hehe, det er ikke min tråd... Jeg var nok ikke emo, dessverre. Jeg gikk til behandling 4 dager i uken, og ble noen diagnoser rikere.

Hva er det som får deg til å ta et slikt standpunkt? Interessant å høre.

[AnonymBruker]

Denne sangteksten beskriver egentlig hvordan jeg føler det i forhold til savnet.

There was a time when I flew higher,

Was a time the wild girl running free would be me

Now I see her, feel the fire

Now I know she needs me there to share

I'm nowhere

All these blank and tranquil years

Seems they've dried up all my tears

And while she runs free and fast

Seems my wild days are past

But I miss the mountains

I miss the dizzy heights

All the manic magic days

And the dark depressing nights

I miss the mountains

I miss the highs and lows

All the climbing, all the falling

All the while the wild wind blows

Stinging you with snow

And soaking you with rain

I miss the mountains

I miss the pain

Mountains make you crazy

Here it's safe and sound

My mind is somewhere hazy

My feet are on the ground

Everything is balanced here

And on an even keel

Everything is perfect

Nothing's real

Nothing's real

And I miss the mountains

I miss lowly climb

Wandering through the wilderness

And spending all my time

Where the air is clear and cuts you like a knife

I miss the mountains

I, I miss the mountains

I miss my life

I miss my life

[AnonymBruker]

Hehe, det er ikke min tråd... Jeg var nok ikke emo, dessverre. Jeg gikk til behandling 4 dager i uken, og ble noen diagnoser rikere.

Hva er det som får deg til å ta et slikt standpunkt? Interessant å høre.

Fordi jeg har slitt mye psykisk selv, og har vært nær ved å ta livet mitt flere ganger. At noen ønsker seg tilbake til en tid med så mye smerter, håpløshet, bunnløs sorg og desperasjon er for meg å latterliggjør de som faktisk har vært skikkelig syke. Selv om det er "rusen" fra oppturene du savner.

Har du begynt på antidepressiva siden du ikke får de store oppturene lenger?

[AnonymBruker]

Fordi jeg har slitt mye psykisk selv, og har vært nær ved å ta livet mitt flere ganger. At noen ønsker seg tilbake til en tid med så mye smerter, håpløshet, bunnløs sorg og desperasjon er for meg å latterliggjør de som faktisk har vært skikkelig syke. Selv om det er "rusen" fra oppturene du savner.

Har du begynt på antidepressiva siden du ikke får de store oppturene lenger?

Nei, har ikke det. Hadde jeg gjort det, hadde jeg skjønt hvorfor jeg ikke lengre føler så mye.

Jeg forstår jo at det er rart å savne noe slikt. Men jeg savner bare det å føle så sterkt, på godt og vondt. Det var godt å føle. Jeg unner ingen å havne i en depresjon, så det er ikke det at jeg synes det var noe morsomt å være syk.

[Gjest Loverdose]

Du er iallefall fortsatt psykisk syk. Om man savner psykisk smerte, om man savner at alt er svart og forferdelig, så er det klart at noe er galt. Selv forstår jeg godt hva du mener og hvordan det er - om det går bra med meg over lengre tid, begynner jeg plutselig å savne det å være redd, lei, alene og jeg savner alt rotet i hodet som får meg til å i det minste tenke og føle noe. Når man føler at alt er normalt i en periode og plutselig går lei av det, så er det lett å savne smerten man engang følte. Det er en form for selvskading vil jeg si, bare at det foregår psykisk.

Går du fortsatt til behandling?

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg på en måte. Jeg har perioder med mange svingninger, og perioder der jeg er helt likegyldig. Det er nesten bedre å føle smerte enn å bare føle ingenting..

[AnonymBruker]

Du er iallefall fortsatt psykisk syk. Om man savner psykisk smerte, om man savner at alt er svart og forferdelig, så er det klart at noe er galt. Selv forstår jeg godt hva du mener og hvordan det er - om det går bra med meg over lengre tid, begynner jeg plutselig å savne det å være redd, lei, alene og jeg savner alt rotet i hodet som får meg til å i det minste tenke og føle noe. Når man føler at alt er normalt i en periode og plutselig går lei av det, så er det lett å savne smerten man engang følte. Det er en form for selvskading vil jeg si, bare at det foregår psykisk.

Går du fortsatt til behandling?

Takk for at du forstår. Går ikke til behandling nå, nei. Lenge siden jeg gikk fast. Så er vel mer eller mindre helt ute av alle system jeg har vært i nå.

Mulig jeg fremdeles faktisk er syk, ja. Til tross for at jeg aldri har følt meg friskere enn jeg er nå. Jeg elsket disse gode periodene før,da de ikke varte så forbaska lenge. Jeg går jo bare rundt uten mening, nesten. Jeg gjør det jeg vil, og får gjort alt jeg vil. Jeg liker ikke at det er sånn. Jeg vil klatre og falle igjen.

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg på en måte. Jeg har perioder med mange svingninger, og perioder der jeg er helt likegyldig. Det er nesten bedre å føle smerte enn å bare føle ingenting..

Ja, akkurat. Likegyldighet er noe av det verste man kan føle.

[AnonymBruker]

Om du har en diagnose på bipolar kan det rett og slett hende at du "bare" er i remisjon. Det er ganske vanlig at man er "normal" mellom perioder med depresjon/mani/hypomani. Om så er tilfelle, så forstår jeg deg faktisk. Hypomani er ganske herlig. Spennet mellom hypomani og depresjon får deg på et vis også til å føle deg så levende, at man opplever alle aspektene. Samtidig er det så jævlig ødeleggende. Og virkelig ikke verdt det. Vet ikke om du kjenner deg igjen i dette?

[Gjest Loverdose]

Takk for at du forstår. Går ikke til behandling nå, nei. Lenge siden jeg gikk fast. Så er vel mer eller mindre helt ute av alle system jeg har vært i nå.

Mulig jeg fremdeles faktisk er syk, ja. Til tross for at jeg aldri har følt meg friskere enn jeg er nå. Jeg elsket disse gode periodene før,da de ikke varte så forbaska lenge. Jeg går jo bare rundt uten mening, nesten. Jeg gjør det jeg vil, og får gjort alt jeg vil. Jeg liker ikke at det er sånn. Jeg vil klatre og falle igjen.

Kanskje du skal oppsøke en psykolog og prate om dette. Det er ikke bra at du ønsker å få det vondt igjen og bli syk igjen.