Sliter med bonusfamilien

[Gjest try]

Synes du får veldig mye pepper her, og folk som problematiserer at du er stemor heller enn å svare på spørsmålet ditt.

Hvordan bevare parforholdet? Det er vanskelig. Har selv opplevd en veldig krevende stuasjon mht bonusbarn og mor, og til tider vært utrolig lei hele situasjonen. I begynnelsen var det deilig å kunne "slippe" å snakke med barnas far om disse problemene når barna var hos mor. Deilig å tenke at nå kunne vi fokusere på andre ting. Problemene var liksom borte...

Men, det som har hjulpet, for vårt forhold, er faktisk det motsatte - å snakke gjennom disse vanskelige tingene jevnlig, slik at vi begge har samme forståelse av situasjonen. . Det kan virke som om du og din mann ikke helt forstår hvordan den andre oppfatter dette?

Selvsagt blir man sliten når barna har problemer! Det gjelder alle i en familie, også de barna som ikke har problemer. Ikke rart man synes alt er en pest og en plage en gang imellom.

Jeg kan kun komme med min egen erfaring: ved å snakke rolig med mannen din og la ham lufte sine tanker om dette, og du dine, så forstår dere bedre hvordan den andre har det. Det er viktig for å kunne gi hverandre det dere trenger av oppmerksomhet og kjærlighet i en utfordrende situasjon. Uten å hisse seg opp eller beskylde. Viktig her å bruke utsagn som "jeg oppfatter at" og "noen ganger" slik at det ikke blir oppfattet som beskyldninger (fra begge sider) eller som om ALT er galt. For er ALT galt, har dere mye større problemer enn å bevare parforholdet.

[Gjest Anne]

1.Det var visst fortrinnsvis hun som ville ut av forholdet, og det var ingen kvinne i bakgrunnen.

2. Problemene startet ikke med meg

3.Hun samarbeider bra med eksen sin om praktiske og dagligdagse ting, men ikke om barnas adferd og følelseliv.

4.Hun har problemer med barna, men vil kanskje ikke innse det, eller vise det for omverdenen. Men jeg tror hun er på gli?

5. Barna har større problemer enn mange barn.Det følger dem i hjem nr. 2 og skole.Helt klart.

Samspill m/mor kan også være problematisk, men blir skyvd under teppet.Å vere alene med barn er en utfordring, men den tok hun glatt, før min tid. Blir vel ikke værre etterpå?

6. grytenes ører plukker opp ting fra telfonsamtaler og tema som ikke er nevnt hos oss. Ting vi reagerer på.

Det er ikke ok, den tid det ikke er ment for barn å høre.

7.Barna er ønsket av far, og jeg har åpnet opp for et forhold til dem, all den tid de kan snakkes til.

Vis det bare er problemer, blir en preget av det, men ønsker dem ikke vekk.det var heller ikke rådet jeg ba om i tråden.

ps. vis jeg som mor får problemer med mitt barn eller barnet får problemer i sin hverdag, vil jeg samarbeidet som bare f... med skole, BUP og PPT og pappaen.

Bonusbarn er ikke romantikk, men realitet, og jeg har vert et selv.Jeg kjenner følelsen, men ser ikke på det som verdens undergang.

Ellers er det faktisk romantikk for en stemor å få et eget barn med barnefar, t.o.m et friskt kjærlighetsbarn.

Så de andre barna er ikke friske kjærlighetsbarn?

[Gjest Gjest]

Det bør ringe varselbjeller, når samtlige reagerer på barnas atferd; far og stemor sliter; mor klager også (enda hun ikke vil innrømme at barna har problemer); skolen har varslet bekymring over barnas oppførsel (og de har vel godt sammenligningsgrunnlag til å vurdere hva som er normal oppførsel for barn i tilsvarende alder); ikke engang familien orker å få barna på overnattingsbesøk.. Sånt regnes ikke som "normal oppførsel" hvor jeg kommer fra, de som skriker så høyt om hvor normal denne oppførselen er, må virkelig ha sett seg blinde på sine egne problematiske unger...

Her er BUP/PPT allerede involvert og det virker som mor har satt på skylappene i stedet for å ta problemene på alvor. At du forstår mor og ikke ville vært villig til å samarbeide med BUP/PPT sier vel mest om dine kvalifikasjoner som foreldre; hvis samtlige slet med hvordan mine barn oppførte seg og de var inne hos BUP/PPT, så ville jeg faktisk oppfattet det som grunn til alvorlig bekymring og ikke noe man bortforklarer med "sjalu stemødre" eller at "alle barn er slik".

Samtlige?? Dette er stemors versjon fra ende til annen. Hun snakker rundt seg selv, og kommer med nye bekymringer og "anklagelser" etterhvert som det passer med svarene hun får.

Mor ser ikke det store problemet, og tydeligvis ikke far heller. Bare stemor. Javisst er det noe som skurrer..

Om barna hadde så store problem, hvorfor skulle ikke mor ville ta imot hjelp fra BUP/PPT?? Jo, fordi hun er sikkert en dårlig mor, sett fra en stemors øyne. Eller historien har kanskje en annen side også, muligens?

Jeg velger å tro det siste. Men for all del, gi gjerne andre råd dere. Regner med det er mor alt står på, kun hun som er problemet her. Siden alt annet allerede er inne i bildet og ingenting skjer, så må det jo såklart være den onde moren som holder igjen;)

Rart at stemor velger å løse problemene på KG, tatt i betraktning av hvor alvorlige de er..

[Gjest Gjest]

1.Det var visst fortrinnsvis hun som ville ut av forholdet, og det var ingen kvinne i bakgrunnen.

Har det egentlig noe å si hvem som ville ut av forholdet? Da bør hun ikke forvente at han skal stille opp liksom?

2. Problemene startet ikke med meg

Nei, men som du selv sa, de var utfordrende, men det ble enda verre etter at de flyttet sammen med far, deg og den nye ungen.

3.Hun samarbeider bra med eksen sin om praktiske og dagligdagse ting, men ikke om barnas adferd og følelseliv.

VET du egentlig hvordan de har det hjemme hos henne? Og hvordan kan hun og far samarbeide om adferd og følelsesliv, når du engang ikke synes det er okay at de ringes når dere har frikveld??

4.Hun har problemer med barna, men vil kanskje ikke innse det, eller vise det for omverdenen. Men jeg tror hun er på gli?

Du TROR mye..

5. Barna har større problemer enn mange barn.Det følger dem i hjem nr. 2 og skole.Helt klart.

Kanskje det KOMMER fra hjem nr. 2 og FØLGER dem i skole og hjem nr. 1?? Vet du at det starter i hjem nr. 1??

Samspill m/mor kan også være problematisk, men blir skyvd under teppet.Å vere alene med barn er en utfordring, men den tok hun glatt, før min tid. Blir vel ikke værre etterpå?

Hæ?? Gikk det greit i begynnelsen og ble verre etterpå, eller hva mener du egentlig?? Og ja, situasjonen for barna har tross alt endret seg veldig, og de er i tillegg blitt eldre..

6. grytenes ører plukker opp ting fra telfonsamtaler og tema som ikke er nevnt hos oss. Ting vi reagerer på. Det er ikke ok, den tid det ikke er ment for barn å høre.

Og da VET du at det kommer fra mor??

7.Barna er ønsket av far, og jeg har åpnet opp for et forhold til dem, all den tid de kan snakkes til.

Ønsket av far? Jøss, det var da enda godt..Og du har ÅPNET opp for et forhold til dem, hvis det går an å snakke til dem. Jøss, jeg sier ikke mer...

Vis det bare er problemer, blir en preget av det, men ønsker dem ikke vekk.det var heller ikke rådet jeg ba om i tråden.

ps. vis jeg som mor får problemer med mitt barn eller barnet får problemer i sin hverdag, vil jeg samarbeidet som bare f... med skole, BUP og PPT og pappaen.

Jepp, men hvis dine barn får en stemor, og hun sier de har problemer som du selv ikke kjenner til, ville du samarbeidet som bare f... da også?Bonusbarn er ikke romantikk, men realitet, og jeg har vert et selv.Jeg kjenner følelsen, men ser ikke på det som verdens undergang.

Alle er forskjellige. Og det er mange store vonde følelser mellom å ha det OK og verdens undergang. For barn i en viss alder kan det være katastrofalt nok.

Ellers er det faktisk romantikk for en stemor å få et eget barn med barnefar, t.o.m et friskt kjærlighetsbarn.

Ja, for de andre barna var nok ikke laget av kjærlighet. Det har far sagt..med pistolen mot tinningen;)

[Gjest Gjest]

Forståsegpåere?? Ja, etter å ha oppdratt noen barn selv (som nå er voksne) vil jeg påstå at jeg forstår meg på dette, sannsynligvis mer enn denne bonusmoren som bare har et lite barn selv. Og jeg kan trygt underskrive på at det vil være perioder med skriking og kjefting, der barna er en stor utfordring, der skolearbeidet og lekser ikke går helt som en skulle ønske, der hverdagen er slitsom og man er lei, uten at barna nødvendigvis bør få en diagnose.Noe sier meg at TS er en veldig ung dame, som har kommet frem til en konklusjon der alle andre har feil utenom henne, og de som måtte mene noe annet (gjerne av egen erfaring) er forståsegpåere.

Har ikke studert tråden med lupe, men det var ikke så mye som ble nevnt ang. moren til barna her, så derfor er det ikke så lett å vite hvor stor del av feilen som kan ligge der. Men av det siste svaret til TS nå, så er tydeligvis en stor del av feilen barnas mor.

Ikke uventet, sett fra en stemors vinkel;)

Nettopp;)

Litt av mitt poeng; biologiske foreldre har ikke "frikvelder". Unger går ikke an å skru av når man ønsker det. Unger som lever i en slik situasjon med nyfamilie her og nyfamilie der, kan gjerne få den følelsen at noen ønsker de kunne skrudd dem av av og til (og at noen gjerne ønsker dem dit peppern gror), og jeg er ikke overrasket om ungene skaper seg littegrann under sånne forhold..

Btw: La mor og far få samarbeide om desse problemene, selv om klokka er 23.00 og det er din "frikveld". Du vil jo gjerne løse problemene, vil du ikke? Eller er det bedre at BUP og det ene og det andre løser dem for dere, fordi dere har frikveld??

Og du klager over at far ikke stiller opp? Men blir sur når mor ringer han og ber han stille opp?

Denne uttalelsen gjør mer enda mer sikker enn tidligere, på hva som virkelig er problemet her. Grow up, jente! Det er du som er voksen her, og barna er barn!

For et nedlatende innlegg!! Må man være gammel skilt flerbarsmor med sosialt mistilpassede og skolesvake barn for å ha meninger som kan tillegges vekt...?

[Gjest Gjest]

For et nedlatende innlegg!! Må man være gammel skilt flerbarsmor med sosialt mistilpassede og skolesvake barn for å ha meninger som kan tillegges vekt...?

He he, og du snakker om nedlatende???

Nei, jeg er ikke gammel, ikke skilt, ikke sosialt mistilpassede og skolesvake barn i det hele, tvert imot veldig flinke, godt oppdratte og skolesterke barn, faktisk. Men livet og barneoppdragelse kan jammen være litt av en utfordring av og til, selv med "normale" barn, det var akkurat det som var hele poenget mitt.

Kanskje det er nettopp det som gjør forskjellen; at noen biter tennene sammen og gjør det de må og godtar at et barns oppvekst har flere utfordrende faser som man må komme seg gjennom på best mulig måte. Eller man kan legge seg ned og sutre fordi dette ble vanskeligere enn man hadde håpet? Vel, biologiske foreldre må bare komme seg gjennom det, noen gjør det bra og noen gjør det dårlig, mens steforeldre kan bare ønske ungene bort...

Og nei, jeg mente ikke at bare jeg kunne ha meninger. Det var TS som mente at de som ikke mener det samme som henne var forståsegpåere...som ikke kunne ha meninger som kan tillegges vekt...skjønner du!

Og du, ikke snakk om nedlatende innlegg da, når du selv ikke kan skrive en setning uten at den inneholder flere nedlatende påstander;)

[Gjest Mamma Mø]

Samtlige?? Dette er stemors versjon fra ende til annen. Hun snakker rundt seg selv, og kommer med nye bekymringer og "anklagelser" etterhvert som det passer med svarene hun får.

Mor ser ikke det store problemet, og tydeligvis ikke far heller. Bare stemor. Javisst er det noe som skurrer..

Om barna hadde så store problem, hvorfor skulle ikke mor ville ta imot hjelp fra BUP/PPT?? Jo, fordi hun er sikkert en dårlig mor, sett fra en stemors øyne. Eller historien har kanskje en annen side også, muligens?

Jeg velger å tro det siste. Men for all del, gi gjerne andre råd dere. Regner med det er mor alt står på, kun hun som er problemet her. Siden alt annet allerede er inne i bildet og ingenting skjer, så må det jo såklart være den onde moren som holder igjen;)

Rart at stemor velger å løse problemene på KG, tatt i betraktning av hvor alvorlige de er..

Så du mener at fordi TS er ikke bare en mor men også en stemor så kan hun ikke snakke sant eller vurdere situasjonen i eget hjem? Når hun sier at både skolen og andre i familien reagererer, så er det ifølge deg en løgn for å pynte på seg selv på nettet? Fordi en mor kan aldri feile eller sette skylappene på? Eller er det fordi barn med atferdsproblemer forekommer kun i familier hvor mor og far er fremdeles gift, og hvis skilsmissebarn har problemer, så har ikke de barna "ekte problemer" på lik linje med andre barn som sliter, det er bare pga de onde stemødrene at barna er ut av kontroll?( Og Gud forby at noen prøver å få hjelp eller råd til å ta tak i problemet.. )

Jeg regner med at du har svarthvit tv også...

[AnonymBruker]

Lurer på hvor mye samvær far har med disse barna, og hvor gml de er

[Gjest trådstarter]

Lurer på hvor mye samvær far har med disse barna, og hvor gml de er

Det får du ikke vite!

Vis jeg skriver for mye, kan det bli mulig å kjenne dem igjen for

folk, og det vil man jo ikke?

La oss si at far har ,som før skrevet, over "noramalt samvær" og barna er i skolealder.

Til deg gjest som skriver at jeg omtrent har "lagt meg ned og sutret", så er det helt feil, all den tid jeg har vert synlig for barna, tydelig på hva som forventes av dem, og samarbeidet med de instanser som mener de er over middels problematiske.

Hva mer kan jeg gjøre?

Jeg ønsker ikke å gi opp barna,eller sende dem vekk, men har til tider følt som jeg kanskje skulle gitt opp både mann og bonusbarn.

Vis et barn har to hjem der ene forelderen prøver å få folk av dem, mens den andre ser gjennom eventyrbriller og tror problemene blir borte bare en gir dem pizza til middag og lar dem ture på som de vil, hvordan skal det gå?

Jeg ønsker at barna og vi og halvsøsken har et ok. forhold med mindre turbulens, mindre uro og utagering.

Mulig jeg er dum som tar dette opp på Kvinneguiden, for noen her vil absolutt ikke forstå meg, og lager gjetninger om min sameksistens med desse barna, uten å vite hvordan det faktisk er.

Det jeg vil, er råd om hvordan overleve som par med barn med adferds og læringsproblem.

Noen her råder meg til å brette opp ermene og gjøre som hun har gjort, hva det nå er.

Hadde dette vert mine eget barn, tror jeg faktisk at jeg hadde vært beinkonsekvent, hatt kontakt med hjelpeinstanser og kanskje tatt kontakt med en exorcist.

[Gjest Gjest]

He he, og du snakker om nedlatende???

Nei, jeg er ikke gammel, ikke skilt, ikke sosialt mistilpassede og skolesvake barn i det hele, tvert imot veldig flinke, godt oppdratte og skolesterke barn, faktisk. Men livet og barneoppdragelse kan jammen være litt av en utfordring av og til, selv med "normale" barn, det var akkurat det som var hele poenget mitt.

Kanskje det er nettopp det som gjør forskjellen; at noen biter tennene sammen og gjør det de må og godtar at et barns oppvekst har flere utfordrende faser som man må komme seg gjennom på best mulig måte. Eller man kan legge seg ned og sutre fordi dette ble vanskeligere enn man hadde håpet? Vel, biologiske foreldre må bare komme seg gjennom det, noen gjør det bra og noen gjør det dårlig, mens steforeldre kan bare ønske ungene bort...

Og nei, jeg mente ikke at bare jeg kunne ha meninger. Det var TS som mente at de som ikke mener det samme som henne var forståsegpåere...som ikke kunne ha meninger som kan tillegges vekt...skjønner du!

Og du, ikke snakk om nedlatende innlegg da, når du selv ikke kan skrive en setning uten at den inneholder flere nedlatende påstander;)

Jeg ble bare så provosert over den besserwissertonen.

Og jeg oppfatter ikke TS som ung i betydningen naiv og uerfaren, og heller ikke som sutrete. Jeg skjønner ikke hvorfor du svarer henne på en så bedriten måte, som om det skulle være hennes innstilling det er noe galt i? Hun har jo en sunn og fornuftig innstilling. Men ingen kan konkret si noe nyttig om det hun spør om ( ikke jeg heller, mine stebarn er helt normale og oppfører seg godt hjemme og med småsøsken ).

[Gjest Gjest]

Jeg ble bare så provosert over den besserwissertonen.

Og jeg oppfatter ikke TS som ung i betydningen naiv og uerfaren, og heller ikke som sutrete. Jeg skjønner ikke hvorfor du svarer henne på en så bedriten måte, som om det skulle være hennes innstilling det er noe galt i? Hun har jo en sunn og fornuftig innstilling. Men ingen kan konkret si noe nyttig om det hun spør om ( ikke jeg heller, mine stebarn er helt normale og oppfører seg godt hjemme og med småsøsken ).

Det var hun som brukte besserwissertonen. Det var nettopp det som var hele poenget!

Og JEG synes det er hennes innstilling det er noe i veien med, derfor svarer JEG slik jeg gjør. Andre har andre meninger, og svarer deretter. Beklager, men jeg kan ikke bare jatte med når jeg synes TS, ut fra det hun selv skriver, ikke har en god innstilling.

Så må hun selvsagt fortsette å gjøre som hun vil, og følge de råd hun vil. Jeg sier bare hva JEG synes, og i dette tilfellet fikk jeg denne oppfatningen. Men sikkert like mange oppfatninger som det er lesere.

Forresten så kan du jo lese TS' innlegg en gang til. Ser du ikke at det skurrer??

[Gjest Gjest]

Så du mener at fordi TS er ikke bare en mor men også en stemor så kan hun ikke snakke sant eller vurdere situasjonen i eget hjem? Når hun sier at både skolen og andre i familien reagererer, så er det ifølge deg en løgn for å pynte på seg selv på nettet? Fordi en mor kan aldri feile eller sette skylappene på? Eller er det fordi barn med atferdsproblemer forekommer kun i familier hvor mor og far er fremdeles gift, og hvis skilsmissebarn har problemer, så har ikke de barna "ekte problemer" på lik linje med andre barn som sliter, det er bare pga de onde stemødrene at barna er ut av kontroll?( Og Gud forby at noen prøver å få hjelp eller råd til å ta tak i problemet.. )

Jeg regner med at du har svarthvit tv også...

Jøss, hvordan klarte du å få 9 fulle linjer med ting jeg aldri har sagt og aldri har ment??

Ikke verst altså Kanskje det er du selv som mener dette, innerst inne. Du vet; på seg selv kjenner man andre...

[Gjest Gjest]

Det får du ikke vite!

Vis jeg skriver for mye, kan det bli mulig å kjenne dem igjen for

folk, og det vil man jo ikke?

La oss si at far har ,som før skrevet, over "noramalt samvær" og barna er i skolealder.

Til deg gjest som skriver at jeg omtrent har "lagt meg ned og sutret", så er det helt feil, all den tid jeg har vert synlig for barna, tydelig på hva som forventes av dem, og samarbeidet med de instanser som mener de er over middels problematiske.

Hva mer kan jeg gjøre?

Jeg ønsker ikke å gi opp barna,eller sende dem vekk, men har til tider følt som jeg kanskje skulle gitt opp både mann og bonusbarn.

Vis et barn har to hjem der ene forelderen prøver å få folk av dem, mens den andre ser gjennom eventyrbriller og tror problemene blir borte bare en gir dem pizza til middag og lar dem ture på som de vil, hvordan skal det gå?Jeg ønsker at barna og vi og halvsøsken har et ok. forhold med mindre turbulens, mindre uro og utagering.

Mulig jeg er dum som tar dette opp på Kvinneguiden, for noen her vil absolutt ikke forstå meg, og lager gjetninger om min sameksistens med desse barna, uten å vite hvordan det faktisk er.

Det jeg vil, er råd om hvordan overleve som par med barn med adferds og læringsproblem.

Noen her råder meg til å brette opp ermene og gjøre som hun har gjort, hva det nå er.

Hadde dette vert mine eget barn, tror jeg faktisk at jeg hadde vært beinkonsekvent, hatt kontakt med hjelpeinstanser og kanskje tatt kontakt med en exorcist.

Slik jeg ser det, så har du konkludert med at det er moren som har ødelagt desse barna og fortsetter å ødelegge dem, og at dere gjør alt riktig, men det nytter ikke når hun ikke gjør det. (Og for dere som mener jeg er litt kvass nå; vel, dette er omtrent ordrett det TS selv skriver..)

Om du har rett, så er det ikke så mye du kan gjøre, utenom å være konsekvent på deres regler når de er hos dere. De aller fleste 2-hjems familier opplever at det tar tid å få barna inn i "rette former" igjen når de har vært i det andre hjemmet. Og dette oppleves begge veier, veldig ofte. Og begge hjem mener de er det hjemmet som gjør riktig. Kanskje det er barnas måte å protestere på.

Er barna litt oppbrakt over at mor og far ikke lenger bor sammen, at de må flytte att og fram, at far har fått en ny kjæreste og et nytt barn og at de derfor ikke føler seg like mye hjemme hos far, at han ikke har samme tiden til dem som han hadde før, at han ikke er like glad i dem som han var før, at noen "nye" har kommet inn og "tatt far fra dem"?

Dette er helt vanlige følelser som skillsmissebarn sliter med. Hvis du tror at noen av desse punktene stemmer littegrann, så tror jeg gjerne at en del av problemet kan ligge her.

Mitt råd: Ikke vær så opptatt av skyldfordeling. Ikke irriter dere over hvordan dere tror mor oppdrar barna, hva som blir sagt i det andre hjemmet og slike ting. Konsentrer dere KUN om det som skjer i deres eget hjem.

Du sier far har over normalt samvær. Mener du da over annenhver helg og en kveld i uken, eller over 50%?

Uansett hvor mye han har dem; jeg ville gått inn for at den neste tiden så skal vi bruke tid på å jobbe litt med dette. Kos deg med nyfamilien når dere er alene, men når dere skal ha samvær med bonusbarna, så ville jeg den neste tiden prøvd å satt andre ting til sides en stund og gått inn for å endre situasjonen, det vil dere ha igjen for i fremtiden, selv om det går litt tid bort til det nå.

Ha veldig fokus på at de to bonusbarna skal få ekstra oppmerksomhet de gangene de er der. Legg opp til å gi dem mye oppmerksomhet, vise at de er en del av familien og at dere er glad i dem. Legg opp til litt aktiviteter som passer deres alder, ikke bare la dem være statister i en familie der alt er lagt opp til det minste barnet.

Gjør gjerne noe sammen, spille spill eller noe annet, etter at den minste er lagt. Finn på aktiviteter i helgene, der dere dropper husarbeid og plikter og rutiner for en stund.

Hjelp mye til med lekser og vær interessert i skolearbeid og det som foregår på skolen. Ha felles måltider der dere snakker og viser interesse for livet til bonusbarna.

Innimellom kan du ta deg av den lille og la far få alenetid med bonusbarna. Det er viktig for dem å få være med far alene, slik de engang var. La han få gjøre ting med dem, som en far skal gjøre med sine barn.

Klarer dere dette helhjertet (det må komme fra hjertet. Barn gjennomskuer fort når det ikke gjør det) så tror jeg mye vil forandre seg.

Jeg har også hørt at familier som sliter med at det går en stund før ungene roer seg etter å ha vært i det andre hjemmet, prøver en deling på 14 dager om gangen. Hvis dere har ungene 50%, så er jo dette en mulighet.

Har dere dem bare annenhver helg og en kveld i uken, så skulle det ihvertfall være fullt mulig å bruke ekstra oppmerksomhet og energi på bonusbarna når de er der.

[Gjest trådstarter]

Slik jeg ser det, så har du konkludert med at det er moren som har ødelagt desse barna og fortsetter å ødelegge dem, og at dere gjør alt riktig, men det nytter ikke når hun ikke gjør det. (Og for dere som mener jeg er litt kvass nå; vel, dette er omtrent ordrett det TS selv skriver..)

Om du har rett, så er det ikke så mye du kan gjøre, utenom å være konsekvent på deres regler når de er hos dere. De aller fleste 2-hjems familier opplever at det tar tid å få barna inn i "rette former" igjen når de har vært i det andre hjemmet. Og dette oppleves begge veier, veldig ofte. Og begge hjem mener de er det hjemmet som gjør riktig. Kanskje det er barnas måte å protestere på.

Er barna litt oppbrakt over at mor og far ikke lenger bor sammen, at de må flytte att og fram, at far har fått en ny kjæreste og et nytt barn og at de derfor ikke føler seg like mye hjemme hos far, at han ikke har samme tiden til dem som han hadde før, at han ikke er like glad i dem som han var før, at noen "nye" har kommet inn og "tatt far fra dem"?

Dette er helt vanlige følelser som skillsmissebarn sliter med. Hvis du tror at noen av desse punktene stemmer littegrann, så tror jeg gjerne at en del av problemet kan ligge her.

Mitt råd: Ikke vær så opptatt av skyldfordeling. Ikke irriter dere over hvordan dere tror mor oppdrar barna, hva som blir sagt i det andre hjemmet og slike ting. Konsentrer dere KUN om det som skjer i deres eget hjem.

Du sier far har over normalt samvær. Mener du da over annenhver helg og en kveld i uken, eller over 50%?

Uansett hvor mye han har dem; jeg ville gått inn for at den neste tiden så skal vi bruke tid på å jobbe litt med dette. Kos deg med nyfamilien når dere er alene, men når dere skal ha samvær med bonusbarna, så ville jeg den neste tiden prøvd å satt andre ting til sides en stund og gått inn for å endre situasjonen, det vil dere ha igjen for i fremtiden, selv om det går litt tid bort til det nå.

Ha veldig fokus på at de to bonusbarna skal få ekstra oppmerksomhet de gangene de er der. Legg opp til å gi dem mye oppmerksomhet, vise at de er en del av familien og at dere er glad i dem. Legg opp til litt aktiviteter som passer deres alder, ikke bare la dem være statister i en familie der alt er lagt opp til det minste barnet.

Gjør gjerne noe sammen, spille spill eller noe annet, etter at den minste er lagt. Finn på aktiviteter i helgene, der dere dropper husarbeid og plikter og rutiner for en stund.

Hjelp mye til med lekser og vær interessert i skolearbeid og det som foregår på skolen. Ha felles måltider der dere snakker og viser interesse for livet til bonusbarna.

Innimellom kan du ta deg av den lille og la far få alenetid med bonusbarna. Det er viktig for dem å få være med far alene, slik de engang var. La han få gjøre ting med dem, som en far skal gjøre med sine barn.

Klarer dere dette helhjertet (det må komme fra hjertet. Barn gjennomskuer fort når det ikke gjør det) så tror jeg mye vil forandre seg.

Jeg har også hørt at familier som sliter med at det går en stund før ungene roer seg etter å ha vært i det andre hjemmet, prøver en deling på 14 dager om gangen. Hvis dere har ungene 50%, så er jo dette en mulighet.

Har dere dem bare annenhver helg og en kveld i uken, så skulle det ihvertfall være fullt mulig å bruke ekstra oppmerksomhet og energi på bonusbarna når de er der.

Takk for et mye mer konstruktivt svar.

Jeg lar i allfall faren få en god del alenetid med barna, og slik har det måttet være, hele tiden.

Det er forsåvidt ok, bare de takler meg og minsten resten av tiden, og tar litt hensyn også til oss.

Leksehjelp er bortimot litt umulig hos oss.ikke fordi vi ikke vil, men fordi barna ikke i leksemodus hos oss.

Felles måltider er noe jeg setter høyt i familiesammenheng, og ser på det som en viktig møteplass. Desverre er ikke desse barna vant med å sitte stille ved bordet, men løper rundt, krangler og skriker over alt som er galt. Hver dag. Så fellesmåltidet er et lite helvete.Raping, fising og banning.Liker ikke maten, finner noe annet i skapet.Forstyrrer søsken.

Slår på TV mens vi andre spiser.

Slik har vi det, og det er ikke gøy.

Skal vi spille spill med dem, kranler og griner de, jukser, gråter.Spill blir aldri ferdige.

De er ikke på noen måte statister i minstens verden, det er vel heller omvendt.

Vi må bl.a legge minsten bare litt før de andre fordi det ikke er mulig å få innsovningsro for han før den tid.

Skal vi leke one happy family ute blant folk, lager som regel en av dem kvalm med å gråte,krangle eller ville hjem, og ødelegger stemningen totalt.

De får mye oppmerksomhet, og krever mye mer. Og jeg skylder ikke alt på moren deres, men tror hun kunne involvert seg mer i det som er problematisk med dem.

Tvertimot tror jeg barna sliter i overkant mye psykisk eller fysisk med noe, men jeg vet ikke hva.

Og skulle gjerne visst det.

[Gjest trådstarter]

Skulle far/vi hatt barna 14 dgr sammenhengende slik situasjonen er, hadde jeg flyttet ut.

Tvert.

Jeg vil ikke meg selv så vondt.

Med hånden på hjertet.

[Gjest Mamma Mø]

Jøss, hvordan klarte du å få 9 fulle linjer med ting jeg aldri har sagt og aldri har ment??

Ikke verst altså Kanskje det er du selv som mener dette, innerst inne. Du vet; på seg selv kjenner man andre...

Jøss, litt som du selv avfeier og tolker TS sine innlegg som det passer deg? Du selv hevder jo bl.a at det er "bare stemor" som

ser problemer, enda det ikke er tilfellet slik hun mange ganger påpeker. Jeg har vanskelig å tolke det annerledes enn en påstand om at TS lyver. Hvis ikke

det var din mening, ja, da må du virkelig lære å formulere deg bedre..

[Gjest Gjest]

Jøss, litt som du selv avfeier og tolker TS sine innlegg som det passer deg? Du selv hevder jo bl.a at det er "bare stemor" som

ser problemer, enda det ikke er tilfellet slik hun mange ganger påpeker. Jeg har vanskelig å tolke det annerledes enn en påstand om at TS lyver. Hvis ikke

det var din mening, ja, da må du virkelig lære å formulere deg bedre..

Les alle innleggene, er du snill.

Ja, hun påpeker noen ganger at hun tror mor også har problemer. Flere ganger sier hun at mor ikke har problemer.

Og nei, jeg sier ikke at TS lyver. Jeg sier at vi får kun servert saken fra en side. TS sin oppfatning. Kanskje hun ikke er helt nøytral, har sett seg blind på situasjonen, eller ikke evner å se sine egne feil? Ikke nødvendigvis bevisst for å være ond, men fordi hun ikke klarer det, slik tingene er? Det er uansett aldri feil å begynne med seg selv og se hva DU muligens gjør galt eller kan gjøre bedre. Det er forøvrig den eneste personen du kan styre og forandre.

Var det formulert slik at du også forstod det??

[Gjest Gjest]

Takk for et mye mer konstruktivt svar.

Jeg lar i allfall faren få en god del alenetid med barna, og slik har det måttet være, hele tiden.

Det er forsåvidt ok, bare de takler meg og minsten resten av tiden, og tar litt hensyn også til oss.

Leksehjelp er bortimot litt umulig hos oss.ikke fordi vi ikke vil, men fordi barna ikke i leksemodus hos oss.

Felles måltider er noe jeg setter høyt i familiesammenheng, og ser på det som en viktig møteplass. Desverre er ikke desse barna vant med å sitte stille ved bordet, men løper rundt, krangler og skriker over alt som er galt. Hver dag. Så fellesmåltidet er et lite helvete.Raping, fising og banning.Liker ikke maten, finner noe annet i skapet.Forstyrrer søsken.

Slår på TV mens vi andre spiser.

Slik har vi det, og det er ikke gøy.

Skal vi spille spill med dem, kranler og griner de, jukser, gråter.Spill blir aldri ferdige.

De er ikke på noen måte statister i minstens verden, det er vel heller omvendt.

Vi må bl.a legge minsten bare litt før de andre fordi det ikke er mulig å få innsovningsro for han før den tid.

Skal vi leke one happy family ute blant folk, lager som regel en av dem kvalm med å gråte,krangle eller ville hjem, og ødelegger stemningen totalt.

De får mye oppmerksomhet, og krever mye mer. Og jeg skylder ikke alt på moren deres, men tror hun kunne involvert seg mer i det som er problematisk med dem.

Tvertimot tror jeg barna sliter i overkant mye psykisk eller fysisk med noe, men jeg vet ikke hva.

Og skulle gjerne visst det.

Det virker som du har gitt opp litt.

Slik jeg ser det er det bare en ting å gjøre. Det som jeg skrev i innlegget over selvsagt, men også bare fortsette å være konsekvent, og ikke gi opp.

Ta dem med på matlagingen. Si til dem at de får hversin gang velge hva dere skal ha til maten, og få være med og lage den. Reglene er at de skal sitte fint med bordet, og ingen raping og fising. Prøve gjerne timeout om dette skjer (uten tv eller noe annet gøy). Det blir kjedelig å sitte alene mens de andre spiser videre.

Spør om det er noe de har lyst å gjøre, om det er noen spill de har lyst å kjøpe. La dem få velge selv, med betingelse av at de spiller ordentlig. Skaper en seg, la han gå vekk fra spillet (timeout). Skaper begge seg, avslutt spillet.

TV er ikke tillatt utenom avtalte tider (eller faste tider som det ikke er tillatt, f.eks. under måltid.) Konsekvens kan være å ta tv'er bort fra rommene, eller at de må være ute tv senere på kvelder som dette skjer.

Vær konsekvente på regler, og finn konsekvenser om regler blir brutt, Ofte kan konsekvenser være å avslutte, ta bort den som bråker e.l. Viktig at det man truer med blir holdt, ikke bare sagt gang på gang. Også viktig at det ikke blir for mange og for strenge regler. De skal jo være litt barn også da..

Kos mye med dem, vis at dere er glad i dem og interesserte i dem.

[Gjest trådstarter]

.Vær konsekvente på regler, og finn konsekvenser om regler blir brutt, Ofte kan konsekvenser være å avslutte, ta bort den som bråker e.l.

Tror mye av problemet ligger der, at samværsbarn helst ikke skal taes vekk, når de nettopp er kommet....

For hva er samvær med far, om en må ha timeout på enerom halve tiden.

For slik kunne det faktisk blitt her, og vi er ikke særlig strenge personer.

Du sier bonusbarna mine skal føle seg inkludert hos oss, men desse har selv opparbeidet en veldig ekskluderende adferd som ikke er hyggelig for noen.

Derfor blir nok far litt mindre konsekvent enn det som var rett og rimelig, fordi vi ellers ikke hadde sett dem særlig under samværet..

Emil på Lønneberget i sin lille snekkerbod, blir korgutt å regne her..

[Gjest Gjest]

Tror mye av problemet ligger der, at samværsbarn helst ikke skal taes vekk, når de nettopp er kommet....

For hva er samvær med far, om en må ha timeout på enerom halve tiden.

For slik kunne det faktisk blitt her, og vi er ikke særlig strenge personer.

Du sier bonusbarna mine skal føle seg inkludert hos oss, men desse har selv opparbeidet en veldig ekskluderende adferd som ikke er hyggelig for noen.

Derfor blir nok far litt mindre konsekvent enn det som var rett og rimelig, fordi vi ellers ikke hadde sett dem særlig under samværet..

Emil på Lønneberget i sin lille snekkerbod, blir korgutt å regne her..

Hvis barna er kommet i puberteten kan det mulig forklare den rare og vanskelige væremåten?