Har kuttet ut vennene mine

[AnonymBruker]

Jeg klarer ikke å stole på noen, og hver gang jeg blir kjent med noen, så ender det alltid med at jeg kutter kontakten og jeg har alltid en "god" unnskyldning for å gjøre det.

Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg skriver inn hit, men jeg er lei og sliten.

Føler meg mer som 80-åring enn 20-åring.

Noen med samme type erfaringer?

[Okapi]

Hvorfor må du stole på dem?

[AnonymBruker]

Hvorfor må du stole på dem?

Det er mulig du ikke ser problemet med å ha venner uten å stole på dem, om jeg tolker deg riktig?

Jeg tror forutsetningen for å ha et godt vennskap, så må en både ha tillit til dem og stole på dem.

Uten det, så fungerer det ikke. I hvertfall i det lange løp.

[Okapi]

Jo, men hvordan er det du er redd de skal bedra deg? Jeg har iallefall en hel drøss med bekjente jeg ikke føler jeg trenger å stole dypt og inderlig på for å kunne omgås.

[AnonymBruker]

Jo, men hvordan er det du er redd de skal bedra deg? Jeg har iallefall en hel drøss med bekjente jeg ikke føler jeg trenger å stole dypt og inderlig på for å kunne omgås.

Jeg er en som ikke vil ha for mange venner - litt teit av meg å si det, som har ca 300 "venner" på Facebook.

Men poenget er at jeg har lett for å bli kjent med folk, og folk kommer ofte bort til meg, og det ligger gjerne i kortene at dette kan bli et vennskap ut av og så blir vi venner, men det var det den røde tråden.

Jeg begynner på et eller annet tidspunkt å lete etter en grunn til å kutte dem ut, og da begrunner jeg ofte med at de "ikke er til å stole på", for å gjøre det lettere å kutte dem ut. Uavhengig om det er riktig eller ikke.

Ikke rent sjelden får jeg sinte mailer eller sms'er fra venner jeg har bestemt meg for å kutte ut, der de spør om hva som skjer og da svarer jeg ofte noe sånt.

Resultatet er en hel haug ubehag og det kan jeg forstå fordi de færreste liker vel å få slengt etter seg at de er "upålitelige".

Men det er det sporet jeg har penslet meg inn på og som jeg ikke kommer meg ut av.

Og stadig blir jeg kjent med folk...og jeg bare vet at innen få måneder, så vil jeg begynne å lete etter grunner til å kutte dem ut.

[Okapi]

Jada, ser den, men det jeg lurte på var hva du legger i det når du sier de ikke er til å stole på. Rent konkret, hva er du redde de skal gjøre mot deg?

[AnonymBruker]

Jada, ser den, men det jeg lurte på var hva du legger i det når du sier de ikke er til å stole på. Rent konkret, hva er du redde de skal gjøre mot deg?

For at de skal svikte meg.

[Okapi]

Skal ikke være lett az. :gjeiper: Svikte deg, hvordan?

[AnonymBruker]

Skal ikke være lett az. :gjeiper: Svikte deg, hvordan?

Tja. Jeg har ikke altfor gode erfaringer med mennesker som har vært og som er rundt meg.

Også opplever jeg at det er lettere med folk (venner) som en begynner å bli kjent med, der det ofte er preget av en "løs", lett og ledig stemning og ikke noe som binder - det er den lette fasen.

Så kommer neste fase, og det er da jeg får kalde føtter

[Okapi]

Gjør du en aktiv innsats for å unngå å svare på det jeg spør om? :gjeiper:

[katinkatinka]

Jeg forstår ikke helt tanken bak å legge så ufattelig mye følelser inn i et bekjentskap/vennskap. Det er hyggelig å ha en eller fler venner man kan stole på, men du kan ikke forvente at fortroligheten og inderligheten er spikret fra første dag.

Litt mer tålmodighet, litt mindre definering og mas rundt det å treffe mennesker kunne kanskje vært lurt. Tenk at du skal henge med noen hyggelige mennesker, ikke tenk at du skal legge sjelen og samtlige tanker du har i en annens hender.

Slapp av, kos deg når du treffer vennene dine, og la et evt. musketersamarbeid komme naturlig.

[AnonymBruker]

For at de skal svikte meg.

Du er redd for at de skal svikte deg, men se på hva du selv gjør da. Det er du som svikter de ved å bryte kontakten og i mine øyne, på en lite fin måte.

[AnonymBruker]

Det høres ut som du forsøker å rasjonalisere det faktum at du er redd for å knytte nære bånd til andre mennesker. Selv har jeg sosial angst (sier ikke at DU har det, men det kan være noe lignende) og oppfører meg på samme måte. Jeg får noia av å ha venner, og synes rett og slett bare det er dritskummelt og ubehagelig å ha mennesker i omgangskretsen min som kalles venner.

Hele konseptet vennskap er rett og slett et meget anstrengt tema som jeg ikke klarer å forhold meg normalt til.

For min del har det mye å gjøre med at jeg er panisk redd for pinlige stillheter, redd for å virke kjedelig eller rar, og generelt blir stresset av sosiale situasjoner. Det er sykt slitsomt.

Og ja, Okapi, dette er ulogisk og irrasjonelt.

Det er en gammel klisje, men følelser og fornuft er ikke bestandig koblet sammen. Noe mange med psykiske lidelser er gode eksempler på.

Man VET at det ikke er noen logisk grunn til å føle/oppføre seg sånn og sånn, men man gjør det allikevel. Og nei, det er ikke bare å ta seg sammen og fikse problemet gjennom en runde i tankeboksen. Slike ting kan sitte dypt.

Jeg synes TS burde ta seg en tur til psykolog og finne ut hvordan hun kan fikse dette.

[AnonymBruker]

Gjør du en aktiv innsats for å unngå å svare på det jeg spør om? :gjeiper:

Fordi det du etterspør, er ikke lett å svare på :gjeiper:

Jeg tenker at jeg har en angst for å bli for knyttet til folk, kanskje?

Det er det som skremmer meg fra å bli bedre kjent eller for kjent med folk, kanskje. Jeg har lagt opp så mange tanker rundt omkring temaet at jeg ikke lenger vet hva som hva, eller hva som er det riktige svaret i forhold til det du spør om.

Jeg har ikke tenkt så langt, bortsett fra at jeg er ganske så flink til å skyve folk fra meg

Greide jeg å svare deg sånn noenlunde på spørsmålet ditt?

[AnonymBruker]

Kanskje du skulle snakket med en psykolog eller noe om dette? Få hjelp til å endre på tankemønstrene dine. Jeg hadde ei venninne som med jevne mellomrom gjorde det klart at hun ikke stolte på meg, hvis jeg svarte seint på en melding, ikke tok nok kontakt osv (og da hadde vi kontakt flere ganger i uka, enda vi bodde i hver vår landsdel i flere år). Det ER sårende å få slengt etter seg at noen ikke stoler på en - når en har gjort sitt beste for å være lojal og pålitelig. Jeg baksnakket henne aldri, og fant meg også i en del rart. Men til slutt ble jeg lei.

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke helt tanken bak å legge så ufattelig mye følelser inn i et bekjentskap/vennskap. Det er hyggelig å ha en eller fler venner man kan stole på, men du kan ikke forvente at fortroligheten og inderligheten er spikret fra første dag.

Litt mer tålmodighet, litt mindre definering og mas rundt det å treffe mennesker kunne kanskje vært lurt. Tenk at du skal henge med noen hyggelige mennesker, ikke tenk at du skal legge sjelen og samtlige tanker du har i en annens hender.

Slapp av, kos deg når du treffer vennene dine, og la et evt. musketersamarbeid komme naturlig.

Du misforstår :gjeiper:

Jeg forventer ingen fortrolighet eller inderlighet "fra første dag" - hadde folk jeg holder på å etablere et vennskap til blitt fortrolig og inderlig med meg fra første dag, da hadde jeg fått kalde føtter og sagt at dette kommer for fort og brått på meg (med mindre det er snakk om en som kun trenger noen å snakke med, da stiller jeg opp, lettere med folk jeg har en distansert forhold til).

Heller legger jeg ikke sjelen og tanker jeg har i "en annens hender".

Så det du skriver stemmer dårlig med meg, og min oppfatninger.

For meg er en begynnende vennskap lett, fordi det er preget av løs, ledig og "bli-kjent"-stemning, og da er alt gjerne uproblematisk.

Det er først når vennskapet skal endre form, at fortroliogheten og inderligheten blir sterkere...det er da jeg får problemer. Klarer ikke å knytte bånd til alt det der.

[Gjest Vodka]

jeg har bare sånne overfladiske venner. møter dem bare for å drikke og feste, er ikke med dem ellers. Det funker ganske bra.

[AnonymBruker]

Du er redd for at de skal svikte deg, men se på hva du selv gjør da. Det er du som svikter de ved å bryte kontakten og i mine øyne, på en lite fin måte.

Jeg vet det. Og jeg har prøvd så godt jeg har kunnet å forklare dem hvorfor jeg ofte har behov for pause fra vennskapet.

Noen ganger så aksepterer folk min forklaring, andre ikke.

Jeg gjør mitt beste for at ingen skal sitte igjen med såre følelser.

[AnonymBruker]

Det har jeg også, det er så mange stygge mangelfulle mennesker der ute at jeg ikke gir noen en ajangse.

Mine venner er dyr og barn, de er ekte.

[Okapi]

Og ja, Okapi, dette er ulogisk og irrasjonelt.

Ja, jeg regnet nesten med det. Uansett, det første man må gjøre for å kunne håndtere en irrasjonell frykt er nettopp å innrømme at det er akkurat det. Hvis man fortsatter å insisterer på at det er omverdenen det er noe galt med ("man kan ikke stole på folk") kommer man jo ingen vei.

Fordi det du etterspør, er ikke lett å svare på :gjeiper:

Jeg tenker at jeg har en angst for å bli for knyttet til folk, kanskje?

Det er det som skremmer meg fra å bli bedre kjent eller for kjent med folk, kanskje. Jeg har lagt opp så mange tanker rundt omkring temaet at jeg ikke lenger vet hva som hva, eller hva som er det riktige svaret i forhold til det du spør om.

Jeg har ikke tenkt så langt, bortsett fra at jeg er ganske så flink til å skyve folk fra meg

Greide jeg å svare deg sånn noenlunde på spørsmålet ditt?

Nærmer deg, men fortsatt ikke helt. Jeg synes du bør prøve å konkretisere problemstillingen litt, se om du klarer å tenke deg hva de kan gjøre mot deg. Siden du ikke svarer virker det ikke som problemet er tillit i det hele tatt, men mer et slags generelt ubehag du føler rundt andre mennesker. Du nevner imidlertid at du har hatt dårlige erfaringer, så der må det jo ha skjedd noe konkret. Hva var det som skjedde, og er det dette du er redd at skal skje igjen?