MIstet faren min for 7 timer sida...

[Gjest energibånd]

Sender deg en god og masse styrke til å komme gjennom den vanskelige tiden. Ta vare på de gode minnene. Savnet blir aldri borte, men smerten forsvinner gradvis. Og ikke glem: delt sorg er lettere å bære.

[Cata]

JEg rakk ikke redde han ved å sette han på et bra kosthold :( JEg rakk ikke gi han barnebarn Jeg rakk ikke det jeg ønsket å rekke at han skulle bli stolt av meg.

Du kunne ikke "reddet ham" med bedre kosthold, det måtte han i så fall gjort selv. Og han var garantert glad i deg og stolt av deg uansett hva du rakk og ikke rakk. Helt sikkert.

Og så lever han videre i deg. Du har helt sikkert tatt opp i deg en del av hans væremåte og holdninger, selv om du ikke nødvendigvis tenker over det. Det kommer du til å bringe videre til dine barn. Og når den første intense sorgen gir seg så kommer du til å tenke litt mer vemodig (og av og til smilende) på at "Oi, dette ville pappa likt å se" eller "Hva ville nå pappa sagt til dette, tro?"

Og så kjente du ham så godt at innerst inne vil du vite hva han hadde sagt, og så kan du småsmile litt av det for det føles så ekte.

[Pene sko...]

Hvordan kan jeg noen gang få fred i meg... Jeg har tatt to beroligende, men jeg vet hva som venter meg, begravelse og opprydning av saker. Takler ikke.

Det er vel i sådane stunder at man kommer krypende tilbake til korset man tidligere forkastet. Håpet og troen på et liv etter døden kan lindre den verste sorgen i tiden etter. En gang treffes vi på den andre siden. I døden skal vi få leve sammen for evig tid.

Du kan få tro hva du vil, men skjøre situasjoner krever noen ganger desperate tiltak for å få din verden til å gå rundt.

Noen håndterer dette med ro, andre trenger en hånd å holde i. Du velger selv om du trenger noen å holde i.

Endret 28. april 2012 av Pene sko...

[misogynist]

Tror du far din blir glad om du gir opp livet nå?

[AnonymBruker]

Tror du far din blir glad om du gir opp livet nå?

Litt vanskelig å bli glad når man er død...

[Gjest Vettel]

Hei. Først og fremst en klem til deg!

Jeg mistet min mamma for mindre en måned siden, så vet litt hvordan du har det.

Har du ingen å være med akkurat nå? søsken, venner, annen familie?

Ta deg tid til å sørge, ikke bli redd for at sorgen veller opp i deg, det er helt normalt. Gråt, ras, vær sint, lei deg, fortvilet, apatisk.

Og du kommer til å takle alt rundt begravelse, dødsfall og så videre. Snakk med begravelsebyrå (nærmest pårørende velger dette). Snakk med annen familie, kjæreste, etc.

Skriv et brev.

Jeg skrev et brev som jeg begynte med dagen etter at jeg fikk vite at mamma var død. Den ble senere en tale i kapellet ved bisettelsen, og det var utrolig godt å få sagt noen ord. Men vi er forskjellig! Det er slik JEG taklet det, ingen andre ønsket å si noen ord.

Som begravelsemannen sa, når min søster lurte på hva som var vanlig å gjøre i bisettelse: "det er ingenting som er vanlig. så det får du ikke svar på fra meg."

[Cuddlegirl]

Kondolerer så mye!

[Romilo]

Vet du hva jeg tror? Jeg tror at han fremdeles er med deg. Der inne. Og han er alltid en støttespiller for deg. Han vil alltid være med deg, vennen!

Kondolerer så mye

[sodastream]

:klemmer: :klemmer:

[Gjest Jytte]

Kondollerer

Jeg har mistet begge foreldrene mine og jeg trodde ærlig talt at jeg aldri skulle være istand til å føle glede igjen. Følte at verden var urettferdig som tok fra meg de to menneskene som stod meg absolutt nærmest og de to eneste menneskene på denne jord som det aldri var noe vondt i - som alltid ville det beste for oss. Verdens beste foreldre døde på tragisk vis så altfor tidlig.

Jeg håper de følger med oss videre i livet og at de kjenner den takknemligheten vi føler overfor dem og den flotte oppveksten de gav oss. Alltid satte de barn og barnebarn foran seg selv - og de lot oss aldri sitte med følelsen at det var noe offer for dem .. tvert imot.

Tanken på å aldri få se dem igjen er fremdeles vond, men minnene er heldigvis bare gode ...

... håper at du også vil kunne minnes din far med kjærlighet og respekt etterhvert som det største sjokket legger seg.

[DetteErMeg]

Nå ser han ned på deg og smiler og gleder seg til å se hvordan livet ditt fortsetter herfra! Han elsker deg og kommer til å gjøre det for evig tid, selv om han er borte fra denne jorden er han fremdeles med deg og hjelper deg gjennom denne tunge tiden og alle gledene og sorgene du kommer til å få resten av ditt liv.

Gir deg en stor du kommer til å klare deg!<3

[Gjest Applecore]

[Rumle]

Kondolerer

Stor til deg.

[Rakkerunge]

Jeg vet det virker umulig nå, men du kommer deg videre, og sakte men sikkert blir det bittelitt mindre vondt for hver dag som går. Jeg mistet selv min pappa da jeg var 14, og har siden høsten 2011 også mistet mamma og en bror. Sorgen er grusomt overveldende når den er fersk. Følelsen av at hjertet er revet ut av kroppen, at man ikke klarer å puste skikkelig, at man aldri, aldri, ALDRI igjen kommer til å smile eller føle glede... Men så smiler man allikevel, kanskje ler man litt til og med - midt oppi den tunge ferske sorgen. Og vet du hvorfor? Fordi man tenker på den som er borte, i alt man ser, hører, sier og gjør. Og så husker man smilet deres, latteren deres, humoren deres. Noe skjer, eller noen sier noe, og så tenker man at "dette ville h*n ledd av", og så må man bare trekke på smilebåndet selv, fordi man kjenner på et godt og kjærlig minne. Jeg vet hvor fjernt dette høres ut for deg nå, men tro meg. Plutselig kjenner du et smil spre seg i ansiktet ditt, og du blir overrasket. Kanskje får du også litt dårlig samvittighet - det fikk jeg - men det skal man ikke ha. Fordi det smilet, eller den latteren, som tvinger seg frem, den er til den avdødes ære. Den hedrer den avdødes minne. Pappa'n din hadde ønsket at det fantes en strime av håp midt i alt mørket. At du ikke blir totalt oppslukt av sorgen, men at du heller fokuserer på gode og glade minner. At du har det i deg å smile gjennom tårene.

Tro meg når jeg sier: jeg føler så inderlig med deg i sorgen!

Endret 29. april 2012 av Rakkerunge

[misogynist]

Litt vanskelig å bli glad når man er død...

Å dumme dumme meg. nei, jeg skal informere om dette til fotballspillere som dedikerer mål til nylig avdøde som har stått dem nær. Det er jo en tåpelig gest, ser jo det nå.

[AnonymBruker]

Kondolerer.

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt på deg i helgen, og håper at du klarer å ta deg bittelitt sammen selv om det er ille nå. Det er forferdelig å savne noen, men din far hadde fått hjertet sitt knust om han så sitt kjære barn ligge der og ha det så jævlig som du har det nå. Han elsker deg og vil alltid være med deg. Det at han har vært i livet ditt har gjort deg til det mennesket du er. Hev hodet, tenk at faren din går der ved siden av deg, for han vil alltid følge deg.

Kondolerer

[Ajasto]

Føler med deg, stor klem herfra.

[AnonymBruker]

Jeg leser det dere skriver.. Overrasket over at dere bryr dere og gidder ta dere tid til å skrive til meg.

Jeg kjenner meg ikke lei meg lenger, jeg er vanlig. Jeg kjenner meg vanlig.. Faren min ligger død på ullevåll nå og jeg kjenner meg vanlig. Ikke trist. JEg kunne dratt ut og shoppet med venner, snakket om alt mulig. Og jeg kjenner ikke sorg når jeg snakker om faren min eller noe som helst.

Hva er galt med meg? Er dette unormalt? Jeg kjenner meg nesten lettet noen ganger for at nå slipper jeg bekymre meg for å få den tlf om han en gang til, for nå er han jo død. En mindre å bekymre seg for...

Hva f*** feiler det meg? Føler meg som Breivik som bare ikke føler noe som helst..

Jeg burde grått MYYYYYE mer og hatt MYYYE mer panikk og utagering, men det har jeg ikke. Jeg er bare vanlig.

Er dette takka han får for å ha vært en så god far for meg i alle år? En datter som ikke bryr seg om at han har dødd engang, kjenner ingenting. Han var en så stor del av livet mitt, stilte opp uansett og jeg visste alltid at jeg hadde han. Nå har jeg han ikke lenger.

Han fortjener en mye bedre reaksjon enn det jeg gir han nå. Alle sørger forskjellig sier man, men det får være måte på hvor "don't care" jeg plutselig ble for noen timer siden..

[misogynist]

Jeg leser det dere skriver.. Overrasket over at dere bryr dere og gidder ta dere tid til å skrive til meg.

Jeg kjenner meg ikke lei meg lenger, jeg er vanlig. Jeg kjenner meg vanlig.. Faren min ligger død på ullevåll nå og jeg kjenner meg vanlig. Ikke trist. JEg kunne dratt ut og shoppet med venner, snakket om alt mulig. Og jeg kjenner ikke sorg når jeg snakker om faren min eller noe som helst.

Hva er galt med meg? Er dette unormalt? Jeg kjenner meg nesten lettet noen ganger for at nå slipper jeg bekymre meg for å få den tlf om han en gang til, for nå er han jo død. En mindre å bekymre seg for...

Hva f*** feiler det meg? Føler meg som Breivik som bare ikke føler noe som helst..

Jeg burde grått MYYYYYE mer og hatt MYYYE mer panikk og utagering, men det har jeg ikke. Jeg er bare vanlig.

Er dette takka han får for å ha vært en så god far for meg i alle år? En datter som ikke bryr seg om at han har dødd engang, kjenner ingenting. Han var en så stor del av livet mitt, stilte opp uansett og jeg visste alltid at jeg hadde han. Nå har jeg han ikke lenger.

Han fortjener en mye bedre reaksjon enn det jeg gir han nå. Alle sørger forskjellig sier man, men det får være måte på hvor "don't care" jeg plutselig ble for noen timer siden..

Hadde du vert vanlig og ikke brydd deg, vel, så hadde du ikke skrevet det du skriver her... Tanken hadde ikke streifet deg en gang. Velkommen til noen uker og måneder med emosjonelle bølgedaler.