Hvem savner du?

[Måndagsbarn]

dere alle er trasige. det dør milioner av mennesker vær dag. hvorfor skal enkelte sine døder eller små ting som skillsmisse gjøre dere trist. ta dere en time eller to gråt det av dere og fortsett! LIVET ER FOR KORT FOR Å VÆRE TRIST!

Jeg tror man må være nærmest psykopat for å ikke føle sorg når noen man ELSKER, mennesker som har TATT VARE PÅ en, mennesker man føler omsorg, kjærlighet, vennskap og har delt minner med, går bort. Det dør hundretusener av mennesker hver dag, men hvor mange av dem er din mamma som bar deg gjennom livet, tørket tårene dine, ga deg alt du trengte, viste deg omtanke og lærte deg om livet? Hvor mange av dem var pappaen, søsteren, broren eller tanten din, morfar, farfar eller bestevennen din? Hvor mange av dem har du møtt, følt for, elsket, blitt elsket av, og så mistet? Veldig få, kjære deg. Det er derfor vi savner dem så mye at det gjør vondt i oss, og opplever tomrom etter dem. De var spesielle. Ikke for verden, men for oss.

At du ikke føler det slik, eller har mistet noen som du føler det slik for, bør du ta alvorlig - det er ikke alle oss det er noe feil med. Håper du får hjelp!

[halu]

dere alle er trasige. det dør milioner av mennesker vær dag. hvorfor skal enkelte sine døder eller små ting som skillsmisse gjøre dere trist. ta dere en time eller to gråt det av dere og fortsett! LIVET ER FOR KORT FOR Å VÆRE TRIST!

ingen skal fortelle meg hvor lenge jeg skal være trist og gråte over å ha mistet en person jeg elsker fryktelig mye og er veldig nær!

[Gjest Eline4]

Jeg savner så mange.

Min beste venn, som tok livet sitt for akkurat et år siden idag. Savner også en annen kompis, som døde i bilulykke for noen år siden. Min gudmor, som så plutselig døde av hjerneblødning for bare noen mnd siden. Min kjære storebror som døde av kreft et par år tilbake, etter en lang, men tapt kamp. En bekjent, som ble drept så alt for brutalt i fjord.

Men alle har det nok fint nå, og det beroliger meg i tunge stunder

[Blank]

Jeg savner min bestefar som døde brått fra oss for 6 år siden, og min bestemor som døde ifjord. Bestefar var helt fantastisk, aldri møtt en person som han. Bestemor var en person som var så god på alle måter og veldig omtenktsom. Stort savn i mitt hjerte som alltid blir å være der <3

[LYSVING]

meg selv

[AnonymBruker]

Jeg savner mormor som døde av kreft for rundt tre år siden. Hun var et fantastisk menneske som jeg kunne fortelle alt til. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på henne. Fremdeles kan tanken dette ned i hodet: "Åh det må jeg ringe å fortelle mormor"

Anonym poster: 3d2ca112f6417db88752929bb20e5340

[AnonymBruker]

Det er jo så mange jeg kan nevne her. Min farfar døde mens jeg enda var så liten at jeg nesten ikke husker ham. Min bestefar som døde rett før jeg begynte på skolen betydde veldig mye for meg. Så bestemor som døde for snart ti år siden. Men alt dette var naturlige årsaker. Så kommer man til de som døde av sykdom, ikke at de er så forskjellige fra de som døde naturlig. Men ja, det er urettferdig...svigerforeldrene til bestevenninna mi, de døde med halvannet års mellomrom, begge av kreft. Selv om det også er lenge siden så merkes det godt enda. Min onkel og min kusine (far og datter)døde av kreft med noen års mellomrom. Og ja...flere i nær omgangskrets er kreftsyke, men jeg orker ikke tenke på det.

Hvor mye jeg skal utdype vet jeg ikke, andre har dødd fra meg og jeg vet at jeg aldri har savna dem.

Når jeg har det vondt og savner dem så det kjennes, da er det best å være alene, slik jeg ser det, selv om det iblant kan være ok med noe lystbetont å gjøre ja... Men trøsten jeg finner utenom å gråte, er å se opp mot himmelen og tenke at de har det bra der de nå er. Er det en skyfri kveld ser jeg på stjernene og tenker at "Den stjerna er onkel sin, den stjerna er min bestevenninnes svigermor sin..." Det er faktisk en god trøst

Anonym poster: 1d11a03bdd93854b5a05358e31d0d343

[Anonym00]

Mistet min farfar sist lørdag.. Han døde brått hjemme i sengen sin av lunge kreft. Jeg er helt knust.. Jeg gikk igjennom huset og soverommet hans i dag, der min farmor fortsatt bor. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre el føle. Alt føles så uvirkelig og jeg vil egentlig bare gi han en stor klem å si hvor glad jeg er i han! Men jeg kan ikke. Holdes begravelse for han i morgen. Og jeg gruer meg, for da blir det virkelig, at han faktisk er borte for alltid.. Kondolerer til alle dere andre som også har mistet en de er glad i

[meta65]

Jeg savner moren min som døde av kreft 12.4. 2011

Savner sønnen min som valgte å reise fra oss for 12 uker siden i dag

[AnonymBruker]

Jeg savner moren min som døde av kreft 12.4. 2011

Savner sønnen min som valgte å reise fra oss for 12 uker siden i dag

Savner han jeg og

Anonym poster: 3bd6f95dc4554d00165b7a7467779a79

[Gjest Sobril]

jeg savner farmor som døde for 35 år siden. Er sikker på at hun hadde vært til hjelp og støtte i dag (selv om hun strengt tatt ikke hadde levd nå uansett pga alderdom).

Mest av alt savner jeg veslejenta mi som jeg mistet i dødfødsel for to uker siden.

Det gjør så vondt at det er umulig for meg å forstå hvorfor jeg ikke går i stykker.

[Anciol]

Tvillingbroren min jeg aldri har sett eller møtt (døde før fødsel!

[Cuddlegirl]

En venn som døde brått i går.

Tenker på deg, og håper du har det bra.

[miaw]

Savner min gode venn som druknet.. Tenker så mye på deg, tanken på at jeg ikke får se deg igjen gjør så vondt.

Min snille bestefar som døde for 1 år siden.

Og min kjære Bestemor som døde for 5 år siden<3

[Gjest Candy Pie]

Pappa og bestefar som har gått bort.

Og flere familiemdlemmer og noen venner som jeg ikke lenger har noen særlig kontakt med lenger etter at faren min gikk bort for tre år siden. Alt er så forandret. De er ikke døde, men jeg savner dem forde. For jeg tror ikke jeg noen gang får bygget opp noen kontakt med noen av dem igjen.

[Lupus albus]

Kjenner på et dypt savn etter min kjære bestefar som gikk bort pga. kreft for 15 år siden, han ga meg en trygghet jeg ikke har kjent siden. Savner 3 fantastiske gudfedre som ga meg en utvidet familie gjennom sitt engasjement i min oppvekst og liv. Farmor som uansett hvor tidlig jeg kom løpende til huset hennes åpnet opp og tok vare på meg. Oldemor som jeg var så heldig å rekke å bli kjent med som et sterkt og varmt menneske.

Av firbeinte bestevenner savner jeg 2 hunder, 3 katter og en rotte.

Mennesker jeg gjerne skulle ha blitt kjent med, men som ble borte før jeg ble født er resten av oldeforeldrene mine og farfar.

Husker menneskene som har vandret med meg et stykke av veien med glede og varme. Jeg tenker på de for å finne styrke i vanskelige stunder og i gode stunder med takknemlighet og håper de ser på meg med stolthet.

De har alle gitt meg noe jeg vil ta med meg videre helt til også min vei slutter og jeg håper jeg vil møte de igjen den dagen, for da er ikke døden så skremmende..

[Gjest kittycat]

Nå døde min far forrige tirsdag. Savner han, men har ikke bodd sammen på 1,5 år. Bor i beredskapshjem og savner også min mor. Men har heldigvis dyr, så det fyller tomrommet mitt veldig + en veldig grei dame jeg bor hos. Og så savner jeg noen jeg bodde i midlertidig fosterhjem hos<3 Savner brødrene mine som er flyttet ut og noen gamle lærere

[Gjest Aphrodite]

Jeg savner farfar og bestefar. Jeg savner også oldefar.

Kjære oldefaren min. Verdens beste historieforteller og du er så flott. Jeg er så takknemlig for alle minnene du har delt med meg. Alt fra når du var i krigen til når du møtte oldemor. Jeg syntes det er så flott at du har delt alle de historiske minnene dine med meg. Selv om jeg var 12 når du døde, så var det DU som fikk meg interessert i historie. Jeg har bare deg å takke. Jeg håper vi ses snart igjen fordi jeg savner deg sånn.

Kjære bestefaren min. Som var alltid der for meg. Hvis jeg ville ha nye klær, så dro du med meg til byen. Hvis en leke ble ødelagt så kunne vi saumfare hele kjøpesentret, fordi jeg fortjente en ny leke. Jeg er så glad for all tid jeg fikk med deg. Selv om det føltes så lite, så var det noe så stort. Jeg setter så pris på alle minnene våre. Fra når vi satt å så på Bud Spencer og Terrence Hill filmer til at du støtte meg så i kampsporten min. Du er min store inspirasjon og jeg vil aldri glemme deg

Kjære farfaren min. Ingen er så god som du. Du som alltid stilte opp for familien, hvis noe var nødvendig. Alltid med godt humør, og alltid blid uansett hvor masse smerter du hadde. Jeg savner deg så masse. Du er så flott! Jeg syntes det er så tøft at du trente sammen med meg. Du fikk juling og du gjorde det! Du var så tøff og så flott. Du var alltid deg selv og du var helt utrolig. Du visste alltid svaret på alle matteoppgaver, du visste alltid hvordan jeg skulle stave det. Det er helt utrolig, du fikk meg til å ville være på skolen igjen. Og når jeg sitter på skolebenken nå, så tenker jeg på deg. Fordi du sa jeg kunne utrette utrolige ting og det er jeg på veg til farfar.

[Norsk Fluesopp]

Jeg savner hunden vi hadde. Han måtte avlives da han bare var to og halv år gammel pga. han brakk begge bakbeinene og dyrlegene klarte ikke å fikse det. Han ble aldri frisk og jeg savner å komme hjem til den glade hunden som ble helt fra seg av glede hver dag jeg kom hjem fra skolen. Alle gangene jeg og han leke slåss, staheten hans, godheten hans, at han hatet å bli møkkete. Savner alt med den hunden så utrolig mye. Vi fikk (altså familien min) den hunden da jeg hadde gitt opp alt håp om å leve videre som ett lykkelig menneske. Hunden ga meg noe å leve for og han gjore meg glad hver gang jeg kom trist hjem etter å ha fått bank, fra stjålet ting, mobbet eller alt det andre folk gjore mot meg. Han ga meg livsgnisten tilbake. Vet det er bare en hund, men reddet så og si livet mitt. Klarer ikke å snakke om han uten å ha lyst til å gråte.

Jeg er en fyr på 21 år og har hatt det tøft i livet fra jeg var 7 år til 19 år.

Savner deg så sykt mye Buster! Takk for at du var der da jeg trengte en venn mest.

[AnonymBruker]

Til alle oss som sørger,

Hvem har du mistet i livet ditt, og hva savner du aller mest?

Jeg savner kjæresten min. Han lever ennå, men forsvant mer og mer inn i en dyp depresjon etter et å ha levd et hardt liv som rusmisbruker. og nå er han helt "borte fra meg og jeg har blitt tvunget til å forlate han, fordi han ikke greier å ta vare på seg selv og ikke ser noen mening eller gleder ved livet lenger. ikke meg heller.

han ble avorlig psykisk syk og det er kjempevondt å aldri kunne kunne se han smile, le eller bry seg eller ta vare på seg selv, eller meg mer. jeg prøvde så mye jeg kunne men jeg ble syk selv tilslutt...og jeg kunne ikke hjelpe mer for da hadde jeg gått til grunne selv...noe jeg var på god vei til...

det er tungt å forlate et menneske man elsker... og se en person faller tilbake på en negativ vei i livet uten å kunne klare å hjelpe...

han elsker meg ennå, og jeg han- men jeg har blitt helt ødelagt selv...så i mitt hode så ble jeg tvunget til å forlate min kjære pga maktesløshet... og fordi jeg ikke hadde noe valg lenger..

håper han blir frisk igjen og at han klarer å få seg et godt liv.

always in my heart...miss you

Anonym poster: 7b437627ed384fb772998463883a3aa3