Råd om forhold

[Gjest Mr frustrert]

Jeg er en mann i begynnelsen av tredve årene og er gift med to barn. har vært sammen med kona i hele mitt voksne liv og vi har hatt våre kriser opp igjennom tidene.

Men siste to årene er alt blitt plikter og rutiner. All kommunikasjon har vært med min beste venn. Og det er kona? Hun er ikke noe mer lenger. Hun ser ikke dette selv og om jeg sier det til henne så er helvete løst igjen.. Hadde vært kjekt om kona var noe mer enn bare det? Eller er det for mye forlangt. Vi utfører plikter, forstyrrer hverandre, vil alltid noe forskjellig, og har store forskjeller i hva vi mener om ting. alt fra interiør, farger, ferier, oppdragelse osv.Sex er etterhvert veldig kjedelig også. Gir meg ingen ting lengre. Ren rutine også her. Dårlig rutine som alt annet.

Jeg har etterhvert blitt veldig godt kjent med meg selv de siste par årene etter utallige krangler og overgivelser. Jeg er meg selv og står for mine meninger og det ender bare oftere og oftere opp i konflikter.

Alt vi må bli enige om blir konflikter og noen ganger virker det som om det er på trass!

Jeg er lei av dette livet og at vi gang på gang er så nære å gå fra hverandre. Som regel er det de samme kranglene som oppstår gang på gang med de samme unnskyldningene. Er det sykt av meg å gi opp? jeg viser visst ikke at jeg elsker henne.

Kan jeg med rette forlange mer igjen fra kona eller er det sånn det skal være? Et smil når hun kommer hjem fra jobb hadde vært fremgang. Eller en kommentar om at huset er strøkent. (hun forlanger selv dette hvis hun en og annen gang har tatt hele huset for seg)

På spørsmål om å endre litt på rutinene i senga slik at det ikke forblir bare en rutine uten lidenskap, skal jeg da innfinne meg med misjonær og at hun styrer alt. Hold der! ikke ta der! ikke så seint, ikke så fort.mens jeg på en måte ligger å ser på. Sexlivet mitt er for tiden best når jeg er alene i sengen. Mindre forutsigbart det for meg

Siste tre ukene har hun vært i godt humør en kveld etter at jeg igjen ryddet huset og ordnet med god mat en kveld. Selv om jeg var lei av det dårlige humøret hennes men hva gjør enn ikke for et smil? Dagen etter var alt tilbake til normalen. Når hun vil snakke og tvèn er av er det bare om hennes problemer. Venniner, kolleger osv. Snakker jeg med og foreslår løsninger blir hun sur. Jeg skal visst kun være en bossdunk. det er det slutt på.

Når vi har kranglet er det bare masse unnskyldninger og så er det snart på an igjen. Jeg blir syndebukken for det er jeg som får sagt hva jeg mener på en enkel og grei måte hvis det er noe. Hun forlanger ærlighet og det får hun. Min beste egenskap er jo ærlighet, noe jeg er begynt påå å tvile på er noen god egenskap i det hele tatt

Virker som hun må ha meg her, men ikke liker meg. Kjener flere som er i samme stadiet i livet og de fleste har det jo så fantastisk at jeg ikke vil snakke med kjentsfolk om det.

Mye rot her men nå er jeg så lei og forbanna på at ingenting hjelper at jeg vet ikka hva jeg skal gjøre. Tar jeg det opp og forteller alt om hvordan jeg har det blir jeg syndebukken i de neste x- antall kranglene. Før jul til eksempel tok jeg opp med henne det med sengeaktiviten på en fin måte. (" kan vi ikke prøve å gjøre noe spennende, noe nytt. samme hva? Du vet hva jeg vil, si hva du vil . Jeg er åpen for alt.) Og det var vell sist gang jeg nesten hadde sex!!

Ungene holder mitt humør oppe for tida og skal hun ut på noe en kveld er det som å være 15 år igjen og får være alene hjemme.Da blir det kvalitetstid med ungene og de koser seg. Det er vell høydepunktene i mitt liv om dagen. Og selvfølgelig og komme på jobb å treffe hyggelige kolleger.Eneste jeg gleder meg til når jeg er på jobb er tida med ungene frem til de legger seg og tida etter kona har lagt seg. Hun legger seg tidlig.

For hver gang vi har disse store uenighetene som begynner med at vi snakker om hverdagsprobleme blir jeg bare mer å mer sikker på at jeg vil gi opp.

Noen råd/ erfaringer der ute fra damene? Eller må jeg bare holde ut med definisjonen på ei grå mus, krangleklar for alt?

[AnonymBruker]

Det virker som dere begge ser på hverandre med feil briller, i hvert fall. Ganske kjipt å kalle kona di ei grå mus, selv om hun har blitt det for deg på grunn av problemene dere har i forholdet.

Har dere vurdert samlivsterapi? Jeg tror det er mye sunnere å snakke om alle disse fastlåste tingene med en profesjonell tredjepart, enn å fortsette å krangle med hverandre. Det er veldig lett å ende med å skylde på hverandre, og føle at den andre ikke hører etter, oppfatter noe helt annerledes osv. Kjenner det godt igjen fra mitt siste forhold. Aldri om vi kunne løst ting selv - en terapeut ville antagelig kunnet forklare oss bedre hva den andre mente, hva vi gjorde feil osv. Jeg tror imidlertid også en skal holde muligheten åpen for at det er en bedre løsning å gå fra hverandre enn å fortsette sammen, hvis det er slik at dere har helt forskjellige mål for hva dere vil, finner glede i osv. Men det kan være greit å få satt i perspektiv hva som er del av en "maktkamp", og hva som er reelle forskjeller.

Hvis dere ikke er innstilt på å søke profesjonell hjelp er i hvert fall mitt råd å vurdere å gå fra hverandre. Eksen og jeg har ikke barn, så vi følte ikke vi trengte å kjempe med nebb og klør for forholdet, men vi er uansett mer fornøyd hver for oss, allerede kort tid etter bruddet...

[Gjest Mr frustert]

Det virker som dere begge ser på hverandre med feil briller, i hvert fall. Ganske kjipt å kalle kona di ei grå mus, selv om hun har blitt det for deg på grunn av problemene dere har i forholdet.

Har dere vurdert samlivsterapi? Jeg tror det er mye sunnere å snakke om alle disse fastlåste tingene med en profesjonell tredjepart, enn å fortsette å krangle med hverandre. Det er veldig lett å ende med å skylde på hverandre, og føle at den andre ikke hører etter, oppfatter noe helt annerledes osv. Kjenner det godt igjen fra mitt siste forhold. Aldri om vi kunne løst ting selv - en terapeut ville antagelig kunnet forklare oss bedre hva den andre mente, hva vi gjorde feil osv. Jeg tror imidlertid også en skal holde muligheten åpen for at det er en bedre løsning å gå fra hverandre enn å fortsette sammen, hvis det er slik at dere har helt forskjellige mål for hva dere vil, finner glede i osv. Men det kan være greit å få satt i perspektiv hva som er del av en "maktkamp", og hva som er reelle forskjeller.

Hvis dere ikke er innstilt på å søke profesjonell hjelp er i hvert fall mitt råd å vurdere å gå fra hverandre. Eksen og jeg har ikke barn, så vi følte ikke vi trengte å kjempe med nebb og klør for forholdet, men vi er uansett mer fornøyd hver for oss, allerede kort tid etter bruddet...

har prøvd samlivsterapi for to år siden og det var vell da jeg skjønte at ikke jeg var problemet. Dama vi var hos støttet meg og kona unnskyldte seg. etter dette har vi nesten vært i samme situasjon to tre ganger til. klar for utflytting. Nå orker jeg ikke ta det opp engang. Håper bare hun finner ut at hun vil gå, så skal jeg heller bruke kreftene på å ordne opp så godt vi kan oss imellom når vi flytter fra hverandre

[AnonymBruker]

Hvis du med hånden på hjertet kan si at du ikke har noenting med at forholdet dabber av, så er vel eneste måten å vise hun at nå mener du det. Forklar pent og pyntelig at sånn er det, hun har forandret seg, du prøver hardt og at du orker ikke mer. Ta noen uker vekk, og tenk litt over det og start på nytt igjen. Det er jo gjør det selv metoden for å få henne til å forstå, samlivsterapi kan jo også fungere. Men tror nok jeg ville reagert litt mer på det, om noen utenforstående skulle begynne å si hva jeg skulle gjøre. Damer liker å ha rett, så da får hun finne ut selv hvordan hun skal løse dette og få deg tilbake. Ikke vær en tøffelhelt!

[Gjest Mr frustert]

Er nok ikke alltid like uskyldig jeg, men hver gang vi har disse uenighetene ender det opp med at hun tar alt innover seg selv om jeg sier at hun ikke skal det. Da får jeg dårlig samvittighet og ønsker ikke at dette skal bli resultatet. Alltid to parter i en konflikt men jeg føler at det er bare jeg som klager, hun tar skylda for alt og lover bot og bedring, jeg har dårlig samvittighet, ukene går og så er det på an igjen

[AnonymBruker]

Kvinnfolk er utspekulerte, ikke glem det.. Men har dere følelser for hverandre lenger i det hele tatt? Hva med å pirre opp livet litt med ting dere vanligvis ikke ville gjort?

[Gjest Mr frustrert]

Kvinnfolk er utspekulerte, ikke glem det.. Men har dere følelser for hverandre lenger i det hele tatt? Hva med å pirre opp livet litt med ting dere vanligvis ikke ville gjort?

Har prøvd men hun er ikke åpen for så mye nytt egentlig. i tilfelle kun på hennes premisser:-)

Min mening teller lite og ingenting. Hjelper ikke å gi etter heller for det går kun ene veien.

Takker for innlegga. Klarner tankene litt:-)

[Britt Banditt]

Hva er grunnen til at du blir da? Bare barna? Tror du ikke de merker det?

[Gjest Mr frustrert]

Hva er grunnen til at du blir da? Bare barna? Tror du ikke de merker det?

Lei av krangling og barna er vell det det grunner i bunn i:-(

Men om jeg gir beskjed om å bryte opp så er vi igang igjen og jeg blir vell overtalt på nytt til å ikke kaste bort all den tid vi har hatt sammen. Håper hun tar til vet og hiver meg ut. Hadde vært det letteste. men har ikke så lyst å gi henne et påskudd.

[AnonymBruker]

Lei av krangling og barna er vell det det grunner i bunn i:-(

Men om jeg gir beskjed om å bryte opp så er vi igang igjen og jeg blir vell overtalt på nytt til å ikke kaste bort all den tid vi har hatt sammen. Håper hun tar til vet og hiver meg ut. Hadde vært det letteste. men har ikke så lyst å gi henne et påskudd.

Hva med å ta ansvar selv og ta tak i livet ditt og ikke velge den feigeste måten?

Håper du at hun tar til vet og hiver deg ut er det på høy tid du kommer deg derfra ved egen hjelp!

[AnonymBruker]

Hva med å sende henne en mail hvor du skriver hva du savner.

Ikke hva som er galt med forholdet nå, men hva du savner og hva du føler du/dere trenger mer av.

Dere må ivertfall bryte den sirkelen dere er kommet inn i. Men da må dere være enig i "veien videre".

Hvordan vil hun ha det/leve?

Hvordan vil du ha det/leve?

Klarer dere ikke snakke om dette - evt via mail til å starte med, så blir det vanskelig.

En av dere må også være den som tar det første skrittet ut av sirkelen.

Kan du klare å være det når dere har blitt enige om veien videre?

Eller vilo du helst bare gi opp?

[Gjest Mr frustrert]

Hva med å sende henne en mail hvor du skriver hva du savner.

Ikke hva som er galt med forholdet nå, men hva du savner og hva du føler du/dere trenger mer av.

Dere må ivertfall bryte den sirkelen dere er kommet inn i. Men da må dere være enig i "veien videre".

Hvordan vil hun ha det/leve?

Hvordan vil du ha det/leve?

Klarer dere ikke snakke om dette - evt via mail til å starte med, så blir det vanskelig.

En av dere må også være den som tar det første skrittet ut av sirkelen.

Kan du klare å være det når dere har blitt enige om veien videre?

Eller vilo du helst bare gi opp?

Har hatt det sånn så lenge at jeg orker ikke mer. Vil gjerne men det er liksom ikke mer. Hun vet alt som plager meg, men vi får det ikke bedre.

For min del er det over og jeg kjenner det ingen plass. Om eller når vi flytter fra hverandre kjenner jeg ingen plass. Er helt likegyldig til det!! Da kan det ikke være mer håp igjen. Blir litt sjokkerte når eg tenker på det. For tre fire år siden hadde eg aldri forestilt meg at det sko bli sånnt. Har kjempet så lenge nå at jeg synest ikke hun fortjener mer. Heilt sikkert noen andre der ute som passer henne bedre og jeg ønsker henne alt vell når hun skjønner det

[AnonymBruker]

Viser du virkelig hvordan du har det? Jeg håper jeg ikke er like ille som hun som beskrives her, men jeg hadde en urimelig oppleksing for samboeren her forleden dag, og plutselig så han nesten redd/fortvilet ut, og jeg fikk en skikkelig vekker. Vi har ikke snakket sammen om det, men nå tenker jeg meg i alle fall om to ganger før jeg faller inn i noen negativ spiral, og det tror jeg han også merker (positivt). Hvis du prøver å virke cool kan det være at hun ikke skjønner omfanget av handlingene sine.

Blir anonym her, ja.

[Tullepia]

Jeg er en mann i begynnelsen av tredve årene og er gift med to barn. har vært sammen med kona i hele mitt voksne liv og vi har hatt våre kriser opp igjennom tidene.

Men siste to årene er alt blitt plikter og rutiner. All kommunikasjon har vært med min beste venn. Og det er kona? Hun er ikke noe mer lenger. Hun ser ikke dette selv og om jeg sier det til henne så er helvete løst igjen.. Hadde vært kjekt om kona var noe mer enn bare det? Eller er det for mye forlangt. Vi utfører plikter, forstyrrer hverandre, vil alltid noe forskjellig, og har store forskjeller i hva vi mener om ting. alt fra interiør, farger, ferier, oppdragelse osv.Sex er etterhvert veldig kjedelig også. Gir meg ingen ting lengre. Ren rutine også her. Dårlig rutine som alt annet.

Jeg har etterhvert blitt veldig godt kjent med meg selv de siste par årene etter utallige krangler og overgivelser. Jeg er meg selv og står for mine meninger og det ender bare oftere og oftere opp i konflikter.

Alt vi må bli enige om blir konflikter og noen ganger virker det som om det er på trass!

Jeg er lei av dette livet og at vi gang på gang er så nære å gå fra hverandre. Som regel er det de samme kranglene som oppstår gang på gang med de samme unnskyldningene. Er det sykt av meg å gi opp? jeg viser visst ikke at jeg elsker henne.

Kan jeg med rette forlange mer igjen fra kona eller er det sånn det skal være? Et smil når hun kommer hjem fra jobb hadde vært fremgang. Eller en kommentar om at huset er strøkent. (hun forlanger selv dette hvis hun en og annen gang har tatt hele huset for seg)

På spørsmål om å endre litt på rutinene i senga slik at det ikke forblir bare en rutine uten lidenskap, skal jeg da innfinne meg med misjonær og at hun styrer alt. Hold der! ikke ta der! ikke så seint, ikke så fort.mens jeg på en måte ligger å ser på. Sexlivet mitt er for tiden best når jeg er alene i sengen. Mindre forutsigbart det for meg

Siste tre ukene har hun vært i godt humør en kveld etter at jeg igjen ryddet huset og ordnet med god mat en kveld. Selv om jeg var lei av det dårlige humøret hennes men hva gjør enn ikke for et smil? Dagen etter var alt tilbake til normalen. Når hun vil snakke og tvèn er av er det bare om hennes problemer. Venniner, kolleger osv. Snakker jeg med og foreslår løsninger blir hun sur. Jeg skal visst kun være en bossdunk. det er det slutt på.

Når vi har kranglet er det bare masse unnskyldninger og så er det snart på an igjen. Jeg blir syndebukken for det er jeg som får sagt hva jeg mener på en enkel og grei måte hvis det er noe. Hun forlanger ærlighet og det får hun. Min beste egenskap er jo ærlighet, noe jeg er begynt påå å tvile på er noen god egenskap i det hele tatt

Virker som hun må ha meg her, men ikke liker meg. Kjener flere som er i samme stadiet i livet og de fleste har det jo så fantastisk at jeg ikke vil snakke med kjentsfolk om det.

Mye rot her men nå er jeg så lei og forbanna på at ingenting hjelper at jeg vet ikka hva jeg skal gjøre. Tar jeg det opp og forteller alt om hvordan jeg har det blir jeg syndebukken i de neste x- antall kranglene. Før jul til eksempel tok jeg opp med henne det med sengeaktiviten på en fin måte. (" kan vi ikke prøve å gjøre noe spennende, noe nytt. samme hva? Du vet hva jeg vil, si hva du vil . Jeg er åpen for alt.) Og det var vell sist gang jeg nesten hadde sex!!

Ungene holder mitt humør oppe for tida og skal hun ut på noe en kveld er det som å være 15 år igjen og får være alene hjemme.Da blir det kvalitetstid med ungene og de koser seg. Det er vell høydepunktene i mitt liv om dagen. Og selvfølgelig og komme på jobb å treffe hyggelige kolleger.Eneste jeg gleder meg til når jeg er på jobb er tida med ungene frem til de legger seg og tida etter kona har lagt seg. Hun legger seg tidlig.

For hver gang vi har disse store uenighetene som begynner med at vi snakker om hverdagsprobleme blir jeg bare mer å mer sikker på at jeg vil gi opp.

Noen råd/ erfaringer der ute fra damene? Eller må jeg bare holde ut med definisjonen på ei grå mus, krangleklar for alt?

Det eneste du virkelig kan ta tak i i begynnelsen er deg selv. Du må endre ditt tankemønster. Å kalle kona si for "ei grå mus" er respektløst. Vel kan dere være uenige, krangle, ha konflikter og kjenne at følelsene er på sparebluss, men mister du respekten for din livsledsager, da har du mistet omtrent alt. Hun er mor til dine barn og fortjener bedre!

Din jobb blir derfor å endre ditt tankemønster. Begynn å se på hva som er positivt med henne. Tenk tilbake til hvorfor du forelsket deg og hva dere gjorde den gangen.

Så skal det sies at jobben slett ikke bare er din! Kona di har mye å ta tak i selv. Jeg stusser over eksemplene du nevner som bidrar til konflikt. Interiør, ferier... det er ting som ikke betyr noe. Om man drar til Bahamas eller England, so what? Problemene deres stikker dypere og har sikkert pågått lenge, og blir stadig forsterket i en ond spiral av krangling, unnskyldninger, oppgitthet og sinne.

Er du villig til å satse på forholdet? Er du villig til å kjempe for det dere hadde? Det virker sånn, ellers ville du ikke skrevet her. Jeg vil sterkt anbefale dere å gå i samlivsterapi, å få profesjonell hjelp til å få nøstet opp i alle knutene i livet deres, slik at dere kan unngå skilsmisse og finne tilbake til det dere hadde.

Kontakt gjerne http://www.modum-bad.no/familie_samliv

eller se etter parterapeuter, psykologer eller andre som kan hjelpe.

[Gjest Ida_B]

Lei av krangling og barna er vell det det grunner i bunn i:-(

Men om jeg gir beskjed om å bryte opp så er vi igang igjen og jeg blir vell overtalt på nytt til å ikke kaste bort all den tid vi har hatt sammen. Håper hun tar til vet og hiver meg ut. Hadde vært det letteste. men har ikke så lyst å gi henne et påskudd.

Reagerer på at det fremstilles som at hvis det blir brudd så har alt vært bortkastet. Det har helt sikkert vært mye fint også. Min personlige mening er at det er bortkastet tid å fortsette hvis du VET (ikke med hodet, men med hjertet/sjelen/magefølelsen hva-du-enn-vil-kalle-det) at det ikke er håp. Ta en pause fra hjernen og alle bekymringene om at du kanskje blir sett på som syndebukk hvis du går, hvordan barna og nettverket deres vil reagere bla bla bla. Koble ut alt det. Er du klar? Hvordan FØLES det når du tenker på å fortsette? Blir du glad? Trist? Deppa?

Hvis du virkelig har prøvd i mange år, til og med terapi (all ære til dere begge), dere går dere fast i de samme mønstrene igjen og igjen og ikke er lykkelige noen av dere....Hva er poenget? Ut i fra hva du har skrevet synes jeg det ser ut som at du nærmer deg desperasjon, jmf at du ikke har lyst til å gi henne et påskudd til å kaste deg ut. Det KAN være en ide å avslutte i ordnede former før du kommer dit at "alt" er bedre enn slik du har det nå, og det nesten er det samme hva som skjer (inkludert å bli ferska i utroskap med blond 25 åring etter tequila-rangel) bare det SKJER noe.

Skilsmisse er et mareritt for alle involverte uansett. En såret, bitter eks som i tillegg har grunn/påskudd til å leke martyr er nok 100 gngr verre.

Skriver meg bort her, beklager. Det jeg prøver å si er:

Har du reelt håp og tro på at det kan bli bedre: Bli

Har hjertet ditt gitt opp (og det gir ofte opp før hjernen og fornuften gjør det): Gå. På en så ordentlig og hensynsfull måte som mulig.

I og med at dere har vært sammen hele deres voksne liv er det siste fra meg: Ikke vær redd for å være singel. Du har deg selv, og du har fått deg selv for å passe på deg.

[Gjest mr frustrert]

Det eneste du virkelig kan ta tak i i begynnelsen er deg selv. Du må endre ditt tankemønster. Å kalle kona si for "ei grå mus" er respektløst. Vel kan dere være uenige, krangle, ha konflikter og kjenne at følelsene er på sparebluss, men mister du respekten for din livsledsager, da har du mistet omtrent alt. Hun er mor til dine barn og fortjener bedre!

Din jobb blir derfor å endre ditt tankemønster. Begynn å se på hva som er positivt med henne. Tenk tilbake til hvorfor du forelsket deg og hva dere gjorde den gangen.

Så skal det sies at jobben slett ikke bare er din! Kona di har mye å ta tak i selv. Jeg stusser over eksemplene du nevner som bidrar til konflikt. Interiør, ferier... det er ting som ikke betyr noe. Om man drar til Bahamas eller England, so what? Problemene deres stikker dypere og har sikkert pågått lenge, og blir stadig forsterket i en ond spiral av krangling, unnskyldninger, oppgitthet og sinne.

Er du villig til å satse på forholdet? Er du villig til å kjempe for det dere hadde? Det virker sånn, ellers ville du ikke skrevet her. Jeg vil sterkt anbefale dere å gå i samlivsterapi, å få profesjonell hjelp til å få nøstet opp i alle knutene i livet deres, slik at dere kan unngå skilsmisse og finne tilbake til det dere hadde.

Kontakt gjerne http://www.modum-bad.no/familie_samliv

eller se etter parterapeuter, psykologer eller andre som kan hjelpe.

Grå mus er hennes utsagn på hva jeg er sammen med. Hun mener at hun er det for meg. defor kom det inn i tråden.

[Gjest Gjest]

Vi hadde det slik for et år tilbake. Ikke sex, ikke prat, bare surmuling.

Vi satte oss ned, snakkt om skilsmisse, hva det ville føre til, hva vi ønsket oss for fremtiden, hva er et godt ekteskap for hver av oss.

Vi begynte i det små og jobbe for oss. Vi reiste bort bare oss to.

Hva med å si til henne at nå må det tas noen tak her ellers bryter du ut.

Vil hun ikke ta tak, nei da er saken klar.

Da sier du at dere må dele. Hvordan "deles" barna, hjemmet, bilen ol. Hvem skal flytte ut, hun eller deg.

Bestill verdivurderingen av boligen.

Kan hende hun da får en vekker, at du mener det. Spør igjen om hun virkelig vil skilles eller om hun vil prøve en siste gang.

Hun vet du mener alvor, og da må hun ta det på sin kappe også at dette ikke gikk.

Og du kan vite med deg selv at du prøvde.

[Gjest Mr frustrert]

Vi hadde det slik for et år tilbake. Ikke sex, ikke prat, bare surmuling.

Vi satte oss ned, snakkt om skilsmisse, hva det ville føre til, hva vi ønsket oss for fremtiden, hva er et godt ekteskap for hver av oss.

Vi begynte i det små og jobbe for oss. Vi reiste bort bare oss to.

Hva med å si til henne at nå må det tas noen tak her ellers bryter du ut.

Vil hun ikke ta tak, nei da er saken klar.

Da sier du at dere må dele. Hvordan "deles" barna, hjemmet, bilen ol. Hvem skal flytte ut, hun eller deg.

Bestill verdivurderingen av boligen.

Kan hende hun da får en vekker, at du mener det. Spør igjen om hun virkelig vil skilles eller om hun vil prøve en siste gang.

Hun vet du mener alvor, og da må hun ta det på sin kappe også at dette ikke gikk.

Og du kan vite med deg selv at du prøvde.

[Tullepia]

Grå mus er hennes utsagn på hva jeg er sammen med. Hun mener at hun er det for meg. defor kom det inn i tråden.

Ok, da skjønner jeg. Trekker tilbake det jeg sa om respektløshet.

Vurder om samlivsterapi eller annen hjelp utenfra kan være til nytte. Ønsker dere lykke til!

[Gjest mr frustrert]

prøvd å reise bort flere ganger, barnevakt å alene tid hjemme osv. Har bare vært brannslukking uten at det varer.

Prøve en siste gang har vi allerede gjort et par ganger.

Når det gjelder deling så kan hu ta alt av ting og tang, biler og hus. Bare jeg får tid med ungane

Kjenner det fremdeles ingen plass selv om jeg prøver å tenke meg om. Vil bare at vi begge skal få det bra. Hver for oss er svaret slik jeg ser det. Orker ikke å ordne opp å tro at alt er bedre når vi gang på gang havner opp i uenigheter, rutiner og null gnis. Vi er i følge våre venner definisjonen på lykke, men jeg vil heller være sammen med noen som enn tydelig ser at vil ha deg, som tydelig liker deg. Da blir det ikke noe stress å vise dette tilbake. Nå føler jeg at jeg gir og gir men får lite igjen.

Nei, dette går ikke! Får ta mot til meg og overbringe beskjeden om at vi er kun venner og foreldre, null følelser igjen og null motivsjon for å gi mer for at det skal ordne seg. Vi må to til for å krangle, men det skal jammen meg ihvertfall to til for at det skal være bra også