Sørge over familiemedlem som ikke er død, noen flere?

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg har en søster som er en del år yngre enn meg (jeg er 29 og hun er 16). Hun er svært psykisk syk, og har isolert seg selv i åresvis. Vil si at hun aldri har opplevd et vanlig barne- eller ungdomsliv. Hun har vært tidlig inn i behandling hos BUP, men alt var frivillig til hun ble 16 år og da hun ikke ville lenger så blir hun bare sykere og sykere. Etter 16 år var hun tvangsinnlagt en gang, men ble skrevet ut etter 2 uker så det hadde ingen effekt. Nå vil hun ikke ha noe hjelp. Hun går også inn og ut av psykoser der hvor hun ikke kjenner igjen nære mennesker og har angrepet foreldrene mine. Hun vil ikke ha noe med noen å gjøre selv om vi alle i familien har hatt et godt forhold med henne i barndommen. For meg føles det vondt å ha en lillesøster som er så syk som man ikke får hjulpet, samtidig som man går konstant rundt og bekymrer seg for noen som ikke vil vite av deg. Det føles også ekstra sårt når folk snakker om bursdager, jul osv. når det alltid mangler noen under feiringene. Eller at de spør hvordan det går med søsteren min, og jeg bare må svare at jeg ikke vet. Noen ganger så er jeg så sint for at hun ikke vil motta behandling at jeg skulle ønske hun var dø, slik at jeg kunne sørge "på ordentlig" også blir jeg fryktelig skamfull av å ha tenkt sånn i det hele tatt.

Er det noen som har det slik, enten ved at slektning/venner/familiemedlem er psykisk syke, narkomane eller annet? Noe som gjør at man ikke får hjulpet og de ikke vil sitt eget beste. Dagene føles så tunge. Jeg skal gifte meg om et halvt år også, og hadde så ønsket at jeg kunne ha invitert lillesøsteren min. Jeg ønsker ikke å gå mer inn på min egen historie, men gjerne høre om andres historier, jeg er så deprimert for tiden.

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg har en søster som er en del år yngre enn meg (jeg er 29 og hun er 16). Hun er svært psykisk syk, og har isolert seg selv i åresvis. Vil si at hun aldri har opplevd et vanlig barne- eller ungdomsliv. Hun har vært tidlig inn i behandling hos BUP, men alt var frivillig til hun ble 16 år og da hun ikke ville lenger så blir hun bare sykere og sykere. Etter 16 år var hun tvangsinnlagt en gang, men ble skrevet ut etter 2 uker så det hadde ingen effekt. Nå vil hun ikke ha noe hjelp. Hun går også inn og ut av psykoser der hvor hun ikke kjenner igjen nære mennesker og har angrepet foreldrene mine. Hun vil ikke ha noe med noen å gjøre selv om vi alle i familien har hatt et godt forhold med henne i barndommen. For meg føles det vondt å ha en lillesøster som er så syk som man ikke får hjulpet, samtidig som man går konstant rundt og bekymrer seg for noen som ikke vil vite av deg. Det føles også ekstra sårt når folk snakker om bursdager, jul osv. når det alltid mangler noen under feiringene. Eller at de spør hvordan det går med søsteren min, og jeg bare må svare at jeg ikke vet. Noen ganger så er jeg så sint for at hun ikke vil motta behandling at jeg skulle ønske hun var dø, slik at jeg kunne sørge "på ordentlig" også blir jeg fryktelig skamfull av å ha tenkt sånn i det hele tatt.

Er det noen som har det slik, enten ved at slektning/venner/familiemedlem er psykisk syke, narkomane eller annet? Noe som gjør at man ikke får hjulpet og de ikke vil sitt eget beste. Dagene føles så tunge. Jeg skal gifte meg om et halvt år også, og hadde så ønsket at jeg kunne ha invitert lillesøsteren min. Jeg ønsker ikke å gå mer inn på min egen historie, men gjerne høre om andres historier, jeg er så deprimert for tiden.

Jeg har en eldre bror som har ruset seg på alkohol, piller og et uant antall andre rusmidler i mange, mange år. Han har fått utrolig mye hjelp - både av venner og familie, og av diverse institusjoner. Jeg er ganske sikker på at det finnes ikke én annen rusmisbruker i dette landet som har klart å få så mye hjelp som ham; og allikevel raser han utpå igjen gang på gang på gang. Det handler i hovedsak om at han ikke ønsker å slutte helt med rusmidler, men bare "få kontroll" - noe han også har sagt rett ut. (Og noe som alle, inkl ham selv, vet ikke er mulig når man først er avhengig.)

Så jeg kjenner godt til sorgen du føler, hjelpesløsheten, og det sinnet man føler over at de nekter å gjøre det som trengs for å bli bedre/bra. I årevis har jeg ventet på den telefonen - den om at nå er det endelig over. Selvsagt ønsker jeg ikke oppriktig at han skal dø, men noen ganger tenker man at det ville vært en lettelse å slippe å bekymre seg, og som du sier - sørge over en person man er glad i, til tross for at den personen lever. Mange mennesker som ikke har opplevd dette, vil nok synes vi er kyniske og nesten ondskapsfulle. Men jeg har fått hjelp til å innse at det handler ikke om det i det hele tatt. Det er jo fordi vi bryr oss, at vi har disse tankene.

Hvor vondt og vanskelig det enn er, så har man ikke noe annet valg enn å distansere seg fra personen. Det tok meg veldig mange år, mange skuffelser og mange depressive perioder å innse at jeg ikke kan leve min brors liv for ham. "I'm not my brothers keeper". Nå er jo akkurat den situasjonen forskjellig for oss to, siden min bror er eldre enn meg, og godt voksen. Dermed kunne jeg si til meg selv at det faktisk er hans ansvar å ta vare på livet han har fått utdelt. Ikke mitt. Det er kanskje ikke like enkelt å tenke det om en lillesøster på 16 - jeg vet ikke.

Det som er den store forskjellen i våre situasjoner, er at din søster er svært psykisk syk, og har vært det hele livet nesten, utfra din forklaring. Dermed trenger hun hjelp på en annen måte, og burde vel egentlig få omfattende faglig psykologisk hjelp. Hun kan ikke velge å ikke være syk, om du skjønner - mens min bror kunne ha valgt å virkelig gå inn for å bli rusfri. Det er en vesentlig forskjell. Men det betyr allikevel ikke at det er galt å tenke og føle som du gjør, for som pårørende blir man så veldig påvirket av de problemene de har...

Har du vurdert å gå til samtaleterapi selv, for å få hjelp til å takle situasjonen? Man lever jo i en slags konstant krisetilstand, noe som over tid selvsagt setter sine spor. Kanskje det å gå i terapi kan hjelpe deg til å leve bedre med og i situasjonen?

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg har en søster som er en del år yngre enn meg (jeg er 29 og hun er 16). Hun er svært psykisk syk, og har isolert seg selv i åresvis. Vil si at hun aldri har opplevd et vanlig barne- eller ungdomsliv. Hun har vært tidlig inn i behandling hos BUP, men alt var frivillig til hun ble 16 år og da hun ikke ville lenger så blir hun bare sykere og sykere. Etter 16 år var hun tvangsinnlagt en gang, men ble skrevet ut etter 2 uker så det hadde ingen effekt. Nå vil hun ikke ha noe hjelp. Hun går også inn og ut av psykoser der hvor hun ikke kjenner igjen nære mennesker og har angrepet foreldrene mine. Hun vil ikke ha noe med noen å gjøre selv om vi alle i familien har hatt et godt forhold med henne i barndommen. For meg føles det vondt å ha en lillesøster som er så syk som man ikke får hjulpet, samtidig som man går konstant rundt og bekymrer seg for noen som ikke vil vite av deg. Det føles også ekstra sårt når folk snakker om bursdager, jul osv. når det alltid mangler noen under feiringene. Eller at de spør hvordan det går med søsteren min, og jeg bare må svare at jeg ikke vet. Noen ganger så er jeg så sint for at hun ikke vil motta behandling at jeg skulle ønske hun var dø, slik at jeg kunne sørge "på ordentlig" også blir jeg fryktelig skamfull av å ha tenkt sånn i det hele tatt.

Er det noen som har det slik, enten ved at slektning/venner/familiemedlem er psykisk syke, narkomane eller annet? Noe som gjør at man ikke får hjulpet og de ikke vil sitt eget beste. Dagene føles så tunge. Jeg skal gifte meg om et halvt år også, og hadde så ønsket at jeg kunne ha invitert lillesøsteren min. Jeg ønsker ikke å gå mer inn på min egen historie, men gjerne høre om andres historier, jeg er så deprimert for tiden.

Jeg vet hva du mener. Jeg har en søster som siden hun var 16 har vært på hardkjør som narkoman. Jeg har ikke snakket med henne på 4 år. Vi hadde en del kontakt, men det ble ufattelig slitsomt i lengden. Hun stjal penger og ting og solgte dem for dop,så vi måtte slutte å la henne komme hjem. Ble også mye drama, og mye kaos rundt henne. Hun var alltid involvert i et eller annet som var veldig følelsesmessig for oss rundt. Jeg har ikke kuttet henne ut, men hun mistet mobilen i ett sett så jeg har rett og slett sluttet å spore henne opp, hver gang hun mister mobilen. Jeg har slitt med mye derpresjon, og det ble verre de periodene vi hadde kontakt. Når hun er rusa skylder hun sine problemer på familien. Jeg fikk høre masse stygge hisotrier om når jeg var liten om at foreldrene våre ikke brydde seg, det såret meg veldig. var ikke godt å ha kontakt med henne. Jeg vet at hun er rusa når hun sier det, men forferdelig sårende. Har opplevd at folk dømmer meg fordi jeg ikke har kontakt med søsteren min. Men de vet ikke hvordan det er å ha en rusmisbruker i familien. Hvis personen i tillegg sliter psykisk som min søster, er det et helvete.

Du har min medfølelse. Redd deg selv. Distanser deg. Det er for tungt i lengden å bære et annet memnneske som ikke vil gjøre noe for å hjelpe seg selv.

[AnonymBruker]

Jeg har en eldre bror som har ruset seg på alkohol, piller og et uant antall andre rusmidler i mange, mange år. Han har fått utrolig mye hjelp - både av venner og familie, og av diverse institusjoner. Jeg er ganske sikker på at det finnes ikke én annen rusmisbruker i dette landet som har klart å få så mye hjelp som ham; og allikevel raser han utpå igjen gang på gang på gang. Det handler i hovedsak om at han ikke ønsker å slutte helt med rusmidler, men bare "få kontroll" - noe han også har sagt rett ut. (Og noe som alle, inkl ham selv, vet ikke er mulig når man først er avhengig.)

Så jeg kjenner godt til sorgen du føler, hjelpesløsheten, og det sinnet man føler over at de nekter å gjøre det som trengs for å bli bedre/bra. I årevis har jeg ventet på den telefonen - den om at nå er det endelig over. Selvsagt ønsker jeg ikke oppriktig at han skal dø, men noen ganger tenker man at det ville vært en lettelse å slippe å bekymre seg, og som du sier - sørge over en person man er glad i, til tross for at den personen lever. Mange mennesker som ikke har opplevd dette, vil nok synes vi er kyniske og nesten ondskapsfulle. Men jeg har fått hjelp til å innse at det handler ikke om det i det hele tatt. Det er jo fordi vi bryr oss, at vi har disse tankene.

Hvor vondt og vanskelig det enn er, så har man ikke noe annet valg enn å distansere seg fra personen. Det tok meg veldig mange år, mange skuffelser og mange depressive perioder å innse at jeg ikke kan leve min brors liv for ham. "I'm not my brothers keeper". Nå er jo akkurat den situasjonen forskjellig for oss to, siden min bror er eldre enn meg, og godt voksen. Dermed kunne jeg si til meg selv at det faktisk er hans ansvar å ta vare på livet han har fått utdelt. Ikke mitt. Det er kanskje ikke like enkelt å tenke det om en lillesøster på 16 - jeg vet ikke.

Det som er den store forskjellen i våre situasjoner, er at din søster er svært psykisk syk, og har vært det hele livet nesten, utfra din forklaring. Dermed trenger hun hjelp på en annen måte, og burde vel egentlig få omfattende faglig psykologisk hjelp. Hun kan ikke velge å ikke være syk, om du skjønner - mens min bror kunne ha valgt å virkelig gå inn for å bli rusfri. Det er en vesentlig forskjell. Men det betyr allikevel ikke at det er galt å tenke og føle som du gjør, for som pårørende blir man så veldig påvirket av de problemene de har...

Har du vurdert å gå til samtaleterapi selv, for å få hjelp til å takle situasjonen? Man lever jo i en slags konstant krisetilstand, noe som over tid selvsagt setter sine spor. Kanskje det å gå i terapi kan hjelpe deg til å leve bedre med og i situasjonen?

Jeg skrev innlegget om en søster som er rusmisbruker. Vi sier det samme som deg, min søster har fått så ufattelig mye hjelp. Flere avrusningsopphold, oppfølging av naboer, familie, venner osv. ALLE har brydd seg. Likevel fortsetter hun og påstar at alle ga henne opp og at hun ikke fikk hjelp. Narko misbruk er en forferdelig sykdom. Jeg skulle personlig skutt narkolangerne som distribuerer denne skiten som ødelegger FAMILIER.

Det er vondt og håpløst å være en pårørende på denne måten. De som er sterke aksepterer at de ikke kan gjøre noe og trekker seg unna før de blir dratt med.

[eva-80]

Ikke for å være frekk, men det må da være en grunn for at søsteren din er som hun er .

Det må være noe som utløste hennes psykoser og det kan da være at det er flere som er ansvarlig for at situasjonen er som den er.

Men skjønner din sorg godt, jeg har en lillebror som er bare året yngre enn meg.

Der er verken diagnose eller rus, men en delvis turbulent oppvekst og han utviklet noe som gjør at han konstant lyver om absolutt alt.

Det går bare ikke an å føre en samtale med han for han lyver åpenlyst om ting som vi begge opplevd sammen , og begge vet at sannheten er noe helt annet enn han sier.Han bygger sine mest alvorlige relasjoner ( ekteskap ) på gedigne løgner og når jeg valgte å ikke spille med,men å være ærlig så var selvfølgelig jeg den idioten ifølge han

Dette ble til slutt en så stor belastning at jeg valgte å kutte kontakten med han,men jeg savner han veldig..

Savner han slik som han var når vi var ungdommer, nære venner og masse tull og faenskap sammen.

[-Ishtar-]

Ikke for å være frekk, men det må da være en grunn for at søsteren din er som hun er .

Det må være noe som utløste hennes psykoser og det kan da være at det er flere som er ansvarlig for at situasjonen er som den er.

Men skjønner din sorg godt, jeg har en lillebror som er bare året yngre enn meg.

Der er verken diagnose eller rus, men en delvis turbulent oppvekst og han utviklet noe som gjør at han konstant lyver om absolutt alt.

Det går bare ikke an å føre en samtale med han for han lyver åpenlyst om ting som vi begge opplevd sammen , og begge vet at sannheten er noe helt annet enn han sier.Han bygger sine mest alvorlige relasjoner ( ekteskap ) på gedigne løgner og når jeg valgte å ikke spille med,men å være ærlig så var selvfølgelig jeg den idioten ifølge han

Dette ble til slutt en så stor belastning at jeg valgte å kutte kontakten med han,men jeg savner han veldig..

Savner han slik som han var når vi var ungdommer, nære venner og masse tull og faenskap sammen.

Kan du spesifisere hva du mener med at det er noen som er ansvarlig for TS' søsters psykose? Håper virkelig at du har feilformulert deg her og at du ikke er så dum at du legger skyld på familien?

[eva-80]

Jeg skrev innlegget om en søster som er rusmisbruker. Vi sier det samme som deg, min søster har fått så ufattelig mye hjelp. Flere avrusningsopphold, oppfølging av naboer, familie, venner osv. ALLE har brydd seg. Likevel fortsetter hun og påstar at alle ga henne opp og at hun ikke fikk hjelp. Narko misbruk er en forferdelig sykdom. Jeg skulle personlig skutt narkolangerne som distribuerer denne skiten som ødelegger FAMILIER.

Det er vondt og håpløst å være en pårørende på denne måten. De som er sterke aksepterer at de ikke kan gjøre noe og trekker seg unna før de blir dratt med.

Nå er det ikke deres feil at noen blir misbruker så fremt det er ikke påtvunget.

Det kunne kommet sekker med narkotika helt gratis til meg ( og mange andre ) som ville fortsatte å takke nei.

Det er opp til hver enkelt at de prøver ut dritten eller ei.

De fleste av oss her i verden har en eller andre tidspunkt i livet fikk tilbudet direkte eller indirekte.

[eva-80]

Kan du spesifisere hva du mener med at det er noen som er ansvarlig for TS' søsters psykose? Håper virkelig at du har feilformulert deg her og at du ikke er så dum at du legger skyld på familien?

Er det slik at mennesker har en medfødt psykose ? For jeg trudde nemlig at slike ting er en reaksjon på traumatiske hendelser.

Men pliz motbevis meg om du vet mere om teamet

[-Ishtar-]

Er det slik at mennesker har en medfødt psykose ? For jeg trudde nemlig at slike ting er en reaksjon på traumatiske hendelser.

Men pliz motbevis meg om du vet mere om teamet

TS sier ingenting om traumatiske hendelser. Hun sier at søsteren "går også inn og ut av psykoser". Slik du formulerte deg antok du at denne personen er syk pga folkene rundt. Dette kan være uheldig for de pårørende som prøver å hjelpe da de allerede sliter nok med skyldfølelser osv.

[eva-80]

TS sier ingenting om traumatiske hendelser. Hun sier at søsteren "går også inn og ut av psykoser". Slik du formulerte deg antok du at denne personen er syk pga folkene rundt. Dette kan være uheldig for de pårørende som prøver å hjelpe da de allerede sliter nok med skyldfølelser osv.

Det jeg egentlig mente er : la oss si at det var f. eks en voldtekt i barndommen som utløste hennes tilstand.

Kunne det hjelpe henne å stille den ansvarlige for retten?

Evt kan det være at hun ikke ble trodd som gjorde at hun ble sykere av dette ?

Nå er det seff bare rent spekulasjon, men det jeg mente at det er lite sannsynlig at man blir psykisk syk ved fødsel.

Min beste venninne er blitt voldtatt av 2 forskjellige familiemedlemmer opp gjennom barneårene og at hun lever enda er takket være at hun ble trodd og at mennene fikk straff for det de har gjort.

Om jeg tar helt feil så ikke steine meg, men erfaringer gjør oss som vi er i dag.

[-Ishtar-]

Det jeg egentlig mente er : la oss si at det var f. eks en voldtekt i barndommen som utløste hennes tilstand.

Kunne det hjelpe henne å stille den ansvarlige for retten?

Evt kan det være at hun ikke ble trodd som gjorde at hun ble sykere av dette ?

Nå er det seff bare rent spekulasjon, men det jeg mente at det er lite sannsynlig at man blir psykisk syk ved fødsel.

Min beste venninne er blitt voldtatt av 2 forskjellige familiemedlemmer opp gjennom barneårene og at hun lever enda er takket være at hun ble trodd og at mennene fikk straff for det de har gjort.

Om jeg tar helt feil så ikke steine meg, men erfaringer gjør oss som vi er i dag.

Ok. Det oppklarer litt mer. Dette er ting som vi ikke vet og som familien ikke vet. Vi får ta utganspunkt i informasjonen TS gir og trøste best vi kan. TS, jeg er i en lik situasjon, kan ikke ha kontakt med to nære familiemedlemmer. Vet hvordan du har det, det er ekstra tungt på spesielle dager. Men jeg tror det er viktig at du kanskje går og snakker med noen og får bearbeidet dette. Det er også viktig å akseptere at det ikke er noe du kan gjøre for å forandre situasjonen hennes. Jeg slet mye med skyldfølelse og jeg har også tanker som deg, at disse personene er nesten "død" for meg, uten at jeg ønsker dem vondt. Det er ikke lett å være pårørende, om det er for psykisk syke, rusmisbrukere eller begge.

[AnonymBruker]

Er det slik at mennesker har en medfødt psykose ? For jeg trudde nemlig at slike ting er en reaksjon på traumatiske hendelser.

Men pliz motbevis meg om du vet mere om teamet

Jeg er trådstarter. Diagnosen hun har en medfødt genetisk men som utløses gjerne rundt pubertetsalder da samfunnet begynner å stille krav som at du skal gå på skolen, bli voksen og mer selvstendig. Personen vil da skjønne mer og mer av sin egen annerledeshet, og stressnivået kan bli utrolig høyt samtidig som personen resignerer ved å slutte og vaske seg, gå på do, spise osv. Personen vil da isolere seg selv og bli svært paranoid, samt gli inn og ut av psykoser. Ingen vet mer enn det vi ser av symptomer, da man kun får medisinert henne når hun er tvangsinnlagy og hun ikke samtykker selv til frivillig behandling. Foreldrene mine jobber med å få henne umyndiggjort, men det er en lang prosess. Jeg jobber selv i helsevesenet og stiller meg på den andre siden enn de som ønsker at det skal bli mindre tvang i psykiatrien. Jeg mener at når man er 16 år og så syk så kan man faktisk ikke vite sitt beste og bestemme selv.

[AnonymBruker]

Noen som har noen greie standardsvar når folk på jobb, trening, venner osv spør hvorfor man ikke har kontakt? Jeg orker ikke den belastningen å fortelle hele historien. Og går det sn etterhvert å "glemme" det familiemedlemmer,dvs at man slipper den daglige bekymringen og frustrasjonen.

[snoker]

Jeg har også hatt slike tanker "skulle ønske han var dø så jeg kunne sørget skikkelig" av og til.

Personen det gjelder er min far, han fikk slag for noen år siden og har etter det blitt dement, psykotisk til tider, paranoid, selvmordstanker får han hvis han er depresiv og ikke minst har han blitt agresiv..

Det er vondt når din egen far ringer for å ta farvel, når han beskylder deg for å stjele, når han truer med det ene og det andre.

Min far er ikke lengere MIN far, det er et barn jeg må ta vare på og som ikke husker eller forstår hva som skjer.

Han har gått tilbake til barndommen og vil kontakte gammle kompiser som han før viste at var døde, han vil ringe moren som døde når han var 12 år osv.

Det er sårt men jeg prøver som oftest å holde ut, glede meg over at jeg hvertfall har en far som er i live.

Men sorgen er der, sorgen over å miste en trygg, sterk og klok far, og få et barn som trenger å tas vare på..

Det er vondt når andre prater om jul, farsdag ol når jeg ikke kan glede meg slik jeg ønsker.

Men jeg må bare være der for han..

Dette er minuset med å ha en eldre far (jeg er 22 han er 71) det er jo ikke slik det skal være

[AnonymBruker]

Min lillesøster har vært syk siden hun var 16 år- nå er hun over 40. Diagnose paranoid schizofeni.

Hun kan være veldig mistenksom, oppmerksomhetskrevende og egoistisk samtidig med at hun kan være snill og veldig morsom i bra perioder. Jeg har prøvd å stille opp så godt jeg kan gjennom årene, mens min mor har VIRKELIG ofret seg. Nå er mor gammel og utslitt. Og jeg har vonde tanker på hva som skal skje når mor dør.Skal jeg liksom overta da? Det orker jeg ikke. Sorry!

Søsteren min blir egentlig bare verre og verre , kanskje det har med all medisineringen og/eller at hun og blir eldre.Hun vil heller ikke høre på "gode råd" fra hverken mor eller meg. Hun overkjører oss med seg selv og maser hele tiden. Hun kan nesten oppføre seg som en tyrann(!).

En annen ting : utrolig sykdomsorientert og vil gjerne "diagnostisere" meg også.

Hun har alltid vært sjalu på at jeg er "frisk".( Jeg har slitt mye med depresjoner)

Jeg leser i Psykologiblader at pårørende er en ressurs.

Vel- idag føler jeg meg ikke som noen ressurs i det hele tatt.

Hun ringte i går - og munndiare og kaos tanker fløt fritt.Hun skravler i ett sett.

Jeg orker ikke å bli dratt inn i hennes verden. Den er så kaotisk , repeterende og negativ.

Hun er syk , men jeg blir syk av henne. Jeg får dårlig samvittighet, stress, og følelsen av å bli brukt som søppledunk.

Hun ringer heldigvis ikke ofte men vi sees 2-3 ganger i måneden. Etter 1,5 time er jeg som regel utslitt av maset hennes.

Er jeg helt grusom eller? Prøver å stille opp til litt praktisk hjelp- henge opp lamper og lese bruksanvisninger- men akkurat den der telefonhjelpen klarer jeg ikke å være. Hun ringer 3 ganger om dagen til vår mor- og kan prate leeenge - om seg selv.

I går sprakk det for meg . Jeg blir så forbannet på henne. Det er vel en slags selvforsvar.

Jeg vet det er pårørende grupper gjennom

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse

Vurderer å gå på møte - men egentlig prøver jeg "å fortrenge" henne i min hverdag.

Tenke på noe positivt , jobbe, se venner, være aktiv men det ligger en svart skygge over mitt liv .

[AnonymBruker]

Jeg har en stebror som er narkoman. Han er verdens snilleste menneske, og det finnes ingenting vondt i ham, men han trekker seg mer og mer bort fra oss. Vi er alltid bekymret for hvor han er og hva han gjør, og føler vi mister ham litt hver dag. Jeg sørger nok på en måte over "tapet" av ham, og nå er han nesten mer død enn levende.

Det er så trist og vondt at en så fantastisk gutt skal ha så store problemer, og ikke makter å ta imot hjelp...

[AnonymBruker]

Jeg kuttet ut morfaren min, og på den måten også mormoren min, som insisterer på å fortsette å være gift med ham selv om han bare drikker seg full, kjederøyker, bæsjer på seg og slår henne (helst i den rekkefølgen).

De har aldri stilt opp for barnebarna sine, og staver fortsatt navnet mitt feil - 25 år etter at jeg ble født. Jeg tok bort etternavnet deres, og tok pikenavnet til oldemoren min i stedet. Jeg har vært mye sint, mye lei meg, og hater fortsatt bursdagsselskaper for søskenbarn o.l hvor han og/eller hun er tilstede.

Familie er så jævlig (unnskyld uttrykket) trist, fordi de skal liksom være der uansett. Jeg prøver å holde fokus på den andre siden av familien, og pleie omgang med de som vet hvordan navnet mitt staves, når jeg har bursdag og hva jeg er allergisk mot. Det pleier å hjelpe