Hvorfor fikk du barn?

[AnonymBruker]

Grunnen til at jeg lurer er fordi jeg synes det ser fryktelig slitsomt ut.

Slik har jeg oppfattet det:

Man må ofre all sin tid til å passe på et annet menneske, istedet for å gjøre de tingene man selv liker. Man må bruke pengene sine på ting som bleier, barnestoler og grøt i stedet for å ha mulighet til å handle de klærne man ønsker eller oppgradere boligen slik man ønsker. Man får ikke sove til man blir uthvilt, noen ganger ikke før barnet er 5 år gammel. Man får mindre kontakt med sine venner. Man kan få mindre karrieremuligheter, og dermed ofte dårligere råd. Man kan ofte ikke dra på alle feriene man ønsker eller være fleksibel med flytting dersom man vil flytte til storbyen for å være urban (det koster svin for mer enn 1 soverom) eller dersom det er gunstig i forbindelse med jobb.

Og:

Barn gråter mye, klager og sutrer mye. De er høylydte og krever oppmerksomhet 24 timer i døgnet. Det virker slitsomt å være gravid. Du kan ikke sende ungen i retur, da de bor hos deg i minst 18 år...

Huff...

Jeg skulle ønske jeg ville ha barn, men det høres bare så altfor altfor slitsomt ut.

Hei TS,

Jeg er en av de som ikke planla å få barn, det kom kastende på meg og jeg var egentlig ikke forberedt i det hele tatt. Strengt tatt tenkte jeg litt som deg- slitsomt, masete, dyrt.

I ettertid er en av de tingene jeg setter mest pris på med å være mamma, det at jeg har blitt langt mindre selvsentrert. Se på det innlegget ditt, da!

[AnonymBruker]

Samtidig er jeg nok en person som bekymrer seg i overkant mye, og hvertfall ikke en person som ville fått en unge bare fordi jeg tenkte det kunne vært koselig. Her skal hver minste lille detalj reflekteres over. Guri så sliten jeg blir av meg selv :gjeiper:

TS

AB 14.20 her.

Men dersom du da faktisk får barnet, vil du ha gjort deg en god del flere tanker i forkant enn de som bare får barn uten å tenke voldsomt over saken. Og da tror i hvert fall jeg at du vil stille sterkere.

Jeg tenkte lenge frem og tilbake og klarte egentlig ikke å ta en avgjørelse, nettopp fordi jeg så både ulemper og fordeler med begge deler. Mannen og jeg var enige om at vi nå begynte å nærme oss tiden hvor det var fornuftig å tenke mer seriøst på barn eller ikke, og kom vel frem til at det enten var å hoppe i det, eller å la være.

Men noe har skjedd i huet mitt under graviditeten nå. Jeg har blitt vesentlig mer løsningsorientert enn jeg har vært tidligere.

Ja, jeg forventer meg spebarnstiden som en ren unntakstilstand, hvor man knapt får sovet og nesten ikke vet opp og ned på verden. Men samtidig, hvis det viser seg å bli greiere enn det, så får jeg jo en positiv overraskelse

Vi har venner med barn som er svært flinke til å ta med seg ungene på det meste, hvor ungene også er vant med at ikke ALT foregår på deres premisser. Med litt tilpasninger kan man altså få til mye man gjorde tidligere, selv om selvsagt ikke alt er mulig.

Andre venner igjen har bare murt seg inne med barna, og man kan verken ringe de (hvis ungene er våkne kan de ikke prate, og hvis ungene sover kan man jo komme til å vekke de) eller regne med å få besøk (med unger) fordi det er så "slitsom". Da tror jeg faktisk man gjør seg selv og barna en bjørnetjeneste.

(Sånn helt utenfor temaet.. en del av barnevegringen min kom av at jeg syns det virket helt grusomt å gå gravid, men det er faktisk det motsatte. Jeg elsker det! Ja, det blir litt vondt her og der, men følelsen av at det gror et menneske inni der er helt fantastisk, spesielt når man kjenner bevegelser)

Men bare du vet hva som er riktig for deg. Jeg er ikke en av dem som mener at man må ha barn for å leve et fullkomment liv, jeg tror det er opp til hver enkelt å se an hva de ønsker for seg og sitt liv.

[AnonymBruker]

Ja, jeg er nok ganske selvsentrert. Slutter man med det når man får barn? Jeg ser mødre som jeg oppfatter som ganske selvsentrerte. I mine øyne prioriterer de seg selv ofte foran barnet, noe jeg synes er trist å se på. Jeg vil ikke bli sånn. Og samtidig så tenker jeg at om jeg fortsatt er like selvsentrert, men gjør det motsatte av hva jeg vil, så vil jeg jo bli ulykkelig? Eller?

TS

[Majott]

Men hvorfor er de den viktigste meningen? Hva gjør at de gir livet ditt mening?

TS

Man må kanskje se det i et større perspektiv?

Livet med barn er ikke bare når de er småbarn, det er også når de er større, tenåringer, og voksne med sitt eget liv.

Livet med barn er bekymringer, gleder, lykke, arbeid, irritasjoner osv. Når de blir tenåringer er de gjerne helt ufyselige. Men de blir samtidig mer og mer lik den personen du kunne forme dem som, og ha innvirkning på. Samtidig har de jo påvirkning fra venner og miljø.

Det å ha barn betyr at du møter og er sammen med noen som ligner deg selv, både som barn og voksen. Det betyr at du har hatt innvirkning på hvordan de blir som personer. Det er veldig spennende og fint å oppleve et barns vei til å bli et voksent, selvstendig menneske. Men det er mange bekymringer og arbeid også.

Jeg har barn som er voksne nå, og jeg skal bli mormor snart. Jeg har et veldig nært forhold til begge mine døtre, og ingenting kommer opp mot det. Venneforhold, som mange sier er vel så betydningsfullt, kommer ikke i nærheten engang. Familierelasjoner er viktigere, vel og merke når de er bra og fungerer.

Jeg synes ikke en skal vektlegge småbarnstiden så mye når en vurderer om en skal få barn eller ikke. For et barns liv er så mye mer enn det. En slitsom småbarnstid er over på noen få år, mens resten av livet er vel så viktig. Og mye lengre.

[Gjest ch]

Ja, jeg er nok ganske selvsentrert. Slutter man med det når man får barn? Jeg ser mødre som jeg oppfatter som ganske selvsentrerte. I mine øyne prioriterer de seg selv ofte foran barnet, noe jeg synes er trist å se på. Jeg vil ikke bli sånn. Og samtidig så tenker jeg at om jeg fortsatt er like selvsentrert, men gjør det motsatte av hva jeg vil, så vil jeg jo bli ulykkelig? Eller?

TS

Jeg tror at det er sunt for også mødre å være selvsentrerte. Barn er krevende, barn er slitsomt, og selv om det å være mamma er det mest fantastiske i verden, så har jeg fortsatt behov for å være bare meg innimellom. Det kan ikke alltid være bare Tulla først, jeg må også ha lov til å prioritere meg selv. Ikke slik at det går veldig ut over henne selvfølgelig, men nok til at det ikke går for mye ut over meg selv, hvis du skjønner?

Og så vil jeg påstå at det å være mamma, det er en dans på roser. Roser er vakre, men man får også ganske såre føtter av tornene.

[AnonymBruker]

AB 14.20 her.

Vi har venner med barn som er svært flinke til å ta med seg ungene på det meste, hvor ungene også er vant med at ikke ALT foregår på deres premisser. Med litt tilpasninger kan man altså få til mye man gjorde tidligere, selv om selvsagt ikke alt er mulig.

Andre venner igjen har bare murt seg inne med barna, og man kan verken ringe de (hvis ungene er våkne kan de ikke prate, og hvis ungene sover kan man jo komme til å vekke de) eller regne med å få besøk (med unger) fordi det er så "slitsom". Da tror jeg faktisk man gjør seg selv og barna en bjørnetjeneste.

For meg blir det helt feil å legge HELE dagen sin opp etter barna. Jeg kan ikke huske at mine foreldre satt på gulvet og lekte med barbier med meg da jeg var liten. Jeg lekte med vennene mine, og av og til så måtte jeg faktisk leke HELT alene (oh my! haha!) når mamma og pappa hadde besøk.

Jeg husker i fjor sommer, da sa datteren til mannen min: "kan vi ikke gå på lekeplassen? vi har jo bare gjort voksenting i dag?" Og jeg bare tenkte: "Hæææ? Jeg har jo ikke gjort nooooe voksenting i dag. Har jo bare lekt med henne, gått tur, vært på lekeland og sett på disneyfilm."

Jeg ble ganske paff over at jeg og barnet hadde så vidt forskjellig syn på hva "voksenting" og "barneting" var. Jeg følte jeg ikke hadde gjort NOE som ikke handlet om henne hele den dagen.

Er det meningen at man skal stå til disposisjon som underholdningsmaskin hele dagen? (nå satt jeg det litt på spissen)

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke en skal vektlegge småbarnstiden så mye når en vurderer om en skal få barn eller ikke. For et barns liv er så mye mer enn det. En slitsom småbarnstid er over på noen få år, mens resten av livet er vel så viktig. Og mye lengre.

Jeg ser for meg at den kjipeste tiden er når de er mellom 3 og 18.

Haha! Det er jo ingenting i det store bildet. :gjeiper:

TS

[Majott]

Jeg ser for meg at den kjipeste tiden er når de er mellom 3 og 18.

Haha! Det er jo ingenting i det store bildet. :gjeiper:

TS

Det er VELDIG mange gleder mellom 3 og 18, altså! Det er omtrent bekymringsløse perioder, der du føler at du kunne hatt det sånn alltid, og vært helt fornøyd med alt:) Og det er perioder der du bare kunne ønske at den var snart over. Livet med barn består av perioder, både gode og mindre gode.

Men sånn er jo livet på andre måter også. For min del, så har jeg noen som står meg nærmere enn noen andre, og det er jentene mine. Nå er de voksne, og jeg har god og nær kontakt med begge.

[AnonymBruker]

Ts gjør samfunnet en tjeneste hvis hun IKKE får barn.

Hvis du mener det er ett offer å ikke tenke på deg selv 24/7 er du ikke typen til å bli forelder, eller være ute blant folk i det fulle og det hele.

[AnonymBruker]

Ts gjør samfunnet en tjeneste hvis hun IKKE får barn.

Hvis du mener det er ett offer å ikke tenke på deg selv 24/7 er du ikke typen til å bli forelder, eller være ute blant folk i det fulle og det hele.

Tror du har misforstått. Jeg mener ikke det er et offer å ikke tenke på meg selv 24/7, MEN jeg mener det er et offer å kun tenke på andre 24/7. Jeg har faktisk et behov for å ta vare på meg selv av og til også, og ønsker ikke å legge meg selv helt til side hele døgnet, resten av livet for et annet menneske. Det betyr ikke at jeg skal tenke på meg selv hvert minutt i døgnet, for det gjør jeg absolutt ikke, da jeg har en jobb innenfor et omsorgsyrke (off topic) og tenker svært lite på meg selv mens jeg er på jobb.

TS

[Majott]

Tror du har misforstått. Jeg mener ikke det er et offer å ikke tenke på meg selv 24/7, MEN jeg mener det er et offer å kun tenke på andre 24/7. Jeg har faktisk et behov for å ta vare på meg selv av og til også, og ønsker ikke å legge meg selv helt til side hele døgnet, resten av livet for et annet menneske. Det betyr ikke at jeg skal tenke på meg selv hvert minutt i døgnet, for det gjør jeg absolutt ikke, da jeg har en jobb innenfor et omsorgsyrke (off topic) og tenker svært lite på meg selv mens jeg er på jobb.

TS

Man setter da ikke seg selv helt til side når man får barn. Man har mange timer til seg selv, også når man har barn.

[AnonymBruker]

I mange år angret jeg på å ha fått barn. Det var skikkelig slitsomt, og aldri tid til seg selv.

Nå angrer jeg ikke et sekund. De er snart voksne, herlige selvstendige mennesker. Jeg har samtaler med dem, de er smarte, de gir av seg selv og jeg er stolt over hvordan jeg har formet dem.

Du får masse kjærlighet og takknemlighet for alt du måtte holde ut, og også kritikk og tilbakemeldinger om hva du gjorde feil.

Tenk deg en person som du har formet og påvirket fra fødselen, og nå ser du det ferdige resultatet! Derfor er det verdt det.

[Gjest Gjest]

Tror du har misforstått. Jeg mener ikke det er et offer å ikke tenke på meg selv 24/7, MEN jeg mener det er et offer å kun tenke på andre 24/7. Jeg har faktisk et behov for å ta vare på meg selv av og til også, og ønsker ikke å legge meg selv helt til side hele døgnet, resten av livet for et annet menneske. Det betyr ikke at jeg skal tenke på meg selv hvert minutt i døgnet, for det gjør jeg absolutt ikke, da jeg har en jobb innenfor et omsorgsyrke (off topic) og tenker svært lite på meg selv mens jeg er på jobb.

TS

Hvorfor lever du i den villfarelsen at man må tenke på ungene 24/7 og aldri har tid til seg selv? Ja, det er fullt mulig å leve et liv hvor man er oppslukt av ungene, aldri har barnevakt og ikke har hatt kjærestekveld med mannen på ti år ("for vi kooooser oss sånn og har aaaaldri behov for barnefri"), men de som lever sånn får bare holde på.

For meg og de jeg kjenner er det ikke sånn. Man klarer å ha barn og samtidig drive med fritidssysler, være med venninner og ta en langhelg i Roma. Man må bare innstille seg på at man ikke kan gjøre det så ofte som før og at livet fullt av impuls er borte for noen år, særlig når man har spebarn/baby. Det betyr ikke at livet er dårligere, bare at det blir litt annerledes.

Jeg elsker barna mine så utrolig mye - og jeg hadde egentlig ikke lyst til å få barn i utgangspunktet. De er skjønne små skapninger som jeg er så full av kjærlighet til at jeg av og til føler jeg kunne sprekke! Jada, det er slitsomt til tider og ungene bringer virkelig fram hele følelsesregisteret hos meg. Glede, sinne, kjærlighet, raseri - ALT! Men når jeg nå sitter her med laptopen i fanget og tenker på en varm liten barnehånd i min store hånd, eller å få en god klem fra et lubbent lite barnekinn, så får jeg tårer i øynene. De er verdens beste barn og jeg ville ikke byttet dem mot noe

[helenaa]

Dette var en interessant tråd. TS, du virker veldig reflektert, og det er en ganske god egenskap for en mor

Jeg har aldri hatt lyst på barn, og nå har jeg to. Men jeg var 31 da første ble født, og er veldig glad for at jeg ikke var yngre. Vi fikk barn primært fordi vi gjerne vil ha en familie rundt oss, særlig når vi blir eldre, og fordi vi var nysgjerrige... Du kan si at vi ville ha svar på nettopp det som du spør om her! (i tillegg tenker vi om oss selv at vi ville bli helt OK omsorgspersoner). Vi ønsket oss to barn, sånn at de kunne ha hverandre.

Vår eldste er 3 år nå, og jeg opplever at svartmalingen din ligner ganske mye på realitetene. Dårlige netter, lite tid til ting man gjerne vil gjøre osv. Jeg tenker ofte at det hadde vært deilig å ikke ha barn (ser på barnløse kolleger, og drømmer meg tilbake). Men samtidig har vi det veldig fint. Jentene våre er veldig hyggelige, både med oss og med hverandre. Det er morsomt å høre hvordan de lærer, hva de sier. Om kvelden kan vi snakke om dem lenge, dele ting som de har sagt eller gjort. Det skaper også et veldig fint bånd mellom oss som foreldre.

Ikke minst lærer vi voksne å sette pris på de små glimtene med avslapning, egne hobbyer o.l. De tingene som jeg tok som en selvfølge før (f.eks. å slappe av på sofaen etter jobb) er nå gull verd. Sånn sett har livet fått mange flere oppturer enn før.

Jeg ser for meg at de neste årene skal bli mye bedre når det gjelder egentid og ikke minst nattesøvn (og dessuten blir det sikkert mye mer spennende å være sammen med barna når vi kan snakke mer sammen, gjøre "voksnere" ting osv). Barna blir virkelig mye mer selvgående med tiden!

Og en ting til slutt: Det er jo ikke sånn at alle ting som er negative med barn skjer alle. Og i alle fall kommer ikke alt på en gang.

[Gjest anonym]

Kan bare snakke for meg selv, men jeg syns det var helt krise da det viste seg at jeg og mannen min ikke kunne få barn på naturlig måte.

Vi var jo så klare, og følte at dette var neste trinn på "samlivsstigen" vår.

Etter 5 år med tårer og følelsen av maktesløshet var gleden helt enorm da vi endelig fikk se vår lille prinsesse

Vi hadde nok klart oss uten barn også, men vi har hele tiden følt at noe har manglet. Vi har masse omsorg som vi gleder oss å overøse vår lille datter med gjennom livet hennes.

[Tolly]

Tenkte helt som ts før vi lot det stå til. Jeg hadde enda verre tanker og grudde meg skikkelig. Men så ble jeg gravid og svangerskapet var en lek! Stikk motsatt av hva alle hadde fortalt meg om hvor forferdelig det er å være gravid. Fødselen som skulle være det verste på jord, var hard, men fornøyd med sen også. Ungen som skulle være så forferdelig er ei sol som sover hele natta igjennom. Nå er jeg irritert på alle som underholdt meg med sine skrekkhistorier. Jeg vil ha fler, kanskje til og med to til.

Så hva gjør det verd det? Alle klisjeer stemmer. Hennes smil når de mørkeste krokene i meg. Jeg har blitt et gladere og lykkeligere menneske som selv smiler mye mer. Jeg har fått nye ting å snakke med andre om og engasjerer meg på en helt annen måte. Og mye, mye mer. Hun gjør meg til et bedre menneske. Dette er så søtt at det gir hull i tenna;)

[AnonymBruker]

Min beste venninne er enebarn. I hennes familie skal man vente med å få barn til man er ferdig utdannet, har jobbet mange og er "godt voksne".

Dette har resultert i at hun nå sitter uten besteforeldre (hun er 25 btw), hennes far er død, og hun er enebarn. På mor og farsiden har hun tilsammen to onkler - begge godt voksne og barnløse.

Det er med andre ord bare henne og moren.

Jeg ser hun er trist både i påsken og julen og jeg vet hun føler seg ensom selv om hun har mange gode venner.

Jeg på den andre siden har en stor familie, med besteforeldre, tanter, onkler, søskenbarn i fleng, foreldre og søsken. Jeg vet det alltid er noen der for meg, og jeg ser faktisk frem til å få kunne være en støtte for dem når de blir eldre og trenger litt mer hjelp.

Den egoistiske delen i meg ønsker seg barn fordi jeg gjerne vil vedlikeholde familien. Noen jeg kan glede meg over i fremtiden og som gjør at jeg selv føler meg tryggere. Noen som kan overta mitt jordiske gods hvis de selv ønsker og som skal ha mulighet til å oppleve verden slik jeg selv har gjort.

Jeg ønsker også noen å knytte meg til og noe som jeg kan elske hemningsløst. Noen jeg kan skape fine minner sammen med og som på en måte blir min arv til jorden.

Jeg vet at barn vil skape en ENORM glede til mine foreldre, svigerforeldre og besteforeldre.

Så er det jo den biologiske delen som gjør at jeg får lyst på barn uten å egentlig vite hvorfor

[AnonymBruker]

Jeg vil ha barn fordi de fleste vennene våre har barn, og vi ønsker å ha kontakt med dem, da kan det være greit å ha jevnaldrende barn, fordi det høres trist ut å være gammel og alene, fordi det blir trivelig når de blir voksne, fordi det kan være gøy å se hvordan de blir seende ut, kan være gøy å dra på badeparker, barnekino etc, fordi folk ikke skal tro vi er rare som ikke har barn/ slippe spørsmål om det, fordi jeg tror det gjør meg mindre egoistisk, fordi folk tar de med barn mer på alvor, fordi det forventes av samfunnet, fordi jeg og mannen ønsker å ha en egen familie, fordi det blir mer OK med julefeiring...ja, det var vel det. Helt ærlig.

[AnonymBruker]

Ikke minst lærer vi voksne å sette pris på de små glimtene med avslapning, egne hobbyer o.l. De tingene som jeg tok som en selvfølge før (f.eks. å slappe av på sofaen etter jobb) er nå gull verd. Sånn sett har livet fått mange flere oppturer enn før.

Sånn har jeg faktisk ikke tenkt på det før. Deter jo en mulighet. Hehe! At jeg faktisk ender opp med å bli litt mer positiv og sette mer pris på småting. Jeg har bare tenkt at jeg kommer til å bli mer negativ, fordi jeg er sliten hele tiden pga manglende søvn etc.

Kanskje jeg muligens kunne hatt godt av det. Og kanskje graviditeten og ungen ikke ble like jævlig som alle forespeiler :gjeiper:

Tror jeg av vane svartmaler litt for meg selv, for at jeg ikke skal få meg noen ubehagelige overraskelser. Jeg er livredd for å sette meg selv i en situasjon jeg ikke takler. Også har jeg vel ikke de beste erfaringer med min egen familie, så jeg har vel vært redd at det skal bli like konfliktfylt og vanskelig dersom jeg selv får barn..

TS

[Arlea]

Det var ikke planlagt i det hele tatt. 16 år, prevensjon sviktet og plutselig skjønte jeg bare at å avbryte svangerskapet ikke ville bli riktig. Jeg skal ærlig innrømme at jeg slet mye under graviditeten og i spedbarnstiden: mye nytt, mistet kontakt med venner, at det ble slutt med barnefar og diverse styr, men for å oppfylle den ultimate klisjeen: barn gir virkelig livet en utvidet mening.

JA, det er mye som må ordnes, gjøres, omprioriteres ect., men samtidig har jeg mye mer motivasjon til å gjøre ting nå enn før. Karakterene ble bedre under videregående og motivasjonen med studiene er bra. Jeg gjør ikke lengre ting bare for min egen del, og sliter ikke med å "finne meg selv" ect. Også ER det herlig å ha barn bare i seg selv. Mye gullkorn og kosing, veldig mye utvikling som er artig å se på, milepæler som nås, og hverdagslige ting blir veldig gøy når jeg gjør dem sammen med jenta mi.

Det eneste som i grunn er kjedelig var ensomme vinterkvelder uten barnevakt da jeg var singel og akkurat hadde flyttet for å studere. Fikk gjort mye skolearbeid, men skal ikke nekte for at det var kjedelig å sitte alene hver kveld etter at barnet hadde lagt seg.