Mamma, kan voksne gråte?

[Gjest Tante pose]

Datteren min på 5 år spurte meg i går om voksne kunne gråte, og jeg fikk i grunnen noe å tenke på... Er det rart at hun ikke har sett meg eller pappaen gråte? Jeg har grått noen ganger med henne til stede, men har prøvd å skjule det for henne, og tydeligvis klart det. Har dere grått foran barna deres?

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn. Men jeg har sett mamma gråte. Jeg har ikke tatt skade av dette. Tror jeg har hørt/lest at barn har godt av å se at foreldre/voksne viser følelser. Selvfølgelig ikke mor/far som gråter hele tiden, men at foreldrene viser at de blir triste når noe trist skjer. Er vel med på å signalisere at det ikke er farlig å gråte.

Hva med å ikke prøve å skjule det for datteren din neste gang, men forklar hvorfor du er lei deg/trist/gråter. Og forklar at det kan hjelpe å gråte. Sett ord på følelsene dine?

[Gjest Gjest]

Ja, ungene har sett meg gråte noen ganger (de er tre og seks). Da spør de hvorfor og jeg sier at jeg er lei meg eller sliten, eller hva det nå er som er grunnen og det takler de helt fint. Da vil de sitte i fanget og trøste mamma litt og det tror jeg er godt for dem, at de kan bety noe for meg på den måten også, ikke bare omvendt. Tror det er sunt at barn ser voksne vise følelser, så lenge vi ikke bruker dem som samlivsterapaut og som den evige skulderen å gråte på.

[Ryvre]

Barn har bare godt av å se voksne vise følelser.

De mest skremmende episodene jeg husker fra barndommen er når mamma og pappa ikke ville vise meg at de kranglet, så istedenfor så merket og hørte jeg en uhyggelig stemning fra stua når jeg hadde lagt meg.

Tror barn lærer seg bedre hvordan de skal håndtere følelser dersom de ser voksenpersoner håndtere dem (dersom de voksne gjør det "riktig" vel og merke)

Dersom voksne mennesker gråter og prater ut om ting for så å bli gladere, eller foreldre blir sure på hverandre, prater om det og blir glade igjen, så vil barna lære at det er greit med såkalte negative følelser også så lenge man håndterer dem riktig.

Istedenfor så blir voksne sjokkerte over barna som plutselig eksploderer en dag fordi de har gått med innestengte følelser uten hjelpemidler de kan bruke for å håndtere disse følelsene

[AnonymBruker]

Huff - ja jeg tror det er bra å snakke om følelser.

Jeg husker mamma gråt noe sinnsykt en gang når jeg var 7, og alt hun sa til pappa var "FÅ DEM VEKK"

Jeg ble skikkelig skremt. Skulle ønsket at hun hadde vett til å snakke med meg etterpå.

[Gjest Tine]

Hos oss skjuler vi ingen følelser.

Jeg gråter foran barnet mitt dersom jeg er lei meg, og forklarer hvorfor. Dette skjer ikke ofte.

Vi prøver heller ikke å skjule det for barnet de få gangene vi krangler. Vi har klarer regler på krangling, og er ikke høylydte eller bruker stygge ord. Vi gir oss heller ikke før vi har blitt venner igjen. Jeg tror barn har godt av å se at foreldre har alle typer følelser, og kan bli lei seg og sint innimellom, akkurat som dem.

[Gjest Annaires]

Er jeg lei meg, så gråter jeg. Skjuler det ikke for min datter på tre, men prøver å forklare hvorfor.

Tror det er viktig at de får se at voksne også kan bli lei seg, sinte osv.

[Gjest BabyBlue]

Jeg har aldri sett faren min gråte, og kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg har sett moren min felle noen tårer.

Jeg er heller ikke noen fan av å vise sterkere følelser, så antar at jeg hadde fått et mer avslappet forhold til det om det ble litt mer åpenlyst sipping i huset. Tror unger bare har godt av å se foreldrene sine gråte noen ganger, da skjønner de jo at det er sunt å uttrykke følelsene sine.

[Gjest imli]

Ja, eg har grini foran ungane nokre gonger. Då seier dei "mamma lei seg" og prøver og trøyste. Det er berre bra at dei opplev at vaksne og vert lei seg og triste, så lenge det ikkje vert for ofte.

[Gjest Mandalas]

Barna har sett meg gråte noen ganger, men jeg vet ikke om de husker det for det er noen år siden. Jeg har ikke "hatt behov" for å gråte de siste årene, og de få gangene jeg har gjort det så har jeg gjort det på kveldstid. Men vi har prata om at alle er lei seg og gråter iblant. Jeg tror datteren min syns det var ganske interessant, for hun prata om det både her og der i noen uker etterpå. "Voksne kan også være lei seg å gråte".

[Umuriel]

Jeg har grått foran barna. Jeg ønsker at følelser skal være en naturlig del av deres oppvekst, både sorg og glede. Det har ikke skjedd ofte, men ser ingen grunn til å løpe og gjemme meg hvis jeg f.eks plutselig får et trist budskap.

[AnonymBruker]

Ja. Det var en gang jeg mast en høytaler eller noe på henne, ante ikke at hun var i nærheten. Hun slo øret sitt temmelig mye, og jeg ble helt satt ut. Hun var 3.

Jeg gren og gren foran henne. Hun ble veldig overrassket og spurte hvorfor jeg gren.. Sa bare at jeg gren fordi hun hadde vondt og da fikk jeg også vondt. Så gråt vi sammen mens vi klemte hverandre..