Hvordan utvikles angst?

[Anehan]

Det varierer jo veldig fra person til person. Jeg fikk det av å bli utbrent. Av å ikke høre på kroppens signaler, men bare jobbe som et helvete hver eneste dag hele uka. Fant et gammelt dagboknotat der det sto at jeg hadde jobba 22 dager på rad...

Når kroppen prøvde å si til meg at jeg måtte slappe av, og jeg ikke ville høre, men fortsatte i samme tempo, begynte jeg å bli nervøs for alt mulig, og til slutt syns jeg det å være på jobb var en voldsom påkjenning. Men jeg slutta fortsatt ikke. Satt på dogulvet og hyperventilerte med en vondt klump i magen, skvatt og ble nervøs når tlf ringte, og gikk konstant, døgnet rundt med en uro og "skrekk" i kroppen. Hvis noe skulle planlegges begynte jeg å tenke masse på det og ikke få sove, feks.

Var ikke sånn før jeg ble utbrent, men det var en reaksjon fra kroppen på at jeg aldri stoppa opp. Ble anspent og redd for alt, og ting som aldri hadde vært noe problem føltes helt uoverkommelig. Overanalyserte alt som skjedde, tenkte hele tiden på at ingen skulle se hvor mye jeg sleit...

Uææ! Dette hørtes nesten ut som meg..

Har nå tatt "symptomene" på alvor og prøver å utelate alt som gjør meg stresset.

Hvordan går det med deg nå? Er du midt oppi det eller har du fått det litt på avstand?

Jeg merker mye forskjell fra nå og for bare 2 uker siden..

[Rainbow]

Uææ! Dette hørtes nesten ut som meg..

Har nå tatt "symptomene" på alvor og prøver å utelate alt som gjør meg stresset.

Hvordan går det med deg nå? Er du midt oppi det eller har du fått det litt på avstand?

Jeg merker mye forskjell fra nå og for bare 2 uker siden..

Veldig bra du tok det på alvor!!! Det er utrolig viktig!

Jeg er mye, MYE bedre. Er over to og et halvt år siden jeg hadde det sånn som jeg beskrev. Slutta på jobben etter nevnte tid, men hadde det sånn helt fram til jeg slutta. Nå har jeg fortsatt angst for noen ting, kan bli nervøs og stressa av ting som ikke plaga meg før, men den konstante klumpen i magen forsvant av å slutte i jobben. Det er utbrentheten som gjør at jeg ikke jobber ennå, men jeg er mye bedre, og den eneste kuren har vært veldig mye hvile!

[gira97]

jeg har ikke angst for mennesker så lenge jeg slipper å ha øyekontakt. det er når man er i et selskap og får oppmerksomheten rettet mot seg at det blir problemer. store folkemengder uten sosialt fokus plager meg ikke. Ikk å gå på kino , konsert eks.

[LongKissGodnight]

Sosial angst: Angst for å bli bedømt av andre mennesker, sosiale sammenkomster, angst for å snakke med en eller flere.

Agorafobi: Angst i, eller unngåelse av minst to av følgende situasjoner:

- Menneskemengder

- Offentlige steder

- Å ferdes alene

- Å ferdes utenfor hjemmet

Link - agorafobi eller sosial fobi?

Kan se de har mange likhetstrekk. Ikke så lett å skille de fra hverandre.

[Gjest kittycat]

har aldri fått en diagnose på det, men har vært deprimert. I mitt tilfelle føler jeg uansett at jeg har blitt avslått av msk når det gjelder å bli kjent med de og når jeg spør om ting er de spydig. Sykt redd for å bli kjent med folk, redd eg sier feil og pga eg er redd sier eg som regel noe feil hvis eg i det hele tatt sier noe "/ tenker for mye. fuckings drit.

[Gjest Anonym]

Jeg har en panikkangst lidelse med sosial angst og agorafobi som tilleggsdiagnoser. Dette har utviklet seg fra jeg var liten som et resultat av traumer fra barndommen og i voksen alder.

Min panikkangst kan komme når som helst uten at noe spesielt utløser den. Jeg kan f.eks sitte å se på tv helt avslappet og plutselig begynner jeg å kaldsvette, det trykker rundt hjertet, blir svimmel og kvalm etc.. Jeg fikk diagnosen etter mange mnder med fysiske plager som kaldsvetting, hodepine, kvalme, smerte i muskler og ledd, følelse av utmattelse og hjertebank.

Panikkangsten er under kontroll med medisiner og når jeg prøver å slutte på de, så kommer de fysiske symptomene tilbake med en gang. Jeg har fortsatt panikkangst, men mer sjeldent. Den sosiale angsten og agorafobien er på en måte lettere å ha kontroll over da jeg vet hva jeg er redd for.

Da er det bare å bite tennene sammen, sette musikk i ørene og unngå øyekontakt på t- banen Jeg har akseptert at det er noe jeg kommer til å slite med og at noen dager må jeg holde meg under dyna. Men det er fullt mulig å leve et normalt liv med angst, så lenge en vet hva det er og at jeg vet at jeg ikke kommer til å få et hjerteinfark osv... Jeg har gitt angsten min et navn for å ufarliggjøre den litt mer og jeg er åpen ovenfor andre mennesker om den ( til en viss grad)

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært en sjenert person selvom jeg har hatt mange venner, vært sosial og deltatt på fritidsaktiviteter. Men det skjærte seg i 2007 på grunn av en liten filleting.

Jeg dro på konfirmasjonssamling, det første møtet skulle foregå i kirken. Og når det var full stillhet i kirken, rumlet magen min, høyt. ALLE lo, til og med ungdomsprestene. De som hørte dette glemte det nok med det samme. Men jeg glemte det ikke. Det plaget meg, og etter dette fryktet jeg sosiale samkomster.

Jeg hadde sosial angst i 4 år, fordi det rumlet i magen min.

Jeg presset meg hardt for å komme meg ut av det. Når jeg skulle starte på videregående kastet jeg opp hver dag før skolen. Det endte med at jeg kom meg ut av det, men som et resultat for at jeg hadde jobbet meg ut av det ble jeg deprimert fordi jeg ble veldig utbrent. I dag er jeg ut og inn på sykehuset for utredelse for M.E, jeg er nettopp fylt 19 år.