hjelp ( av dere ) til selv hjelp i et parforhold

2. april 2012

Stot oppdatering så snart jeg har tid og ork.

Takk for at dere følger med og hjelper og støtter meg. Det betyr noe, selv i et forum.

2. april 2012

viktig info har kommet på bordet. det handler framdeles om noe av det vi har snakket mye om, men ganske mye mer viktigere. prøver å forklare.

jeg er nok ikke en engel, jeg føler ikke at jeg har prøvd å få noen til å tro det.

vi treffes, i byen og når jeg treffer henne har hun allerede kjøpt kaffe til meg også. jeg hilser henne ved å gi en klem og et raskt kyss på kinnet. siden vi har hatt mye prat og enda mer prat i det siste åpner jeg ved å være rolig litt oppglødd og glad for å se henne. vi begynner å spasere litt og begynner med en gang å prate om løst og fast, både fra jobben hennes og fra annet. hun trenger noen personartikkler og vi kjøper dem mest vi prater om løst og fast. tonen er lett og fin, men begge vet at vi snart kommer innpå oss igjen.

været er ikke bra ute, så vi bestemmer oss for å finne en koselig cafe. vi bestiller noe å drikke og sitter oss å prater. jeg begynner forsiktig å ta opp mye av det jeg snakket om i går, og spør om hun ikke nå etter en dag å tenke på skjønte at vi fortjener en sjanse til, og at utsiktene om vi bare gjør det er meget bra. det grunnet fordi vi begge har fått snakket ut om alt som virkelig har feilet og plaget oss i forholdet det siste året.

hun svarer at hun enda ikke er sikker, og at hun ikke har tenkt så mye for hun har ikke hatt tid til det. men hun sitter seg i lytte posisjon og jeg begynner å fortelle litt mer av hva jeg har tenkt på i dag. jeg tar forsiktig opp at jeg føler hun har savnet å være mer selvstendig og videre hatt litt mer ting for seg selv som sitt eget.

det er da bomben kommer.

hun forteller at hun har hatt et skille på jobb og privatliv. dette har gjort lenge at hun har følt seg godtatt på jobb, men følt seg litt utefor siden dem på jobb er flinke å gjøre ting på fritiden. alt fra fester til annet.

dette med å skille jobb og privat liv er noe jeg og mange andre rundt meg fjør grunnet at det kan bli dumt om ting skjærer seg. hun har hørt på dette og gjort da akkurat det, mens hun innerst inne har hatt så lyst så mange ganger å kunne være med dem på fritiden også.

videre har vi flyttet fra det stedet vi kjente mange. dette for ca et år siden, og gjorde til at vi nå faktisk i et år ikke har hatt noe særlig vennekrets lenger. så vi har brukt tiden på vaner gjøre ingenting kjedet oss og stort sett gjort alt sammen fra etter jobb til sengetid.

dette har følt at hun har følt seg klemstret fast i et lite fuglebur. og at hun aldri har kunnet lufte vingene å føle seg litt fri.

videre siden det nå lenge stort sett bare har vært oss to har vi alltid kontaktet hverandre i lunsjpause, en mld før jobb og gjerne ringt eller mld rett etter jobb. som en rutine, bare for å snakke skrive sammen om dagen, og hva vi skal gjøre etterpå og slikt. dette har tilslutt fått henne til å føle at det er alltid noen som har kontroll på hvor hun er hva hun gjør når hun gjør det, og dette har blitt vanskeligere å vanskeligere å godt siden man da ikke bare føler seg fensglet men også kontrollert hele tiden.

da jeg videre ser masse av dette, og forklarer i det vide og det breie om hvordan jeg så mye av dette i dag, og hvorfor det har blitt slik og at det aldri skal være slik igjen, begynner hun så microsmått vise noe håp i øyekroken selv om hun ikke rikker seg fra det å være usikker som havet og stormen. jeg forklarer videre og viser en selvsikkerhet og viser at jeg virkelig har tro på dette. jeg vingler ikke med sorg tristhet og usikkerhet men viser det motsatte. hun tester meg med å si at jobben har en tilstelning om ikke så lenge og at hun øsnker å dra på den. jeg sier at hun da sikkert vil få det kjempe bra og at vi krysser av den datoen på kalenderen når vi kommer hjem slik at vi ikke lager noe annet den dagen.

hun ser på meg og det kommer flere forslag, og jeg svarer slik jeg mener og vil det skal bli frammover og hun begynner å gråte ved en slags lettelse, men framdeles usikker.

jeg trøster henne litt, og begynner å frtelle videre at det er dette som virkelig er meningen. jeg skal ikke lenger sy puter under armene hennes, og jeg skal ikke være den som skal verne henne for alt. men heller være den hun kan komme til om hun trenger meg, jeg skal ikek holde henne itillefelle hun faller ikke ta i mot henne men være der hvis hun har falt. alle rutiner om sms og ringing hver dag før i og rett etter jobb kuttes, og hun gjør kun dette de gangene det er noe og hun selv har lyst til det. ikke fordi hun føler vi må fordi det har blitt en vane.

jeg går videre på andre ting JEG må skjerpe meg på som bedre rutiner hjemme, og ting jeg må jobbe med meg selv.

Jeg sier endel om andre ting også og lar henne få se hvordan jeg ser for meg framtiden vil bli for oss to. hva jeg ønsker den skal være. jeg gir henne mange eksempler på dette, og viser hvordan hun selv blir en mer selvstendig kvinne, med egen vennesirkel en felles og jeg har min egen.

man har ikke mldplikt og man skal aldri trenge å føle seg fanget. ingenting av dette har vært meningen men blitt sånn det året da alt var flatt og usikkerhetne over hva som har skjedd og skjer vokser seg større og blir mer i veien for det daglige. der det ikke har vært holdepunkter eller håndfaste ting som viser trygghet.

klokken går og til slutt forteller jeg henne at hverken hun eller jeg har slått opp enda og at virkelig vil vi skal se om ikke det kan bli slik. uten at vi skal stresse med det, ikke rushe noe, men at begge to må gå inn for det, og hun må bestemme seg for å kutte dette helt med han andre, og kontrollere å gjøre noe med disse følelsene hun har.

hun sier hun ser jeg virker sikker, at jeg virkelig virker sikker, og soer hun framdeles er redd. men sier til slutt, at vi må bruke babysteps, og vi må ikke planlegge ting langt fram i tid. dette er ting hun sier med en stram tone, og jeg merker dette er noe hun virkelig mener. hva hun egentlig mener med det vet jeg ikke helt. men skjønner det slik at hun framdeles ikke er helt sikker.

jeg forteller henne at det er ikke jeg vil kreve av henne. jeg krevet kun at hun går inn i dette skikkelig. at hun ikke holder noe mer skjult, ikke har kontakt og slik bak min rygg, at jeg må kunne stole på henne, og sier at skal jeg gå inn i dette må hun stole på meg, og det viktigste at jeg fra dag en skal stole på henne fullt og fast.

vi drar fra kafeen, og prater om annet vanlige ting slik at stemningen ikke blir trykket. innimellom kommer det ut et nytt ekesmpel hvor jeg viser en god forandring. vi snakker om annet løst å fast og hun spytter ut et eksempel med et spørsmåsltegn og jeg svarer før vi igjen snakker om vanlige ting med bra stemning.

vi handler litt matvarer og tenker på turen hjemmover. vi snakker og preiekr om løst og fast til vi er hjemme. vi små ler litt og prater om ting kun to personer som er trygge på hverandre kan snakke om.

det er så sengetid og hun går å legger seg. jeg kommer etter for å si godnatt, gir henne et kyss i pannen og sier forsiktig. takk for i dag kjære, sov godt. sees i morgen, glad i deg.

hun svarte ikke, hun klarte ikke si glad i deg.

et dårlig tegn helt på tampen av dagen ...

jeg viste framdeles at jeg var positiv og lukket døren forsiktig før jeg nå sitter her.

slik jeg foreløbig tolker dagen er at mye enda kan skje. hun kan snu på en flis i morgen, og alt er slik det var i går. at jeg ikke fikk en god klem og at hun kunne si ordene jeg er glad i deg tolker jeg stille i mitt sinn at ikke er bra i det hele tatt.

jeg skal gruble å tenke litt til før jeg skal prve å sove.

jeg er slett ikke rolig.

2. april 2012

jeg har fått øye på mine svarte vinger ...

har jeg drevet henne til dette

er alt sammen egentlig min feil

eller iallefall utfallet ...

akkurat som jeg ikke hadde nok tankepes fra før ...

hun klarte ikke si glad i deg ...

2. april 2012

og ja jeg glemte en viktig detalj. hun sa noe mer da hun sa babysteps, og ikke planlegge noe langt frem i tid. hun sa også at om det ikke skulle gå slik jeg var sikker på, om vi da skilles SOM venner ?