Navnetradisjoner

[AnonymBruker]

Hvis AB #15, 16 og 17 er samme person, så er jeg nysgjerrig på hvilke navn denne personen egentlig kan leve med. De navnene som forkastes og som AB (-ene) i disse innleggene absolutt ikke kan leve med er jo temmelig nøytrale navn som de aller fleste ikke har noe imot.

Men man velger jo ikke navn ut fra hva som er "nøytralt" eller hva man kan "leve med". Man velger de navnene man selv liker best. Jeg vil ikke ha et navn jeg ville gitt terningkast 4, når det finnes andre jeg ville gitt terningkast 6. De fleste gjør vel det i dag, og dermed er det neppe liv laga for slike fastlåste navnetradisjoner over tid.

[AnonymBruker]

Som Cosette, så sier heller ikke jeg at dette er navn som absolutt alle liker. For meg er ikke "liker andre navn bedre" et godt nok argument der navn har gått i arv i svært mange generasjoner.

Helt uenig, man trenger da ikke argumentere for hvilket navn man velger i dag. Den eneste man trenger bli enig med er den andre forelderen, noe som kan være utfordrende nok i seg selv

De navnene jeg selv liker best er forøvrig også gamle tradisjonelle navn, men ikke nødvendigvis tradisjonelle innad i min familie. Liker gjerne gamle bibelske navn, så jeg er ikke et Carosander-Coriander-menneske om noen skulle tro det

Hvis det fantes en slik annenhvergang-tradisjon i min eller mannens familie, ville jeg kanskje fulgt den om det aktuelle navnet var blant mine absolutte favoritter. Men det er mer sannsynlig at jeg ville funnet et navn fra en eller annen gammel grandonkel som ikke inngår i denne tvungne navnerekken. All ære til Victoria og hennes Estelle, selv om jeg personlig ikke likte navnet. Men synd om man bare skal kunne velge mellom 3-4 navn selv om man er kongelig. Og det som i dag er tradisjonelle dronningnavn, var jo en gang brukt for første gang det også. Alle tradisjoner starter et sted

[Gjest Cosette]

Jeg liker absolutt ikke det navnet, og ville aldri brukt det selv. Og hvor mange som liker navn går i bølger. Da jeg vokste opp var det stort sett bare gamle som het Ingrid, nå er det populært igjen. Så jeg tror uansett sånne tradisjoner dør ut etter hvert som folk føler seg mindre forpliktet til å følge dem.

Ok, men det forandrer fremdeles ikke på det faktum at enkelte navn møter mindre motvilje enn andre. Og at tradisjoner dør ut på ettellerannet tidspunkt er selvsagt, spørsmålet er hvor lenge de varer.

OK da ville tradisjonen definitivt blitt brutt av meg. Jeg kjenner en slekt som har Jon og Håvard annenhver gang. Jeg ville ikke valgt noen av de to navnene. Liker ikke korte navn, eller navn som ikke funker internasjonalt. Selv om jeg har lurt litt på hva de ville sagt om man døpte barnet Howard

Og du er helt sikkert ikke den eneste, men som jeg sier tror jeg at om man først synes det er spennende å videreføre en bit av gammel norsk bondekultur (hvilket er litt i vinden for tiden, ihvertfall i visse sosiale lag) og ønsker at ens sønn skal inkluderes i den samme tradisjonen som hans forfedre, vil relativt få føle at de svelger en stor kamel om de må kalle sin sønn Jon. Det er et navn som neppe vil være til noen belastning for barnet eller møte negative reaksjoner, det er enkelt å uttale, det har sterke røtter i norsk og vestlig kultur, og om man skal ta sosial status med i betraktningen (som vi ofte gjør i navnediskusjoner på KG) signaliserer det en "skikkelig" bakgrunn.

[Gjest Spinell]

Men man velger jo ikke navn ut fra hva som er "nøytralt" eller hva man kan "leve med". Man velger de navnene man selv liker best. Jeg vil ikke ha et navn jeg ville gitt terningkast 4, når det finnes andre jeg ville gitt terningkast 6. De fleste gjør vel det i dag, og dermed er det neppe liv laga for slike fastlåste navnetradisjoner over tid.

Det premisset du legger der er ikke ubetinget riktig. Jeg er ikke alene om å mene at man gjerne gjør litt ekstra for å la navnetradisjonene leve videre der disse finnes. Se tidligere innlegg i tråden av andre enn meg.

For enkelte har faktisk det å bære slektstradisjoner videre en viss betydning. Med mindre tradisjonsnavnet er urstygt, skjemmende eller betyr noe ekstra ille for foreldrene (f.eks en overgriper e.l.) kan dette for enkelte veie tyngre enn tilfeldige navnemoter og ens egne idéer om hva som er verdens fineste navn.

Endret 3. mars 2012 av Spinell

[AnonymBruker]

Med mindre tradisjonsnavnet er urstygt, skjemmende eller betyr noe ekstra ille for foreldrene (f.eks en overgriper e.l.) kan dette for enkelte veie tyngre enn tilfeldige navnemoter og ens egne idéer om hva som er verdens fineste navn.

På kg ser man jo nettopp hvor ulike oppfatninger det er av hva som er "urstygt". Navn jeg trodde ingen kunne mislike, som Kristine eller Elisabeth, er det andre som spyr av. Men nok om den siden av debatten, hva med det andre jeg spurte om innledningsvis? Noen som har erfart eller hørt om hvordan reaksjonene blir om man bryter en slik tradisjon? Kan man risikere hard medfart i slekten, eller godtar de fleste at folk velger fritt i dag?

[Gjest Cosette]

Det premisset du legger der er ikke ubetinget riktig. Jeg er ikke alene om å mene at man gjerne gjør litt ekstra for å la navnetradisjonene leve videre der disse finnes. Se tidligere innlegg i tråden.

For enkelte har faktisk det å bære slektstradisjoner videre en viss betydning. Med mindre tradisjonsnavnet er urstygt, skjemmende eller betyr noe ekstra ille for foreldrene (f.eks en overgriper e.l.) kan dette for enkelte veie tyngre enn tilfeldige navnemoter og ens egne idéer om hva som er verdens fineste navn.

Nettopp!

Jeg personlig ville nok tenkt at det å få være en del av denne tradisjonen som hans eller hennes forfedre hadde holdt i hevd i århundrer var viktigere for min sønn eller datter enn hva jeg som barnets mor syntes var det ultimate navnet. At det å ha en så sterk og lang historie bak navnet ville føles verdifullt og spesielt for barnet etterhvert som det vokste opp og ble var sin slektstilhørighet og identitet.

Edit: Grov skrivefeil.

Endret 3. mars 2012 av Cosette

[AnonymBruker]

På kg ser man jo nettopp hvor ulike oppfatninger det er av hva som er "urstygt". Navn jeg trodde ingen kunne mislike, som Kristine eller Elisabeth, er det andre som spyr av. Men nok om den siden av debatten, hva med det andre jeg spurte om innledningsvis? Noen som har erfart eller hørt om hvordan reaksjonene blir om man bryter en slik tradisjon? Kan man risikere hard medfart i slekten, eller godtar de fleste at folk velger fritt i dag?

Man kan risikere hard medfart i slekten. I min manns slekt er det en slik tradisjon, men siden vi ikke er i "odelsgrenen" er vi heldigvis forskånet for forventninger om navn. Det ble tatt temmelig ille opp da mannens søskenbarn (som eier slektsgården i dag) valgte et mildest talt utradisjonelt navn til odelsgutten. Enda verre ville det nok vært om det var den inngiftede ektefellen som hadde insistert på å bryte slektstradisjonene, men her var det gårdens eier som sto på sitt.

I dette tilfellet tror jeg den inngiftede ville blitt utfrosset.

[AnonymBruker]

Man kan risikere hard medfart i slekten. I min manns slekt er det en slik tradisjon, men siden vi ikke er i "odelsgrenen" er vi heldigvis forskånet for forventninger om navn. Det ble tatt temmelig ille opp da mannens søskenbarn (som eier slektsgården i dag) valgte et mildest talt utradisjonelt navn til odelsgutten. Enda verre ville det nok vært om det var den inngiftede ektefellen som hadde insistert på å bryte slektstradisjonene, men her var det gårdens eier som sto på sitt.

I dette tilfellet tror jeg den inngiftede ville blitt utfrosset.

Da høres det strengt tatt ikke ut som en familietradisjon man nødvendigvis ønsker å være en del av. Følge tradisjonen fordi man synes den er fin og viktig, greit nok. Men følge den fordi man ellers blir frosset ut av slekten? Grusomt. Mulig jeg som byjente ikke forstår meg helt på gamle gårdstradisjoner, men det er da ikke alle odelsgutter eller jenter som velger å føre driften av gården videre heller? Det er jo ikke bare navn man velger fritt nå til dags, men også karriere og bosted.

[AnonymBruker]

Da høres det strengt tatt ikke ut som en familietradisjon man nødvendigvis ønsker å være en del av. Følge tradisjonen fordi man synes den er fin og viktig, greit nok. Men følge den fordi man ellers blir frosset ut av slekten? Grusomt. Mulig jeg som byjente ikke forstår meg helt på gamle gårdstradisjoner, men det er da ikke alle odelsgutter eller jenter som velger å føre driften av gården videre heller? Det er jo ikke bare navn man velger fritt nå til dags, men også karriere og bosted.

Jeg er den anonyme i innlegg nr 27, og jeg må bare si at du rett og slett ikke forstår hvor sterkt tradisjoner står og hvor viktige de er i enkelte familier.

Det med utfrysning skulle jeg selvsagt ha skrevet i anførselstegn, men man ville virkelig gjort sitt for å gjøre seg selv midlertidig upopulær dersom man absolutt skulle ri sin egen lille kjepphest på en slik måte som du framstiller.

[Mamma1]

Slike tradisjoner står sterkest på storgårder i bygdene, og jeg kan godt forstå dem. De har en rekke med odelsgutter som har hett Rasmus og Jon siden 1400 tallet, det skal god grunn til for å bryte denne tradisjonen.

[AnonymBruker]

Slike tradisjoner står sterkest på storgårder i bygdene, og jeg kan godt forstå dem. De har en rekke med odelsgutter som har hett Rasmus og Jon siden 1400 tallet, det skal god grunn til for å bryte denne tradisjonen.

At man ikke liker navnene er god nok grunn i min bok. Hvis man blir uglesett pga det, høres det ikke ut som en familie man vil ønske å gifte seg inn i. Jeg lurer på hvordan de takler det hvis sønnen gifter seg med en frivillig barnløs?

[Gjest Macha Mong Ruad]

Jeg er mot oppkalling av levende personer, så det hadde utgått av den grunn, dersom bestefar fortsatt levde. Har en slik annenhver rekke i min familie, og det er bare upraktisk med junior og senior, i tilegg til at man bygger masse forventninger til forholdet de i mellom, og også til juniors fremtidige yrke, i bestefar/fars fotspor. Kunne strukket meg til et navn som var en variant, eller lignet, men ikke direkte oppkalling.

Jeg tror slike tradisjoner holder seg dårlig i dag, fordi vi ikke lever i et samfunn hvor vår rolle bestemmes av kjønn og slekt lenger. Hva gjør man feks hvis den med odelen er ei jente? Da ryker fort tradisjonen uansett, og navn som Jakobine og Edvarda er ikke så kule i dag. (Dette ser man i kongefamiliene også, nå når jenter kan arve tronen.) Og jeg tror også at ved å kalle førstefødte sønn Jakob etter tidligere odelsgutter gjør det vanskeligere for Jakob å forfølge drømmen om å bli noe helt annet, og overlate gården til lillebror Leander, som ønsker å bli bonde.

[Heidipia]

Min mann har slik tradisjon på odelsguttene i familien. Helt tilbake til 1600 tallet. Jeg måtte gå noen runder med meg selv og gubben før vi ble enige om navn til vår sønn(som ikke har odel for det er det eldste frøkna som har).Jeg ville ikke bruke navnet vi var "utdelt" men samtidig syntes jeg det var vanskelig å ikke gjøre det, å bryte en så lang og gammel tradisjon. Løsningen ble et dobbelt navn der slektsnavnet står først mens navn nr to er det vi bruker til daglig. (ikke mine svigerforeldre da, de bruker begge).

[AnonymBruker]

Min mann har slik tradisjon på odelsguttene i familien. Helt tilbake til 1600 tallet. Jeg måtte gå noen runder med meg selv og gubben før vi ble enige om navn til vår sønn(som ikke har odel for det er det eldste frøkna som har).Jeg ville ikke bruke navnet vi var "utdelt" men samtidig syntes jeg det var vanskelig å ikke gjøre det, å bryte en så lang og gammel tradisjon. Løsningen ble et dobbelt navn der slektsnavnet står først mens navn nr to er det vi bruker til daglig. (ikke mine svigerforeldre da, de bruker begge).

Hvis tradisjonen gjelder odelsgutter så er man vel ikke "bundet" av det når man allerede har en odelsjente? Eller gjelder det eldste sønn av eldste sønn uansett?

[Heidipia]

Hvis tradisjonen gjelder odelsgutter så er man vel ikke "bundet" av det når man allerede har en odelsjente? Eller gjelder det eldste sønn av eldste sønn uansett?

Det gjaldt vel egentlig odelsgutten. Men siden vi da er først ute med å få ei jente som har odel, kom vi oppi en situasjon som de ikke hadde måtte ta stilling til før. Så får våre barn finne ut hva de gjør med navntradisjoner når de blir foreldre. Om det da er odelsjenta eller gutten som bærer tradisjonsnavnet som skal føre det videre. Eller kanskje de dropper hele greia...

[Mooria]

Aldri i livet om jeg ville latt andre overkjøre meg på den måten når det gjelder valg av navn. Det hadde overhodet ikke vært aktuelt for meg å gi barnet et navn jeg selv ikke liker, tradisjoner eller ikke. Og dette ville jeg selvsagt sagt tydelig ifra om på et tidlig tidspunkt, så hvis de på død og liv skal ha et barn med et forhåndsbestemt navn, så må de finne noen andre som kan bære frem det barnet.

For jeg hadde ALDRI gått med på å gi barnet et navn som andre har bestemt over hodet på meg, så enkelt er det.

[AnonymBruker]

Det gjaldt vel egentlig odelsgutten. Men siden vi da er først ute med å få ei jente som har odel, kom vi oppi en situasjon som de ikke hadde måtte ta stilling til før.

Det er jo dere som må ta stilling til dette? Det har dere jo forsåvidt gjort. Men egentlig synes jeg det er litt merkelig av svigerfamilien å bruke begge navn når dere har valgt et annet tiltalenavn.

[SmallTalk]

Hadde det vært noen tradisjon for å kalle opp barna i enten min eller samboeren sin familie, så hadde jeg glatt gitt blanke i det og gitt barnet det navnet jeg og samboeren selv ønsket. Synes det er en uting at slekta skal legge seg oppi hvilket navn man gir et barn, uansett om det er en tradisjon at man heter Jon og Even i annenhvert slektsledd.

[AnonymBruker]

Jeg kunne nok lett fortsatt tradisjonen og valgt et navn jeg ikke ELSKET, men som var greit nok, og viktig for familien man har vel gjerne hatt et forhåpentligvis godt forhold til dette navnet hele livet, og vet fra tidlig barndom at det er forventet at sønnen sin får dette navnet, og da tror jeg det er ganske greit.

[flickan]

Mine foreldre brøt en lang tradisjon da de valgte å ikke kalle broren min etter farfar. Navnene Leiv og Søren har blitt brukt annenhver gang i generasjoner tilbake. Da jeg var liten skjønte jeg godt hvorfor de valgte å bryte den, da begge navnene er spesielle, i dag er jeg litt rundere i smaken og liker begge greit nok. Hadde det ikke vært for at jeg har et litt anstrengt forhold til farfaren min kunne jeg nok vurdert å kalle opp en sønn etter ham. Men for meg er det mye ære i det å kalle opp og jeg synes ikke farfaren min fortjener den æren.