Hva har språk å si for identiteten vår?

[AnonymBruker]

Selv om jeg er norsk og kan litt tegnspråk og behersker nynorsk samt bokmål, føler jeg at ENGELSK er språket som har mest innvirkning på det jeg ser på som min identitet

[theaab]

Får jeg spørre om hvorfor? Ble veldig nysgjerrig

Endret 12. april 2012 av theaab

[AnonymBruker]

Får jeg spørre om hvorfor? Ble veldig nysgjerrig

Var det meg du spurte?

[theaab]

Ja, du som sa du følte at engelsk er det som har mest innvirkning

[AnonymBruker]

Ja, du som sa du følte at engelsk er det som har mest innvirkning

Det har vel med at jeg alltid har følt meg mer hjemme i det engelske språket. Som om jeg har vært engelsktalende i ett annet liv. Det er en følelse.

[Gjest PinkLeaf]

Snålt! Jeg studerer sammen med en som har det akkurat likt. Han tenker, drømmer og teller på engelsk - helt intuitivt. Sære greier. Kunne egentlig ønske jeg også var sånn!

[theaab]

Det har vel med at jeg alltid har følt meg mer hjemme i det engelske språket. Som om jeg har vært engelsktalende i ett annet liv. Det er en følelse.

Snålt! Jeg studerer sammen med en som har det akkurat likt. Han tenker, drømmer og teller på engelsk - helt intuitivt. Sære greier. Kunne egentlig ønske jeg også var sånn!

Wow, det var litt spesielt Må være veldig morsomt da

[AnonymBruker]

Wow, det var litt spesielt Må være veldig morsomt da

Jeg føler meg friere som menneske når jeg snakker på engelsk. Verdensborger. Ikke puttet i bås.

[AnonymBruker]

Tror dere språk har noe å si for selvfølelsen? Tenker ikke på språk som i ord som blir sagt - selvsagt kan stygge ord bryte ned selvfølelsen. Tenker mer på om ulike dialekter, talemåter eller annet kan ha noe å si for selvfølelsen.

[Gjest PinkLeaf]

Kanskje det - hvis man tilhører en sosio- eller dialekt som er en del av en stigmatisert gruppe, så skulle jeg tro det kan være. Jeg har ei venninne som snakker trøndersk, men nekter å snakke det med oss her på Østlandet, fordi det er flaut.

Da jeg studerte norsk diskuterte vi om det var enkelte dialekter som er stigmatisert eller som har fordommer. Ta for eksempel Gausdal-dialekten (ikke inspirert av Paradise-Tommy i det hele tatt ) - det er en dialekt der den som snakker kan bli oppfattet som treg, bondsk og gammeldags. Dette til tross for at vedkommende kan være så urban der bare går, høyt utdannet og slikt. Dette gjelder nok flere dialekter (og sosiolekter), så jeg vil absolutt ikke stikke dette under en stol.

Selv tror jeg de fleste "distriktsdialekter" kan være aktuelle i en slik problemstilling, siden jeg har inntrykk av at mange ønsker å tilhøre flertallet og legger til seg en mer urban dialekt.

[Gjest Macha Mong Ruad]

Identitet handler i dag mest om hvordan vi definerer oss selv, og dermed vil språk være så relevant vi selv synes. Mener du selv at måten du prater på definerer deg som person, har du mest sannsynlig rett.

Det jeg savner er aksept for at andre føler det annerledes. Jeg mener at språk først og fremst er kommunikasjon, og sier mindre om meg som person. At jeg snakker oslo-mål i Oslo og engelsk i London handler om at jeg vil blir forstått best mulig, og betyr ikke at jeg skifter personlighet.

[Gjest PinkLeaf]

Det jeg savner er aksept for at andre føler det annerledes. Jeg mener at språk først og fremst er kommunikasjon, og sier mindre om meg som person. At jeg snakker oslo-mål i Oslo og engelsk i London handler om at jeg vil blir forstått best mulig, og betyr ikke at jeg skifter personlighet.

Jeg forstår hva du mener, men det å snakke et annet språk I utlandet er jo noe "alle gjør uansett". Hadde du imidlertid lagt om til Oslodialekt i Oslo og nordvestlandsk I Ålesund, tenker jeg det blir en annen problemstilling.

[Gjest Macha Mong Ruad]

Jeg forstår hva du mener, men det å snakke et annet språk I utlandet er jo noe "alle gjør uansett". Hadde du imidlertid lagt om til Oslodialekt i Oslo og nordvestlandsk I Ålesund, tenker jeg det blir en annen problemstilling.

Prinsippet blir det samme, man endrer språket for å øke forståelsen. Og hva er den eventuelle problemstillingen?

[Gjest PinkLeaf]

Tror dere språk har noe å si for selvfølelsen? Tenker ikke på språk som i ord som blir sagt - selvsagt kan stygge ord bryte ned selvfølelsen. Tenker mer på om ulike dialekter, talemåter eller annet kan ha noe å si for selvfølelsen.

AB#29.

Det jeg tenkte på da var altså at man endrer dialekt/språk fordi det går på selvfølelsen løs å snakke "sin egen" dialekt.

Man endrer jo som regel ikke dialekt for å øke mottakerens forståelse, selv om man kan snakke litt mindre bredt og skifte ut de meste særegne ordene. Hvis jeg sier at jeg skal "sjibbe teila på tåga" så forstår du meg ikke, men hvis jeg sier på sørlandsdialekt at e ska fikse tagsteina (altså fikse takstenene) så regner jeg med at mottakeren forstår - selv om jeg ikke slår over til Oslo-dialekt.

[AnonymBruker]

Prinsippet blir det samme, man endrer språket for å øke forståelsen. Og hva er den eventuelle problemstillingen?

Språklig identitet blir formidlet ved at vi konvergerer, det vil si at vi nærmer oss eller tilpasser oss andre sin måte å kommunisere på.