I natt sprakk jeg

[Mamma1]

Foreldre som ikke trøster barna når de har mareritt, men bare lar ungen være lene til han har roet seg igjen, burde hatt et foreldrekurs. De har sannsynligvis aldri hatt mareritt selv heller...

[AnonymBruker]

Sover hun på eget rom? I tilfelle, hvorfor? Kan du ikke la henne sove i ei seng ved siden av din? Det er et lite barn vi snakker om, de er ikke programmert til å være alene, vi er flokkdyr. Å bli lagt i en tom seng strider faktisk mot innstinktene hennes.

Hahaha, jeg må bare le. Vi snakker om en 2 åring, fikk du med deg det??

[Gjest Annaires]

Nei heldigvis har jeg aldri gjort dette selv, skulle aldri falt meg inn å dulle unødvendig mye med min 2 1/2 åring. Han har hatt mareritt og skreket på natten 4-5 ganger og da jeg ikke visste hva det var de første gangene gikk jeg selvfølgelig inn til han for å sjekke. Da det viste seg og "bare" være et mareritt så sa jeg til han at det ikke er farlig og at han må sove videre, men hvis han får vondt eller blir syk så må han rope på oss.

Dessuten har vi vært meget konsekvente på kveldene når det er leggetid. Bad, mat, pusse tenner, lese i 10 minutter, nattasuss og sove. Jeg har aldri gått inn til han hvis han ligger å småfurter og roper på kvelden fordi han vil ha mer kos, mer melk osv. Han får nok oppmerksomhet, kos og anerkjennelse på dagtid om ikke nettene også skal brukes på det. Natta = sove - så sant han er frisk, mett og har tørr bleie! (bleie er bare på natta selvsagt!)

Bruker han bleie på natten!! Hjelpes! Makan til dulling!

Å gå inn til et barn som gråter fordi det er redd når det har mareritt er da ikke ekstra dulling. Stakkars unge som vet at han ikke får trøst og blir hørt når han trenger det.

Her i huset går vi for varianten at hun skal komme til oss om det er noe, uansett om det er mareritt om natten, eller at hun har falt og slått seg på dagen...

Man kan fint være konsekvente ved legging, og på andre ting, ha en helt problemfri legging/natt, gi masse oppmerksomhet på dagen (men for Guds skyld ikke for mye... Kan bli skjemt bort vettu..), og allikevel velge å høre på barnet om det gråter om natten pga mareritt en natt i mnd.

Kunne aldri falt meg inn å ignorere noen som var redd og trengte trøst. Barn som voksen.

[AnonymBruker]

Omsorg på dagen = service på natten? Jeg trøster selvfølgelig barna mine hvis de våkner og gråter alene på natten. Det er jo den mest sårbare tiden for de fleste av oss, våkne alene i mørket, være litt redd etc og så ikke få trøst? Jaja, da foretrekker jeg å yte "service", det er ikke noe man kommer til å drive med i alle fremtid uansett.

Ellers undrer jeg meg over at noen tydligvis mener at for å være streng og ha kontroll så må man holde tilbake på trøst og omsorg? Beklager, man kan fint være en streng forelder og likevel trøste om natten og yte den omsorgen barnet faktisk har behov for!

[AnonymBruker]

Hvorfor tror dere at barn er så skjøre skapninger? Tror dere virkelig at det er mer riktig å trøste og kose hver gang det skjer noe som er litt ubehagelig istedet for og la det gå over av seg selv og la barnet forstå at det skjer ikke noe farlig selv om mamma ikke kommer løpende med en gang? Vi har alle godt av å ha det litt ubehagelig av og til - både voksne og barn! Ikke tro at barnet blir usikker av den grunn! Det viktigste for barnet er faktisk rutiner og der handler det om å være konsekvent(eller kjempestreng som noen her velger å tolke det!) og da tester ikke barnet så mye grenser heller.

Og ikke tro at jeg ikke trøster gutten min, for det gjør jeg! Men jeg er veldig forsiktig med å farliggjør noe som IKKE er reell fare, men som han blir redd for. Og med for mye trøst og dulling hver gang de slår seg, griner for noe skummelt osv så er det akkurat det man gjør!!

Jeg tror ikke min mormor med sine 10 søsken ble tatt opp av sengen og trøstet hver gang hun hadde mareritt for og si det sånn, men det ble da folk av henne også!

[AnonymBruker]

Hvorfor tror dere at barn er så skjøre skapninger? Tror dere virkelig at det er mer riktig å trøste og kose hver gang det skjer noe som er litt ubehagelig istedet for og la det gå over av seg selv og la barnet forstå at det skjer ikke noe farlig selv om mamma ikke kommer løpende med en gang? Vi har alle godt av å ha det litt ubehagelig av og til - både voksne og barn! Ikke tro at barnet blir usikker av den grunn! Det viktigste for barnet er faktisk rutiner og der handler det om å være konsekvent(eller kjempestreng som noen her velger å tolke det!) og da tester ikke barnet så mye grenser heller.

Og ikke tro at jeg ikke trøster gutten min, for det gjør jeg! Men jeg er veldig forsiktig med å farliggjør noe som IKKE er reell fare, men som han blir redd for. Og med for mye trøst og dulling hver gang de slår seg, griner for noe skummelt osv så er det akkurat det man gjør!!

Jeg tror ikke min mormor med sine 10 søsken ble tatt opp av sengen og trøstet hver gang hun hadde mareritt for og si det sånn, men det ble da folk av henne også!

Når barnet mitt våkner hylende og gråter så snørr og tårer spruter fordi det har hatt mareritt og er redd, ja, da trøster jeg. Redselen til barnet er jo reell selv om faren ikke er fysisk. Det er ikke bare mat, drikke og tørre bleier et barn har behov for. Og dette vil sikkert sjokkere deg, men det er faktisk fullt mulig å være konsekvent og ha rutiner OG trøste barn om natta og ved behov ellers. Det er ikke en motsetning, selv om du virker å tro det.

Og til sist, det er faktisk sannsynlig at din mormor delte både seng og rom med flere søsken. Hun våknet med andre ord neppe alene om natten uten noen der til å søke trøst hos...

[AnonymBruker]

Dessuten så signaliserer man veldig sterkt til barnet at det ER farlig hvis det har mareritt (eller har det vondt på andre måter) og mor kommer løpende med en gang og trøster. Lar du barnet ligge og skrike litt så skjønner de etterhvert at det ikke er noe farlig, og sakte men sikkert vil det sove bedre. Gi det litt tid og tål og hør litt smerte og grining fra ditt eget barn. Da lærer du de mye fortere hva som er reell fare og ikke.

Ja skrikekurer funker som bare det. Bare se på alle barnehjemmene i øst-europa, der er det tyst som i graven, makan til veloppdratte unger!

[SummerJoy]

Stort sett hver eneste natt vekker 2-åringen oss med gråt. Hun våkner stort sett mellom kl. 01 og 02, og det går alt mellom 1/2 til 2 timer før hun sovner igjen. Vi sjekker at hun har det bra, sitter hos henne til hun roer seg, og går ut av rommet. Så starter hun på igjen etter ca 10 minutter, og vi må gjenta samme prosedyre, om og om igjen.

Vi holder på å bli gaaaal her i huset, og i natt kjente jeg på både frustrasjon og sinne over å ALDRI få en natts søvn. Dessverre resulterte det i at jeg med tydelig irritert og høy stemme stemme ba henne "legge seg ned og sove, for nå er det natt".

Det ble faktisk stille! Men - selvfølgelig - jeg fikk ikke sove, fikk jo dårlig samvittighet. Og det har jeg fremdeles.

Vet snart ikke vår arme råd, vi får jo ikke den søvnen vi trenger. Går ut over hele familien, vi har et lite barn til. Er alltid trøtt og uopplagt.

Noen tips?

Det er helt greit (og helt menneskelig!) å heve stemmen til et barn i blant.

Kan det være en løsning at en av dere ligger på madrass ved siden av henne om natta? Kanskje hun ikke våkner opp når hun føler tryggheten.

Sovner hun på dagtid enda? Kanskje en ide å kutte den ut isåfall?

[AnonymBruker]

Og med for mye trøst og dulling hver gang de slår seg, griner for noe skummelt osv så er det akkurat det man gjør!!

Du har helt klart et poeng her. Det er litt vittig med unger som ser etter en trøsteperson før de begynner å skrike.

Men tenker at det er best å sjekke situasjonen i det minste. Noen ganger er det riktig med trøst.

[AnonymBruker]

Ja skrikekurer funker som bare det. Bare se på alle barnehjemmene i øst-europa, der er det tyst som i graven, makan til veloppdratte unger!

Ærlig talt! Sammenligner du et rumensk barnehjem med en husstand med to foreldre og et barn? Jeg tror og håper mitt barn har forholdene lagt litt mer til rette for utvikling, stimuli og kjærlighet enn et barnehjemsbarn! Og døm skriker vel gjerne på natta grunnet enn generell og dyptliggende utrygghet, ikke "bare" pga mareritt, tom flaske eller behov for opmerksomhet.

Vi hentet vår gutt fra et barnehjem i Colombia når han var 5 måneder, og tilstanden noen av de barna var i sier det seg selv at de griner og skriker både natt og dag! Når grunnleggende behov ikke blir dekket utløser det både psykiske og fysiske "plager" hvis jeg kan si det sånn.

[Xanadus]

Refererer til TS sitt åpningsinnlegg:

Må innrømme at her forsto jeg ikke hva som var så galt med at du sa det du sa til datteren din. Jeg synes det var foruftig på si nettopp dette. Nemlig gi henne klar beskjed om at ' nå er det natta og da må man sove'. Det er jo ikke alltid at barn våkner om natta og skriker fordi de er redde eller har hatt mareritt? Ofte våkner de fordi de vil ha mamma, de vil ha selskap, og de har erfart at det er bare å gråte, så får de kos og selskap, selv om det er natt, og de egentlig godt kan sove trygt. Men mamma kommer jo når vesla bestemmer det når som helst på døgnet bare hun gråter sårt nok. Og DET er hyggelig, ikke sant? Selv små barn erfarer fort hvordan de skal gjøre det. Og da kan det være greit å gi de klar beskjed om at man faktisk skal sove om natta, fordi mamma også trenger søvn for å fungere.

[Harlekin]

Nei heldigvis har jeg aldri gjort dette selv, skulle aldri falt meg inn å dulle unødvendig mye med min 2 1/2 åring. Han har hatt mareritt og skreket på natten 4-5 ganger og da jeg ikke visste hva det var de første gangene gikk jeg selvfølgelig inn til han for å sjekke. Da det viste seg og "bare" være et mareritt så sa jeg til han at det ikke er farlig og at han må sove videre, men hvis han får vondt eller blir syk så må han rope på oss.

Dessuten har vi vært meget konsekvente på kveldene når det er leggetid. Bad, mat, pusse tenner, lese i 10 minutter, nattasuss og sove. Jeg har aldri gått inn til han hvis han ligger å småfurter og roper på kvelden fordi han vil ha mer kos, mer melk osv. Han får nok oppmerksomhet, kos og anerkjennelse på dagtid om ikke nettene også skal brukes på det. Natta = sove - så sant han er frisk, mett og har tørr bleie! (bleie er bare på natta selvsagt!)

Du er ikke sann. Fysj, tenk at det finnes 2,5-åringer som bruker bleie om dagen også?! Nei, makan.

Jeg synes det oser dårlig foreldreskap av måten du bagatelliserer et mareritt på, og flere av andre tingene du skriver. Du mener andre duller for mye med barna sine? Du duller alt for lite med barnet ditt.

[Mamma1]

Hahaha, jeg må bare le. Vi snakker om en 2 åring, fikk du med deg det??

Ja, en to-åring. Et lite barn. Mine barn har sovet sammen med meg til de var fire. Fantastisk trygge barn alle sammen. Ser ikke problemet med å gi barna sine trygghet.

[AnonymBruker]

Hahaha, jeg må bare le. Vi snakker om en 2 åring, fikk du med deg det??

Jeg var veldig redd av meg når jeg var liten. Mareritt og så ofte det jeg trodde var spøkelser. Jeg snek meg mellom pappa og mamma hver natt helt opp til 10 årsalderen.

[Britt Banditt]

Å si at "mormor fikk ikke trøst når hun gråt og det ble folk av henne og" og lignende er et like godt argument som å si at "jeg kjenner en på 100 år som har røyka siden han var 14, derfor kan det ikke være farlig å røyke"

[Jens]

Mine barna har ikke mareritt, så da må de jo være ganske trygge, eller??

Noe må vi ha gjort riktig.

[Jens]

Jeg var veldig redd av meg når jeg var liten. Mareritt og så ofte det jeg trodde var spøkelser. Jeg snek meg mellom pappa og mamma hver natt helt opp til 10 årsalderen.

Vet du hva. Da mener jeg familien har ett problem. Mareritt hver natt i 10 år er ikke normalt.

[Gjest Annaires]

Mine barna har ikke mareritt, så da må de jo være ganske trygge, eller??

Noe må vi ha gjort riktig.

Om de har mareritt eller ikke er nok ikke avhengig av om de er trygge eller ei.

Tror nå heller det går litt på hvor løpsk fantasien går.

[AnonymBruker]

Hvis du bare hadde snakket sånn til henne tidligere, så kanskje du hadde sluppet dette problemet for lengst.

[pressplay]

Det er virkelig ikke dulling å trøste et barn som gråter om natten! Det går an å være for hard også. Det har ingenting med å sy puter under armene eller hva nå man sier. Hun er fortsatt et lite barn.

Men situasjonen du TS beskriver, synes jeg er helt grei. En toåring begynner å forstå, og tester grenser, og sålenge hun er et trygt barn, er det helt ok å være bestemt.

Selvfølgelig går det ann å være for hard, men i dette tilfellet høres det ut som det er første gang moren reagerer hardt for å korrigere oppførsel. Med andre ord på tide. Jeg trodde som andre her at TS hadde gitt datteren sin en lusing eller noe slikt, men å snakke strengt til sine barn av og til er bare sunt.

Et lite hjertesukk i fra meg som mann: Generelt opplever jeg at kvinner (ikke alle og ikke alltid) er redd for å påføre sine barn ubehag i form av kjeft og konsekvente reaksjoner for å korrigere barns oppførsel og får dårlig samvittighet når de er streng. Der synes jeg at menn kan være flinkere til tider. Jeg snakker ikke om å være fysisk med barna, men å sette tydelige grenser selv om barnet begynner å gråte av det. Det virker som om en del kvinner frykter denne reaksjonen fra barn.