Verpesyk

[AnonymBruker]

Sånn helt seriøst,er det noe som kan kurere verpesyken? Kroppen min skriker,livmor skriker og jeg blir helt tussete.

Jeg var på nippet til å "bestille" strikkede babyklær av mamma bare for å ha det klart.

Jeg skjønner ikke om jeg skal overse ønskene mine og følelsene mine helt,skyve dem til siden eller hva.

Begynte nesten å gråte idag da jeg så nok en person som offentliggjorde sin graviditet på facebook i tilegg til som ble foreldre. Jeg opplever en skikkelig babyboom der for tiden sikkert fordi vi er i den "rette alderen"

Blir sliten av meg selv..

[AnonymBruker]

*i tilegg til to som ble foreldre* skal det stå.

[gullhjerte]

Tja, jeg vet ikke hvorfor du vil kurere den, men mitt beste råd må være å la tankene oppsøke alle de negative/skumle sidene ved det å være gravid og å ha barn Kanskje en close-up på en fødsel kan være noe? Eller kanskje du kan låne noen barn en liten stund, gjerne noen som er våkne om natta og krever mye oppmerksomhet? Svangerskapskvalme 24/7 er heller ikke noe å kimse av, men sikkert vanskelig å forestille seg. Kanskje kan du oppsøke litt bæsj og gulp ett eller annet sted?

Ellers så er vel det beste å holde seg unna nettsider om graviditet/barn (feks her på kvinneguiden), bøker, ikke se på klær/strikkeoppskrifter/babyutstyr. Og fyll tiden din med noe annet meningsfullt.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Se Nanny 911! Prevensjons-tv.

[AnonymBruker]

Jeg har 2 barn en på 3 år og en på 10 mnd. Jeg har ikke hatt skikkelig nattesøvn siden eldste ble født. Er helt ødelagt av søvnmangel. Livet med barn er langt fra så idyllisk som jeg trodde det skulle være.

Jeg trodde ikke i min villeste fantasi at det var mulig å slite sånn med å få barna sine til å sove.

Hadde jeg visst det skulle bli sånn, hadde jeg ikke gått for å få barn.(og jeg hadde et veldig stort ønske om barn!).

[AnonymBruker]

Jeg har 2 barn en på 3 år og en på 10 mnd. Jeg har ikke hatt skikkelig nattesøvn siden eldste ble født. Er helt ødelagt av søvnmangel. Livet med barn er langt fra så idyllisk som jeg trodde det skulle være.

Jeg trodde ikke i min villeste fantasi at det var mulig å slite sånn med å få barna sine til å sove.

Hadde jeg visst det skulle bli sånn, hadde jeg ikke gått for å få barn.(og jeg hadde et veldig stort ønske om barn!).

Od derfor valgte du å få en til?

[AnonymBruker]

Til ts, tror nok ikke det finnes noe kur mot verpesyke. Jeg var en av de som aldri ville ha barn, men når jeg fikk et barn var det supert. Nå vil jeg bare ha flere barn og vil ha stor familie. Min måte å få vekk akkurat "nå må jeg ha unge", gjør jeg heller klar kroppen min til å bli gravid når det skulle intreffe. Men hver gang et baby program dukker opp som handler om fødsler eller det å bare gå gravid savner jeg alt sammen. ( Greit nok, kanskje ikke akkurat i den fasen åpningen skjer, men husker ikke noe annet enn at lystgassen satt støpt i hånda mi og at sa jeg var redd for å besje).

[AnonymBruker]

Se Nanny 911! Prevensjons-tv.

Det var ikke slik for meg. Når jeg så på det programmet, så verket det i magen etter å få barn selv. Hehe...

[AnonymBruker]

Hei TS. Skjønner hvordan du har det.

Jeg er på en måte i samme situasjon. Nå har jeg vært gravid før, og måtte dessverre avslutte svangerskapet pga medisinske årsaker. Men jeg savner den følelsen av å være gravid hver eneste dag, enda det er over 6mnd siden dette skjedde.

Både jeg og samboeren er ferdig utdannet og har jobb, men livsstilen min gjør at jeg ikke engang føler jeg kan planlegge å få noe barn.

Har også forklart situasjon min til samboeren min, og han er igrunn veldig keen på å begynne å få barn nå. Vettet får meg til å holde meg unna, men resten av meg har bare så utrolig lyst på barn nå... Jeg blir gal av mine egne tanker av og til.

Har du snakket med din kjæreste/samboer om dette?

[Gjest Trøffel]

Hva er grunnen til at dere ikke bør få barn nå, TS? Er forholdet ganske nytt, eller er kjæresten din veldig ung, eller virkelig ikke klar for barn?

Her trodde jeg at jeg var helt klar, og drømte meg helt bort i søte klær, dekorering av barnerommet og leting etter babynavn. Elsket å holde andres søte små når de kom på besøk på jobben, og fikk høre hvor deilig spedbarnslivet var, og hvordan babyen bare ville ha mat et par ganger om natta, og jeg gledet meg vilt til min egen kom.

Men vi fikk ei krevende tulle som krevde utrolig mye nærhet, og som sov særdeles lite. 7-8 t våkentid på natta selv som nyfødt hadde hun stadig. Ikke ville hun ligge i trillevogn eller sitte i bil heller (hylskrek), så jeg var mye isolert hjemme i leiligheten mens resten av barselgruppa trilla turer i sommersola Jeg hadde jo bæretøy, men når det var sol og/eller 20 plussgrader ble det altfor varmt å være ute med den lille "kokende" på magen. Så jeg gråt mange bitre tårer, når vesla forlangte å ligge til puppen 12-15 t i døgnet og nektet å ta smokk, mens andre oppdaterte facebook med at de bakte boller og "kosa seg" i perm med den lille...

Jeg ble litt tatt på senga, da både jeg og min mann var rolige sovebabyer hadde jeg jo et håp om det samme.. Men fikk altså ei tulle som var urolig og misfornøyd til hun var nesten et halvt år gammel, som gav meg minimalt med søvn og slet meg fullstendig ut. Mannen min hadde jeg ingen energi igjen til, og vi sliter fremdeles med å få kjærlighetsforholdet på beina igjen. Nå er tulla imidlertid blitt en herlig smårolling, og vi koser oss masse med henne

Men jeg ser tilbake på dette året som det verste i mitt liv, hvor jeg gang på gang måtte langt ned i kjelleren og hente opp superkrefter jeg ikke ante jeg hadde - og èn gang gikk jeg ned i kjelleren og fant ingenting, og måtte få hjelp av mamma og mann til å ta vare på babyen i noen uker mens jeg prøvde å hente meg inn. Men jeg var rett og slett ikke forberedt på hvor utrolig krevende en baby KAN være. Jeg tror mange utelater de tøffe tidene på facebook og sammen med kolleger/venner, så pass på at du går inn i det med åpne øyne, og at du ikke blir tatt på senga slik som vi ble. Vi var nok ganske naive og taklet dårlig å bli isolert og ha søvnmangel i månedsvis, selv om vi begge er i 30-årene og gift

[Bernardette]

Kudos til Trøffel for å stå frem og dele en side av saken som skjelden ser dagens lys. *hatten av*

[AnonymBruker]

Od derfor valgte du å få en til?

Valgte og valgte....var vel ikke helt planlagt at det skulle skje når det gjorde. Men abort var ikke noe alternativ, selv om jeg vurderte sterkt å ta en angrepille når jeg forstod at muligheten for graviditet var der.

Men akkurat da var førstemann inne i en bedre periode søvnmessig, så vi såg i grunn lyst på det. Og trodde(håpte) vel ikke vi skulle være uheldig en gang til. Også er det utrolig hvor fort man glemmer!

Minstemann sov i grunn veldig bra det første halvåret, men så snudde det. Fikk problemer med magen etter innføring av fast føde og har slitt mye med det siden. Har i tillegg vært mye forkjølet og hatt andre sykdommer.

Nå er ting i ferd med å bedre seg, men skaden er jo skjedd for min del, jeg er i kjelleren og vil nok trenge en del tid på å komme meg til hektene igjen. Og sånn som jeg ser det nå, kommer jeg nok ikke til å tenke tilbake på baby og småbarnstiden som en fin tid. Veldig leit og jeg hadde som sagt aldri trodd det kunne bli sånn.

Jeg er dog veldig veldig glad for at jeg ikke valgte å få barn så tidlig i livet som jeg først ønsket(tidlig i 20-årene). Hadde jeg opplevd dette 20 årene hadde jeg gått i bakken for lenge siden tror jeg.

Jeg var over 30 når førstemann kom. Jeg er langt sterkere i psyken nå og er glad for jeg har den livserfaringen og mer modne tankegangen som jeg nå har. Også er jeg ferdig med å "prioritere" meg selv, jeg har "levd ferdig" livet der jeg satte meg selv først.

[Gjest Trøffel]

Kudos til Trøffel for å stå frem og dele en side av saken som skjelden ser dagens lys. *hatten av*

Tusen takk

[Gjest imli]

Eg opplevde omtrent det same som Trøffel - fekk to ungar på under halvanna år og kan vel sjå tilbake på den tida som den verste i mitt liv (pga diverse andre ting også riktignok). Men andre seier jo at alt har vore heilt fantastisk, så kva veit eg?

[AnonymBruker]

Se på video av tøffe fødsler

[Teriyaki]

Jeg var 20 da jeg fikk barn. Og selv om jeg er glad i sønnen min, så angrer jeg på å ha fatt barn så tidlig! Det er ikke politisk korrekt kanskje, men sånn er det. Jeg ville ikke vært han foruten, men innser det at jeg var ikke klar for barn, selv om jeg er en god mor som gir sønnen sin alt han trenger.

Han hadde for det første kolikk. Det vr ikke type skriking 24/7. Det var snakk om 3-5 timer hver kveld, og de fleste kveldene var det ikke hylskrik konstant så lenge vi gikk rundt med han. Dette ga seg ved tomånedersalder. Men så kom andre utfordringer, og jeg er faktisk mer sliten for tiden nå enn da kolikkperioden stod på, fordi han sov så bra fra elleve-tiden til vi stod opp i titiden. Nå derimot står vi opp mellom fire og fem hver morgen.

Altså..Jeg har en noe krevende baby, men han er virkelig langt i fra de "værste", sånn som du kan lese om lenger opp. Han er blid som ei sol så lenge han ikke er trøtt (noe han forøvrig sliter med å være en del, siden han står opp så tidlig), frisk og generelt en fryd.

Likevell sliter jeg ofte med å føle meg ulykkelig. Missforstå meg rett..Noe av det vakreste som finnes, er når sønnen min smier med hele kroppen og hikster av glede, bare fordi han får se mammen sin! Så mange gleder er det. Men det å bli mamma i seg selv, har vært et såpass stort "offer" for meg, at jeg kan ikke si det har gjort meg lykkelig? Jeg får ikke dyrket min store interesse for trening lenger, jeg får ikke sovet ut når jeg trenger det, kroppen jeg elsket er ikke den samme, sexlivet er så vidt det er, jeg føler meg isolert i en boble som kun omhandler babylivet, og jeg føler jeg har mistet meg selv.

Ikke minst, så sliter jeg med dårlig samvittighet for at jeg føler det slik, og føler meg som en dårlig mamma av den grunn.

Og ja! Det er herlig med en liten bylt som smiler, ler og plundrer, som har søte babyklær, som man kan trille turer med, dra på babytreff, babysvømming osv. Men den negative delen er faktisk så stor (for noen) at man må virkelig være hundre% klar og "up for it" før man begir seg ut på å bli foreldre.

Jeg savner det gamle livet mitt! Selv om jeg ikke ville byttet han bort. Jeg savner han etter noen timer i fra han, så..Kjærligheten er jo der, men..

Anyway..Kanskje dette var til hjelp, i forhold til å bli kvitt verpesyken Og dette kommer fra ei som enten har en gjennomsnittlig baby, eller en baby som kanskje er liitt mer krevende. Tenk da på de som har babyer som gråter døgnet rundt? Huff..

Jeg har et stort søvn- og hvilebehov, større enn gjennomsnittet, så dette var uten tvil et sjokk for min del!

[Gjest imli]

Bra innlegg, Teriyaki.

[AnonymBruker]

Helt enig. Jeg skulle også ønske jeg hadde venta. Selvsagt er det fantastisk og alt det, men skulel gjerne hatt mer frihet og bare nytt det lenger. Isteden lot jeg verpesyka vinne og ble ung mor. Men elsker jo selvsagt min datter veldig høyt.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg, har det akkurat slikt selv.

Men samboeren min vil vente i enda noen år til...

[*Frida*]

Sånn helt seriøst,er det noe som kan kurere verpesyken? Kroppen min skriker,livmor skriker og jeg blir helt tussete.

Jeg var på nippet til å "bestille" strikkede babyklær av mamma bare for å ha det klart.

Jeg skjønner ikke om jeg skal overse ønskene mine og følelsene mine helt,skyve dem til siden eller hva.

Begynte nesten å gråte idag da jeg så nok en person som offentliggjorde sin graviditet på facebook i tilegg til som ble foreldre. Jeg opplever en skikkelig babyboom der for tiden sikkert fordi vi er i den "rette alderen"

Blir sliten av meg selv..

Du har fått mange svar som i 'det er ikkje rosenrødt å få barn', babyer både skrik og bæsjar. For ikkje å snakke om fødsel, det er vondt det!

Vel, når eg var akutt vannvittig babysjuk så hjalp det ingenting å lese sånt. Å lese om fødslar gjorde meg for eksempel berre meir nysgjerrig, og babyønsket sat uansett godt i kroppen.

Eg blei ilag med kjærasten min midt i et 3 år langt studie, og babyønsket kom heilt utav det blå! Eg har aldri vore oppteken av babyar, planlagt familie og navn og sånn. Så dette babyønsket kom veldig overraskande på meg sjølv, og eg følte meg skrekkelig teit! Det var akkurat som om plutselig denne biologiske klokka begynte å tikke når eg blei ilag med kjærasten min. Og den klokka tikka veldig høgt!

Eg var open om dette babyønsket for kjærasten min, og me var enige om at det skulle komme barn i framtida. Det hjalp veldig for meg å planlegge litt, me sette faktisk ein dato for når pillene skulle kastast. Me måtte vente til eg var ferdig med studier, og til eg hadde fått jobb. Planen heldt me oss nesten til, me utsette faktisk prøvinga i 3 månadar for å ha termin i nytt år.