Hvem savner du?

[Cicilia]

Jeg savner mammaen min hver eneste dag.

Savner smilet hennes, at hun ringer meg for å spørre hvordan det går, middagene hennes, rådene hennes, humoren og følelsen hun ga meg av å være elsket og ivaretatt- betingelsesløst.

[Gjest Rodrik Cassel]

Søstra mi

[Cata]

Jeg tror jeg må være litt rar på "denne savninga", jeg. Min far døde for noe over et år siden, og visst savner jeg ham, men det jeg savner er en frisk far som ikke har vondt. Ettersom jeg vet sjansene hans for å bli frisk og fungerende igjen etter sykdommen som rammet ham var små, så unnet jeg ham på en måte å få slippe. Han ville mistrivdes i hjel som pleiepasient og hatet hvert sekund av det.

Det mildner savnet ganske mye. Jeg ville ikke unnet min far å leve og ha det vondt, bare for at jeg skulle få beholde ham litt lenger.

Derimot så har dødsfallet hans på sett og vis fått meg til å savne bestefaren min. Han bodde på et annet sted i landet og dårlig økonomi og lang avstand gjorde at jeg aldri fikk bli kjent med ham. Som barn tenkte jeg ikke så mye over det, men etter at min far døde så har det savnet på en merkelig måte dukket opp. Eller...jeg savner vel ikke bestefar så mye som det at jeg aldri fikk lov å bli kjent med ham.

En annen person som jeg også savner innimellom er faktisk en kollega av meg som fikk kreft og døde mens han enda var i førtiårene. Han var til utrolig god støtte for meg i en periode av livet der jeg hadde det litt vanskelig, og bidro til at jeg tok en avgjørelse som har fått ganske stor (og positiv) betydning for meg senere i livet.

[AnonymBruker]

Savner hunden min. Savner bestemoren min, og skulle ønske jeg ga henne en siste klem når jeg besøkte henne på sykehuset like før hun døde. Men jeg turde ikke å gjøre noe... Bare sto der og kjempet med å holde tårene inne. Savner henne egentlig mer og mer for hver dag nå...

Jah... Bestemor og hunden min er vel de eneste nærmeste jeg har mistet.

[Mrs.Shadows]

Min herlige pappa som døde brått i en ulykke for snart to år siden, og en kompis som også forulykket nå nettopp er de jeg tenker mest på.

[AnonymBruker]

Vil gjerne spørre dere som har mistet sine kjære brått i ulykker om noe.

For meg så er det det verst tenkelige. At man får telefon eller beskjed på døra om at det er over for noe du elsker. Jeg tror at jeg ikke hadde taklet det og ramlet helt sammen. Derfor er jeg mye redd for at noe sånt skal skje.

De jeg har mistet har jeg vært forberedt på pga sykdom og alderdom. Så da har jeg vært innstillt på det lenge. Jeg syns det virker lettere å takle det da. Det kommer ikke som et sjokk og sorgen har vært bearbeidet lenge før det skjer.

Hvordan har dere taklet det? Var det så ille som dere først forestillte dere en slik hendelse i livet?

Eller er det slik at man får uventet styrke og takler det bedre enn man tror?

[Mrs.Shadows]

Da pappa døde fikk jeg en telefon fra min stemor klokka halv åtte om morgenen (han døde 07.15 etter timer med forsøk på gjenopplivning, druknet) - hun spurte om jeg satt, og jeg satt meg ned. Så sa hun "Pappa er død." Hennes far døde to år før, så jeg trodde det var ham hun snakket om, og sa "Ja, men det går bra nå.." eller noe i den duren. Så sa hun "Nei, din pappa. Han druknet." De ordene glemmer jeg aldri. Han var ikke gammel heller, ble 39 år noen dager før det skjedde. Jeg hylte og skreik. Sønnen min som da var 2 år hadde ikke våknet enda, men på ett vis fikk jeg vekket ham etter å ha ringt min mor og pappaen hans, og fikk han med meg i en taxi bort til faren sin før jeg dro på sykehuset for å se ham.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg klarte å holde meg såpass rolig som jeg faktisk var - men det var nok pga sønnen min. I det vi kom bort til faren hans datt jeg sammen på gulvet og bare gråt og gråt. Etter sykehuset kom mamma, tanta mi og sånn, så dro vi hjem til meg. Jeg orket ikke se mine søsken før minnestunden to dager etterpå.

Jeg møtte ikke folk på en mnd etter han døde, men når jeg først turte var det bare godt.

Jeg er utrolig dårlig på følelser. Jeg gråter der og da, og kan gråte hjemme alene, men så føler jeg meg bare tom og er litt sånn "Jaja, ting skjer." Det ligger i familien. Men det går ikke en dag uten at jeg tenker på pappa, og jeg tatoverte "Pappa" på armen to mnd etter han døde - det er verdens fineste tatovering i mine øyne.

Nå da jeg fikk høre om kompisen min var jeg på byen faktisk, og fikk høre han hadde ramlet over bord på båten. (fisker)

Jeg husker ikke så mye mer, alle gråt og vi fikk komme inn på ett stengt utested. Alle håpte det var en dårlig spøk, men noen timer etterpå ble han funnet. Vi har vært mye sammen vi i "gjengen" vår, og alle takler det på sin måte. Har vært en del sammen med broren hans, og han også takler det utrolig bra, noe jeg ikke klarer å forstå. De er brødre og bestekompiser, som meg og min bror, og jeg aner ikke hvordan jeg skulle klart å stå opp om det skjedde ham noe. Men man må vel bare.

Personlig så tror jeg det at jeg har barn har reddet meg veldig psykisk - for man må bare, for barna sin skyld.

[Mrs.Shadows]

Ble ett langt og rotete innlegg, mange tanker på en gang, gadd ikke tenke så mye på formuleringen

[Rumle]

[AnonymBruker]

Da pappa døde fikk jeg en telefon fra min stemor klokka halv åtte om morgenen (han døde 07.15 etter timer med forsøk på gjenopplivning, druknet) - hun spurte om jeg satt, og jeg satt meg ned. Så sa hun "Pappa er død." Hennes far døde to år før, så jeg trodde det var ham hun snakket om, og sa "Ja, men det går bra nå.." eller noe i den duren. Så sa hun "Nei, din pappa. Han druknet." De ordene glemmer jeg aldri. Han var ikke gammel heller, ble 39 år noen dager før det skjedde. Jeg hylte og skreik. Sønnen min som da var 2 år hadde ikke våknet enda, men på ett vis fikk jeg vekket ham etter å ha ringt min mor og pappaen hans, og fikk han med meg i en taxi bort til faren sin før jeg dro på sykehuset for å se ham.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg klarte å holde meg såpass rolig som jeg faktisk var - men det var nok pga sønnen min. I det vi kom bort til faren hans datt jeg sammen på gulvet og bare gråt og gråt. Etter sykehuset kom mamma, tanta mi og sånn, så dro vi hjem til meg. Jeg orket ikke se mine søsken før minnestunden to dager etterpå.

Jeg møtte ikke folk på en mnd etter han døde, men når jeg først turte var det bare godt.

Jeg er utrolig dårlig på følelser. Jeg gråter der og da, og kan gråte hjemme alene, men så føler jeg meg bare tom og er litt sånn "Jaja, ting skjer." Det ligger i familien. Men det går ikke en dag uten at jeg tenker på pappa, og jeg tatoverte "Pappa" på armen to mnd etter han døde - det er verdens fineste tatovering i mine øyne.

Nå da jeg fikk høre om kompisen min var jeg på byen faktisk, og fikk høre han hadde ramlet over bord på båten. (fisker)

Jeg husker ikke så mye mer, alle gråt og vi fikk komme inn på ett stengt utested. Alle håpte det var en dårlig spøk, men noen timer etterpå ble han funnet. Vi har vært mye sammen vi i "gjengen" vår, og alle takler det på sin måte. Har vært en del sammen med broren hans, og han også takler det utrolig bra, noe jeg ikke klarer å forstå. De er brødre og bestekompiser, som meg og min bror, og jeg aner ikke hvordan jeg skulle klart å stå opp om det skjedde ham noe. Men man må vel bare.

Personlig så tror jeg det at jeg har barn har reddet meg veldig psykisk - for man må bare, for barna sin skyld.

Uff, så trist Håper du har det bedre nå.

Ja, det er nok noe i at du har et barn. Man kan nok hente mye styrke i at noen trenger deg midt i alt det triste. At man også har venner og familie rundt seg hjelper nok veldig.

[Boudicca]

Storesøstra mi og bestemor.

[yes2yes]

Tittelen sier "Hvem savner du?". Syns ikke det gjør noe at noen skriver om folk som lever, men som de har mistet. Kjærlighetssorg kan være beinhardt.

Jeg vet ikke med deg, men jeg ville aldri tenkt tanken på å sidestille kjærlighetssorg med sorgen over å miste noen til døden. Det er altfor sterkt og ureverserende til å nevnes som i nærheten av den type sorg som den man føler når kjemien med kjæresten feiler.

Mine tanker går til alle dere som har mistet noen, og som religiøs vil jeg si jeg er sikker på at de vil ende opp på et bedre sted nå. Det vet og ønsker jeg for alle mine elskede som jeg også har mistet, som dessverre er vel mange om man tar til ettertanke. Fred være med dem, og de er i mine minner til den dagen vi gjenforenes. Måtte Gud spare oss for flere tap i nærmeste fremtid. Amen.

[Drømmespill]

Fetteren min.

Tre år siden han valgte å forlate dette livet.

Vi stod hverandre veldig nær, vi ble født med elleve dagers mellomrom, så når vi var små latet vi som om vi var tvillinger. Den siste tiden hadde vi veldig god kontakt, jeg hjalp han med sin psyke og vi hjalp hverandre. Jeg var bortreist når han ikke maktet mer. Jeg skulle så ønske jeg var hjemme, jeg vet jeg kunne reddet han da =/

[Rumle]

[Capricorn]

Jeg vet ikke med deg, men jeg ville aldri tenkt tanken på å sidestille kjærlighetssorg med sorgen over å miste noen til døden. Det er altfor sterkt og ureverserende til å nevnes som i nærheten av den type sorg som den man føler når kjemien med kjæresten feiler.

Mine tanker går til alle dere som har mistet noen, og som religiøs vil jeg si jeg er sikker på at de vil ende opp på et bedre sted nå. Det vet og ønsker jeg for alle mine elskede som jeg også har mistet, som dessverre er vel mange om man tar til ettertanke. Fred være med dem, og de er i mine minner til den dagen vi gjenforenes. Måtte Gud spare oss for flere tap i nærmeste fremtid. Amen.

Nå er det fremdeles ikke noe i ts sitt innlegg som sier at vi ikke kan fortelle om noen levende vi savner. Fatter ikke at noen av dere henger det opp i det! La nå folk savne noen og fortelle om det her. Levende eller døde.

[Gjest Anuket]

Jeg savner en av mine bestevenninner, hun døde veldig brått og uventet - faktisk så hadde vi pratet kvelden før om at hun skulle komme over på vors hos meg den helgen. Dagen etter får jeg en telefon av en felles venninne om at hun lå i koma, dagen etter det igjen var hun borte.

2 år siden hun døde i går faktisk.

[Gjest kittycat]

pappa er borte om to år vertfall, nærmere døden for hver dag som går, så kommer å savne han som et helvette. Uansett er de jeg savner mest nå noen jeg bodde hos i sommer - midlertidig før forsterhjem. Er hos de en helg i mnd og det har vært kjempetungt mange ganger, men det er bedre nå. Jeg er i bedre humør, prøver å ikke være negativ. Jeg trodde jeg skolle bo hos de lenge, men neida, BV sa ikke det.. savner de utrolig er så glad i de! Heldigvis holder det meg oppe, at om en måned skal jeg til de. <3

[Mini93]

I dag savner jeg pappa'n min som jeg mistet 5. februar

"Jeg er sint på deg i dag. Ikke bare sint, men forbannet egentlig. Hvorfor gjorde du dette mot oss? Du kunne ha ventet. I det minste til sommeren. Du har rett og slett ødelagt for meg med å gå hen å dø. Jeg gledet meg masse til russetiden, nå har jeg egentlig ikke lyst til å feste en gang. Karakterene mine så bra ut til jul, nå gremmes jeg. Du har rett og slett ødelagt meg, kjære far.

Jeg kjenner ikke meg selv igjen. Jeg har begynt å gråte. Jeg gråter så ufattelig lett. Hadde det samme skjedd med deg tror du? Vi var tross alt like du og jeg. Vi gråt ikke. Unntaket var konfirmasjonsdagen min den gangen; da gråt vi begge.

Jeg er så sint på deg i dag. I morgen blir lillesøster 16. Hvordan skal vi liksom feire det nå? Du skal være på plass på sånne dager. 20. Juni får jeg vitnemålet mitt, hvor skal jeg da kikke for å finne det stolte smilet? I dag er jeg rett og slett bare sint på deg, far. "

Ingen skal trenge å besøke en grav for å vise russebuksen til sin far. Faen.

[AnonymBruker]

Vil gjerne spørre dere som har mistet sine kjære brått i ulykker om noe.

For meg så er det det verst tenkelige. At man får telefon eller beskjed på døra om at det er over for noe du elsker. Jeg tror at jeg ikke hadde taklet det og ramlet helt sammen. Derfor er jeg mye redd for at noe sånt skal skje.

De jeg har mistet har jeg vært forberedt på pga sykdom og alderdom. Så da har jeg vært innstillt på det lenge. Jeg syns det virker lettere å takle det da. Det kommer ikke som et sjokk og sorgen har vært bearbeidet lenge før det skjer.

Hvordan har dere taklet det? Var det så ille som dere først forestillte dere en slik hendelse i livet?

Eller er det slik at man får uventet styrke og takler det bedre enn man tror?

I mitt tilfelle tror jeg sjokket ble ekstra stort, fordi den som ringte for å fortelle det til meg, ikke fikk svar med én gang. Dermed ble det lagt igjen beskjed på min telefonsvarer om at denne personen i svært nær familie med meg, var død. Min første reaksjon, var at jeg ble sint. Nei, forbannet. Jeg nektet å tro at det var sant, og var bare forbannet på vedkommende som la igjen beskjeden. Jeg begynte å ringe rundt for å finne ut om det virkelig var sant, og fikk da dessverre fort bekreftet at det stemte. Da datt jeg sammen, fysisk. Jeg sank sammen på gulvet, hulkende, og begynte å hyperventilere. Tårene strømmet, og jeg følte en helt utrolig intens fysisk smerte i hele meg. Det føltes som hjertet ble revet ut av kroppen min. Jeg klarte ikke tro det, forstå det, ta det inn. Men smerten var der, og den var ubeskrivelig. Selv nå, mens jeg skriver dette, kjenner jeg den følelsen på nytt. Eller snarere det kaoset av følelser.

Sånn sett kan jeg vel si at jeg reagerte som "forventet" på selve beskjeden. Der og da fantes jeg ikke sterk. Men styrken kom, da jeg måtte reise på sykehuset, og i dagene etter med alt som skjedde da. I begravelsen var jeg derimot fullstendig "basket case" - fullstendig oppløst i tårer, smerter - fysiske og psykiske - og hyperventileringen kom tilbake. Det var virkelig helt sykt vondt. Jeg følte meg absolutt ikke sterk da heller.

Så jeg vil si at svaret mitt på spørsmålene dine, er vel egentlig at jeg både taklet det verre og bedre enn jeg hadde trodd jeg ville takle en sånn hendelse.

[AnonymBruker]

I dag savner jeg pappa'n min som jeg mistet 5. februar

"Jeg er sint på deg i dag. Ikke bare sint, men forbannet egentlig. Hvorfor gjorde du dette mot oss? Du kunne ha ventet. I det minste til sommeren. Du har rett og slett ødelagt for meg med å gå hen å dø. Jeg gledet meg masse til russetiden, nå har jeg egentlig ikke lyst til å feste en gang. Karakterene mine så bra ut til jul, nå gremmes jeg. Du har rett og slett ødelagt meg, kjære far.

Jeg kjenner ikke meg selv igjen. Jeg har begynt å gråte. Jeg gråter så ufattelig lett. Hadde det samme skjedd med deg tror du? Vi var tross alt like du og jeg. Vi gråt ikke. Unntaket var konfirmasjonsdagen min den gangen; da gråt vi begge.

Jeg er så sint på deg i dag. I morgen blir lillesøster 16. Hvordan skal vi liksom feire det nå? Du skal være på plass på sånne dager. 20. Juni får jeg vitnemålet mitt, hvor skal jeg da kikke for å finne det stolte smilet? I dag er jeg rett og slett bare sint på deg, far. "

Ingen skal trenge å besøke en grav for å vise russebuksen til sin far. Faen.