Trenger hjelp

[AnonymBruker]

Har forresten prøvd gang på gang på gang å snakke med henne, få henne til å forstå at det ikke kan fortsette slik med krangling og alt. At hun må passe språkbruken og ropingen forran lillesøsteren fordi det er skadelig for henne. Men det driter hun i sier hun. Det er svært sjelden hun gidder å snakke med meg, de gangene hun gjør det så er alt min feil. Aldri gjør hun noe galt. Det er jeg som er lat og udugelig. Jeg får henne ikke til å gjøre noen faste plikter, kun om hun betales godt gidder hun å gjøre noe.

[AnonymBruker]

Det frister ikke å gå til BV. Må.innrømme jeg har hørt så.mange skrekkhistorier at jeg tror ikke det er røyk uten ild. Jeg er en ganske vanlig alenemammamed for lite tid og for mye jobb. Som oftest er det rotete og støvete, men barna har det de trenger og den yngste har det veldig bra. Jeg skjønner jo at den eldste jenta ikke har det bra med alt sinnet, men nok er nok. Det går en grense.. Det begynte da hun var 6, siden har det gått bare nedover..

Ja, jeg tror jeg vil snakke med helsesøster for å se hva hun sier. Kanskje bør jenta utredes e.l. Men, da kontakter ved hun BV når hun får høre hvor.mye krangling det er, og når det også har vært håndgemeng så.

[Gjest Nuppdupp]

jeg var en jævelunge i tenårene.. grunnen var at jeg ikke følte mor brydde seg om meg og hadde en annen som favorittunge. vet nå at det ikke stemte, men der og da føltes det veldig sårt og jeg var overbevist.

kanskje du skal nærme deg henne på en kjærlig måte? spørre hva som er galt og virkelig høre etter. det kan tross alt være det samme som det jeg sier, men trenger ikke å være det.

[Majott]

Hun er nok ikke som andre tenåringer.. I dag inndro jeg pc hennes med beskjed om at hun får den igjen i morgen om hun oppfører seg. Siden da har hun mast hull i hodet på meg for å få den tilbake, truet, skreket fitte osv til meg, reve t utover ting, og vært helt jævlig. Nå gikk jeg å la meg, og nå står hun inne på rommet mitt og er slem.

Ja, jeg har prøvt å oppdra henne, men uansett hva jeg truer med så hører hun ikke etter.

Jeg tok henne i armen i dag for å ta henne inn på rommet, hun roper og skriker og bruker kjeft, dytter, slår og lugger meg. Ja, da dyttet jeg henne ned på senga.

Ja, akkurat nå ønsker jeg at noen kunne ta over henne, for jeg har ikke sjans til å kontrollere henne.

Joda, hun er akkurat som andre tenåringer. Og det kan bli verre også, før det blir bedre.

Du må la være å true henne med ting, hun blir bare enda mer i opposisjon av det. Du tar henne i armen og dytter henne ned på senga, du går inn i en fight med henne. Er du like gammel som henne? Du bør snu ryggen til og la være å gi henne oppmerksomhet når hun oppfører seg sånn. Lære henne at slik oppførsel ikke nytter. Går du inn i en fight mot henne, lærer du henne at det nytter, og at det lønner seg å oppføre seg sånn. Selv om hun ikke får noen goder utav det, får hun kanskje seieren i at du trekker deg. Det er unødvendig.

Det overordnede målet ditt er at hun skal bli en selvstendig voksen, som er i stand til å klare seg selv. Det samme gjelder 3-åringen. Hun vil også bli 13 snart.

Det er en del av veien til å bli voksen å være en vanskelig tenåring. Og vi voksne må takle det, vi må lære dem hvordan verden er, så de blir i stand til å takle den selv.

Husk også at dette går over. Hun vil lære etterhvert, men det krever at du er en rollemodell. Og at du er voksen og kan beherske deg.

Jeg har også hatt vanskelige tenåringer. Og noen ganger var det veldig vanskelig å takle det de gjorde. Jeg var rasende mange ganger, og av og til likte jeg absolutt ikke handlingene deres. Men man må være der som mor likevel. Som støtte og som samtalepartner. Det føles ofte vanskelig når 13-14-15-åringen er i opposisjon og gjør det de vil likevel. Prøv å la være å bli provosert.

Prøv å gjøre ting med din 13-åring. Dra på handletur eller kafe. Gjør koselige ting sammen med henne. Snakk i bilen eller ved kjøkkenbordet om store og små ting. Ikke om hvordan hun bør oppføre seg, men om alt mulig annet. Smett inn holdninger og ting som dreier seg om det å fungere i voksenlivet. Det virker inn, selv om det høres lite ut.

Jeg tror du må etablere en annen type kontakt med henne enn den du har i dag. Hun høres ikke enkel ut, men jeg synes ikke du skal gi opp.

[AnonymBruker]

Det frister ikke å gå til BV. Må.innrømme jeg har hørt så.mange skrekkhistorier at jeg tror ikke det er røyk uten ild. Jeg er en ganske vanlig alenemammamed for lite tid og for mye jobb. Som oftest er det rotete og støvete, men barna har det de trenger og den yngste har det veldig bra. Jeg skjønner jo at den eldste jenta ikke har det bra med alt sinnet, men nok er nok. Det går en grense.. Det begynte da hun var 6, siden har det gått bare nedover..

Ja, jeg tror jeg vil snakke med helsesøster for å se hva hun sier. Kanskje bør jenta utredes e.l. Men, da kontakter ved hun BV når hun får høre hvor.mye krangling det er, og når det også har vært håndgemeng så.

Hva med å snakke med fastlegen om en henvisning til BUP?

[Majott]

jeg var en jævelunge i tenårene.. grunnen var at jeg ikke følte mor brydde seg om meg og hadde en annen som favorittunge. vet nå at det ikke stemte, men der og da føltes det veldig sårt og jeg var overbevist.

kanskje du skal nærme deg henne på en kjærlig måte? spørre hva som er galt og virkelig høre etter. det kan tross alt være det samme som det jeg sier, men trenger ikke å være det.

Er enig med deg der!

Det kan godt være dette som er grunnen til at hun er sånn.

Tenåringer har behov for å bli sett, likt og akseptert for den de er, også fra sine foreldre.

Jeg tror også at en kjærlig måte å tilnærme seg er cluet her.

[Cherrytomat]

3 åringen har nok en annen far vil jeg tro, bor denne mannen hos deg?

Det er en FRYKTELIG alder å ha steforeldre i, jeg husker selv hvor ekkel jeg var mot pappas dame på den tiden

Hun måtte BARE ikke fortelle meg NOESOMHELST!

[AnonymBruker]

Jeg har virkelig prøvt å småsnakke med henne, prøve å ha det hyggelig. Det fungerer svært sjelden..dessverre. Jeg har også prøvt å snu ryggen til, men hun gir seg ikke. Hun roper og sjeller meg ut og kan faktisk holde på i timesvis med kun korte pauser. Dette må altså 3 åringen høre på. Slik er det 5 av 7 kvelder i uken. Like ille er det om jeg føyser henne inn på rommet hennes. Det nytter ikke. Det er nå ca 7 timer siden.jeg tok pc hennes. Siden da har det vært konstant kjefting, truing osv fra hennes side, med et opphold på en time da hun var borte. Jeg har forholdt meg rolig etter det som skjedde tidligere i dag, men absolutt ingenting funker.

[AnonymBruker]

Nei, bare meg og barna. Forskjellig far ja.

[Majott]

Har forresten prøvd gang på gang på gang å snakke med henne, få henne til å forstå at det ikke kan fortsette slik med krangling og alt. At hun må passe språkbruken og ropingen forran lillesøsteren fordi det er skadelig for henne. Men det driter hun i sier hun. Det er svært sjelden hun gidder å snakke med meg, de gangene hun gjør det så er alt min feil. Aldri gjør hun noe galt. Det er jeg som er lat og udugelig. Jeg får henne ikke til å gjøre noen faste plikter, kun om hun betales godt gidder hun å gjøre noe.

Nuppdupp er inne på noe her. Og er det sånn at 13-åringen er sjalu på 3-åringen, er det ikke rart hun ikke tar hensyn.

I hennes verden tar 3-åringen plass som hun skulle hatt.

Er du blidere overfor 3-åringen enn henne, føler hun seg nok tilsidesatt. Og det er også noe derfor hun har et sinne mot deg.

Samtidig er hun "programmert" til å ha sinne mot deg, for hun skal løsrive seg og bli voksen. Så hun ville uansett være i opposisjon mot deg.

[AnonymBruker]

JJeg må tilstå at jeg virkelig sliter med å vise at jeg er glad i henne, virkelig.. Når hun sier ord som fittekjerring, hore, håper du dør snart, hater deg osv er det vanskelig..

[AnonymBruker]

Ja, men hun er veldig glad i lillesøsteren sin og leker osv oftemed.henne. Ja, jeg er jo ikke sint eller noe på den minste..

[liv]

Hva med å svare at du er glad i henne samme hva hver gang hun kaller deg stygge ting

[AnonymBruker]

JJeg må tilstå at jeg virkelig sliter med å vise at jeg er glad i henne, virkelig.. Når hun sier ord som fittekjerring, hore, håper du dør snart, hater deg osv er det vanskelig..

Hva sier du når hun roper disse tingene til deg da? Skriker du tilbake og ber henne "ti still med sånt snakk" og sender hun på rommet?

Å si slike ting er et rop om oppmerksomhet.

Stopp med alt du driver med. Bli alvorlig, se henne inn i øynene og si "Hva ER det du sier? Hater du meg? Det håper jeg virkelig ikke at du gjør, for jeg elsker deg av hele mitt hjerte!"

Se FORBI alt snakket. Hun mener det ikke! Hun mener det like lite som en trassig 2 åring mener å lage en scene for foreldrene på butikken. De tester. Et barn tester og en tenåring tester. Det er faktisk din oppgave som forelder å vise at du elsker de uansett.

Og du bør virkelig slutte med den slåingen! Hvilket eksempel er du for henne??? og for 3 åringen? Om du slår dem?!

[AnonymBruker]

Hva sier de på skolen? Hvordan fungerer hun der? Har hun venninner (som er "skikkelige")? Har hun vært i noen type trøbbel (nasking, røyk, alkohol)?

Synes dette er veldig relevant for hvorvidt du bør kontakte barnevernet eller ei. Kjenner ei som jobber på ungdomshjem (eller hva det nå heter, hjem for barnevernsungdom), og de som havner der er virkelig ikke Guds beste barn, for å si det sånn. Ikke akkurat noe godt miljø å være i. Alternativt fosterhjem. Tror du ikke at hun vil oppfatte det som et stort svik? Tror du det vil gjøre forholdet deres bedre på sikt?

Vet ikke helt hva jeg skal råde deg til, da. For å få en rask pustepause kunne det kanskje gått an å sendt henne av gårde på ferie et sted for en stund i sommer? Har du familie hun kan reise til? Ellers arrangerer i alle fall DNT turer for ungdom, med overnatting og aktiviteter mandag til fredag. Kanskje hun kunne reist med en venninne?

Ellers er det jo å ignorere dårlig oppførsel, være konsekvent, holde seg rolig. Gi henne ansvar, først og fremst ting hun liker/mestrer. Hun kan vel ikke være sint hele tiden? Prøv å gjøre noen positive ting med henne også, og prøv å vise at du virkelig er interessert i hva som skjer i hennes liv. Husker godt min masete mamma, som jeg blåste bort, samtidig som jeg egentlig likte oppmerksomheten. Kanskje du til og med kan spøke med henne om hvor sinte dere ble den eller den gangen? Det gjør jeg med min sønn (14), og selv om jeg er usikker på hvor pedagogisk riktig det er, virker det befriende for meg (og for han også, virker det som).

[AnonymBruker]

Men, hva nå? Rent praktisk. I går kjøpte jeg noe til henne for 150 kr. For dette skulle hun vaske noen klær å henge opp. Jeg sa også til henne at om hun rotet på kjøkkenbenken så må hun rydde opp. For det er så slitsomt å komme hjem til rotete benk og lage middag.

Jeg kommer hjem, benken er grisete, ingen klesvask er tatt, på stuebordet har hun tre tallerkner med frokostblanding som er halvspist. Hun selv sitter helt bortreist inni pcen. Jeg klager over,at ingenting er gjort, hun sier skal bare osv. Jeg tar pc og sier at hun ikke kan ha pc om hun ikke får gjort noe annet. Hun kan få.den tilbake når hun har gjort litt av det hun lovte. Da starter bråket, hun river og sliter i pc, dytter, lugger og slår. Jeg tok pc og sier at hun får den tilbake i morgen tidlig om hun oppfører seg. Etter det har hun vært helt umulig. Jeg gav henne flere advarsler om at om hun fortsatte så får hun den ikke i morgen tidlig heller. Hun ga seg ikke. Først nå roet hun seg.. Hva gjør jeg vidre?

[Solskinnsbolla]

Når du får barn, så har du også valgt dem som uregjerlige 13-åringer.

Det høres ut som at det går over styr hos dere. Du er den voksne, som skal ha kontroll. Men du dytter 13-åringen? Og det er ofte høylytt krangling hos dere?

Vel, det er DU som er den voksne. Jenta på 3 burde ikke vært nødt til å bli redd og stille fordi du har trøbbel med 13-åringen. Du får ta ansvar, og være tøff nok til å stå i det. La være å krangle, du er voksen. La være å skrike, og la være å dytte (eller verre) 13-åringen. Det holder som regel med å snakke og evt inndra goder, f.eks ingen internett, mobil osv.

Du har ansvar for å lære dem å bli selvstendige voksne, med alt ansvar det innebærer. Du har selv valgt å få barn, så du kan ikke bare gi opp når de blir vanskelige tenåringer. Hva med å prøve å få bedre kontakt med 13-åringen? Vise forståelse for at hun er i en vanskelig alder? Ta et grep i din egen nakke, og innse at 13-åringen må ha veiledning og voksenkontakt?

Hvis du ikke skjerper deg nå, har du snart barnevernet på døra, med fosterhjem for hun på 3, og ungdomshjem for hun på 13. Vil du det?

For meg høres dette helt uvirkelig ut. Det høres ut som du er villig til å la andre ta over 13-åringen, og at du selv skal fortsette som før med hun på 3. Våkn opp! Og ta ansvaret dittt!

Jøss, hvilken planet bor du på? Røyker du hasj heller? Du veit ingenting om menneskets psykologi og ved å være nedlatende mot en person som har innsett SELV at ting går over styr, gir du denne kvinnen enda mindre selvtillit og MER skamfølelse. Når har det gjort voksne til bedre foreldre?!

La være å krangle? Du har valgt selv å få barn? Hvis du ikke skjerper deg? Det holder som regel med..?...

Å, ja! Du er den allvitende frua på hjørnet som har kjappe svar og ser livet i svart-hvitt! Så kommer du med trusler for du tror det funker på en hjelpesløs forelder. Jepp, jeg tror du har doktorgrad i psykologi

[Majott]

JJeg må tilstå at jeg virkelig sliter med å vise at jeg er glad i henne, virkelig.. Når hun sier ord som fittekjerring, hore, håper du dør snart, hater deg osv er det vanskelig..

Jeg skjønner det, men det er nettopp da hun trenger deg mest.

Det hun viser deg er et forsvar og en utfordring, hvor du skal provoseres til å vise hva du synes om henne, og om du er glad i henne.

Ikke la deg knekke av slike ting. Hun er bare 13, om noen år viser hun en annen side.

Hold deg sterk og ved hennes side nå, det vil dere begge ha mye igjen for om bare et par år.

[AnonymBruker]

Men, hva nå? Rent praktisk. I går kjøpte jeg noe til henne for 150 kr. For dette skulle hun vaske noen klær å henge opp. Jeg sa også til henne at om hun rotet på kjøkkenbenken så må hun rydde opp. For det er så slitsomt å komme hjem til rotete benk og lage middag.

Jeg kommer hjem, benken er grisete, ingen klesvask er tatt, på stuebordet har hun tre tallerkner med frokostblanding som er halvspist. Hun selv sitter helt bortreist inni pcen. Jeg klager over,at ingenting er gjort, hun sier skal bare osv. Jeg tar pc og sier at hun ikke kan ha pc om hun ikke får gjort noe annet. Hun kan få.den tilbake når hun har gjort litt av det hun lovte. Da starter bråket, hun river og sliter i pc, dytter, lugger og slår. Jeg tok pc og sier at hun får den tilbake i morgen tidlig om hun oppfører seg. Etter det har hun vært helt umulig. Jeg gav henne flere advarsler om at om hun fortsatte så får hun den ikke i morgen tidlig heller. Hun ga seg ikke. Først nå roet hun seg.. Hva gjør jeg vidre?

Aldri gi henne ting på forhånd. Du kunne gitt henne noe for 150 kr OM hun vasket kjøkkenbenken osv.

[AnonymBruker]

Jøss, hvilken planet bor du på? Røyker du hasj heller? Du veit ingenting om menneskets psykologi og ved å være nedlatende mot en person som har innsett SELV at ting går over styr, gir du denne kvinnen enda mindre selvtillit og MER skamfølelse. Når har det gjort voksne til bedre foreldre?!

La være å krangle? Du har valgt selv å få barn? Hvis du ikke skjerper deg? Det holder som regel med..?...

Å, ja! Du er den allvitende frua på hjørnet som har kjappe svar og ser livet i svart-hvitt! Så kommer du med trusler for du tror det funker på en hjelpesløs forelder. Jepp, jeg tror du har doktorgrad i psykologi

Syns svaret hun gav var svært fornuftig jeg.