Jeg er fortvila.

[Gjest Gjest]

Jeg har et spørsmål som jeg håper dere kan hjelpe meg med:

Jeg hadde en stor krangel med min 16 år gamle sønn for to måneder siden og etter dette har han avblåst all kontakt med meg.

Kan jo si såpass at han dukka opp og skulle ha meg til å godta at han tok piercing i tunga og øyenbrynet. Jeg sa at dersom han gjorde dette så slapp han ikke inn i mitt hus. Mora sier piercing er greit.

Han tok da bussen hjem til mora som han bor fast hos og etter dette har han ikke svart på meldinger eller tatt telefonen. Det er en grei gutt, ingen problemer, men han er sta og nå er jeg redd han har kutta meg ut. Jeg har bedt om unnskyldning pr sms for at jeg var så brysk,men det hjelper ikke. Jeg sa til og med at jeg godtok piercingen hvis det var så viktig for han.

Mora hans koser seg over dette og gjør ingenting for at han skal komme hit.

Har noen et råd eller to?

Hilsen en fortvilt pappa som savner sønnen sin.

[Gjest Yellow Taxi]

Jeg sa at dersom han gjorde dette så slapp han ikke inn i mitt hus.

Dette er din egen skyld, slike trussler kommer man ikke med uansett. Høres ut som du overreagerte og får finne deg i at han er sint en stund.

[AnonymBruker]

Dette er din egen skyld, slike trussler kommer man ikke med uansett. Høres ut som du overreagerte og får finne deg i at han er sint en stund.

Tull. Hadde min sønn eller datter kommet hjem og ønsket piercing i tunga og øyenbryn hadde jeg sagt det samme som ts, og ment det. Kommer ikke på noe jævligere enn piercinger.

Jeg har ikke noe godt råd til deg egentlig ts, men jeg vil tro at dette er noe som blåser over etterhvert. La det ligge litt og så kan du ringe eller sende sms om en stund. Om sønnen din kutter deg ut av livet sitt for godt pga det der så er han et rasshøl uten empati uansett. Skjønner at du blir bekymret, men slikt blåser over. Det går så bra så! Flott at du bryr deg!

[SemperFi]

Tja, han dukker opp når han trenger penger.

[AnonymBruker]

Unnskyldning for at du var brysk?

Beklager at jeg var brysk i stemmen, liksom?

Den er for vag.

Du må jo komme med en bedre unnskyldning enn det. Du sa til din sønn at han ikke er velkommen i ditt hus om han tar piercing!

Du må snakke med ham, slutt med sms drittet som en slags fjortis, og snakk med ham skikkelig. Fortell at selvfølgelig er han velkommen i ditt hus, og at du aldri skulle ha sagt noe annet, og at du beklager og er lei deg.

[AnonymBruker]

Kommer ikke på noe jævligere enn piercinger.

Jeg kommer på mange ting en 16-åring kunne drevet med som ville bekymret meg mer enn et par piercinger...

Til TS: Jeg synes du var veldig, veldig unødvendig hard når du sa at sønnen din ikke var velkommen i ditt hus om han tok disse piercingene. I min verden skal foreldres hus alltid være åpent for barna deres, særlig barn som foreldrene selv beskriver som grei og uten problemer!

Det er bare et hull i huden. Tar han smykkene ut, ser du ingenting. Kanskje er han bare innom en fase, du vet, for å finne seg selv (han er jo tenåring tross alt). Eller kanskje kommer piercing til å være en del av han som person for alltid. Det er virkelig ikke det verste et menneske kan være interessert i, og det kommer fra en som absolutt ikke er glad i piercinger.

Mitt råd er å ta en telefon til sønnen din, si at du angrer og at han selvfølgelig alltid er velkommen i ditt hus – og deretter la han ta den tiden han trenger.

[Gjest Gjest]

Unnskyldning for at du var brysk?

Beklager at jeg var brysk i stemmen, liksom?

Den er for vag.

Du må jo komme med en bedre unnskyldning enn det. Du sa til din sønn at han ikke er velkommen i ditt hus om han tar piercing!

Du må snakke med ham, slutt med sms drittet som en slags fjortis, og snakk med ham skikkelig. Fortell at selvfølgelig er han velkommen i ditt hus, og at du aldri skulle ha sagt noe annet, og at du beklager og er lei deg.

Det er litt vanskelig å få snakka med han når han ikke tar telefonen. Drar jeg hjem til han og mora er det samme svar å få der. "Han vil ikke snakke med deg" sier mora hans. Det er ikke mye jeg får gjort. Jeg får jo ikke tvinga samvær gjennom heller siden han er såpass stor. Jeg har også bedt ordentlig om unnskyldning pr sms for det jeg sa og presisert at det var noe jeg sa i sinne som jeg ikke mente. Allikevel er det null respons. Jeg tenker på dette her hver dag.

Jeg våkner ikke med noen god følelse for å si det sånn.

[AnonymBruker]

Det er litt vanskelig å få snakka med han når han ikke tar telefonen. Drar jeg hjem til han og mora er det samme svar å få der. "Han vil ikke snakke med deg" sier mora hans. Det er ikke mye jeg får gjort. Jeg får jo ikke tvinga samvær gjennom heller siden han er såpass stor. Jeg har også bedt ordentlig om unnskyldning pr sms for det jeg sa og presisert at det var noe jeg sa i sinne som jeg ikke mente. Allikevel er det null respons. Jeg tenker på dette her hver dag.

Jeg våkner ikke med noen god følelse for å si det sånn.

Jeg synes faktisk at det er sønnen som behandler deg dårligst. Jeg hadde aldri hatt samvittighet til å ikke svare min mor eller far om de ba unnskyldning etter det jeg ser på som en helt vanlig krangel. Hvor lenge siden er det dere kranglet? Synes det er dårlig gjort av sønnen din å holde deg på pinebenken så lenge.

[Gjest Gjest]

Jeg kommer på mange ting en 16-åring kunne drevet med som ville bekymret meg mer enn et par piercinger...

Til TS: Jeg synes du var veldig, veldig unødvendig hard når du sa at sønnen din ikke var velkommen i ditt hus om han tok disse piercingene. I min verden skal foreldres hus alltid være åpent for barna deres, særlig barn som foreldrene selv beskriver som grei og uten problemer!

Det er bare et hull i huden. Tar han smykkene ut, ser du ingenting. Kanskje er han bare innom en fase, du vet, for å finne seg selv (han er jo tenåring tross alt). Eller kanskje kommer piercing til å være en del av han som person for alltid. Det er virkelig ikke det verste et menneske kan være interessert i, og det kommer fra en som absolutt ikke er glad i piercinger.

Mitt råd er å ta en telefon til sønnen din, si at du angrer og at han selvfølgelig alltid er velkommen i ditt hus – og deretter la han ta den tiden han trenger.

Problemet er at han ikke tar telefonen og mora er ikke til hjelp. Jeg vet så jævlig godt at jeg buste ut med noe jeg ikke mente. Jeg har aldri sagt noe sånt til han før og jeg har bedt om unnskyldning på sms, men jeg blir visst ikke tilgitt. Jeg klarer ikke å tilgi meg sjøl heller så jeg vet godt at jeg oppførte meg som en jævlig far. Jeg vil så gjerne skvære opp med han sånn at det kan bli som før. Jeg savner han.

[Gjest Vazquez]

Syns innlegget til trådstarter var hjerteskjærende og det traff meg på et ømt punkt. Muligens fordi jeg kjenner meg igjen. Syns du overreagerte akkurat der og da, men det er riktignok ekstremt barnslig av sønnen din å kutte ut all kontakt. Det vitner om lite empati og en kynisk personlighet. Skal sønnen din bli en selvstendig mann må han kunne komme over slike bagateller som dette, samt lære kunstykket å forsone seg med sin egen far. Makan til oppførsel.

Endret 27. april 2012 av Vazquez

[AnonymBruker]

Det er litt vanskelig å få snakka med han når han ikke tar telefonen. Drar jeg hjem til han og mora er det samme svar å få der. "Han vil ikke snakke med deg" sier mora hans. Det er ikke mye jeg får gjort. Jeg får jo ikke tvinga samvær gjennom heller siden han er såpass stor. Jeg har også bedt ordentlig om unnskyldning pr sms for det jeg sa og presisert at det var noe jeg sa i sinne som jeg ikke mente. Allikevel er det null respons. Jeg tenker på dette her hver dag.

Jeg våkner ikke med noen god følelse for å si det sånn.

Jeg forstår det er tungt, og det er akkurat derfor du må si noe annet enn at du beklager at du var brysk, for det er ikke å beklage for at du sa han ikke var velkommen lengre, men å "bare" beklage at tonen var brysk.

Den var mye mer enn bare brysk.

Du må si at selvfølgelig er han velkommen, og at du er lei deg for at du sa noe så innmari dumt, og at du ikke mente det.

Det svir litt å si ordentlig unnskyld, men jeg synes gutten fortjener en skikkelig unnskyldning.

Om du får snakke med moren, kan du ikke fortelle der og da hvor lei deg du er, og at du vil ordne opp da? Og at du selvfølgelig angrer på at du sa han ikke var velkommen, og at han selvfølgelig er velkommen hos deg, samt at du er glad i ham.

Hun vil vel overlevere beskjeden, eller?

[AnonymBruker]

Syns innlegget til trådstarter var hjerteskjærende og det traff meg på et ømt punkt. Muligens fordi jeg kjenner meg igjen. Syns du overreagerte akkurat der og da, men det er riktignok ekstremt barnslig av sønnen din å kutte ut all kontakt. Det vitner om lite empati og en kynisk personlighet. Skal sønnen din bli en selvstendig mann må han kunne komme over slike bagateller som dette, samt lære kunstykket å forsone seg med sin egen far. Makan til oppførsel.

LA oss si du er 16 og tar en tatovering,eller piercing, og kommer hjem til en mor eller far som erklærer at du ikke tilhører i deres hjem lengre.

Hvordan hadde DU hatt det da?

Beklager at jeg er slem og ærlig nå, men fytti så lei meg jeg hadde blitt om jeg var den gutten..og det eneste faren sier er at han er lei seg for å være brysk....Jeg forstår godt at gutten er sur.

[AnonymBruker]

Tror du må la han få lov til å furte litt.

Skjønner at du angrer, og det er flott det. Jeg opplevde at stemoren min sa noe lignende da jeg ville ta hull i nesen. Hun var sterkt imot det, og da jeg kom hjem med piercingen, oppførte hun seg som om jeg hadde fornærmet henne personlig. Den følelsen har jeg den dag i dag, og vi har ingen kontakt mer. Det var selvsagt ikke bare denne episoden som lå til grunn for "bruddet", men for meg var det en av de tingene som gjorde at jeg opplevde at hun ikke respekterte meg som person og kun ville ha meg til pynt.

Du har fått noen veldig gode tips ovenfor her. Det beste er nok å sende en sms.

[AnonymBruker]

Nei om jeg hadde kommet hjem med en piercing hadde foreldrene mine heller drept meg (eller noe sånt). Og ALDRI ALDRI godtatt piercingene mine. Men så vil jeg ikke ta noen heller. Jeg er 20 år. Og som 20 åring vil jeg si at en pappa er ganske viktig. Ikke gi opp kontakten.. Håper det ordner seg

[AnonymBruker]

Det er litt vanskelig å få snakka med han når han ikke tar telefonen. Drar jeg hjem til han og mora er det samme svar å få der. "Han vil ikke snakke med deg" sier mora hans. Det er ikke mye jeg får gjort. Jeg får jo ikke tvinga samvær gjennom heller siden han er såpass stor. Jeg har også bedt ordentlig om unnskyldning pr sms for det jeg sa og presisert at det var noe jeg sa i sinne som jeg ikke mente. Allikevel er det null respons. Jeg tenker på dette her hver dag.

Jeg våkner ikke med noen god følelse for å si det sånn.

Det hjelper jo ikke om du tenker på det hver dag når du ikke får snakket med gutten. Jeg forstår godt at du er lei deg, men du kommer jo ikke av flekken om du bare lar det ligge.

DRA til huset han bor i da, til moren, og spør henne pent om du kan få komme inn, og snakke med sønnen din, fordi du er så utrolig lei deg for det du har sagt. Du ønsker å ordne opp og du er veldig lei deg. Om hun nekter å slippe deg inn så er hun søren meg ikke helt god.

[Gjest Vazquez]

LA oss si du er 16 og tar en tatovering,eller piercing, og kommer hjem til en mor eller far som erklærer at du ikke tilhører i deres hjem lengre.

Hvordan hadde DU hatt det da?

Beklager at jeg er slem og ærlig nå, men fytti så lei meg jeg hadde blitt om jeg var den gutten..og det eneste faren sier er at han er lei seg for å være brysk....Jeg forstår godt at gutten er sur.

Ærlig talt. Det har gått to måneder. Hvor nærtagende kan man være? Ikke tro at foreldre er plettfri. Skal det være forbudt å tilgi dem kun fordi de også gjør feil iblant? Jeg har allerede konstantert at trådstarter overreagerte, antakelig i affekt. At det er mulig å være så kynisk syns jeg er et trist skue.

[LittleJ]

LA oss si du er 16 og tar en tatovering,eller piercing, og kommer hjem til en mor eller far som erklærer at du ikke tilhører i deres hjem lengre.

Hvordan hadde DU hatt det da?

Beklager at jeg er slem og ærlig nå, men fytti så lei meg jeg hadde blitt om jeg var den gutten..og det eneste faren sier er at han er lei seg for å være brysk....Jeg forstår godt at gutten er sur.

De aller fleste hadde vel skjønt at det var noe som ble sagt i hetens øyeblikk...

Syns det er merkelig oppførsel av sønnen, som sikkert blir støtta av mora ettersom jeg skjønner. Men han mørner vel opp etterhvert og hadde jeg vært deg da ville jeg hatt en god unnskyldning fra han!

[AnonymBruker]

Ærlig talt. Det har gått to måneder. Hvor nærtagende kan man være? Ikke tro at foreldre er plettfri. Skal det være forbudt å tilgi dem kun fordi de også gjør feil iblant? Jeg har allerede konstantert at trådstarter overreagerte, antakelig i affekt. At det er mulig å være så kynisk syns jeg er et trist skue.

Om det har gått to måneder og det eneste faren har sagt er "beklager jeg var brysk" Så forstår jeg godt at gutten fortsatt er sur, spesielt om han er så sta som faren sier. Jeg mener fortsatt at selv om to mnd har gått, så fortjener gutten å få høre at han faktisk ER velkommen i huset til faren.

[Gjest Vazquez]

Om det har gått to måneder og det eneste faren har sagt er "beklager jeg var brysk" Så forstår jeg godt at gutten fortsatt er sur, spesielt om han er så sta som faren sier. Jeg mener fortsatt at selv om to mnd har gått, så fortjener gutten å få høre at han faktisk ER velkommen i huset til faren.

Er det ikke mulig å se en ting fra et annet perspektiv? Mener du virkelig at sønnen skal oppføre seg slik mot faren kun fordi han ikke har fått en mer utdypende unnskyldning? Da har vi to tydeligvis vidt forskjellige formeninger om dette.

[Gjest Gjest]

Det hjelper jo ikke om du tenker på det hver dag når du ikke får snakket med gutten. Jeg forstår godt at du er lei deg, men du kommer jo ikke av flekken om du bare lar det ligge.

DRA til huset han bor i da, til moren, og spør henne pent om du kan få komme inn, og snakke med sønnen din, fordi du er så utrolig lei deg for det du har sagt. Du ønsker å ordne opp og du er veldig lei deg. Om hun nekter å slippe deg inn så er hun søren meg ikke helt god.

Jeg har prøvd å dra hjem til han og mora hans ,men hun slipper meg ikke inn. Hun ber meg om å dra og sier at han ikke vil snakke med meg. Jeg får ikke gjort noe som helst. Jeg kan ikke tvinge meg inn heller.