JEG VIL IKKE BLI GAMMEL!

[Ego]

Å ta ansvar for sitt eget liv, bo for seg selv, jobbe (om man kan) og klare seg selv, behøver overhodet ikke bety at man lever 'som alle andre'. Ni-til-fire jobb, hus, stasjonsvogn og familie er ikke eneste løsningen.

[AnonymBruker]

Før så hadde jeg venner, og vi hadde tid til hverandre.

Nå har alle samboere og er så opptatte. De har fått nye venner, og det har ikke jeg.

Jeg føler meg ensom, og klarer ikke å leve livet slik som "alle andre".

Man forventer jo at man skal få sitt eget liv når man blir voksen, menjeg klarer ikke dette.

Da må du prøve å få deg nye venner eller ta opp kontakten med de gamle vennene dine. De kommer ikke dalene ned fra himmelen, du må selv ta kontakt.

Ting skjer ikke over natten, ta ett skritt om gangen. Det har også vgs vennene dine gjort. Selvfølgelig klarer du også å få et voksent liv, men du må ta ett skritt om gangen. Først må du få deg en jobb, da kommer det også nye bekjentskap. Kanskje til og med drømmeprinsen?

Det høres ut som om hovedproblemet ditt er at du er ensom og kanskje også deprimert pga det? For å få venner og bekjente så må du ut av huset og som sagt så er er arbeidssted en god start for å få bekjente og venner.

[Gjest Nenya82]

Herregud,så frekke enkelte her inne er.Det går an å svare på en skikkelig måte.

Nei,ingen vil vel bli gammel,men det er lite å gjøre med det.

Jeg tror du greier å leve livet like godt som det alle andre gjør.Det er ingen mal på hvordan man skal leve livet sitt,og du må finne ut selv hva som er riktig for deg.

Ja,jeg ville nok først og fremst kommet meg til psykolog hvis jeg var deg.Det er ikke noe lett å ha det vanskelig og føle seg ensom,og da kan kanskje det å bearbeide ting hjelpe deg.

Ta små skritt om gangen,men ikke gi opp.Finn ut hva du vil,og ikke tenk så mye på hva "alle" andre gjør.

Det at du faktisk gjør noe for å komme deg ut av den situasjonen du er i nå tror jeg vil hjelpe deg,for jo lengre man blir sittende jo mer håpløst vil det virke.

[Bachata]

Problemet er ikke akkurat å bli gammel heller, men jeg klarer ikke fungere i livet.

Alle vennene mine har fulgt rammene i livet. Tatt seg utdannelse, fått seg jobb, møtt den rette. Så langt, så vel.

Jeg klarer ikke noen av disse tingen, og det hadde vært lettere for meg å være 18 og å ikke bli eldre, siden man forventer noe annet av en 30-åring enn av en 18-åring.

Jeg klarer ikke leve opp til forventingene som en 30-åring.

Dette sliter på meg!

Hva er det du sliter med da? Du sier du ikke klarer å fungere i livet.

Har du psykiske problemer, så vil jeg tro det er noe du kan få hjelp av psykologen du skal til, så da kanskje du får ryddet en ting ut av veien.

At alle vennene dine har fulgt SINE rammer og rammer du kanskje opplever er slik det MÅ være, er så. Mange følger liknende maler, men ikke alle.

Du MÅ ikke følge samme mal som dine venner for å være voksen, eller for å takle livet, fungere i hverdagen. Men du må finne styrke til å finne DIN måte å håndtere hverdagen på.

Hvilke forventninger er det du ikke klarer å nå opp til?

Klarer du ikke utdannelse? Mange før deg har klart seg uten utdannelse, det er ett pluss helt klart, men om du ikke klarer det, så må du ikke her og nå.

Klarer du ikke jobbe? Har du prøvd forskjellige jobber da? Det finnes så utrolig mange forskjellige jobber der ute. Alt fra de der du må omgåes andre mennesker og være servicetypen, til vaskejobber eller lagerjobber der du kan jobbe med ting og ikke mennesker. Noen vaskejobber for eksempel utføres etter arbeidstid, når det ikke er folk der.

Det er mange alternativer, og alle er like bra som andre jobber, men du må ville. Og du må tørre stole på at du kan, eller i det minste gi deg en sjanse, så lenge du har fysikk til å kunne jobbe, og psyke nok (ihvertfall etterhvert) til å ta en jobb, enten der du jobber alene eller der du jobber sammen med folk.

[Gjest enirac]

Kjenner til ei som er ganske lik og nesten på samme alder som TS, men der er det to barn involvert og kjærester som knapt er lovlige..

Eg vil ikkje bli gammel heller, men sånn er dessverre livet

Endret 27. mars 2012 av enirac

[AnonymBruker]

Ikke rart du sliter når du klamrer deg fast i noe som uansett er uoppnåelig Å klamre er generelt ikke lurt, du blir mye lykkeligere av å gi slipp og akseptere ting som de er - og starte derfra. Det kan være lettere sagt enn gjort, men det er bra du skal til psykolog, får håpe du får hjelp der.

Jeg er selv over 30 og har ikke blitt så etablert som mange andre; har ikke barn (etter eget ønske), er student, nysingel, eier ikke bolig - men klarer meg fint! Jeg trives kjempgodt som student, har venner som er både eldre og yngre enn meg, jeg er til og med lykkeligere som singel enn jeg var som samboer, jeg gleder meg til framtiden. For det meste er jeg lykkeligere nå enn da jeg var 25 - og mye lykkeligere enn da jeg var 18! Selv om det betyr at jeg blir eldre. Utseendemessig ser jeg helt ok ut for alderen, dessuten er det viktigste å ha selvtillit og ha slått seg til ro med hvem man er (og at man forandrer seg), enn å prøve å "holde fast" et bilde av hvordan man så ut på et bestemt tidspunkt.

Lykke til hos psykologen, håper du får det bedre med deg selv

[AnonymBruker]

Patetisk. Men sånn må det gå i en velferdsstat som behandler voksne mennesker som små barn.

Det finnes jo virkelig de som ikke kan noe for det også. Men du har vel aldri hatt motgang, så du evner vel ikke å se at det går an å ha det vanskelig? Skam deg.

[Gjest Grønnblomst]

Å ta ansvar for sitt eget liv, bo for seg selv, jobbe (om man kan) og klare seg selv, behøver overhodet ikke bety at man lever 'som alle andre'. Ni-til-fire jobb, hus, stasjonsvogn og familie er ikke eneste løsningen.

Sant det. Og jeg vil faktisk ikke ha den tilværelsen

[Romilo]

Så fort noen kommer med noe som er litt rettet mot folk, da bærer helvete løs.

Skjønner godt at hun ikke vil bli gammel, jeg. Og det er det ingenting dere kan gjøre noe med.. Hun må få velge selv hva hun tenker, eller hva? Når dere begynner å hakke på hva folk tenker om livet, da sier det litt om deres egen kreativitet og syn på tilværelsen, damer.

[Tabris]

Jeg er sjeleglad for at jeg blir eldre, og synes det er spennende når jeg finner mitt første grå hår. Jeg har gode minner fra mine ungdomsår, og men grøsser med tanken på om jeg skulle være så umoden fortsatt som jeg var da jeg var noenogtyve. Takker guder for at jeg blir eldre!

Når frykten for å bli eldre utvikler seg til angst, da kan man vel si at dyrkingen av ungdomen har gått alt, altfor langt i vårt samfunn. Det er delvis så patetisk at jeg skjemmes, og delvis utrolig skremmende.

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke bli gammel! Jeg vil være ung og glad og fri!

Jeg savner perioden da jeg var 18 år og gikk på vgs. Jeg ville aldri slutte på vgs. Jeg ville gå på vgs for alltid og være 18 for alltid!

Jeg og mine venner var single, og vi hadde det så bra og moro sammen!!!

Men vi ble russ og avsluttet vgs, og alle dro hver til sitt, og jeg satt alene igjen og klarte ikke å ta steget ut i verden. Den var skummel og grusom syns jeg, og jeg klamret meg fast til minnene...

Jeg er 31 idag, og sliter veldig med å tilpasse meg livet. Å gjøre det som er forventet av meg. Har gjemt meg hjemme hos foreldrene mine, mens jeg prøver å være normal. Dere blir sikkert ikke overrasket, men jeg er under NAV, og jeg skal til psykolog om 1 mnd.

Jeg ser ung ut, og mange tar meg fortsatt for å være 18. Jeg tar godt vare på meg selv, både hud og hår og kropp, gjennom kosthold, og sunne og spennende interesser. Jeg er så redd for å bli gammel! At jeg skal eldes! At jeg skal våkne opp å være "voksen". At jeg skal se gammel ut, også har jeg fortsatt ikke hatt en eneste kjæreste...

Jeg aner ikke engang hvordan jeg skal kle meg! Selv om jeg er 31, vil jeg ikke kle meg voksent! Men jeg kler meg ikke som en fjortiss heller.

Jeg aner ikke hva jeg vil med dette - men om det er noen som hører dette ropet mitt, så skriv gjerne her.

Jeg synes dette var modig skrevet, og jeg kjenner meg godt igjen. Jeg har heller ikke lyst å bli eldre (er 27).