Gå til innhold

MIstet faren min for 7 timer sida...


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Uff, kondolerer! :klemmer:

Jeg mistet selv pappaen min for snart to år siden (da var jeg 18, han fylte 39 noen dager før han døde) - og jeg vet enda ikke helt hvordan jeg skal takle det noen dager. Som regel går det bra. Man må bare venne seg til det..

Synes også ofte det hjelper å tenke på at pappa hadde ikke ønsket at jeg (/vi) skal sitte å deppe over han hele tiden. Og det hadde ikke din pappa heller ønsket.

Håper du har det så bra som du kan ha det akkurat nå :klemmer:

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg leser det dere skriver.. Overrasket over at dere bryr dere og gidder ta dere tid til å skrive til meg.

Jeg kjenner meg ikke lei meg lenger, jeg er vanlig. Jeg kjenner meg vanlig.. Faren min ligger død på ullevåll nå og jeg kjenner meg vanlig. Ikke trist. JEg kunne dratt ut og shoppet med venner, snakket om alt mulig. Og jeg kjenner ikke sorg når jeg snakker om faren min eller noe som helst.

Hva er galt med meg? Er dette unormalt? Jeg kjenner meg nesten lettet noen ganger for at nå slipper jeg bekymre meg for å få den tlf om han en gang til, for nå er han jo død. En mindre å bekymre seg for...

Hva f*** feiler det meg? Føler meg som Breivik som bare ikke føler noe som helst..

Jeg burde grått MYYYYYE mer og hatt MYYYE mer panikk og utagering, men det har jeg ikke. Jeg er bare vanlig.

Er dette takka han får for å ha vært en så god far for meg i alle år? En datter som ikke bryr seg om at han har dødd engang, kjenner ingenting. Han var en så stor del av livet mitt, stilte opp uansett og jeg visste alltid at jeg hadde han. Nå har jeg han ikke lenger.

Han fortjener en mye bedre reaksjon enn det jeg gir han nå. Alle sørger forskjellig sier man, men det får være måte på hvor "don't care" jeg plutselig ble for noen timer siden..

Det er ikke unormalt i det hele tatt. Det er hjertets selvforsvar, mot en smerte så stor at man ikke riktig vet hvordan man skal klare å leve med den. Så, for at man skal klare å stå opp om morgenen, så får man en (eller flere) fase® der man nærmest eksisterer i et relativt følelsesløst "vakum" Been there, done that. Er i et sånt vakum selv akkurat nå. Det er ikke sånn at man ikke lenger sørger, det er rett og slett det at man prøver å overleve den intense sorgen. Hjertet trenger en liten pause fra den knusende sorgen. Vær så snill, ikke tråkk deg selv ned og vær selvkritisk midt oppi dette. ALT av reaksjoner er både vanlig og naturlig i en slik situasjon.

Klem :klemmer:

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Vettel

Velkommen et steg videre i sorgprosessen. :klem:

Det er helt normalt, jeg har det også slik som deg. Og med dårlig samvittighet for å føle meg omtrent normal.

Men plutselig dukker sorgen opp, jeg gråter, kjenner meg som det lille barnet jeg en gang var, venter på mamma.... Men hun kommer jo aldri, for hun er faktisk død.

Sorgprosess, fra beskjed om dødsfall til at man helt og holdent psykisk lever videre, tar ca. 1,5 år. Og ALLE følelser er normale!

Litt om sorg og sorgprosess:

http://www.helping.no/sorgbearbeidelse.htm

http://www.helsenett.no/index.php?option=com_content&view=article&id=1721&catid=119&Itemid=69

Gå ut, møt dine venner, omgi deg med LIV. Det er DU som skal leve, og tror du ikke din far også vil at du skal leve...?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg leser det dere skriver.. Overrasket over at dere bryr dere og gidder ta dere tid til å skrive til meg.

Jeg kjenner meg ikke lei meg lenger, jeg er vanlig. Jeg kjenner meg vanlig.. Faren min ligger død på ullevåll nå og jeg kjenner meg vanlig. Ikke trist. JEg kunne dratt ut og shoppet med venner, snakket om alt mulig. Og jeg kjenner ikke sorg når jeg snakker om faren min eller noe som helst.

Hva er galt med meg? Er dette unormalt? Jeg kjenner meg nesten lettet noen ganger for at nå slipper jeg bekymre meg for å få den tlf om han en gang til, for nå er han jo død. En mindre å bekymre seg for...

Hva f*** feiler det meg? Føler meg som Breivik som bare ikke føler noe som helst..

Jeg burde grått MYYYYYE mer og hatt MYYYE mer panikk og utagering, men det har jeg ikke. Jeg er bare vanlig.

Er dette takka han får for å ha vært en så god far for meg i alle år? En datter som ikke bryr seg om at han har dødd engang, kjenner ingenting. Han var en så stor del av livet mitt, stilte opp uansett og jeg visste alltid at jeg hadde han. Nå har jeg han ikke lenger.

Han fortjener en mye bedre reaksjon enn det jeg gir han nå. Alle sørger forskjellig sier man, men det får være måte på hvor "don't care" jeg plutselig ble for noen timer siden..

Det er helt normalt å svinge mye sterkere i følelsesregisteret enn til vanlig når man sørger.

Det kan være alt fra den dypeste fortvilelse og angst til likegyldighet og apati.

Ingenting føles normalt, og jeg tror noen ganger at kroppen går over i en slags forsvarsmekanisme og tar seg "pauser" fra de ekstremt intense følelsene.

Jeg tror kroppen fungerer slik for de fleste, at den setter på en pauseknapp. Litt som når noen gjennomgår traumatiske hendelser og i senere tid ikke husker det lengre, eller bare husker bruddstykker.

Jeg tror det er kroppen som skjønner at "dette takler man ikke mer av nå, vi setter på pause".

For noen som er i sorg kan det resultere i "normalfølelse", at man fint kan le og samtale med andre - eller ren apati og at alt føles som en monoton sky(litt vanskelig å forklare).

Dette kommer til å gå i bølger, og jeg synes du skal forsøke å utnytte de "sorg"frie(det du beskriver som å føle normalt) stundene til å gjøre noe som føles godt for deg.

Og ikke ha dårlig samvittighet, kroppen din trenger det for å komme seg fremover og videre i prosessen.

Kjæresten min skrev et langt brev til faren sin som han tok med på syningen - så la han det i kisten med faren sin. Jeg vet ikke hva som stod der, men det inneholdt nok alt han ønsket å si til faren.

Kanskje du kan gjøre noe av det samme som en del av sorgprosessen, dersom du føler det naturlig og har behov for å få sagt ting?

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sitter og ler her jeg leser responsene deres, hva faen feiler det meg.. Jeg smiler til og med når jeg skriver dette her. Har det klikket for meg? Føler meg som at jeg ser ut som Breivik her jeg sitter og smiler og ler og føler meg lettet..

Jeg tror faktisk ikke jeg er helt normal altså. Jeg vet at situasjonen krever at jeg er = :tristbla: men her sitter jeg og er = :fnise:

Hvis det er slik at de som dør kan se oss levende så tror jeg fattern er rimelig skuffa over min reaksjon på hans brå død. Så mye som han har hjelpa meg i livet og levd for meg og støttet meg, og når han dør så ler jeg.

Ja jeg har grått også, men ikke igår og idag (tror jeg, blander dagene veldig) Bare at jeg sitter her og skriver om det og ikke ligger i dyp sorg og panikk og sånn som normale folk.

Men ja jeg skjønner at folk reagerer forskjellig ja, men jeg er veldig overrasket over min reaksjon for da min bror døde så klikket det jo for meg og jeg skrek av smerte, nå er jeg helt motsatt.

Jeg gruer meg til begravelsen, det kommer folk jeg ikke vil se der og som jeg har total angst for å treffe, folk jeg har unngått i mange år og som jeg har sviktet osv.

Jeg vet ikke hvordan å leve dette livet, hvordan å takle ting hvordan reagere på ting, hvordan være som andre er og tenke som andre er. Det er som at jeg reagerer og tenker totalt annerledes enn det alle andre gjør.

Jeg spør meg selv: Hva slags ufo har jeg falt ut av?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Vettel

Ingen UFO kjære deg. Som flere (og jeg skriver), det du føler er helt normalt.

Jeg gråt også mest de to første dagene. Idag er det en mnd siden vi fikk vite at mamma var død. Og jeg gråt i begravelsen for en uke siden og sist søndag da jeg hadde snakket med mormor. Men ellers ikke noe.

Å bli apatisk, som kjennes som følelsesløs, er hjernens forsvar. Kroppen og hjernen har ikke "nok" sorg-hormoner for at vi skal gråte konstant. Den gir liksom litt opp. Og man blir apatisk, følelsesløs, mer "normal".

Og du er IKKE som Breivik! HAN inser ikke sin følelseskulde (og forsøker så godt han kan å skjule det), det gjør du derimot! Og du reflekterer over sorgen, over din egen opplevelse av følelsesløshet.

At du reagerte annerledes da din bror døde er da ikke så rart. Hver sorg er ulik, vi er i ulike faser av livet, med ulik styrke og svakheter. :klem:

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Takk for svara dere gir meg her. Jeg sitter her hjemme alene idag også og kjenner meg helt vanlig. Er sliten i ansikt/hodet kjenner jeg men har energi til å rydde og vaske og ta vårrengjøring.

Jeg får flashbacks fra den dagen/kvelden det skjedde og hvordan han så ut, men det plager meg liksom ikke engang. Jeg er helt vanlig.

Kjenner på det at jeg var så svak når han levde og nå er jeg sterkere enn noengang. Han måtte ta så mye vare på meg og gå gjennom så mye stress pga meg og angsten min og alt jeg havnet oppi, og nå er jeg sterk nok til å takle hva som helst.

Det er jaggu urettferdig at han måtte dø for at jeg skulle bli sterkere liksom. Hadde jeg hatt denne styrken da han levde hadde han ikke måtte gjennomgå så mye smerte pga meg.

Nå kan alt skje og jeg tar det på strak arm. Jeg skylder han å leve et godt liv som han hele tiden jobbet for at jeg skulle få, og det akter jeg å ha. Jeg er bare så skuffet og fortvilet og forbanna på meg selv at jeg ikke klarte det når han var i live.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Skitten pique

Samme dag som din far, døde og en fra min familie - ønsker deg lykke til. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

kjære du...

kondolere så masse!

forstår deg så mye, og kjenner min egen sorg når du beskriver hvordan du har det.

Mistet min pappa, som var min høyre hånd, for 9 år siden. Jeg var 17 år og hadde et tubolent forhold til min psyiske syke mor.

jeg hadde akkurat samme tankemønster som deg. lurte på når det vonde "gikk over", det var så smertefullt å kjenne sorgen. Grein hele tiden når jeg var aleien, men når jeg var sammen med folk var jeg den glade jenta.

til slutt lukket jeg meg i en "boks", viste ikke følelser, andre trudde jeg var glad og til slutt trudde jeg det også. i 7 år hadde jeg det slikt, før jeg fant ut at jeg måtte utav sorgen og begynne å leve. I den tiden jeg hadde lukket sorgen ute, hadde jeg glemt mye fra kvelden pappa fikk hjerteinfarkt og døde og tiden etter. Det er nok en beskyttelsesprosess kroppen har for å skåne seg mot slike ting over lengre tid.

Det jeg ville med denne teksten, er at jeg vil råde deg til å ikke følge noen råd. Følg hjertet og kroppen din i sorgbearbeidelsen. det er din kropp som må kjenne etter hvordan den har det idag. hvis det hjelper å snakke med venner, skrive her, synge, gråte, være alene, le, mimre etc, så er det opp til deg. :)

Stor klem til deg fra meg.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du reagerer som det du skal i din prosess, og i den finnes det ikke noe fasitsvar. Rett etter min mann døde, kunne jeg også gå ut og handle og kjente ikke den store sorgen som jeg liksom ventet på å få. Men forstår nå at jeg var i sjokk, og i den fasen beskytter kroppen oss mot det vi går igjennom og gir oss porsjoner av reaksjoner for at vi skal fortsette å fungere og stå på beina våre.

Belag deg på at du kommer til å føle tristhet, for det kommer nok dager der du vil være veldig trist og dager der du vil føle glede også. En merkelig prosess, for man blir litt eller veldig forvirret over sine egne følelser og reaksjoner. Men alt er vanlig, og alle mennesker går igjennom sin egen sorg på sin egen måte. la ikke deg selv eller andre fortelle deg at du sørger på feil måte, for det finnes ikke feil måte å sørge på.

Kondolerer så mye og en stor klem til deg :klem:

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åh, kjære TS. Jeg sender deg en svær klem, og kondulerer.

Når ting som dette skjer rammes vi på hardest mulig måte. Sorg takler vi forskjellig, og det er helt normalt. Jeg mistet brått min far i februar, og jeg lover deg; sorgen vil komme å gå. Tiden mellom dødsfallet og begravelsen satte kroppen følelsene på pause. Min mor ville gjøre alt til begravelsen selv, og for å overleve satte kroppen følelsene på pause. Jeg var i sjokk en god måned jeg. Uken etter begravelsen smilte eg, og levde livet fullt ut. Jeg sang høyt, smilte til solen og overbeviste både meg selv og verden om at du selv velger hvordan du vil takle kriser som den som rammet meg.

Smellet kun en måned etterpå. Jeg gråt konstant, og hver minste ting som fikk meg til å tenke på far gjorde ufattelig vondt. Han var tross alt faren min, min viktigste støttespiller. Følelsene mine går konstant i bølgedaler, og jeg kan gråte et øyeblikk, for å le høyt det neste. Likevel så prøver jeg å leve livet så godt som jeg kan. Min far ville ha villet det. Hadde han levd vet jeg at han hadde bedt meg gi gass og fortsette å jobbe hardt for å nå mine drømmer. Han hadde blitt sint om jeg burdet meg inne og ga opp. Vi har så ufattelig mye å oppleve, og det ville fedrene våre ha ønsket for oss. Vi skal langt i fra ha dårlig samvittighet for at vi smiler og ler, det hadde varmet pappahjertene det!

Vi takler alle sorg ulikt, men alt er helt lov. Det tyngste for meg er å kjenne at jeg ikke fungerer helt optimalt. Jeg hadde gode karakterer, men de har sunket. Kroppen er i hvilemodus, men det har jeg funnet ut av jeg bare må leve med en periode. Det hjelper ikke å være sint, for sånn fungerer bare kroppen og hodet akkurat nå. Jeg har innsett at jeg faktsik går gjennom en sorgprosess, og det må få den plassen den faktisk trenger. For min del er den beste terapien å skrive. Jeg skrev tale som jeg holdt i begravelsen hans, og det var så ufattelig godt. I de tyngste periodene så skriver jeg mye. Det hjelper for meg. Noen av tekstene legger jeg ut på bloggen min. ( http://skriveriboblen.wordpress.com/ )

Jeg håper virkelig at du gir deg selv plass til å sørge, og om du trenger noen å snakke med, så bare kontakt meg. Jeg er riktignok noen år yngre, men tror likevel vi går gjennom mye av det samme nå...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg mistet min far for to år siden. Det er fremdeles vondt, men det går stadig bedre.

Den første tiden var jeg nok litt i sjokk, gikk gjennom fornektelse, sinne, mye gråt, men også mye mimring over gode minner. Til og med latter over mer humoristiske minner.

Det er hardt, det er uvirkelig, ufattelig, men du kommer deg gjennom disse dagene. :klem:

Vil sende deg en stor klem!

Vil også dele noen ord med deg som har hjulpet meg:

Som dagen er skal din styrke være.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde på meg skinnjakka til sykehuset og den grå genseren min, nå lukter skinnjakka mi som den kvelden. Blir minnet på det hver gang jeg tar den på meg nå..

Lukten, den trigger minnene om den natta..

Hvorfor skal man gidde når man bare skal møte døden uansett? Hva er poenget med å leve når det bare skjer jævelskap hele tiden?

Hadde jeg kunne valgt skulle jeg ikke bli født i det hele tatt. Må begrave en etter en og jeg kan miste de to siste jeg har igjen når som helst, jeg vet aldri.

Jeg har mistet en så stor del av livet mitt og jeg får aldri mer se han, høre han, snakke med han, INGENTING! Det er over!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Takk for kondolansene fra dere :hjerte:

Imorgen er det sermoni i kapellet for han, da skal jeg møte opp så tidlig som mulig, for jeg kommer dit alene, også skal jeg bare gå rett inn helt foran og sette meg. Orker ikke masse folk som skal klemme og se på meg med medlidenhet i øynene og nei jeg orker bare ikke.. Blir for mye rampelys på meg, mistrives i det.

Sorry! Vet de mener godt, men det er så mange jeg ikke vil møte der og som jeg har unngått og hatt angst for i flere år, og nå må jeg møte dem den dagen av alle dager.

Jeg skal bruke den timeslange kjøringen til å forberede meg mentalt på at det vil være en kiste der og blomster og sånn..

Jeg rakk ikke gi han barnebarn, jeg rakk ikke hjelpe han med kostholdet så døden hans kanskje kunne vært unngått, jeg var så kort med han i tlf siste gang jeg snakke med han.

Jeg er bare så utslitt og rett og slett helt ferdig. Alt som skal gjøres tar jo så lang tid, to uker etterpå og fortsatt ikke ferdig med alt som skal før man kan "gå videre".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ta den tiden dere behøver, og ha ikke hastverk med noe. Jeg er fortsatt ikke ferdig med alt etter min mann, rett og slett fordi det stoppet opp en periode i mitt liv der jeg ikke orket å ta tak i tingene der og da. Tingene løper ikke i fra meg, og jeg tar det når jeg føler for det.

En stor klem til deg i dag, og vil tenke på deg og det du skal igjennom. :klem:

Endret av Piper
Lenke til kommentar
Del på andre sider

uff.kondolerer.trist og høre.Må være grusomt og miste noen så nære.Ikke opplevd det selv men har venner som har mistet foreldre tidlig og som også står helt aleine.Kan tenke meg det er utrolig tøft.

Håper du har mange gode minner og mange morsomme historier du kan tenke tilbake på.Hjelper gjerne det :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...