Når tiden ikke leger noen sår.

[Headache]

Hva gjør man da?

[Gjest "gjest"]

Man må sleppe taket i ting selv også.

[Gjesten]

Venter lenger.

[vinterspeil]

Jeg vet ikke ... men jeg TROR man må ta et valg og GÅ VIDERE. Slik føles det iallefall for meg.

[Headache]

Jeg anser dette med å ta et valg som en del av begrepet "tiden". Det er ikke alt man slippe taket i helt av seg selv og helt uten videre. I tilfelle blir vel dette også en del av den berømte tiden.

Å vente lenger er intet alternativ.

[vinterspeil]

Jeg anser dette med å ta et valg som en del av begrepet "tiden". Det er ikke alt man slippe taket i helt av seg selv og helt uten videre. I tilfelle blir vel dette også en del av den berømte tiden.

Å vente lenger er intet alternativ.

Det kommer nok ann på hva du sørger over? Jeg vet det ikke er noen fasit. Livet DITT er det bare du som kan leve vet du.

Endret 7. april 2012 av vinterspeil

[Bjørn82]

Man blir innesluttet, usosial og til slutt deprimert.

[Headache]

Jeg sørger over tapt barndom, vanskelig oppvekst og forsvunnet venn. Selv om ordet venn er alt for lite innholdsrikt til å kunne beskrive det jeg delte med dene personen.

Det som er virkelig synd er at ingen hjelpeapparater i samfunnet fungerer på meg. Man føler seg ganske fortapt når man innser at sin egen påstand "det er kun jeg som kan hjelpe megselv" plutselig slår tilbake på en selv.

[AnonymBruker]

Tiden leger ikke noen sår, men det er hva man gjør med denne tiden. Velger man å bli sittende og bare synes synd på seg selv, vil ikke tiden hjelpe noe i det hele tatt. Gårman ut, finner på noe med andre, tar spaserturer, og gjør ting man finner glede i, da leger man sårene.

Samtidig kan det i ditt tilfelle være viktig å tilgi de som ahr gjort deg vondt, ikke fordi du aksepterer det de har gjort med deg men for at du selv skal sleppe taket og gå videre med livet ditt. Man kan ikke gjøre noe med fortiden, man kan bare gjøre noe med det som er her og nå og fremover. Derfor er det lite kontruktivt å leve for mye i fortiden, for det vil bare gjøre vondt

[vinterspeil]

Man føler seg ganske fortapt når man innser at sin egen påstand "det er kun jeg som kan hjelpe megselv" plutselig slår tilbake på en selv.

Har vært der. Det kan gi styrke også. DU er DU! Tenkt på deg selv og gjør det DU vil!!

[Headache]

Det er vel ingen som har snakket om å sitte å synes synd på seg selv.

Selvmedlidenhet er for folk som ikke vet hvor de skal begynne.

For all del, det kan gi styrke. I de fleste tilfeller har det gjort det også. Men når man kommer til det punktet at man begynner å revurdere hele utsagnet, sa er det på tide med et nytt vil jeg tro.

Når lang nok tid har gått så går man inn i en fase bestående av nummenhet, likegyldighet og den kuldefølelsen man tidligere levde i da man var midt i sorgen.

Det er da det føles nytteløst med all denne tiden. Spesielt når man rundt dette lever et fantastisk flott liv.

Situasjonskonflikt. Den svekker meg.

[Gjest Nuppdupp]

Tiden leger ikke noen sår, men det er hva man gjør med denne tiden. Velger man å bli sittende og bare synes synd på seg selv, vil ikke tiden hjelpe noe i det hele tatt. Gårman ut, finner på noe med andre, tar spaserturer, og gjør ting man finner glede i, da leger man sårene.

Samtidig kan det i ditt tilfelle være viktig å tilgi de som ahr gjort deg vondt, ikke fordi du aksepterer det de har gjort med deg men for at du selv skal sleppe taket og gå videre med livet ditt. Man kan ikke gjøre noe med fortiden, man kan bare gjøre noe med det som er her og nå og fremover. Derfor er det lite kontruktivt å leve for mye i fortiden, for det vil bare gjøre vondt

det sier du helt til du opplever et dødsfall som slår deg hardt. det er rent savn som styrer det. er det noe jeg vet, så er det at savnet aldri kommer til å forsvinne og tårene kommer til å trille i ny og ned. i hverdagen når tankene rettes mot den døde, kan man kan tenke på alt det morsomme man har opplevd med personen. og på den måten gjøre at sorgen tar overhånd så ofte som før. det er veldig vanskelig, men det går