Jeg savner å være deprimert

[AnonymBruker]

Når jeg tenker tilbake på årene jeg var dypest deprimert, får jeg en nostalgisk følelse. Hvordan jeg kun leste bøker, så på filmer og hørte på musikk. Alene, med lysene slukket. Utenom skolen var jeg kun utenfor døren når jeg gikk tur med hunden. Alene, så trist og lei meg.

Nå har depresjonen gått over og jeg føler jeg har mistet meg selv. Jeg har fått et sosialt liv og føler for første gang et slags ansvar om å opprettholde kontakt og å møte venner. Jeg trener daglig og jeg har blitt medlem i organisasjoner jeg må følge opp. Har bestemt meg for å gjøre det bra på skolen, har både lekser og prøver. Jeg har så mye å gjøre.

Jeg savner å kun være alene, å kunne leve meg inn i en bok, gråte meg i søvn, kun ligge apatisk i sengen dagen lang. Å tenke på univserset, livet og hvor udugelig og unødvendig jeg var. Gråte litt til. Droppe skolen de dagene jeg ikke orket. Aldri ha noen timeplan fordi jeg aldri hadde noen gjøremål.

Før ignorerte jeg på en måte alt annet, jeg hadde kun meg selv å tenke på, jeg hadde ikke noen form for ansvar eller mål. Nå er jeg så opptatt hele tiden. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men har noen opplevd lignende? Hvordan kan jeg begynne å like mitt nye jeg?

Jente 18

[AnonymBruker]

Om du savner å være deprimert så har du fader ikke vært skikkelig deprimert. Det er forskjell på å være klinisk deprimert og emo.

[AnonymBruker]

Om du savner å være deprimert så har du fader ikke vært skikkelig deprimert. Det er forskjell på å være klinisk deprimert og emo.

Det finnes nyanser og graderinger innen depresjon.

[otilie]

alle liker å ikke ha noe å gjøre så du er absolutt ikke alene der. Det er uvant å komme seg ut i den store verden der det er stress, mas og full fart etter å ha hatt det ganske rolig en stund.

Det er desverre sånn livet er, og man må bare sette seg til ro med det... du blir nok vant til det! Det kan hende det tar lang tid, men det hjelper å hvertfall prøve å se positivt på ditt nye liv.

Kanskje du kan skaffe deg en hobby? Noe å holde på med som gjør deg glad.

Men jeg syntes også det er deilig å bare være alene og ikke gjøre noe spesielt til tider! Pass på at du tar deg tid til det innimellom. Bare koble ut!

edit: til de over. en i familien min var deprimert en lang periode og slet mye. Jeg tror egentlig ikke det har noe med direkte savn til sykdommen å gjøre, men at det å komme seg ut i den virkelige verden er litt skummelt og overveldende. Da føles det mye tryggere å ligge alene hjemme på sofaen og grave seg litt ned....

Endret 22. februar 2012 av otilie

[Djungelvrål]

Enig, tror heller ikke man savner noe det fleste som har vært igjennom det kaller et helvete.

[AnonymBruker]

Du er 18 år - hvor lenge har du hatt depressive perioder?

22 her - og slitt i 11 år nå.

Kan virkelig ikke forstå mennesker som ønsker å leve i en slik situasjon.

[AnonymBruker]

Du er 18 år - hvor lenge har du hatt depressive perioder?

22 her - og slitt i 11 år nå.

Kan virkelig ikke forstå mennesker som ønsker å leve i en slik situasjon.

Fra jeg var 13 til jeg ble 17.

Nei, og da jeg var deprimert, ønsket jeg jo så sterkt å bli frisk. Man ønsker seg tydeligvis det man ikke har...

[AnonymBruker]

edit: til de over. en i familien min var deprimert en lang periode og slet mye. Jeg tror egentlig ikke det har noe med direkte savn til sykdommen å gjøre, men at det å komme seg ut i den virkelige verden er litt skummelt og overveldende. Da føles det mye tryggere å ligge alene hjemme på sofaen og grave seg litt ned....

Enig i dette.

Når man har vært deprimert over flere år, er det jo livet som deprimert man kjenner best til. Det "nye livet" er selvfølgelig litt skummelt og overveldende, noe jeg tror man kan forveksle med savn av fortiden. Man må på en måte bli kjent med seg selv på nytt.

[CaspertheGh0st]

Når jeg tenker tilbake på årene jeg var dypest deprimert, får jeg en nostalgisk følelse. Hvordan jeg kun leste bøker, så på filmer og hørte på musikk. Alene, med lysene slukket. Utenom skolen var jeg kun utenfor døren når jeg gikk tur med hunden. Alene, så trist og lei meg.

Nå har depresjonen gått over og jeg føler jeg har mistet meg selv. Jeg har fått et sosialt liv og føler for første gang et slags ansvar om å opprettholde kontakt og å møte venner. Jeg trener daglig og jeg har blitt medlem i organisasjoner jeg må følge opp. Har bestemt meg for å gjøre det bra på skolen, har både lekser og prøver. Jeg har så mye å gjøre.

Jeg savner å kun være alene, å kunne leve meg inn i en bok, gråte meg i søvn, kun ligge apatisk i sengen dagen lang. Å tenke på univserset, livet og hvor udugelig og unødvendig jeg var. Gråte litt til. Droppe skolen de dagene jeg ikke orket. Aldri ha noen timeplan fordi jeg aldri hadde noen gjøremål.

Før ignorerte jeg på en måte alt annet, jeg hadde kun meg selv å tenke på, jeg hadde ikke noen form for ansvar eller mål. Nå er jeg så opptatt hele tiden. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men har noen opplevd lignende? Hvordan kan jeg begynne å like mitt nye jeg?

Jente 18

Man kan være trist, asosial og helt alene en dag eller flere uten å nødvendigvis være deprimert. Det motsatte av deprimert er ikke å være supersosial 24/7 og ha et påklistret smil i trynet.

Det du ønsker er kanskje mer alene-tid, ikke å nødvendigvis ha en depresjon igjen.

[AnonymBruker]

Jeg har levd med depresjon siden jeg var 10-11 år. Nå er jeg 21, jeg er ikke i nærheten av å være frisk. Og jeg kunne aldri tenkt tanken eller fått følelsen av å savne det her livet jeg lever nå. Dette livet er patetisk og meningsløst.

[Gjesten]

Jeg tror kanskje du må prøve å sette av litt mer tid til deg selv. La noen dager stå tomme. Du trenger ikke en spesifikk grunn til å avslå å være med vennene dine en dag i ny og ne.

[AnonymBruker]

Jeg tror kanskje du må prøve å sette av litt mer tid til deg selv. La noen dager stå tomme. Du trenger ikke en spesifikk grunn til å avslå å være med vennene dine en dag i ny og ne.

For en måneds tid siden tok jeg meg en hel uke fri fra alt. Dro på skolen kun en dag, avtalte ingenting og avlyste det jeg hadde på planen, og satt inne på rommet mitt og leste eller så på filmer. Men det ble liksom ikke det samme, for hele tankegangen min er forandret. Nå er den glad og lystig. Jeg savner på en måte å tenke i de store baner, hinsides hva som er normalt, alt dette med hvor stort universet er og hvor liten og patetisk jeg er. Å tenke nedverdigende om meg selv og ikke se noen fremtid. Alt var så mørkt før.

TS

[Kråkesaks]

Tråden er ryddet for avsporinger.

Kråkesaks, moderator.

[seleneluna]

For en måneds tid siden tok jeg meg en hel uke fri fra alt. Dro på skolen kun en dag, avtalte ingenting og avlyste det jeg hadde på planen, og satt inne på rommet mitt og leste eller så på filmer. Men det ble liksom ikke det samme, for hele tankegangen min er forandret. Nå er den glad og lystig. Jeg savner på en måte å tenke i de store baner, hinsides hva som er normalt, alt dette med hvor stort universet er og hvor liten og patetisk jeg er. Å tenke nedverdigende om meg selv og ikke se noen fremtid. Alt var så mørkt før.

TS

Er det kanskje kontroll du savner? Over tingene og menneskene rundt deg? Før hadde ingen de store sosiale forventningene til deg, du var mye alene og hadde derfor kontroll, oversikt og styrte hverdagen selv. Nå er det mye mer "kaotisk". Du vet ikke hvor dagen ender siden du tar del i så mye og er sammen med mye forskjellige folk. Du greier derfor ikke å komme inn i den samme sinnstemningen som du husker du var i for en del år siden...

Jeg vet hva du mener. Da jeg var deprimert og syk var jeg mye alene, men hadde toppkarakterer, studerte bachelor, trente hver dag, leste skjønnlitteratur og sparte mye penger... Nå er jeg "frisk" og i fri flyt. Studerer ikke, er aldri alene, konstant blakk, har ikke vært på treningssenter på 1,5 år og har sluttet å lese bøker etc etc.

Pga slike ting tenker jeg ofte tilbake på den perioden jeg var syk og hadde litt mer kontroll.

[Gjest gro]

Hvis man er alvorlig deprimert, klarer man ikke lese, se film eller høre på musikk. Man har ikke konsentrasjon, og er ytterst fortvilet, og ytterst forvirret kanskje også. Man har ingen ro.

I ditt tilfelle høres det ut som det er kontemplasjonen du savner. Kanskje du kunne gå på kristne retreat? Da kan man være sammen i mange dager uten å snakke, for eksempel.

Det er et jag å være normal, så det har jeg gitt helt opp. Jeg har valgt å være singel og barnløs, så får jeg mye tid for meg selv. Men å ønske depresjonen tilbake? Nei Gud forby. Depresjon for meg betyr ødeleggelse, faktisk, og fravær av liv. En skremmende avgrunn, og enorm ensomhetsfølelse, et uutholdelig marerittaktig sted.

[Gjesten]

Hvor lenge er det siden du ble kvitt depresjonene?

Endret 23. februar 2012 av Gjesten

[AnonymBruker]

Hvor lenge er det siden du ble kvitt depresjonene?

7-8 måneder.

TS

[AnonymBruker]

Dette er ett av de få innleggene på KG jeg overhodet ikke klarer sette meg selv inn i og forstå til en viss grad....

For min del opplevde jeg depresjon som så uendelig tungt og slitsomt.....

Jeg følte meg helt ute av kontakt med meg selv, og at jeg mistet det som var "meg".

Men det er kanskje fordi jeg hadde rukket å etablere en egen personlighet før det slo inn?

Om dette begynte når du var 13 så er kanskje det blitt "din personlighet" og endel av din identitet?

Jeg følte jo det omvendte - at depresjonen representerte alt jeg ikke ville være og føle - fordi jeg visste hvordan det var å ha det mer normalt.

[Gjesten]

7-8 måneder.

TS

Det er jo en stund. Jeg må si jeg synes det er litt vanskelig å forstå. Som den over meg var inne på, så er det lett å gjøre mentale lidelser til en del av sin identitet. Jeg får liksom ikke inntrykk av at det er det som er problemet ditt, men jeg kan jo ikke vite det. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal si til deg, jeg kan ikke helt skjønne at du savner å være deprimert...

[Snøvott]

Kan ikke si jeg noengang har savnet å være deprimert i gode perioder, men det jeg nesten kan like er at alt oppleves så mørkt, uhemmet, ekte, fullstendig uten filter.