Jeg tror jeg må forlate min kjære samboer...

[Gjest Anonymous]

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette; jeg forventer vel ikke at noen kan gi meg en løsning. Jeg trenger bare å dele hvordan jeg føler det akkurat nå...

Jeg vurderer sterkt å flytte vekk fra typen min. Og det enda han er en drømmemann; fantastisk snill og god! Han behandler meg med respekt og ømhet, jeg kan prate med han, og han er klok, reflekterende, ikke dømmende, er inkluderende osv osv. Så jeg er kjempeheldig! Likevel, er jeg altså trist og lei og forvirret og irritert...For jeg føler at forholdet tapper meg for energi. Og hovedgrunnen har vel å gjøre med at han har et par barn og et par eksdamer...Det ene barnet bor sammen med oss, og han krever sitt, som alle barn; men kan til tider være veldig krevende pga trassalderen. Jeg vet at barna er uskyldig; det er jeg som har problem med å takle alt; takle at det finnes et par eksdamer som påvirker livet vårt, takle at jeg må tilpasse livet mitt etter ungen i hverdagen, at ferier blir påvirket av at typen min har et par unger(til sommeren må jeg dra alene på ferie), at vi ikke kan bruke fritiden på den måten vi har lyst osv. Det er veldig irriterende at damene som typen min hadde et forhold til for flere år siden skal påvirke livet MITT.

De fleste har vel et ønske om at partneren skal være ferdig med fortida, men min blir jo aldri ferdig...Og det er ikke akkurat noe jeg er glad for..Jeg vet jeg må tilpasse meg, akseptere, legge mine behov til side osv. Men - det er ikke noen drøm å ha det slik! Jeg kan ikke bare kreve at "nå skal vi ha ungefri, for jeg trenger ro til å lese til eksamen", eller få venner og familie på besøk, fordi det ikke er plass fordi ungene er her. Det er det med at jeg føler meg så maktesløs, liksom, i mitt eget hjem; jeg har så liten kontroll over det som skjer,(selv om jeg sier fra og er med på å bestemme) jeg må bare tilpasse meg de andre, ta opp rot etter ungene, tolere bråk og trass-skriking, og akseptere at ungene krever sitt og at jeg ikke får den tiden jeg trenger alene sammen med kjæresten min.Jeg bruker jo tid og ressurser på grensesetting og oppdragelse,-men det er bare det at egentlig ville jeg heller brukt den tiden til hyggeligere ting. Men - det er klart, det er jeg som har valgt det. Men jeg valgte det jo først og fremst fordi jeg ønsket å leve sammen med den herlige typen min. Det andre kom liksom "på kjøpet", og jeg ville jo prøve å takle det. Men ikke visste jeg hvordan det ville bli ; jeg visste ikke at eksdamene skulle forsure hverdagen med boikotting av samvær osv osv, jeg visste ikke at ungen skulle være så trassete og kravstor til tider, jeg visste ikke hvordan det ville bli å føle at jeg ikke kommer først, men at jeg måtte tolerere, akseptere, tilpasse meg osv. og ikke kan ta vare på forholdet på den måten jeg vil.Skal man kose seg en kveld kan plutselig en sur unge komme trampende inn og lage en scene; og både humør og lyst til å kose blir ødelagt. Man kan ikke være impulsive; alt må planlegges. Og det går bl a ut over sexlysten.Det er vel sånn for alle som har barn, men det at det er hans barn gjør at det blir litt annerledes...

Så nå har jeg bodd sammen med min kjære en stund, og oppdaget at jeg rett og slett ikke trives, at jeg ikke klarer å takle dette med å sette meg selv til siden, og bare stille opp for andre, og sette mine behov sist. Jeg vet selvfølgelig at det var jeg som "kom sist inn", ungene har jo førsteprioritet. Men det er ikke alltid så lett å takle, og langt mindre være "fornøyd" med.

Typen min vil gjerne både gifte seg og ha barn med meg, mens jeg ikke klarer å tro at jeg skal kunne gå gjennom en graviditet og fødsel uten å tenke på at han har opplevd dette et par ganger før, og føle at det ikke blir litt vanskelig. Det er litt sårende at jeg ikke er den eneste for han, at han ikke opplever det først med meg.

Nei, det er vel bare meg det er noe galt med; det er vel bare det at jeg drømmer om et "vanlig" forhold, hvor kun jeg og typen har oss selv å tenke på, hvor vi kan bruke tiden som vi vil osv. Er det egoistisk av meg?Er det ikke noe alle drømmer om? Jeg vet jo at det er egoistisk å tenke sånn i det forholdet jeg er i; for her kan jeg jo ikke komme først. Jeg har jo prøvd å endre tankegang, men jeg klarer bare ikke å bli helt tilfreds og glad; for det er ikke noe hyggelig å måtte forandre seg på tvers av sine følelser, når det egentlig ikke er det man drømmer om...

Jeg synes bare det er så synd at det går den veien det nok kommer til å gå, fordi jeg fortsatt er glad i typen min, og egentlig vil leve sammen med han. Men da må jeg jo takle alt det andre...Så selv om han er super, så føler jeg "omstendighetene" er for vanskelige, de overskygger det positive. Og jeg gjør det jo også for hans skyld, og for barnas skyld, for det er jo ikke bra for noen at JEG ikke klarer å trives..

Jeg vet at det hadde hjulpet hvis jeg hadde klart å endret holdning, hatt et annet perspektiv på ting osv. Jeg kan bare klandre meg selv! Men jeg føler bare at jeg står helt fastlåst, og at det må forferdelig mye til for at dette skal kunne fungere...

Jeg klarer iallefall ikke å finne noen realistisk løsning...

[Gjest Janna]

Du må ha det vondt nå.

Jeg skal ikke råde deg til hverken det ene eller det andre, vil bare si hva jeg ville gjort:

Klarer jeg ikke å takle å ikke være den første som får hans barn, så må jeg bare gå videre uten ham. Jeg finner sikkert noen som ikke har barn fra før og som mer enn gjerne vil ha meg som mor til sitt barn.

Dette er hva jeg ville ha tenkt- men tenk deg godt om før du tar en avgjørelse.

Husk bare- et liv levd kun for andres skyld er ikke mye gøy! Og ikke sunt heller.12

[Gjest Anonymous]

Enig. Det er en vansklig situasjon, men du må følge hjertet ditt. Innerst inne vet du hva du vil. Har du snakket med typen om dette? Det kan lønne seg.

Lykke til.

Thee

[Gjest Anonymous]

Min første tanke da jeg leste innlegget ditt, var, ta deg selv på alvor!

At du føler at situasjonen tapper deg for energi er noe du bør gjøre noe med. I lengden fører ikke dette til noe godt, hverken for deg eller ham. Hvordan du ønsker å løse dette vet jeg ikke, men hovedsaken er at du setter av tid til deg selv, for påfyll av lagrene.

En annen ting jeg reagerte på, er at du hele tiden setter alle andres behov først. Klart du kan kreve tid til dine ting! Selv om deler av livet ditt nødvendigvis må bli påvirket av hans fortid. Men hvor i all verden står det at du må legge dine behov til side og være fornøyd? Du har også "krav" på at han prioriterer deg, at du får fri både med og uten han. Uten at du skal ha dårlig samvittighet av den grunn. Vær flinkere til å sette og holde grenser, føles det uvant, begynn i det små, venn deg til hvordan det føles å overta noe av kontrollen over eget liv.

Og vær så snill, slutt å si at det er du som må endre holdning, slutt å klandre deg selv. Så lenge dere er i et forhold har dere et 50/50 ansvar for at ting skal fungere. At man sjelden er villig til å forandre på ting så lenge man har det som plommen i egget er en realitet, og derfor er det viktig å prate sammen. La ham være delaktig i å finne løsninger som er gode for dere begge. Legg konstruktive planer.

Lykke til!

Vanilje

[Rita]

Uansett så er det sånn at han HAR barn. Barn er 1. prioritet. Han virker til å ha forstått akkurat det og det er en særdeles god egenskap. Også hos menn. Prisverdig. En far som er i stand til å ta vare på sitt avkom er verdifull. Han vil også kunne være i stand til å ta vare på ditt avkom, når den tid eventuelt kommer. Det vil du forstå når du selv får barn.

At han har en fortid, er faktisk også noe du må akseptere. Er kjærligheten stor nok, tar du både barn og ekser med deg. Jeg sier ikke at det er lett. Det er bare en realitet. 12

[tingeling]

hei

kjempe vanskelig situasjon du er i! hva med å flytte for deg selv en stund? først og fremst snakke med samboeren din, men så skaffe deg et eget sted for en begrenset periode, ett år eller to... på den måten kan dere fremdeles være sammen, men som kjærester. og så kan dere se hvordan det går... det er jo verdt et forsøk, hvis alternativet er å bryte helt

lykke til

klem fra tingeling12

[kine]

Jeg har selv en sønn på 5 år og er glad jeg har truffet en som også har barn fra før.Ikke misforstå meg nå,for jeg forstår din side av saken.Det er nok ikke lett å måtte ta hensyn og legge sine egne behov til side.Itilegg har du en eks du alltid må forholde deg til enten du vil det eller ei.

Grunnen for at jeg er glad for at han også har barn,er enkelt og greit fordi vi begge er vandt til å ta ansvaret den innebærer når man har et barn og kanskje lettere klarer å forholde oss til situasjonen.

Når man ikke selv har barn tror jeg det er lett å føle at man aldri kommer i første rekke.Jeg tror også det er vanskelig å tåle syt og trass når det faktisk ikke er ens eget barn det er snakk om.

Jeg kjenner flere som ikke har barn som føler det på samme måten som deg når de har gått inn i et forhold med noen som har barn..

Det er nok ingen trøst,men du har jo tatt et valg : Og da må du enten lære å forholde deg til full pakke eller gå videre alene.Det trenger ikke nødvendigvis bety at dine behov alltid skal komme sist.

Hvor ofte har han barna forresten ?

[Venus]

Hei...

Jeg forstår deg godt, men barn er nå engang barn, ikke sant... De ER faktisk helt og holdent uskyldige.

Du er sikkert ikke glad NOK i din samboer. Kan det være det? Klart du er egoistisk som tenker slik, men er ikke alle mennesker egoister i blant? Dette er helt normalt. Du er bare et menneske.

Prøv å lev litt alene da vel; se om du savner livet dere hadde sammen, osv...

Se om du trives alene. Det er ikke lett å finne en ny mann å elske heller.

Elsker du han virkelig, ville jeg prøve litt hardere. Forsøk å ordne litt tid alene bare dere to i blant. Dette er viktig !!!

Lykke til.

Venus...

[Gjest Anonymous]

Syns det er viktig dere snakker om dette problemet.. dere skal jo ha det bra begge to (hm..alle sammen) Også kjempeviktig at BARE dere to gjør noe sammen..

[Gjest Anonymous]

Hei...fra meg som skrev 1. innlegg.Takk for alle svar, råd og oppmuntringer! Her kommer enda et laaangt innlegg, for jeg har så mange tanker…

Jeg går fortsatt rundt og vurderer og tenker og funderer...

Det er ikke lett å ta et valg… Noen råder meg til å ta en pause; men det har jeg egentlig ikke lyst til. Skal jeg dra, må det bli for godt. Jeg VET jo at jeg kommer til å savne han og livet vi har sammen, men jeg tror det blir godt å slippe alt et forhold med han fører med seg. Skal jeg være kjæresten hans bør jeg jo akseptere hele han, hans liv, og ønske å være en del av det. Kanskje jeg kan få et annet perspektiv ved å flytte fra han for en stund. Jeg vet ikke...Jeg kan jo senke forventningene noen hakk, og prøve å være tilfreds med det jeg har. Men jeg liker ikke tanken på å ikke få muligheten til å leve det livet jeg ønsker. Og jeg vil ikke at det skal ende med at jeg blir bitter på han og barna hans fordi jeg føler at de begrenser meg...Så derfor vet jeg at dette er mitt ansvar, og at jeg må et viktig valg - for å ta hensyn til flere parter.

Det er måten jeg lever livet på som jeg ikke klarer å trives med. Mulighetene jeg har ved å leve sammen med HAN er ikke de jeg drømmer om, fordi det er vanskelig å gjøre det man har lyst til SAMMEN MED TYPEN SIN fordi det er så mange hensyn som må tas, så mange begrensninger.

Ja, du kan ha rett i, du som skrev det, at jeg ikke er NOK glad i han. Jeg vet ikke om det er livet jeg lever som gjør at jeg føler at følelsene mine for han har kjølnet litt; det at jeg ikke klarer å trives med at det mye av tiden er barn her som krever noe, maser og skal ha oppmerksomhet,og at livet går ut på at jeg må tilpasse meg og ta hensyn, -noe som gjør at jeg ikke føler at vi får pleid oss selv og forh. på den måten jeg ønsker. Jeg føler meg ”utenfor”; han har så mange relasjoner i sitt liv som jeg ikke er en del av – og noen som jeg ønsker ikke eksisterte (eksdamer) Jeg føler at jeg mangler fellesskapsfølelsen; det er forferdelig å ha det slik i et forhold!

Eller jeg vet ikke om det at følelsene mine har kjølnet gjør at jeg tolerer mindre, at jeg ikke klarer å trives. Det er ikke lett å si...En ond sirkel er det i alle fall…

Til deg som spurte hvor ofte vi har barna: den ene bor hos oss; mora til ungen er nesten totalt fraværende. Dvs at det er umulig for oss å få til en 14 dagers ferie alene. En uke blir også vanskelig. Det blir en helg fri i ny og ne; barnet har ikke mye slekt rundt seg som kan stille opp; bare en bestemor og tante som passer det av og til. Den andre ungen (som har en annen mor) er her annenhver helg + 3 uker på sommeren, annenhver jul osv. Da blir det altså begrenset hvor mye tid jeg faren kan bruke til å være ”egoistiske, unge og forelskede”…

Dessuten må vi jo passe babyen til tanta noen helger, for å gjøre gjengjeld for at hun stiller opp og passer den yngste. Vi synes det har vært greit å hatt alle tre barna her sammen noen helger, slik at vi kan få helt barnefri helgen etter. Men det liker ikke mora til den eldste..Hun mener det eldste barnet ikke får nok tid sammen med faren, nok oppmerksomhet, når det i tillegg er en baby her som trenger stell(og det bare fordi det har skjedd maks 3 g. på et år) Og det enda vi prøver å legge det opp slik at jeg tar de to yngste m. på tur, -eller faren tar den eldste med ut og finner på noe. Vi må derfor dele det opp slik at vi har den yngste og babyen en helg, og den eldste alene helgen etter, eller sammen med den yngste. Det gjør jo at det blir enda mindre tid sammen for oss voksne…

Vi var nettopp en helg på hotell; jeg storkosa meg, og vi hadde det topp begge to. I sånne stunder slår tanken meg: hvor godt det hadde vært å hatt det sånn i hverdagen også, bare vi to…Da tror jeg vi kunne fått et kjempefint kjærlighetsforhold. Men sånn er det ikke! Jeg må ta utgangspunkt i realitetene, og finne ut om jeg kan få det bra i det forholdet jeg er i-noe jeg tviler mer og mer på..

Ungene var ikke planlagt; det var til og med slutt med mora til den siste ungen, da hun ble gravid. Jeg må innrømme at jeg ikke synes det var et smart trekk at han gjorde dem gravid; og at han ”tabba” seg ut to ganger. Jeg mener, de var to personer i hver av de to tilfellene, og at ingen av dem klarte å sørge for prevensjon synes jeg ikke er mye å skryte av akkurat…Det er greit at han er en ansvarlig far, men det irriterer meg (mildt sagt) at han var så uansvarlig å gjøre to kvinner gravide, og i det siste tilfelle gjøre en kvinne som ikke en gang har ressurser til å ta vare på barnet sitt, gravid. Det er bittert at dette må gå ut over MEG, over VÅRT forhold. T.o.m sexlivet blir redusert fordi man kan risikere å bli forstyrret av en sutrende unge om kvelden, eller at ungen kommer og legger seg i senga når vi ligger tett omfavnet, og skal ha oppmerksomhet. Det hadde vært noe annet hvis det var VÅR unge…Det hadde nok ført oss sammen om vi hadde et barn sammen.

At jeg får ”restene”, må ta til takke med smulene, må leve livet mitt annerledes enn det jeg ønsker, gjør at det ikke er lett å glede seg over å leve sammen med barna, glede seg over livet-fordi hadde jeg fått valgt hva jeg og kjæresten ville gjort dersom det bare hadde vært oss to, ville livet vært helt annerledes, mer spennende og morsomt,og gått ut på å ha det bra i forholdet. Etliv m. barn og ekser ville jo aldri vært førstevalget... Det er jo naturlig at barn krever sitt, så det må jeg jo bare tåle – eller dra. Det er jo det sistnevnte jeg har mest tro på, når det gjelder å få et liv jeg kan trives med…Jeg vet at jeg har tatt valget; men nå tror jeg at jeg må ta et nytt valg…

En annen ting er at vi har flyttet til hjemstedet hans, og jeg kjenner få her, unntatt hans kompiser. Så det er når vi har ungefri at vi kan finne på ting sammen med vennene hans, gjøre det vi ønsker som par. Det er ikke noe fristende for meg å gjøre ting alene; dra ut alene osv. Jeg er jo sammen med en type, og vil gjøre ting sammen med HAN. Det er jo tid alene med han jeg savner, og det å kunne være impulsiv, reise mer osv. Ikke kom og si at jeg skal begynne på kurs; jeg har tatt et par kurs, men har ikke økonomi til flere. Det er ikke der problemet ligger. Ja, jeg fikk noen nye impulser av kurset, - men det hjalp jo ikke så mye på forholdet, tida vi har sammen . Ikke har vi stor leilighet heller; så når ungene er her hører jeg og ser dem hele tida, foruten hvis de eller jeg går ut. Men det er jo ikke noe særlig å måtte gå ut av sitt eget hjem for å få litt ro, eller måtte dra på biblioteket og lese til eksamen på en lørdag, fordi det er unger her, når jeg egentlig har lyst til å sitte hjemme foran pc-en og trenger ro . Jeg føler meg nesten som gjest i mitt eget hjem…

Selv om vi har mulighet til å gjøre noe alene a.o.t , er det frustrerende å ikke kunne gjøre det når vi har lyst, men må vente til helga om to uker f eks.

Jeg vet at det er mange som har det bra sammen med en kjæreste med unger, så hvorfor klarer ikke jeg det? (Jeg har det jo bra aot, og det kan være hyggelig å være sammen med ungene, og jeg er snill mot dem og tar meg av dem. Men det er ikke alltid sånn at jeg går i lekeparken fordi jeg har lyst, men gjør det for ungen sin skyld, selv om jeg kanskje har mest behov for å ta et bad, eller har lyst til å se en film og slappe av, eller dra på kafe med typen.)

..Kanskje det har med at sit. her er litt komplisert:

-ene barnet bor fast her, vi har lite avlastning. –det er to eksdamer og to barn med i bildet

-ene mora er nesten fraværende, og hun har laga til mye ”styr” som har slitt på forholdet vårt

-ene barnet er i trassalderen, noe som går ut over nattesøvn/sexlyst/trivsel –jeg hadde i utg.punktet ikke noe spes. lyst på barn, tenkte å vente minst 5 år før jeg evt begynte å tenke på det –det er nesten umulig å få en langweekend eller ferie alene –jeg kjenner få her, har ingen nære venner her –jeg føler at eksdamene hans virker neg. inn på livet vårt –jeg føler meg så maktesløs, så utenfor; vi er ikke et par med det meste felles; han har så mye mer innholdsrik fortid enn meg, som ENDA påvirker han – og meg osv osv

Jeg ser jo at det er jeg som har et problem. Så det er derfor jeg klandrer meg selv for at jeg fortsetter å være i dette forholdet – men det er jo fordi det er vanskelig å ”gi opp” typen min. Det er jeg som har problem med å trives, og jeg bør jo ikke klandre de andre for det.

Jeg har prata med typen min, og han vet hvordan jeg føler det. Og han prøver å hjelpe meg til å se ting på andre måter, men sier at han skjønner meg, og at det er vanskelig å leve sammen med han. Jeg blir jo så trist på hans vegne, og får dårlig samvittighet, for jeg vil jo ikke at han skal føle at han ikke er ”god nok” for meg. Det er jo jeg som ikke er god nok for han, fordi jeg ikke klarer å akseptere hele han, alle hans valg, fortida hans osv.

Han tar mye ansvar for at forholdet skal fungere, det er derfor jeg klandrer meg selv – for han gjør mer enn nok.

Nei, jeg må vel se realitetene i øynene og innse at dette ikke er liv laga…

[Fakse]

Det er en ting som slår meg, og det er at dere må da kunne organisere livet bedre slik at dere får tid til hverandre. Som du sier vil han aldri bli helt ferdig med x-ene sine, siden han har barn med dem. Likevel er han jo ferdig med forholdene til dem, og det bør være det som teller. Dere kan selvfølgelig ikke få et liv der dere kan gjøre hva som heldst helt impulsivt, men det kan man ikke når man har barn. Ting må planlegges mere da.

Men tid til overs for dere selv bør være mulig å få til. Det finnes barnevakter, slik at dere kan frigjøre en og annen helg. Det er også mulighet til å bruke disse til å få kvelder fri på hverdagene. Planlegging er stikkordet!12

[Catzy]

Det slår meg at du sikkert er glad nok i typen din, men ikke i *ungene*. Skjønner det godt jeg, det skulle nok vært veldig elskelige unger (og mødre!) for at jeg hadde orket tanken på en pakkeløsning!

Bortskjemte unger, særlig i trassalderen, er nok slitsomt for biologiske foreldre som har nære bånd til dem. Hvordan de oppleves på deg som har fått dem med på kjøpet tør jeg ikke tenke på!

Sånn det virker på meg, har du og han et bra forhold, det er alle de andre tingene som ødelegger for dere. Den ungen som bor hos dere, blir du ikke kvitt, ikke slik du beskriver mora i hvertfall. Hvis du ikke takler den ungen, da er det bare en løsning på problemet. Du flytter ut.

Med den andre ungen virker det som om mora er det største problemet. Eller? Hva kan gjøres for at hun blir litt lettere å ha med å gjøre. Klarer han å si nei til henne? Klarer hun å skjønne at hun bør jenke seg litt? Synes hun ikke at ungen bør ha kontakt med den andre ungen, de er tross alt halv-søsken!

Støtter foresten forslaget til den det var som foreslo at du flyttet ut. Dermed får du tid borte fra ungene, men med typen din. Dessuten er det kanskje et hint til div. mødre om at de gjør livet vanskelig for typen din. Ikke sikkert de bryr seg om det, men det er et signal.

Men disse ungene og mødrene deres kommer ikke til å forsvinne ut av livet til typen din. Det er du jo klar over. Så dette er noe som kommer til å irritere deg så lenge du er sammen med ham, med mindre du klarer å bli en del av fellesskapet og har litt å si om barneoppdragelsen. Hvis du skal være sammen med ham, så må du også være mor. Sette grenser og bestemme, i hvertfall overfor den ungen som bor hos dere. Den andre bør også skjønne at du er med i regningen, og når den er der du bor, så bestemmer du.

Men kanskje er det like greit å gjøre kort prosess. Du finner ingen mann på over 20 år uten litt baggasje, men det finnes hyggelige menn der ute som ikke har unger og ikke sære eksdamer å dras med. Du får lete etter dem.

Og det med å takle pakkeløsninger: Tror det skulle vært en eller flere fantastiske barn for at jeg ville blitt sammen med en alenepappa, samme hvor fantastisk han selv var. Og med unger med TO damer... Skjønner at du er oppgitt over ham! Bare pass på at du kjører på med prevansjon selv!

Skap deg et liv du ikke angrer på om 10-20 år!

Catzy

[Gjest Anonymous]

Huff...for et surr i hodet mitt!

Takk for svar ihvertfall!

I det ene øyeblikket ser jeg ingen annen løsning enn å dra, i det andre øyeblikket tenker jeg at det må da finnes en mulighet. JEG kan jo gjøre en større innsats for å forandre MEG og mine holdninger. Det er vel der det ligger. Men så tenker jeg at vil jeg virkelig "ende opp her"? Dette er det første alvorlige langvarige forholdet jeg er i. Skal jeg ta til takke med "ferdigpakke", når jeg egentlig drømmer om et liv med en kjæreste jeg kan leve livet med et par år uten forpliktelser, og så begynne å tenke på å starte familie SAMMEN. Jeg "overtar" jo hans familie, og det blir jo et litt annet liv enn jeg har ønsket meg. Disse tankene gjør vel at jeg ikke står på så mye som jeg egentlig kunne ha gjort for nå redde dette forholdet. Og at jeg fokuserer mye på det negative, og tenker på hvor annerledes det hadde vært hvis han ikke hadde barn. Og at jeg nesten ser barna som en "byrde" iblant, og eksene og alt av begrensninger.

Jeg tenker nesten at dette vil jeg jo innerst inne ikke ha, så jeg vil ikke kjempe for det. Eller vil jeg ha han og ta med det andre på kjøpet...?Jeg klarer ikke å bestemme meg.

Hadde jeg klart å fokusere litt annerledes, litt mer på det positive, på mulighetene, på all den kjærligheten jeg får fra ungene og han, og klarer å ta imot den og glede meg over den, så hadde det jo vært lettere.

Jeg tør liksom ikke å bli alt for glad i ungene. Jeg klarer ikke å se alt det positive. Fordi jeg på en måte vil ha noe annet, og føler at dette ikke kan bli noe annet enn nest best, at jeg kan gjøre det beste ut av det, men at det er litt bittert at jeg ikke kan leve helt som jeg ønsker.

Ja, han er jo ferdig med forholdene til mødrene, og det er det som teller. Det var bra skrevet! Jeg bør jo fokusere på det.Likevel er jeg litt "bitter" fordi de alltid vil være der, at jeg må takle alt det fører med seg. Men jeg kunne jo taklet det på en bedre måte hvis jeg hadde fokusert annerledes. Jeg vet det. Men det er så vanskelig!

Ja, vi kunne organisert ting bedre, og planlagt ting bedre. Men at vi i det hele tatt må planlegge så annerledes enn hvis vi bare hadde vært to, irriterer meg på en måte. Det beste hadde jo vært hvis vi hadde kunne gjort det vi hadde lyst til, når vi ville. Men sånn er det ikke. Så da må vi bare gjøre det beste ut av det. Og det er det som er problemet; jeg må gjøre det beste ut av så mye, men føler at det er jo ikke bra nok, det er ikke det ideelle.

Så skal jeg "ta til takke" med det?

Eller skal jeg dra, og prøve å finne det livet jeg ønsker?

Jeg har pratet veldig mye med en venninne i det siste, og hun sier at jeg bør pakke sakene og komme og bo hos henne. Og starte et nytt liv. For hver gang jeg prater med henne hører hun at jeg ikke har det bra, og hun sier at hun ser jo at dette livet ikke passer for meg, og at det beste er at jeg kommer meg ut av det. Hun sier at nå har du prøvd lenge, og det funker jo ikke. Så det får være måte på hvor mye tid du skal kaste bort på å mistrives og ikke ha det bra.

Ja, jeg er enig med henne, men samtidig føler jeg at jeg ikke har prøvd nok, prøvd å forandre holdningene mine. Typen min sier også det, at hvis jeg fokuserter på det positive, og var mer positivt innstilt, og tatt imot kjærliheten og det gode, så hadde det blitt bedre.

Det at jeg skal flytte bort fra typen, men samtidig ha et forhold til han, det synes jeg ikke er så lurt. For hva er vitsen med å ha et forhold til han, når jeg ikke kan akseptere ting? Eksene vil jo likevel være der, og det er jo det at han i det hele tatt er bundet til to kvinner på den måten som plager meg. Ungene vil være der, selv om jeg ikke har kontakt med dem. Det vil dessuten bli vanskelig å få tid alene sammen; kanskje to helger i md og 1 kveld i uka. Og i ferier har han jo ungene. Ungen som bor hos oss har jo ikke en mor hun kan være hos i ferier, så det blir kanskje maks en uke ferie på oss voksne sammen uansett. Jeg VIL jo tilbringe hverdagen med han - men slippe alt det andre.

Ja jeg må være mor hvis jeg skal bo her. Jeg tar like mye ansvar og bestemmer like mye. Men det er likevel ikke det samme som om det hadde vært felles unger. Jeg har jo egentlig lyst til å slippe forpliktelser noen år til, og slippe å bruke dagene og helgene på å ta meg av unger. Jeg har ikke noe ønske om å bli mor selv enda. Denne rollen er bare noe jeg har fått fordi jeg ville bo sammen med typen min.

Huff - nei, må bare prøve å tenke og vurdere mer, det er vanskelig å ta dette valget!