Bokmål og a-endelser

[Gjest Eurodice]

Jeg også skriver konservativt bokmål når det kommer til hvordan ordene skrives mens jeg unngår riksmåls-måten å bygge setninger på. Med sistnevnte mener jeg f.eks. at man skriver "hennes hus" istedet for "huset hennes". Jeg foretrekker altså sistnevnte alternativ.

Jeg har ikke noe ønske om at det skal være noen klar forskjell på bokmål og nynorsk og ser gjerne at målførene nærmer seg hverandre. Det beste hadde vært å hatt bare ett norsk skriftspråk.

Jeg bruker førstnevnte, altså "hennes hus" hvis jeg vil poengtere hvem som eier huset. Man kan like gjerne legge trykket på "huset hennes". Bare ikke si eller skriv "det er hun sitt hus" .

[Gjest Ludovie]

Men det er jo selve oppfatninga av a-endelser jeg vil stille spørsmålstegn ved. Ingen tvil om at man alterer språklig register utifra kontekst. Spørsmålet er bare: Trenger vi fortsatt å se på en-endinger som "penere"? Denne oppfatninga impliserer jo at en-endinger er "bedre".

Men historisk sett er jo en-endelser "penere", ettersom de assosieres med borgerskapet og vestkanten.

[Viljaa]

Jeg ser ingen grunn til å radikalisere bokmålet bare for radikaliseringens skyld Men jeg må innrømme at "hytta", "katta" ect. sitter dypt i meg. Det kan være fordi jeg er fra et nynorskfylke (men har bokmål som hovedmål selv), men tror det er mest dialektens skyld.

I det hele synes jeg det blir mest estetisk når folk (innenfor det som er godkjent hovedform/klammeform) tar det som kommer naturlig. Å prinsippielt skulle skrive konservativt/radikalt blir konstruert. Det er ikke det jeg gjenkjenner med god språkbruk.

Jeg studerer norsk på uni. og der er det veldig hipt å skrive konservativt nynorsk, gjerne type Aasen sjæl. Må innrømme at det er litt stilig og ikke minst imponerende at de har et såppas bevisst forhold til språket sitt, men samtidig tror jeg også man fjerner noe av det personlige. Men så er det kanskje noe med det å være Norsk også. At den språkhistorien vi har gjør at mange folk har et veldig bevisst forhold til debatten om målformene skal bli mer like eller mer forskjellige.

[Gjest Herr Drue]

Men historisk sett er jo en-endelser "penere", ettersom de assosieres med borgerskapet og vestkanten.

Det var derfor jeg spurte "trenger vi fortsatt å se på en-endinger som penere?".

[Kosemose]

Jeg bryr meg fint lite om hvordan andre snakker. Hvis jeg skulle irritere meg over noe, må det heller være de som snakker påtatt "fint" (les: vestkantsosiolekt) og da gjerne på en oppstyltet måte som lyser "prøver hardt å snakke penere enn hva som strengt tatt ligger naturlig for vedkommende". Hvis jeg vil lete etter noe å irritere meg over, noe jeg sjeldent vil

[Gjest Ludovie]

Det var derfor jeg spurte "trenger vi fortsatt å se på en-endinger som penere?".

Neida, jeg ser problemstillingen din, og jeg regner dessuten med at spørsmålet ditt er ment retorisk?

Jeg er selvfølgelig enig i at en-endelser ikke fortsatt trenger å bli sett på som "penere". For meg handler dette for øvrig ikke om "pent" vs. "ikke pent", men om at for meg ser svært utstrakt bruk av a-endelser ofte påtatt ut, og det gir meg sterke assosiasjoner til ml-rørsla, selvproletarisering, filmene til Wam & Vennerød, osv. Dette er altså høyst subjektive oppfatninger fra min side, men som jeg er ganske sikker på at jeg ikke er alene om.

Jeg oppfatter dessuten at dette ikke dreier seg om å være for eller mot a-endelser, for de aller, aller fleste bruker jo det - det er de færreste som skriver 'hytten', 'jenten', 'kuen', for eksempel. Mange (og det inkluderer også meg) er heller ikke konsekvente. De (vi) kan skrive 'jorda' og 'boka' den ene gangen, og 'jorden' og 'boken' den neste. Og ofte har jeg til og med sett eksempler på dette i én og samme tekst.

[Cata]

Jeg vokste opp i samnorskperioden og utviklet dermed en generell avsky mot -a endinger. Det betyr ikke at jeg ser ned på dem som velger å bruke de endingene, men jeg liker dem ikke selv. Ikke desto mindre griper jeg meg i å bruke noen av dem selv (dessverre), rett og slett fordi majoriteten skriver "jenta" i stedet for "jenten" osv. og jeg vil gjerne bli forstått når jeg skal uttrykke meg skriftlig.

Jeg sier meg for øvrig helt enig med dem som tidligere i tråden har hevdet at de ikke ser noen grunn til at skriftspråket nødvendigvis skal ligge så fryktelig nært talespråket. I et land med såpass mange dialekter som Norge har, så er dette noe bortimot en umulighet uansett. Selv har jeg en dialekt som visstnok skal ligge ganske nær opp mot nynorsk, men det har ikke hindret meg i å mislike nynorsk og rent ut avsky samnorsk siden jeg i det hele tatt ble klar over at det fantes.

[Gjest Ludovie]

Ikke desto mindre griper jeg meg i å bruke noen av dem selv (dessverre), rett og slett fordi majoriteten skriver "jenta" i stedet for "jenten" osv. og jeg vil gjerne bli forstått når jeg skal uttrykke meg skriftlig.

Men a-endelser er ikke nødvendigvis verken samnorsk eller radikalt bokmål. Selv riksmål tillater former som 'jenta' og 'øya', og man finner dessuten en del a-endelser i Aftenposten. I mine øyne er a-endelser noe som naturlig hører med i bokmål (altså selv i konservativt bokmål), og en tekst helt uten a-endelser ser derfor (for meg) demonstrativt "riksmålsk" ut.

[AnonymBruker]

Men spørsmålet er egentlig: Hva tenker dere når dere leser tekster som er skrevet sånn? Tenker dere for eksempel at dette er en lite danna person?

Ja, helt utvilsomt.

[Gjest Herr Drue]

Ja, helt utvilsomt.

Hva baserer du det på?

[Vulpes]

Jeg ser ikke ned på noen pga. måten de ordlegger seg på, verken skriftlig eller muntlig, men jeg synes ikke det er noe pent med overdreven bruk av a-endinger. Det kan virke litt harry eller uintellektuelt.

[Gjest Herr Drue]

Jeg ser ikke ned på noen pga. måten de ordlegger seg på, verken skriftlig eller muntlig, men jeg synes ikke det er noe pent med overdreven bruk av a-endinger. Det kan virke litt harry eller uintellektuelt.

Da lurer jeg på: Hva vil det si å se ned på noen, da?

Synes du f.eks. sitatet i førsteposten virker harry?

Endret 16. mars 2012 av Herr Drue

[Gjest Spinell]

Til spørsmålet om jeg ser ned på de som skriver radikalt bokmål er svaret nei. Jeg er, som tidligere nevnt, ingen tilhenger av å skrive på den måten, men for meg er det ikke det samme som å innta en ovenfra og ned-holdning. Et radikalt bokmål blir for meg et slags bevisst språklig virkemiddel som, avhengig av sammenhengen det er brukt, enten

a) signaliserer at forfatteren innehar et radikalt politisk syn, eller

b) brukes for å markere en uformell holdning/muntlighet

Jeg skal ikke hemmeligholde at jeg er kritisk til andres skrivemåter (og dermed stiller meg selv laglig til for hugg, da jeg på ingen måte er feilfri selv), og det er mange språklige ting som får meg til å stille meg tvilende til forfatterens mentale kapasitet, men en gjennomført og korrekt bruk av a-endelser er som sagt ikke blant disse tingene. Men som tidligere nevnt: blir det for mye av a-ene kan det virke temmelig krampaktig.

Endret 16. mars 2012 av Spinell

[Vulpes]

Da lurer jeg på: Hva vil det si å se ned på noen, da?

Synes du f.eks. sitatet i førsteposten virker harry?

http://no.thefreedictionary.com/se+ned+p%C3%A5

I følge denne siden betyr det "ikke ha respekt for".

Det at noen prater på en måte som fører til at mitt førsteinntrykk av dem er at de er litt harry eller lite intellektuelle betyr ikke at jeg ser ned på dem eller ikke har respekt for dem.

Synes ikke sitatet var harry, nei.

[Gjest Ludovie]

Ja, helt utvilsomt.

Jeg er helt uenig med deg. Å skrive et radikalt bokmål er vanligvis resultat av et bevisst valg. Og det å ha et gjennomtenkt forhold til hvordan man skriver er da ikke udannet, men heller det stikk motsatte.

Endret 16. mars 2012 av Ludovie

[Gjest Ludovie]

Det ser ut til at det er to leire blant dem som har uttalt seg mot radikalt bokmål i denne tråden:

1) De som mener at det er "udannet", "uformelt", "harry", "for muntlig", osv.

2) De som fikk en aversjon mot samnorsk da man forsøkte å innføre dette her til lands.

Selv om jeg selv ikke tilhører den første gruppen, skal jeg ikke forsøke å argumentere for mye mot slike holdninger, idet dette er uttrykk for synsing og følelser knyttet til noe så personlig, identitetsskapende, og grunnleggende menneskelig som språk og språkbruk. Jeg synes allikevel at slike holdninger er litt merkelige, all den tid det finnes massevis av tekster på radikalt bokmål som er glitrende skrevet. Sitatet i førsteposten kan vel dessuten heller ikke akkurat sies å være et eksempel på verken harry språk eller noe som er skrevet av en udannet person.

Når det gjelder gruppe 2), ser det ut til at samnorsken har hatt veldig mye å si for at folk har fått et negativt forhold til radikalt bokmål. Hvorfor det er sånn, kan man jo bare spekulere i. Jeg tror det kan være flere ting:

For det første var samnorsken til dels svært forskjellig fra det veletablerte bokmålet. Og er det én ting folk generelt ikke liker, er det nettopp store forandringer.

For det andre (og dette gjelder i stor grad meg selv), føltes samnorsken veldig "fremmed". Ikke bare fordi den skilte seg veldig fra bokmål, men også fordi den inneholdt former som jeg aldri hadde sett på trykk før, og som jeg heller ikke hadde i talemålet mitt. ('Huda', 'ørna' og 'husa' er eksempler på dette.) Dessuten, i og med at jeg allerede var vant til at skriftspråket var forskjellig fra dialekten min, var det heller ikke så viktig for meg at former jeg hadde i talemålet mitt ('kasta', 'løva') skulle brukes i skriftspråket.

For det tredje inneholdt samnorsken naturlig nok en god del elementer fra nynorsk, og denne målformen har jo vært svært lite populær hos en del av befolkningen.

For det fjerde var ml-bevegelsen, selvproletarene, osv. svært ivrige samnorskbrukere, sånn at for mange er a-endelser og radikalt bokmål er sterkt knyttet til disse. For min egen del ville jeg nesten følt det som om jeg ville fremstille meg som en sympatisør dersom jeg skulle begynt å bruke språket "deres".

Jeg lurer forresten på om det muligens er sånn at folk som har bokmålsnære eller nynorsknære dialekter oftere føler at det er naturlig å skrive mest mulig talemålsnært? For oss andre tror jeg i hvert fall det er mindre grad er slik, ettersom vi (som tidligere nevnt), er vant til at talespråk og skriftspråk er ulike ting.

(Puh. Dette ble muligens litt vel langt.)

[Cata]

For det første var samnorsken til dels svært forskjellig fra det veletablerte bokmålet. Og er det én ting folk generelt ikke liker, er det nettopp store forandringer.

............................

Jeg lurer forresten på om det muligens er sånn at folk som har bokmålsnære eller nynorsknære dialekter oftere føler at det er naturlig å skrive mest mulig talemålsnært? For oss andre tror jeg i hvert fall det er mindre grad er slik, ettersom vi (som tidligere nevnt), er vant til at talespråk og skriftspråk er ulike ting.

*kutter litt i sitatene for å få med det jeg vil svare på*

For min del så har det definitivt sammenheng med samnorsken og innlæring. Jeg hadde selv lært meg å lese før jeg begynte på skolen, og siden samnorsk var et ganske nytt fenomen, så var de bøkene jeg leste skrevet på langt mer konservativt bokmål. For meg ble dermed samnorsken helt "feil" fra dag en. Jeg kunne ikke fatte og begripe hvorfor jeg skulle lære et språk som man ikke brukte i bøkene en gang. For min 7-årige hjerne så ble det rett og slett bare helt feil. Den følelsen har hengt i selv om hjernen nå er langt mer enn 7 år .

Min opprinnelige dialekt er etter sigende veldig nynorsknær. Iallfall var det det min språkfaglærer på VGS prøvde å overbevise meg om. Ikke desto mindre så synes jeg det er "tull" at jeg absolutt må skrive noe i retning av det jeg snakker. For min del kan trolig mye av dette også linkes opp mot at jeg var en "tidlig leser". Da jeg skulle lære å lese på skolen, hadde jeg allerede knekt lesekoden og jeg syntes den var enkel, grei og logisk uten at jeg på død og liv måtte kople den til hvordan jeg snakker. For meg ble det et enkelt sett med regler:

a) når vi skriver og leser skal ordene være "sånn".

b) når jeg snakker så er ordene "slik".

Det var rett og slett ikke noe motsetningsforhold der, og det er det enda ikke. Faktisk tror jeg det har hjulpet meg litt til å lære fremmedspråk også. Jeg har det fremdeles innbakt at man kan skrive et ord på en måte og uttale det på en annen, uten at det lager noe krøll for språkforståelsen.

Endret 16. mars 2012 av Cata

[AnonymBruker]

Jeg er helt uenig med deg. Å skrive et radikalt bokmål er vanligvis resultat av et bevisst valg. Og det å ha et gjennomtenkt forhold til hvordan man skriver er da ikke udannet, men heller det stikk motsatte.

Vel, jeg er uenig med deg. Det er som når man vet at man skriver feil, men man instisterer på fortsatt å skrive ordene på den måten.

Jeg har ingen respekt som dem som skriver på den måten, jeg vet hvem du sikter til og jeg er enig meg deg i hvem de er, men jeg mener at den slags mennesker er en skam.

[Gjest Ludovie]

For min del så har det definitivt sammenheng med samnorsken og innlæring. Jeg hadde selv lært meg å lese før jeg begynte på skolen, og siden samnorsk var et ganske nytt fenomen, så var de bøkene jeg leste skrevet på langt mer konservativt bokmål. For meg ble dermed samnorsken helt "feil" fra dag en. Jeg kunne ikke fatte og begripe hvorfor jeg skulle lære et språk som man ikke brukte i bøkene en gang. For min 7-årige hjerne så ble det rett og slett bare helt feil. Den følelsen har hengt i selv om hjernen nå er langt mer enn 7 år .

Det ser ut til at vi har temmelig lik erfaring og likt reaksjonsmønster her. Jeg lærte også å lese og skrive lenge før jeg begynte på skolen, og jeg reagerte også med forbløffelse på språket i lærebøkene da jeg begynte i første klasse. Dette språket var jo så veldig forskjellig fra hva jeg var vant med fra bøkene jeg leste. For meg var det dermed slik at samnorsk var helt og holdent "skolenorsk" og intet annet, ettersom det var noe man ikke fant andre steder (bortsett fra i ml-miljøer, da, noe jeg uansett ikke kjente særlig mye til da jeg gikk på barneskolen). Og få ting er jo mindre sexy enn skolenorsk prediket av velmenende og politisk korrekte lærere.

Min opprinnelige dialekt er etter sigende veldig nynorsknær. Iallfall var det det min språkfaglærer på VGS prøvde å overbevise meg om. Ikke desto mindre så synes jeg det er "tull" at jeg absolutt må skrive noe i retning av det jeg snakker. For min del kan trolig mye av dette også linkes opp mot at jeg var en "tidlig leser". Da jeg skulle lære å lese på skolen, hadde jeg allerede knekt lesekoden og jeg syntes den var enkel, grei og logisk uten at jeg på død og liv måtte kople den til hvordan jeg snakker. For meg ble det et enkelt sett med regler:

a) når vi skriver og leser skal ordene være "sånn".

b) når jeg snakker så er ordene "slik".

Ja, men da ser det ut til at du har bokmål som hovedmål, og at nynorsk altså er noe du først begynte å lære på ungdomsskolen? I så fall var du jo allerede vant til at skrift og tale er to ulike språk/systemer, sånn at det ikke er rart at nynorskundervisningen tydeligvis ikke førte til at du endret oppfatning rundt dette.

Endret 16. mars 2012 av Ludovie

[Gjest Ludovie]

Vel, jeg er uenig med deg. Det er som når man vet at man skriver feil, men man instisterer på fortsatt å skrive ordene på den måten.

Jeg har ingen respekt som dem som skriver på den måten, jeg vet hvem du sikter til og jeg er enig meg deg i hvem de er, men jeg mener at den slags mennesker er en skam.

Hæ? Sammenligningen din gir ingen mening, ettersom det å skrive radikalt bokmål på ingen måte kan sies å være feil.

For øvrig sikter jeg ikke til noen spesielle. Hva/hvem mener du her?