Bokmål og a-endelser

[Giacomo_P]

Sier du altså "damen min"?

Det er vel mere nærliggende å si "min dame," selv om "damen min" også er anvendelig. Men det er ikke et udtrykk jeg bruker ofte. Jeg sier heller "min bedre halvdel", "min kjæreste" eller lignende. I øyeblikket er det dessverre ikke en aktuell problemstilling.

[AnonymBruker]

Hehe, riksmålstilbederne. :-D Tilbedelse, ikke tilbeding, innlærelse, innlæring, am I right?

[Gjest Ludovie]

Det er vel mere nærliggende å si "min dame," selv om "damen min" også er anvendelig. Men det er ikke et udtrykk jeg bruker ofte. Jeg sier heller "min bedre halvdel", "min kjæreste" eller lignende. I øyeblikket er det dessverre ikke en aktuell problemstilling.

Du føler med andre ord at dansk er bedre enn norsk? Da kan du konvertere til dansk, vel, i stedet for å skrive en slags hybrid?

[Gjest Eurodice]

Hehe, riksmålstilbederne. :-D Tilbedelse, ikke tilbeding, innlærelse, innlæring, am I right?

Jeg vet ikke om du mener å være morsom, men det er ikke slik at verbalsubstantiv som ender på -ing på bokmål, automatisk får endelsen -else på riksmål. Også på bokmål kan vi ofte velge mellom -ing og -else.

Endret 18. mars 2012 av Arabella

[Giacomo_P]

Du føler med andre ord at dansk er bedre enn norsk? Da kan du konvertere til dansk, vel, i stedet for å skrive en slags hybrid?

Det synes jeg bliver en gandske forenklet problemstilling. Jeg skal medgive at jeg er temmelig farvet av at jeg har en viss fartstid i Danmark, men jeg synes også at moderne dansk har gjennomgått en temmelig negativ udvikling. Men det er helt på siden av hva vi her diskuterer. Min primære konservatisme ad sprogets veier, dreier seg om at jeg vokste opp med lidt for mye gammel litteratur i alt for ung alder.

Dog synes jeg at man i den tid (fra Ibsen til ca. 1938), generelt hadde lettere for å udtrykke seg precist, end hva den moderne sprogsausen fremdyrker, med all sin liberalisering og aksept av udbredte feil i såvel grammatikk som ortografi. Men jeg tror ikke vi skal ta den debatten igjen.

[Gjest Ludovie]

Dog synes jeg at man i den tid (fra Ibsen til ca. 1938), generelt hadde lettere for å udtrykke seg precist, end hva den moderne sprogsausen fremdyrker, med all sin liberalisering og aksept av udbredte feil i såvel grammatikk som ortografi. Men jeg tror ikke vi skal ta den debatten igjen.

På hvilken måte var dette mer presist, mener du? (Sånn sett bort fra at Ibsen var helt eksepsjonelt god til å skrive, da, men dette er jo ikke akkurat noen nyhet. Og det ville dessuten vært akkurat det samme enten det var samnorsk, radikalt bokmål, nynorsk, eller helt andre varianter av norsk det dreide seg om.)

Men igjen, det er dette med at språket hans liksom skulle være presist (og underforstått at dette er noe som har med dansk eller riksmål å gjøre), som jeg etterspør eksempler på.

[Giacomo_P]

På hvilken måte var dette mer presist, mener du? (Sånn sett bort fra at Ibsen var helt eksepsjonelt god til å skrive, da, men dette er jo ikke akkurat noen nyhet. Og det ville dessuten vært akkurat det samme enten det var samnorsk, radikalt bokmål, nynorsk, eller helt andre varianter av norsk det dreide seg om.)

Men igjen, det er dette med at språket hans liksom skulle være presist (og underforstått at dette er noe som har med dansk eller riksmål å gjøre), som jeg etterspør eksempler på.

Dette begynder vel å spore av, men kortfattet sagt, handler det nok om at man hadde en viss kultur for korrekthed i ortografi og grammatikk, og man fremelsket detaljrikdom i sproget med et stort og rikholdig vokabular. Det var heller ikke noe større poeng i at alle ord skulde "norvagiseres", og derved var det også enklere å forholde seg til fremmedord, fordi man lettere kunde se opprindelsen.

Man skal ikke lese mye litteratur fra angjeldende periode for å se at sproget hadde en meget høyere oppløsning, bundet ud i en detaljrikdom av stort ordforråd, kanskje særlig hva angår bruken av adjektiver (muligens efter insoirasjon fra den franske symbolismen....?). Et stort og variert ordforråd, og en stram og konsekvent grammatikk og ortografi bevirker uvegerlig at precisjonsniveauet øker. Dette gjelder også for dagspressen i den tiden (Ja, jeg har lest svært mange aviser fra den tiden, selv om jeg ikke var påtenkt da de blev trykket).

Idag er sproget et vell av valgfrie former, og det legges tydeligvis ikke vekt på grammatikk og ortografi lenger. Jeg synes sprogrådet har vært undfaldende i forhold til å stille krav til å bevare ortografiske og grammatikalske strukturer. Det er heller ikke lenger noe ideal å ha et rikholdig og variert vokabular. Det virker som om det holder med kjempe-, mega- og super-. Gjerne ispedd amerikanske slangudtrykk man ikke helt har forstått betydningen av. Den slags fordrer ikke mye precisjon.

Jeg kunde skrevet mye mere om dette, men siden det er lidt på siden av trådens tema, tror jeg vi lar det ligge.

Jeg har en følelse av at heg provoserer deg noe, Ludovie? Jeg understreker at jeg ikke forventer at du skal være enig med meg.

[Gjest Ludovie]

Jeg har en følelse av at heg provoserer deg noe, Ludovie? Jeg understreker at jeg ikke forventer at du skal være enig med meg.

Nei, du provoserer meg ikke. På ingen som helst måte. Men du kommer jo ikke med eksempler, så dermed blir innlegget ditt helt meningsløst og verdiløst. (Som debattinnlegg, altså. ) For det dreier seg jo i det store og hele seg bare om en slags romantisering fra din side.

[Gjest Herr Drue]

I den siste setningen mener du vel at du ikke har hørt dette ordet med en-endelse i Oslo, men bare i Bergen.

Det stemmer. Takk

[AnonymBruker]

Det synes jeg bliver en gandske forenklet problemstilling. Jeg skal medgive at jeg er temmelig farvet av at jeg har en viss fartstid i Danmark, men jeg synes også at moderne dansk har gjennomgått en temmelig negativ udvikling. Men det er helt på siden av hva vi her diskuterer. Min primære konservatisme ad sprogets veier, dreier seg om at jeg vokste opp med lidt for mye gammel litteratur i alt for ung alder.

Dog synes jeg at man i den tid (fra Ibsen til ca. 1938), generelt hadde lettere for å udtrykke seg precist, end hva den moderne sprogsausen fremdyrker, med all sin liberalisering og aksept av udbredte feil i såvel grammatikk som ortografi. Men jeg tror ikke vi skal ta den debatten igjen.

Jeg synes det er flott at du har funnet "ditt spor" innenfor språk, men jeg synes det hele faller litt når du ikke behersker det hele. Mange ord du bruker er stavet feil, både på norsk og dansk (også gammeldansk, som jeg ser du forsøker deg på av og til).

[AnonymBruker]

Samma det, vel! Men i Bergen sier man i hvert fall "jenten". I mine øyne ser forresten begge deler veldig sånn oppstyltet og kunstig ut. (Når det gjelder "piken" handler dette selvfølgelig ikke om bruken av hankjønn her, for "pike" er jo uansett et hankjønnsord. Det handler mer om det at man faktisk bruker dette ordet (og da sett bort fra de tilfellene hvor det er ment å skulle bety "hushjelpen".))

Jeg skjønner at det er litt vanskelig for deg, men det er ikke samme det, når det er et observerbart faktum det er snakk om.

[Gjest Herr Drue]

Jeg skjønner at det er litt vanskelig for deg, men det er ikke samme det, når det er et observerbart faktum det er snakk om.

Jo, det er irrelevant. Som sagt før, det er ikke snakk om enkelttilfeller, men oppfatninga av "en" som felles genus. "Kuen", "Jenten", "Damen", "Fitten" er alle ytterpunkteksempler på det. Dessuten: Bare fordi du og din omgangskrets ikke sier "jenten", så betyr det ikke at det er et "observerbart faktum" at INGEN sier det.

[Gjest Herr Drue]

Forresten, jeg sjekka noen majorstuaskilter i går. Langs Ring 2 etter Sinsen og fram til Ullevålsveien var det tre skilt med "Majorstua" og tre skilt med "Majorstuen".

[AnonymBruker]

Jo, det er irrelevant. Som sagt før, det er ikke snakk om enkelttilfeller, men oppfatninga av "en" som felles genus. "Kuen", "Jenten", "Damen", "Fitten" er alle ytterpunkteksempler på det. Dessuten: Bare fordi du og din omgangskrets ikke sier "jenten", så betyr det ikke at det er et "observerbart faktum" at INGEN sier det.

Kan du lese?