JEG VIL IKKE BLI GAMMEL!

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke bli gammel! Jeg vil være ung og glad og fri!

Jeg savner perioden da jeg var 18 år og gikk på vgs. Jeg ville aldri slutte på vgs. Jeg ville gå på vgs for alltid og være 18 for alltid!

Jeg og mine venner var single, og vi hadde det så bra og moro sammen!!!

Men vi ble russ og avsluttet vgs, og alle dro hver til sitt, og jeg satt alene igjen og klarte ikke å ta steget ut i verden. Den var skummel og grusom syns jeg, og jeg klamret meg fast til minnene...

Jeg er 31 idag, og sliter veldig med å tilpasse meg livet. Å gjøre det som er forventet av meg. Har gjemt meg hjemme hos foreldrene mine, mens jeg prøver å være normal. Dere blir sikkert ikke overrasket, men jeg er under NAV, og jeg skal til psykolog om 1 mnd.

Jeg ser ung ut, og mange tar meg fortsatt for å være 18. Jeg tar godt vare på meg selv, både hud og hår og kropp, gjennom kosthold, og sunne og spennende interesser. Jeg er så redd for å bli gammel! At jeg skal eldes! At jeg skal våkne opp å være "voksen". At jeg skal se gammel ut, også har jeg fortsatt ikke hatt en eneste kjæreste...

Jeg aner ikke engang hvordan jeg skal kle meg! Selv om jeg er 31, vil jeg ikke kle meg voksent! Men jeg kler meg ikke som en fjortiss heller.

Jeg aner ikke hva jeg vil med dette - men om det er noen som hører dette ropet mitt, så skriv gjerne her.

[prinsesse27]

Jeg vil ikke bli gammel! Jeg vil være ung og glad og fri!

Jeg savner perioden da jeg var 18 år og gikk på vgs. Jeg ville aldri slutte på vgs. Jeg ville gå på vgs for alltid og være 18 for alltid!

Jeg og mine venner var single, og vi hadde det så bra og moro sammen!!!

Men vi ble russ og avsluttet vgs, og alle dro hver til sitt, og jeg satt alene igjen og klarte ikke å ta steget ut i verden. Den var skummel og grusom syns jeg, og jeg klamret meg fast til minnene...

Jeg er 31 idag, og sliter veldig med å tilpasse meg livet. Å gjøre det som er forventet av meg. Har gjemt meg hjemme hos foreldrene mine, mens jeg prøver å være normal. Dere blir sikkert ikke overrasket, men jeg er under NAV, og jeg skal til psykolog om 1 mnd.

Jeg ser ung ut, og mange tar meg fortsatt for å være 18. Jeg tar godt vare på meg selv, både hud og hår og kropp, gjennom kosthold, og sunne og spennende interesser. Jeg er så redd for å bli gammel! At jeg skal eldes! At jeg skal våkne opp å være "voksen". At jeg skal se gammel ut, også har jeg fortsatt ikke hatt en eneste kjæreste...

Jeg aner ikke engang hvordan jeg skal kle meg! Selv om jeg er 31, vil jeg ikke kle meg voksent! Men jeg kler meg ikke som en fjortiss heller.

Jeg aner ikke hva jeg vil med dette - men om det er noen som hører dette ropet mitt, så skriv gjerne her.

[AnonymBruker]

Patetisk. Men sånn må det gå i en velferdsstat som behandler voksne mennesker som små barn.

[AnonymBruker]

Tror det er på høy tid at du kommer deg til psykolog, ja.

[AnonymBruker]

Jeg aner ikke engang hvordan jeg skal kle meg! Selv om jeg er 31, vil jeg ikke kle meg voksent! Men jeg kler meg ikke som en fjortiss heller.

jeg vet ikke hvorfor jeg henger meg opp i akkurat denne setningen.

Men hva er galt med å kle seg voksen? voksen er ikke automatisk gammel:)

du trenger ikke kle på deg "bestefar" klær

og forresten du er i en flott alder nå..

kjenner folk som er langt eldre enn det og jeg ikke anser som gammel i det hele tatt:) de er livlige morsomme mennesker og ser kjempe fine ut:)

[prinsesse27]

Hei.

Det du kanskje burde tenke litt på er at du trenger ikke bli slik som alle andre blir. Hvis du finner tilbake til skolebenken, er det mange som er i din alder som sikkert har vært på det samme stadie i livet. Ofte hjelper det å bo for seg selv for å finne ut at det faktisk er ok å bli voksen. Og når det kommer til å bli voksen er det jo veldig individuelt akkurat hvor voksen man blir. Det er ikke så farlig skjønner du. Du kan jo fortsatt ha sunne interesser selvom du velger å ta noen valg i livet, men det er så viktig og bra for deg selv å føle du står på egne ben. Jeg har gjort mange dumme feil i livet fordi jeg ikke ville bli voksen, men jeg skjønte ikke at det var grunnen. Ansvar er slitsomt, men desto bedre er det når du kan få støtte og råd fra vennene dine på hvilke valg du tar i livet, og en dag vil du kanskje finne noen å dele det å ikke ville bli voksen men =) Det er bra du skal til en psykolog da, for det kommer sikkert til å gi deg flere innflytsrike tanker som du sikkert kommer til å ta med deg. Lykke til.

[Fandenivoldsk]

Jeg vil ikke bli gammel, jeg heller, men newsflash: sånn er livet. Nytter ikke å klamre seg fast til gamle minner, man eldes uansett og tar man ikke sjansen og hopper uti det risikerer man å plutselig bikke 50 år uten å ha fått gjort en dritt, fordi man var for opptatt med å fornekte sannheten. BORING.

[I Grosny]

Både jeg og dama mi er mye eldre enn deg, men vi er allikevel veldig unge. Det skyldes livssituasjonene. Hvis man aldri blir skikkelig etablert, men hele tiden står i ungdommens posisjon, og hele tiden må lære tunge nye greier i yrke, og lære nye mennesker og situasjoner å kjenne, så vil man være i evig ungdomsmodus.

Læresituasjonen er ett mentalt ungdommsstadie, og er du der hele livet, så vil du være ung hele livet, og du vil sannsynligvis se 10-15 år yngre ut enn mange på din egen alder (men da må du ikke røyke).

Leking er bra.

[AnonymBruker]

Jeg er ganske langt nede, men takker for all respons... TS_

[AnonymBruker]

Ingen vil vel bli gamle, men alternativet er verre.

[Djungelvrål]

Du trenger et spark i ræva gjør du! Bo hjemme når du er voksen og burde være i arbeidlivet. Alle andre voksne må slite for føden, alle kan ikke bo hjemme hos mamma, sulle å dulle og ikke orke å jobbe og leve på nav? Men du kan det fordi du ikke vil bli voksen? For en patesisk unnskyldning for ikke å gidde å stå opp om morgenen. Hvem faen vil bli gamle??????? Ja det er noe alvorlig galt med deg psykisk, det skal gudene vite!

[AnonymBruker]

Ingen vil vel bli gamle, men alternativet er verre.

Problemet er ikke akkurat å bli gammel heller, men jeg klarer ikke fungere i livet.

Alle vennene mine har fulgt rammene i livet. Tatt seg utdannelse, fått seg jobb, møtt den rette. Så langt, så vel.

Jeg klarer ikke noen av disse tingen, og det hadde vært lettere for meg å være 18 og å ikke bli eldre, siden man forventer noe annet av en 30-åring enn av en 18-åring.

Jeg klarer ikke leve opp til forventingene som en 30-åring.

Dette sliter på meg!

[Djungelvrål]

Hvordan greier du å få penger fra Nav på det grunnlaget der?

[AnonymBruker]

Hvordan greier du å få penger fra Nav på det grunnlaget der?

Det er andre gyldige grunner. TS.

[Antlers]

Jeg tror du kommer langt med å innse og akseptere at du er 31 år. Alderen din kan du tross alt ikke forandre på, men det vil plage deg mindre om du klarer å slå deg til ro med fakta.

Når det er sagt, så er det ikke alderen som definerer hvem du er. I den forstand er det bare snakk om tall. Når du først har akseptert alderen, kan du begynne å tenke på hvor få begrensninger den egentlig setter. Voksne har naturligvis mer ansvar og plikter enn barn, men det er ingenting som stopper deg fra å spise en tipakning med is mens du ser på Løvenes Konge, dersom du skulle føle for det en dag. Det er ingenting i veien for at du kan dra ut og ake en vintersdag, dersom du skulle få lyst til det. Ingen som stopper deg fra å ta en tur ut på byen, og feste så hardt du bare vil. Nå kjenner jeg deg jo ikke, så dette er bare tilfeldige eksempler. Du vet best selv hva du har lyst til å gjøre, men ikke føler at du kan.

Hva mangler du? Du mangler (slik jeg tolker det) venner, og følelsen av å mestre eget liv. Ikke rart det føles skummelt å være voksen, når du hele tiden forsøker å fornekte/bekjempe det. Da gjør du det jo automatisk til noe negativt. Du skriver at du har spennende og sunne interesser; møter du mennesker gjennom det du holder på med? Har du vurdert å kontakte VGS-vennene? Kanskje en hyggelig melding på facebook, hvor du foreslår at dere møtes over et glass øl? Det er fullt mulig at disse menneskene er med på noen "sprell", og at de synes det er et hyggelig avbrekk å kunne være litt barnslig en gang i blant. Det vet du ikke før du prøver, og du har ingenting å tape på å gi det en sjanse. Min erfaring er at de fleste synes det er gøy å hente frem barnet i seg av og til - men husk på at det samtidig er viktig å kunne snakke sammen som voksne mennesker. Kan du være seriøs når situasjonen krever det, er det bare positivt at du ikke er A4.

Du er forresten ikke alene om å ikke vite hvordan du skal kle deg. Det er ganske vanlig at man blir kritisk til hva som befinner seg i garderoben når man er rundt 30. Dette har jeg selv tenkt på ganske nylig, og jeg har funnet plagg i skapet som har fått meg til å tenke "jøss - pleide jeg å gå rundt i det der? ". Jeg bryr meg heldigvis lite om hva andre mener, og kan finne på mye som oppfattes som sært, men jeg synes det er viktig at det ikke blir krampaktig.

Jeg kan farge håret tyggegummirosa om jeg føler for det, traske rundt med converse, slenge på meg den turkise hettegenseren min, bruke hodeskalleøreringene mine, og kanskje ta på meg noen baggy bukser - men; gjør jeg alt dette på én gang, blir det fort krampaktig. Jeg vil tross alt ikke se ut som jeg gjorde da jeg var 17, men jeg ønsker å bruke elementer og detaljer som jeg virkelig liker - uavhengig av om det er noe jeg alltid har likt, eller noe jeg nylig har fått sansen for. Mitt tips her er mer nøytrale klær, som du spriter opp med noe du føler er deg - enten det er rosa hår eller gule joggesko. Fremhev formene dine i plagg som sitter godt, men ikke vis frem hele godteridisken ved å velge lårkorte, ettersittende, gjennomsiktige og utringede kjoler, liksom.

Nå vet jeg ikke hva du sliter med ellers, men jeg er uansett sikker på at du vil få det bedre om du tar kontrollen over eget liv, og jobber for å oppnå det du ønsker (reelle ønsker, altså - ikke det å være 18 for alltid ). Og den kontrollen kan du få enten du går videre med utdanning, får deg en jobb, eller mottar støtte fra Nav. Alt trenger ikke skje på en gang, men pass på å ta tak i det du sliter med, fremfor å skyve det unna. Slå hardt ned på "men jeg kan ikke/klarer ikke"-tankegangen, når du vet det egentlig er snakk om "vil ikke/tør ikke/gidder ikke". Vær litt mer aktiv med å finne (eller gjenforenes med) venner, så kanskje du snubler over din fremtidige kjæreste på den måten. Se muligheter istedenfor hindringer, så langt det lar seg gjøre. Du er 31 år gammel, og du har resten av livet foran deg. Hva har du lyst til å fylle det med, og hvilke grep kan du ta for å sørge for at du har det best mulig?

Husk på at voksne også trenger hjelp og støtte i blant, og det er ingen skam i å be om dette, enten det er fra foreldre, psykolog eller venner. Håper alt ordner seg for deg snart

Endret 27. mars 2012 av Antlers

[Gjest Eurodice]

Ingen vil vel bli gamle, men alternativet er verre.

Alle vil leve lenge, men ingen vil bli gamle .

[AnonymBruker]

Slutt å tenk på at VGS og 18års perioden var den beste tiden i livet.. for det trenger det slettes ikke være. Hva er det egentlig du savner?

Hva kunne du gjøre da som du ikke kan nå? Å hvilken forventninger har folk til deg idag som de ikke hadde før? En VGS elev har også sine plikter..

Senk litt på skuldrene og husk at du er degselv uansett alder,gjør det du har lyst til.

[AnonymBruker]

Slutt å tenk på at VGS og 18års perioden var den beste tiden i livet.. for det trenger det slettes ikke være. Hva er det egentlig du savner?

Hva kunne du gjøre da som du ikke kan nå? Å hvilken forventninger har folk til deg idag som de ikke hadde før? En VGS elev har også sine plikter..

Senk litt på skuldrene og husk at du er degselv uansett alder,gjør det du har lyst til.

Før så hadde jeg venner, og vi hadde tid til hverandre.

Nå har alle samboere og er så opptatte. De har fått nye venner, og det har ikke jeg.

Jeg føler meg ensom, og klarer ikke å leve livet slik som "alle andre".

Man forventer jo at man skal få sitt eget liv når man blir voksen, menjeg klarer ikke dette.

[AnonymBruker]

[AnonymBruker]

Barn har lov til lite og ingenting

Voksne har lov til aaaalt

Gjør det du har lyst til, TS