Gå til innhold

frøkenfryds skjønnlitterære dagbok


Måndagsbarn
 Del

Anbefalte innlegg

Hei!

Jeg er fryd, jeg er midt i tjueårene, bor i utlandet og jeg skriver. Jeg skriver iblant langt, iblant kort, og iblant skriver jeg ikke i det hele tatt.

Det meste jeg skriver er biter og ord tatt fra opplevelser jeg har hatt i fortid eller nåtid, en bitteliten del er oppdiktet eller noe jeg har drømt. Om det er forvirrende, eller dere forviller dere inn hit; det er bare å spørre:)

Jeg begynner på slutten, og inviterer dere til den siste biten jeg skrev, på min hemmelige blogg som jeg vanligvis har brukt som dagbok. Nå legger jeg dagboken hit istedet, og til stort sett alle bitene jeg skriver, hører det musikk. Musikken er selvsagt valgfri, men da vet dere.

19/02/12:

(Pete Yorn - Simonize)

Du holder meg sammenlimt.

Jeg er som et telys iferd med å slukne, jeg venter på å stå på en bussholdeplass en tidlig morgen og se den tynne stripen røyk flyte oppover mens jeg står igjen som en tom, svart væke.

Jeg skulle ønske livet kom med bruksanvisning, for mine år har ikke gjort meg eldre. Jeg gjør de samme feilene om igjen, og hver gang forsvinner jeg enda litt til. Jo mer hjelp jeg får, av deg, av de andre i livet mitt som holder ut med meg – jo mindre menneskelig blir jeg.

Håpet om at det å være voksen innebar en slags sikkerhet, en slags stabilitet og følelse av å vite hva som kommer, er vekk.

Jo eldre jeg blir, jo mindre av meg selv forstår jeg. Resten av verden forblir den samme gåten. Menneskene i den er som puslespill i farger, og jeg er definitivt fargeblind.

Jeg elsker deg, men jeg elsker andre i mellomtiden. Jeg er svak, og jeg ønsker meg mer enn jeg fortjener. Jeg sover meg aldri uthvilt lenger, dagene går saktere og saktere. Alle drømmene mine drukner i en hverdag jeg knapt kjenner igjen. Etter alle kampene har jeg innsett at livet mitt ikke er mitt. Det tilhører ikke meg, det tilhører alle de menneskene jeg selger det til. Jobb, behov som å spise og hvile, en sjelden gang venner, men mest av alt burde det tilhøre deg. Du gir jo hele deg til meg, mens jeg er en flytende væske du forsøker å tørke opp fra gulvet med en sløv kniv.

Jeg elsker deg. Men jeg vet at det aldri blir slik, som jeg hadde kunnet ønske det.

Vi lever i ulike verdener, og i din ville jeg være malplassert og klønete. I min ville du føle deg fanget.

Jeg begynner å klatre, men jeg kan ikke løfte føttene. Jeg sitter fast her nede.

Kom ned hit. Hold hånden min og si navnet mitt. Jeg vil ikke brenne ut

Endret av frøkenfryd
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

(Shaun Bartlett - Secret Mission)

Jeg bruker så mye tid på fortiden min. Så mange tanker om alt det som har vært, drømmer og følelser. Jeg er som et arkivskap, jeg lever i gamle hendelser. Hvorfor kan jeg ikke glede meg over nåtid, eller fremtid?

Og hvorfor blir jeg her, i Stockholm, når jeg så tydelig bare har satt livet på hold her mens jeg venter på å selv bestemme meg for hva jeg vil gjøre... Gjøre i Oslo. Jeg savner alle gangene jeg snek meg unna, full og varm, fra noens armer. Snek meg unna og ruslet hjem alene langs pilestredet. Traff kjente ansikter overalt, hadde noen der uansett hvor jeg valgte å gå en lørdags kveld.

Her har jeg ingen andre enn Min. Og noen norske sånn iblant. Men stort sett er jeg alene i mengdene med mennesker som tydelig har signalisert at de kun vil føre samtaler på overflaten. Jeg kan ikke fatte hvorfor man velger å ikke lære de rundt seg å kjenne. Jeg har uttrykket dette, men det er jeg som er den rare. Jeg er outsideren. Idag er jeg bare meg, helt alene.

Jeg tenner noen stearinlys og setter meg i sofaen. Gråter. Kjenner at jeg snart er klar for å komme hjem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 måneder senere...

Så har jeg endelig gått alle skrittene.

Spurt alle spørsmålene, og fått alle svarene jeg trengte.

Nå kan jeg telle ned dagene til Oslo igjen. Wee! Hei Norge :flagg:

Jeg har nøyaktig 70 dager igjen i Stockholm! Nedtellingen har begynt..

Jeg var hjemme i begynnelsen av mai, traff mine gode gamle kamerater igjen. Angsten bygger seg opp for hvert år jeg ikke ser dem.. følelsen av at jeg var en dårlig person, at de misliker meg, alle feil jeg gjorde.. Hvor nådeløs og kompromissløs jeg var når jeg var yngre. Uten empati, uten kjærlighet til meg selv eller annet enn festingen og oppmerksomheten som fulgte med. Og når jeg tar motet til meg og ser dem i øynene, gir de meg klemmer og har genuint savnet meg. Alle snakker om kjellerfestene hos foreldrene mine, hvor gal og morsom jeg var.. og jeg skjønner at voksenfryd er altfor kjip. Bryr seg altfor mye. Ungdomsfryd var morsom, reckless, levde totalt blottet for angst for konsekvenser. Levde. Totalt.

Stockholm har slått pusten ut av meg. På to år har jeg blitt ti år eldre. Jeg er ikke lenger fjasefryd, jeg er klokefryd med visdomsord og rynker. Nåja, kanskje ikke rynker, men definitivt ser jeg mye eldre ut enn jeg gjorde. Jeg blir fortsatt spurt om ID. Det er helt greit. Jeg kan være 19 år for alltid. Nå skal jeg hjem og finne meg selv igjen! Og det blir noen flasker rødvin på veien. Og masse klemmer. Til de beste, fra den verste ;)

Jeg sto der med min beste venn ved siden av meg. Vi hadde delt en flaske valpolicella, han viste meg bilder av leiligheten han har kjøpt med kjæresten sin. Oppussing. Bilder av henne med murpuss i krøllene, smilende mens de rev ned vegger og la varmekabler. Så søte de er sammen. Mye søtere enn vi noengang var. Hun lo da han fortalte at vi hadde vært sammen. Jeg tittet rundt meg, på alle menneskene vi har vokst opp sammen med. Mennesker jeg var sikker på at synes jeg var verdens største idiot. En dramaqueen. Jeg hadde krympet alt jeg kunne for å få plass på vei inn dørene. Men vokste straks jeg skjønte at de skjønte. Vi har vokst opp. Fra hverandre. Etter å ha vokst opp sammen.

Så kom han inn i rommet, og gikk rett bort til meg. Han var vakker på innsiden når vi vokste opp. Jeg ga ham aldri den plassen i hjertet mitt som han fortjente. Ingen fikk plass i hjertet mitt, bare min egen tvil. Nå er han like vakker på utsiden som på innsiden. Høy, mørk. Han klemte meg lenge. Sa han hadde gledet seg sånn til å se meg igjen. Håpet vi kunne treffes oftere når jeg kommer hjem. Så var han borte, bare jeg og bestis og vinflasken igjen. Jeg gikk hjem alene gjennom skogen. Hørte rådyrene rasle ved siden av veien.

Jeg skal gi ham plass i hjertet mitt denne gangen. Som en god venn, det er alt jeg kan. Men likevel.. kanskje en vakker dag?

Endret av frøkenfryd
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
 Del

×
×
  • Opprett ny...