Status eller Familie?

[JollyJolly]

Jeg kunne gjerne vært karrierekvinne som ung og så familiekvinne senere. Karrierekvinne blir litt kjedelig etter mange år, men fint å få med seg (snakker av erfaring). Familiekvinne høres fint ut, men jeg måtte hatt venner og noe annet å drive med også (hobby, trening).

[Gjest Tirkes]

Ehh. Jeg føler meg 12 år, men jeg må velge "eller".

Sånn sett bort fra at jeg ikke har barn, så er jeg midt mellom allerede nå. "Mellomledernivå" i en velansett bedrift, utrolig glad i jobben så jeg putter inn kvelder og helger ofte - får jo bra betalt men det er også fordi jeg liker det, og trives med det. Jeg skal videre oppover i bedriften.

Men mannen min, kattene mine, hus og hjem er min øyensten og mitt ankerpunkt i livet. Om jobben stjeler meg to helger på rad så mister jeg all piff og energi. Ofte tar jeg ut ferie kun for å være hjemme. Jeg har alltid tid til å prioritere mannen min, og 9/10 helger tilbringer vi sammen enten hos oss selve eller hos familien øvrig.

Jeg tjener godt, bedre skal det bli. Jeg har en arbeidsuke på snitt 40 timer i uka (av erfaring med møter og ekstratid brukt) men jeg skal fint klare å ha barn i denne stillingen, og i en høyere stilling. Jeg kommer ikke til å ta hovedansvaret for barnet, jeg kommer til å forvente at det blir delt mellom meg og mannen, som resten av plikter og husarbeid er.

Av sort og hvitt så velger jeg grått, takk.

[Gjest gjest]

Får rett og slett vondt av å lese dette. Fordi det treffer meg mitt i trynet. Jeg er en av de som dessverre ofret familien for karriere, og som oppdaget dette alt for sent. Den dårlige samvittighetetn gnager konstant og vil nok aldri gi helt slipp.

Og hva fikk jeg igjen for det? INGENTING!

Den anerkjennelsen og respekten man får fra "høytstående" og "intellektuelle" kolleger og forretningsforbindelser er rett og slett så overfladisk at jeg får krampe.

Jeg satt som leder i et firma som gikk så det dundret. En normal arbeidsuke var på rundt 60 timer, og jeg hadde kanskje EN helg HELT FRI annenhver måned. Den lengste ferien var på 2 uker, men selv da tenker man jobb hele tiden. Man klarer ikke å kople det ut. Mailer, telefoner etc. Er man leder i et stor firma forventes det at man er tilgjengelig også i ferien.

Resultatet?

2 gutter og 1 jente (som jeg og min mann fikk før min karriere tok av), som mer eller mindre aldri så sin mamma. Jeg misset store deler av deres barndom. Var så og si aldri med på deres aktiviter på ettermiddagene, og jeg misset faktisk flere av deres fødselsdager pga reiser. Det er skammelig!

Sexlivet var så dårlig at det ikke kan beskrives. Det er faktisk et under at mannen min ikke var utro. Ja jeg hadde nesten skjønt om han var det, for jeg var jo aldri hjemme, og når jeg kom hjem på kveldene var jeg ikke akkurat moden for sex.... De gangen vi hadde sex var det vel mer for at jeg skulle være snill og la han få "tømt seg".

Det kommer vel neppe som en overraskelse at vi er skilt i dag. Mannen min fikk til slutt nok, og orket ikke mer. Kjærligheten forsvant rett og slett. Det er heller ikke så rart når man aldri er til stede. Da var barna 7,8 og 11 år, og far fikk hovedomsorgen for dem.

Den dagen det gikk opp for meg hva jeg haddde skuslet bort i livet mitt, gikk jeg ned for telling. For hva?

Jo, status, god lønn, anerkjennelse, firmaturer, firmafester, reiser etc.

Jeg mista alt!

Har klart å reise meg igjen i dag, men har slutta i min tidligere stilling og jobber nå uten lederansvar og har normal arbeidsuke på 37,5 timer og fri alle helger. Har god kontakt med barna og godt samarbeid med min eks. (som for øvrig har funnet lykken med ei som har tid til ham, noe han fortjener).

Jeg er fortsatt ensom, men håper å finne kjærligheten igjen, og hvis jeg er så heldig at dette skjer, skal jeg virkelig gjøre opp for mine tidligere tabber, så langt det lar seg gjøre.

[Gjest hogwash]

Jeg synes begge alternativene høres grusomt kjedelige ut.

[I Grosny]

[Persille]

For øyeblikket er status og det å gjøre karriere viktigere enn familie, men når jeg blir litt eldre er jeg forberedt på at det kommer til å endre seg

[Kala]

Familie

[Gandalff]

Status. Man blir ikke rik av å sitte rundt middagsbordet og sippe over FrP sin politikk.

[Gjest Misteltein]

Familie.

[SmallTalk]

Jeg regner med at jeg kommer til å forbli i kategori 2 med en modifikasjon:

- Høy status

- Høy lønn

- Mange firmafester og -reiser

- Møte mye nye mennesker

- Kjent fjes i bransjen og høy anerkjennelse blant kolleger og folk i bransjen

- Ettertraktet hos andre firmaer

- Mye borte fra familien, også i helgene. Mye overtid.

- Følgelig mindre seksuell aktivitet på hjemmebane, store fristeler på reiser og seminarer.

- Svært ofte hindret fra å følge opp på barnas aktiviteter.

Hvem sier at man er nødt til å være mindre seksuelt aktiv selv om man nødvendigvis ikke er hjemme hele tiden? Hvem sier at en hjemmeværende husmor har så veldig mye mere sex enn en karrierekvinne? Og hvem sier at man synes det er så veldig mye fristende på reiser og seminarer?

Jeg skjønner heller ikke hvorfor man skal måtte velge mellom familie og karriere? De fleste jeg jobber sammen med klare å sjonglere begge deler, og jeg satser på å gjøre det selv.

Endret 17. mars 2012 av SmallTalk

[Gjest Misteltein]

Man blir ikke rik av å sitte rundt middagsbordet

Ikke rik på penger, nei.

[AnonymBruker]

Uten tvil familie. Spesielt slik ts beskriver det. Det er rett og slett drømmen og ingen status i verden kan erstatte kvalitetstid med familie.

Jeg syntes ofte statusjegere er oppblåste og kvalme i tillegg.

[otilie]

har veldig lyst på barn når tiden er inne for det:) og da vil jeg jo selvfølgelig bruke så mye tid jeg klarer på familien! Syntes også det er viktig å ha god kontakt med min og kjærestens familie.

Synes synd på de som har voksne barn som ikke har tid til en.

[Gjest Purple Haze]

Familie er det viktigste for meg. Jeg er en omsorgsperson, og å ta vare på barna mine, gi dem en god oppvekst og masse kjærlighet og støtte er det viktigste av alt. Desto eldre jeg blir, jo mer viktig blir det for meg å ta vare på og dyrke de mellommenneskelige verdiene i livet. Når jeg en gang sitter på et aldershjem, tror jeg neppe jeg kommer til å angre på at jeg ikke jobbet mer.

Har jobbet hele mitt voksne liv, og må nok pent fortsette med det til jeg blir pensjonist. Men jeg jobber for å leve, jeg lever ikke for å jobbe.

[Anglofil]

Jeg velger familiekvinne fordi jeg verner om familien og fritida. Samtidig så er jobb også viktig, men ikke pga status. Min fremtidige jobb er viktig fordi det er noe jeg brenner for, engasjerer meg i og fordi jeg elsker yrket generelt. Ergo vil det være viktig for meg å både jobbe og verne om familien.

Mvh Yvonne

[Majott]

Familie er det viktigste for meg. Jeg er en omsorgsperson, og å ta vare på barna mine, gi dem en god oppvekst og masse kjærlighet og støtte er det viktigste av alt. Desto eldre jeg blir, jo mer viktig blir det for meg å ta vare på og dyrke de mellommenneskelige verdiene i livet. Når jeg en gang sitter på et aldershjem, tror jeg neppe jeg kommer til å angre på at jeg ikke jobbet mer.

Har jobbet hele mitt voksne liv, og må nok pent fortsette med det til jeg blir pensjonist. Men jeg jobber for å leve, jeg lever ikke for å jobbe.

Enig med deg. Familien er det viktigste for meg, og det har blitt mer og mer klart ettersom årene har gått.

Jeg har 2 døtre, som nå har startet sitt eget voksenliv. De betyr alt for meg, og jeg er så heldig å ha god og daglig kontakt med begge.

Det å ha en god jobb som leder har vært interessant og spennende, men det er veldig forbigående. Andre kan erstatte deg ganske så fort om du uteblir. Har man et godt forhold til sine barn og annen familie, er det ingen som kan erstatte deg. Du er verdifull fordi du er deg, en har noen å være glad i og som er glade i deg, uansett hva som skjer. Hva er viktigere og bedre enn det?

En kan selvfølgelig ha gode og varige relasjoner til kolleger, men det blir likevel ikke like nært som de relasjonene en har til barna sine. Slike ting teller mer og mer etterhvert.

[Gjest Chrystal]

Hvis jeg måtte velge blir det familie, men jeg er ikke en person som kun ville trivdes med å utelukkende ha en stabil jobb. Jeg er dyktig innen fagfeltet mitt, elsker å prøve nye ting, og jeg vet at en del av meg hadde -savnet- faglige utfordringer om jeg kun skulle tenke stabilitet. Jeg satser på et veldig spesialisert fagfelt, med mange om beinet, og nå holder jeg på med en tilleggsutdannelse som er så generell at den vil gjøre meg rustet til andre ting - om jeg skulle ha behov for det en gang. Så, jeg skal ikke si at jeg kun tenker kreativt, men for meg vil ikke en stabil 9-4-jobb være veien til lykken. Jeg arbeider best på kveldstid, og jeg har en så stor fleksibisilitet i nåværende arbeidssituasjon at det går bra.