Sosial angst?

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente på 24 år som har et flott liv der jeg er forlovet med min samboer, vi bor sammen og jeg studerer nå til en master. Samtidig som at jeg har det så flott så føler jeg meg noen ganger "redd". Jeg var på videregående en super sosial jente som hadde en kjempe stor vennegjeng. Jeg hadde også samme vennegjeng første året på høgskolen men så dabbet det av. Jeg fikk nye venner på høgskolen men har ingen venner i hjembyen min. Jeg er sjeldent med vennene mine her jeg bor nå og føler at jeg ikke er god venn med noen (untatt forloveden min). Jeg drar i bursdager og ting jeg blir invitert i men kvier meg skikkelig når vi skal få besøk selv. Jeg føler meg ukomfortabel med for mange mennesker på besøk og jeg vil helst bare gjemme meg. Jeg liker heller å være for meg selv og pusle med mitt og skolearbeid. Small talk går veldig bra men jeg klarer rett og slett ikke å sosialisere meg på fritiden..

Føler meg teit, rar og verdiløs.. Er jeg unormal?!

[AnonymBruker]

Du kunne vært meg!

[Gjest HunterLady]

Nei, du er ikke unormal.

Men hvordan trives du slik det er nå? Føler du at du ønsker å være mer sosial, eller har du det greit med så lite sosialt liv? Angsten kan noen ganger lure deg til å tro at du liker å være mest alene, mens innimellom ønsker man at ting var annerledes.

Hvordan er forloveden din i forhold til det sosiale?

[AnonymBruker]

Nei, du er ikke unormal.

Men hvordan trives du slik det er nå? Føler du at du ønsker å være mer sosial, eller har du det greit med så lite sosialt liv? Angsten kan noen ganger lure deg til å tro at du liker å være mest alene, mens innimellom ønsker man at ting var annerledes.

Hvordan er forloveden din i forhold til det sosiale?

Jeg trives noen dager veldig bra men andre dager er det jo veldig kjipt. Jeg jobber jo i en klesbutikk så sosialiserer meg jo på jobb og på skolen men klarer ikke å ta intiativet til å finne på noe ellers. Min forloved er super sosial og har mange venner. Han vil veldig gjerne at jeg skal være med de men føler at jeg bare blir til bry siden jeg på en måte "henger" meg på hans venner. Han har ofte besøk men da finner jeg alltid ut at jeg må trene eller gjøre noe annet slik at jeg bare må dra fra leiligheten. Det er ofte slik at de gangene jeg har blitt "tvunget" til å være der med besøket så hygger jeg meg veldig etterhvert. Men det er bare det å på en måte bli med "frivillig" som er vanskelig for meg. Det er vanskelig og si JA men når jeg først er der er det helt greit..

[lona]

Begynte nesten å gråte når jeg leste dette, jeg har det nesten på samme måte, bare at jeg syns det er trist og fælt at jeg har så få venner. Bor på et sted der jeg ikke har noen, og syns det er utrolig vanskelig å få nye venner. Tenker alltid at de jeg møter nok allerede har nok venner og ikke har plass til meg... Hvordan føler du det når samboeren er borte og du er hjemme alene?

[AnonymBruker]

Begynte nesten å gråte når jeg leste dette, jeg har det nesten på samme måte, bare at jeg syns det er trist og fælt at jeg har så få venner. Bor på et sted der jeg ikke har noen, og syns det er utrolig vanskelig å få nye venner. Tenker alltid at de jeg møter nok allerede har nok venner og ikke har plass til meg... Hvordan føler du det når samboeren er borte og du er hjemme alene?

Da er vi to ganske like egentlig. Når samboeren min ikke er her så er det vel som vanlig. Er alene og gjør enten husarbeid eller skolearbeid. Han drar en uke vekk på studietur senere i vår og da har jeg tenkt til å sette meg opp på jobbing på jobben hver dag sånn at jeg ikke blir helt "alene".. Hvis ikke så er jeg bare hjemme egentlig..

[lona]

Noenganger når jeg en sjelden gang er sammen med jenter, så blir jeg så usikker og redd for at det jeg sier og gjør bare blir helt feil siden jeg egentlig bare 'vet' hvordan det er å være sammen med samboeren min og hans venner. Friker ut hvis han ber meg sende melding til en perifer venninne om vi skal gjøre noe, livredd for å bli avvist og for situasjonen generelt. Samboeren min skulle på et guttevors en lørdag, da skrev jeg automatisk 'alene' på den dagen i dayplanneren min! Har du ingen kontakt med venner fra barne-, eller ungdomsskolen, eller VGS?

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver her. Dette har kommet ganske fort hos meg. Har mange kjempe gode venner og en fantastisk samboer. Hos meg kommer dette helst når vi skal i besøker og andre slike ting. Syntes det er utrolig vanskelig. Jobber også i klesbutikk og føler jeg går litt inn i en annen rolle der og det går fint. Jeg blir veldig ofte kvalm, eller innbiller meg at jeg er kvalm og svimmel. Tror aldri jeg kommer til å tørre å si det til noen fordi det høres helt teit ut. Men sliter virkelig når det er konfirmasjon/dåp/bursdager. Hva gjør man med dette da???

[Gjest HunterLady]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver her. Dette har kommet ganske fort hos meg. Har mange kjempe gode venner og en fantastisk samboer. Hos meg kommer dette helst når vi skal i besøker og andre slike ting. Syntes det er utrolig vanskelig. Jobber også i klesbutikk og føler jeg går litt inn i en annen rolle der og det går fint. Jeg blir veldig ofte kvalm, eller innbiller meg at jeg er kvalm og svimmel. Tror aldri jeg kommer til å tørre å si det til noen fordi det høres helt teit ut. Men sliter virkelig når det er konfirmasjon/dåp/bursdager. Hva gjør man med dette da???

Det finnes medisiner mot dette, som det gjør med de fleste sykdommer. Angst er en lidelse på lik linje med alle andre som finnes, og det er trist at det skal være så tabu. Det er et langt større nederlag å innse eller inrømme psykisk sykdom, men det bør ikke være det.

Men jeg råder deg/dere til å forsøke terapi, mest sannsynlig der de bruker eksponerinsteknikker. Dette er langt bedre enn medisiner, i mange tilfeller.

[lona]

Tror aldri jeg kommer til å tørre å si det til noen fordi det høres helt teit ut. Men sliter virkelig når det er konfirmasjon/dåp/bursdager. Hva gjør man med dette da???

Syns du burde gå til legen din og fortelle om det, så kan han hjelpe deg videre. Jeg har aldri opplevd det på den måten når det kommer til sosiale tilstelninger, jeg bare friker ut når det gjelder å ta kontakt med nye/halvnye, potensielle venner.

Jeg jobber i gullsmed, og kjenner meg igjen i det du sier at det er annerledes da, for da er man jo på jobb som en selger! Men jeg føler at det også betyr at det går an å bli kvitt angsten, når den nesten ikke er der på jobb! Jeg tror det handler mye om selvfølelse, men jeg er hverken lege eller terapeut. Du burde virkelig gå til legen din syns jeg, ta det nå mens du er ung, og ikke vente til du er 35 og det kanskje har blitt verre?

Det er nok mye vanligere enn du tror, og skal sikkert litt øvelse til for å bli kvitt det (personlig har jeg null tro på medisinering i lengden), men jeg tror det kan forsvinne for godt, og at legen din garantert ikke kommer til å syns du er teit! Stå på

[iskaffe]

Man kan være sjenert, usosial og introvert, uten at det nødvendigvis må være sosial angst. Desverre virker det som om samfunnet i dag har satt en viss standard og en rekke krav på hvor sosial man bær være, og hvordan man skal oppføre seg. Men det er ikke helt riktig. Folk er forskjellige, og man bør lære å akseptere seg selv, at man er som man er, og rett og slett ikke liker å være så sosial som man innbiller seg man burde vært.

Jeg har ikke diagnosen sosial angst, men nesten. Min lege sier jeg har sosial fobi, men hva forskjellen er vet jeg ikke. Fikk tilbudet om medisiner og antideppresiva men legen mente at den beste medisinen var det jeg klarte å få til på egenhånd! Rett og slett bare øve meg på å være sosial. Men jeg mener det er også viktig å akseptere seg selv for man er.

Er så mange som prøver å være supermenneske i dag. Det trenger man ikke.

[lona]

Jeg vet jeg sliter mye med det sosiale fordi mye av det sosiale når man er 23 er knytta til fest og alkohol, og jeg har nedsatt hørsel og klarer ikke kommunisere med noen på vors/fest. Har innsett at jeg må ta mer kontakt med de gamle vennene fra ungdomsskolen, og det holder jeg på med nå. Flytter til ny by, nye studier til høsten, så jeg HÅPER jeg klar å få noen venner der, alle andre ser ut til å klare det, så hvorfor skulle ikke jeg?

Har du noen tips til hvordan man kan bli bedre? Hva har du gjort/øvd på?

[iskaffe]

Jeg har også nedsatt hørsel, og klarer ikke gå ut på høylytte fester.

Jeg klarte å få meg noen venner på universitetet, men det tok tid. Og jeg angrer som en hund på alle de gangene jeg feiget ut og takket nei til så mange innbydelser. De første årene var jeg totalt alene og venneløs.

Basert på min erfaring råder jeg deg til å.... Smile mye, selv til de du ikke kjenner. Spør om ting. Ingenting er for teit å snakke om. Lær å del med verden de tingene som gjør deg til deg. Del dine tanker og hobbyer - da vil du knytte til deg mennesker du kan ha kontakt med lenge. Og ikke vær redd for å dumme deg ut eller si noe teit. I Norge er vi alt for redde for akkurat dette, men i bunn og grunn liker vi personer som tørr å være seg selv og ikke tar seg selv for seriøst.

Og takk ja til alle innbydelser. Tenk over kroppspråket ditt: sitter du med armene krysset og blokkerer verden rundt deg? Øv på de små tingene: Snakk til kassadamen om været, eller bussjåføren om veiføret. Noen ting på øves på, og det er greit. Men hver lille setning teller og er et skritt i riktig retning.

Og lær å være litt "fandenivolsk". Tenk litt "Det er ikke meg det er noe galt med, men alle de andre!". Og det sier jeg kun fordi introverte mennesker har en tendens til å dømme seg selv hardere enn hva omverdenen gjør.

[stine889]

Syns du burde gå til legen din og fortelle om det, så kan han hjelpe deg videre. Jeg har aldri opplevd det på den måten når det kommer til sosiale tilstelninger, jeg bare friker ut når det gjelder å ta kontakt med nye/halvnye, potensielle venner.

Jeg jobber i gullsmed, og kjenner meg igjen i det du sier at det er annerledes da, for da er man jo på jobb som en selger! Men jeg føler at det også betyr at det går an å bli kvitt angsten, når den nesten ikke er der på jobb! Jeg tror det handler mye om selvfølelse, men jeg er hverken lege eller terapeut. Du burde virkelig gå til legen din syns jeg, ta det nå mens du er ung, og ikke vente til du er 35 og det kanskje har blitt verre?

Det er nok mye vanligere enn du tror, og skal sikkert litt øvelse til for å bli kvitt det (personlig har jeg null tro på medisinering i lengden), men jeg tror det kan forsvinne for godt, og at legen din garantert ikke kommer til å syns du er teit! Stå på

Takk for svar. Det er så vanskelig når jeg ikke har sagt det til noen. Ikke engang samboeren min har merket noe. Jeg er kjempe sosial til vanlig og har mange gode venninner. Jeg vet ikke hva som skjer med meg. Var for en stund siden sykemeldt i over en måned pga svimmelhet og diverse, men jeg lurer jo nå på om dette kan ha vært delvis psykisk? Dette er veldig skummelt for meg. Har aldri hatt lav selvtillit eller noe. Skjønner ikke hva som skjer med meg.

[AnonymBruker]

Nå sitte jeg faktisk å venter på å komme inn til legen. Skal egentlig pga andre ting. Men lurer på om jeg skal klare å ta opp dette her også. Er jeg som skrev lengre oppe om at jeg sliter i besøker/konfirmasjon/dåp. Sånn som jeg kjenner på det nå så tror jeg ikke at jeg klarer det :-/

[AnonymBruker]

For fire år siden begynnte jeg plutselig å føle meg svimmel på jobb.

Fikk en slags uvirkelighetfølelse, bomull i hode på en måte.

Dte skjedde oftere og oftere og jeg begynnte å skjelve på hendene i lunsjpauser o.l.

Kroppen var kjempeanspendt og jeg følte at jeg fikk problemer med å puste.

Etter et par mnd. med dette måtte jeg dra hjem fra jobb en dag for jeg klarte rett og slett ikke å konsentrere meg om jobben min.

Det var veldig ubehagelig fysisk og jeg skjønnte ikke hva det var.

Jeg følte meg veldig utilpass når jeg var rundt andre mennesker og følte at jeg ikke hadde noe å snakke om med andre.

Jeg dro til legen min og han mente, utifra de symptomene jeg hadde, at det var angst.

Ble henvist til DPS og de kom frem til at jeg hadde sosial fobi/ angst.

Jeg fikk samtaleterapi og medisiner.

Personlig syntes jeg det var veldig vanskelig med samtaleterapi.

Medisinene tok spissen av angsten, men gjorde meg veldig "flat" i følelselivet.

Nå, fire år etter, sliter jeg fortsatt med angsten, men jeg prøver å tvinge meg selv til å være med på sosiale ting. Det ble jeg anbefalt av psykologene.

Det var en periode jeg ikke gjorde noen ting på over ett år.

Satt bare inne.

Jeg pleide å være veldig sosial, og lo og hadde det gøy hele tiden.

Det savner jeg veldig nå.

Du burde ta det opp med legen så ikke det blir værre.

Lykke til uansett!

[AnonymBruker]

HER kjenner jeg meg igjen i absolutt det meste, sosial før men etterhvert føler man seg "redd" nesten selv når det er snakk om og møtes. Besøk er verst for da kan man ikke gå hjem når man er sliten.

Tipsene jeg har jobbet med siden februar i år, og merket kjempestor forskjell på:

1. Vær den som tar initiativ til og treffes, i begynnelsen gjerne borte fra hjemmet, og sett av en slags begrenset tidspunkt du kan møte venninnen/vennen/gjengen på. Selv om du etter 1 time storkoser deg og kjenner at dette var koselig (evt kortere/lengre tidspunkt du har satt av på forhånd) så drar du. Jo oftere du får den følelsen av og kose deg rett før du drar, jo mindre "redd" blir du over tid, og kan forlenge tidspunktene fra gang til gang.

Det er alltid bedre med en halvtime annenhver dag enn 4 timer annenhver uke f.eks. Da får du mer sosial trening uten at det burde merkes for godt.

2. Med tips nr 1 i bakhodet, ha tålmodighet med deg selv, bli kjent med dine begrensinger og muligheter. Selv på en dårlig dag hvor det frister maksimalt å avbryte rett før en avtale, så møt opp- selv om det er mulig du drar hjem igjen mye før planlagt. Noen ganger får du en mye bedre dag nettopp fordi du dro likevel, andre dager får du bedre samvittighet alene over å ha møtt opp men dratt tidlig.

Jeg merker stor forbedring og gleder meg oftere og oftere til og treffe andre, samt det å på forhånd begrense litt gjør at jeg ikke blir totalt utkjørt. Jeg har også sluttet å få dårlig samvittighet til å si nei ettersom jeg likevel får truffet mine nærmeste ofte nok sammenlignet med tidligere mot 1 gang i mnd til tider.

Håper disse tipsene blir lest litt på og gjort opp en mening, de er supre.

[Dalila]

Veldig gode tips over her!

I tillegg vil jeg føye til at jeg ville notert meg hvilke situasjoner jeg bevisst eller ubevisst unngikk på grunn av dette ubehaget/ angsten, for å bevisstgjøre meg selv og for å kunne konfrontere disse... Eksponering funker! Begynn i det små. Ta gjerne kontakt med den kommunale psykiske helsetjenesten, de kan gi tips og råd, støttesamtaler og angsttrening ved behov.