Sliter med bonusfamilien

[Gjest Gjest]

...

Men er enig med TS i at disse problemene må starte et sted, sannsynlig lenge før stemor kommer inn i bildet. Steforeldre er jo en ekstra ressurs i barnas liv....

La oss ikke glemme at en ganske vanlig grunn til at barn "ikke finner seg hjemme" er pga lojalitet til den andre forelderen (spesielt hvis denne har vist misnøye med situasjonen) og ikke nødvendigvis fordi stemor/far er slem! De fleste gjør sitt beste og det blir feil å konkludere med at alt er stemor sin skyld, det er tross alt ikke hun som legger løypa når det gjelder stebarnas oppdragelse og det er faktisk de som oppdrar barna som må ta ansvar for resultatet. Hvis mor og far gjør en bra jobb begge to, blir barna ikke ødelagt utelukkende pga at de har fått steforelder! Man blir ikke automatisk et slemt menneske av å bli stemor - ikke mer enn man blir et godt menneske av å bli mor..

Nei, jeg mener ikke at stemor er et slemt menneske eller har skylden for barnas problemer. Men familiesituasjonen er kanskje et problem for barna. Mor og far er skilt, og far har en ny familie med et nytt barn. Stemor er (selvsagt) mer glad i sitt eget barn og ønsker gjerne å være en lykkelig liten familie, uten desse to store barna, som i tillegg ikke er så enkle. Jeg skjønner veldig godt hennes følelser for dette, MEN det burde hun dessverre ha tenkt på litt før. Det ER en stor utfordring å starte familie med noen med to barn fra før, og det bør ikke sees på som en bagatell på forhånd, man bør vite hva man går til, og deretter prøve å gjøre det beste med situasjonen. Å bli lei og begynne å mislike hele situasjonen og ungene inkudert, er sikkert lett, men det er dessverre ikke det beste, og gagner ihvertfall ikke de ungene som har problemer.

Den som virkelig bør brette opp armene og ta et skikkelig tak her er far. Men jeg har en liten mistanke om at hans nye kone da vil synes at han bruker for mye tid på desse ungene, og for lite på den nye familien. Bare en tanke, mulig jeg tar feil.

Hvor mye mor anstrenger seg i forhold til dette, og hvaordan det fungerer da, nevnes ikke. Derfor er det vanskelig å si noe om det. Kanskje mor og far burde samarbeide litt mer for å vise ungene at foreldrene deres er der for dem og er glad i dem, for å prøve å få bukt med problemene. Og hva sier isåfall fars nye kone til det??

Bitre mødre er de som svarer i denne tråden, og sier at alt dette er normalt for en småbarnsfamilie!

Synes TS virker som en god stemor, som vil prøve å bevare roen og fredeni hjemme, til tross for vanskligstilte barn.

Folk som ikke har slike barn, vet ikke helt hva det går ut på!

Man trenger ikke være bitter mor for å si sånt. Men det er veldig mange familier som har slike problemer med ungene. Å ha barn er ikke bare en dans på roser, men mange utfordringer hele veien.

Jeg tipper forresten at mange av desse nyfamiliene har startet nettopp pga. slike familiesituasjoner. Forholdet mellom mor og far var blitt dårlig og far har ikke følelser for mor lenger. Så kom jeg og han fant endelig den eneste rette for seg. Men det var helt til vi fikk hverdager og slike problemer selv...

[Gjest trådstarter]

MEN det burde hun dessverre ha tenkt på litt før.

Jeg tipper forresten at mange av desse nyfamiliene har startet nettopp pga. slike familiesituasjoner. Forholdet mellom mor og far var blitt dårlig og far har ikke følelser for mor lenger. Så kom jeg og han fant endelig den eneste rette for seg. Men det var helt til vi fikk hverdager og slike problemer selv...

Neida, vi har fremdeles sterke følelser for hverandre og god kjemi.

Men det sliter å måtte kjefte og løpe og sjekke hele tiden, at desse to barna gjør som de skal.

I skolen har de folk som assisterer de litt, men i hjemmet er de vi som må brette opp armene.

"Helt normalt" ,sier kanskje dere forståsegpåere...

..men hva med moren, hvorfor kan ikke hun spille på lag med oss da?

Vis en skal tenke på alt en skal gjøre før en gjør det en skulle, burde, kunne gjort, ville en stått på stedet hvil, og ingenting skjedd.

Jeg ser på meg selv som en noenlunde normal bonusmor med vett i skallen, og hadde ikke barna vert innunder BUP etc. ,hadde de ikke lært noe siste årene på skole.

Jada, jeg har anbf. far å bruke desse instansene for hva de er verdt, istedet for å fornekte at vi sliter.

Og ja, jeg er faktisk involvert i dette, enten mamma vil eller ikke.

[Gjest damen]

Klart du er involvert! Man bor ikke sammen uten å bry seg om hverandres barn, så at noen mener at du skal "ligge unna" kan jeg ikke fatte.

Man blir en familie på godt og vondt, og som du sier så kan man ikke la være å etablere seg på ny i tilfelle den nye mannen har uregjerlige barn eller en slitsom eks.

Du får ikke så mange gode svar her desverre. De fleste er mer interessert i å plukke på hva du har i kjøleskapet.

Jeg sier som jeg sa tidligere; bruk PPT og BUP for det de er verdt, og henvend deg til Familievernkontoret sånn at du og mannen din kan få råd om hvordan dere skal stå sammen.

[AnonymBruker]

Herregud!!!

Var det ikke steforeldre som skulle svare her? Eller foreldre med barn som har adferdsvansker?

Dere som mener at sånn oppførsel er "helt normalt" kan umulig være helt normale selv...

Klar det er slitsomt å ha barn, men å ha barn som ts beskriver er noe heeeelt annet.

Og ja, selv foreldre kan synes at barna sine en pest og plage innimellom. Er det ingen andre enn meg som har følt det?

[Gjest Gjest]

Herregud!!!

Var det ikke steforeldre som skulle svare her? Eller foreldre med barn som har adferdsvansker?

Dere som mener at sånn oppførsel er "helt normalt" kan umulig være helt normale selv...

Klar det er slitsomt å ha barn, men å ha barn som ts beskriver er noe heeeelt annet.

Og ja, selv foreldre kan synes at barna sine en pest og plage innimellom. Er det ingen andre enn meg som har følt det?

Tror det er normalt å føle at barna kan være en pest og en plage sånn en gang innimellom, men man bryter kjørereglene hvis man omtaler stebarn som en pest og en plage, selv om det kun er en gang i blant. Slik må det nesten være. Man kan tenke hva man vil, men ikke alle tanker kan sies høyt

Slik jeg leser TS sine innlegg ser det ut som det er mest det ene barnet som sliter, og at problemene har vart i flere år. Hadde vært interressant å vite om det er genetiske forhold eller ting ved oppdragelsen som spiller inn, men det er det vel ingen som kan svare på. Jeg hadde ikke holdt ut i et slikt hjem som TS beskriver og ville heller satset på å bli særboere.

[xinnia]

Det kommer ikke frem hvor ofte disse barna er hos dere.

Bruk tiden barna er hos mor, til å pleie hverandre- også går det seg til etterhvert når disse barna blir større.

For det blir de.

Men det er normalt vil jeg tro i de fleste hjem- at man må passe på hele tiden når man har barn. De roper-bråker-krangler og gjør ting de ikke skal..

[AnonymBruker]

Neida, vi har fremdeles sterke følelser for hverandre og god kjemi.

Men det sliter å måtte kjefte og løpe og sjekke hele tiden, at desse to barna gjør som de skal.

I skolen har de folk som assisterer de litt, men i hjemmet er de vi som må brette opp armene.

"Helt normalt" ,sier kanskje dere forståsegpåere...

..men hva med moren, hvorfor kan ikke hun spille på lag med oss da?

Vis en skal tenke på alt en skal gjøre før en gjør det en skulle, burde, kunne gjort, ville en stått på stedet hvil, og ingenting skjedd.

Jeg ser på meg selv som en noenlunde normal bonusmor med vett i skallen, og hadde ikke barna vert innunder BUP etc. ,hadde de ikke lært noe siste årene på skole.

Jada, jeg har anbf. far å bruke desse instansene for hva de er verdt, istedet for å fornekte at vi sliter.

Og ja, jeg er faktisk involvert i dette, enten mamma vil eller ikke.

At du begynner å dra inn problemer med at barna tar brus og godterier fra skap og kjøleskap viser litt hva nivå problemene ligger på. Jeg ser på meg selv som et gudsord fra landet som knapt åpnet kjeften på skolen, men mor og far kunne aldri ha noe i kjøkkenskapene uten av vi barna tok av det. Det er faktisk naturlig for de fleste ...

[Gjest Gjest]

At du begynner å dra inn problemer med at barna tar brus og godterier fra skap og kjøleskap viser litt hva nivå problemene ligger på. Jeg ser på meg selv som et gudsord fra landet som knapt åpnet kjeften på skolen, men mor og far kunne aldri ha noe i kjøkkenskapene uten av vi barna tok av det. Det er faktisk naturlig for de fleste ...

Du drar det hele ut av sin sammenheng og forstørrer det slik at det virker rarere enn det er, i stedet for å kommentere det som er saken.

[AnonymBruker]

Nei, jeg mener ikke at stemor er et slemt menneske eller har skylden for barnas problemer. Men familiesituasjonen er kanskje et problem for barna. Mor og far er skilt, og far har en ny familie med et nytt barn. Stemor er (selvsagt) mer glad i sitt eget barn og ønsker gjerne å være en lykkelig liten familie, uten desse to store barna, som i tillegg ikke er så enkle. Jeg skjønner veldig godt hennes følelser for dette, MEN det burde hun dessverre ha tenkt på litt før. Det ER en stor utfordring å starte familie med noen med to barn fra før, og det bør ikke sees på som en bagatell på forhånd, man bør vite hva man går til, og deretter prøve å gjøre det beste med situasjonen. Å bli lei og begynne å mislike hele situasjonen og ungene inkudert, er sikkert lett, men det er dessverre ikke det beste, og gagner ihvertfall ikke de ungene som har problemer.

Den som virkelig bør brette opp armene og ta et skikkelig tak her er far. Men jeg har en liten mistanke om at hans nye kone da vil synes at han bruker for mye tid på desse ungene, og for lite på den nye familien. Bare en tanke, mulig jeg tar feil.

Hvor mye mor anstrenger seg i forhold til dette, og hvaordan det fungerer da, nevnes ikke. Derfor er det vanskelig å si noe om det. Kanskje mor og far burde samarbeide litt mer for å vise ungene at foreldrene deres er der for dem og er glad i dem, for å prøve å få bukt med problemene. Og hva sier isåfall fars nye kone til det??

Man trenger ikke være bitter mor for å si sånt. Men det er veldig mange familier som har slike problemer med ungene. Å ha barn er ikke bare en dans på roser, men mange utfordringer hele veien.

Jeg tipper forresten at mange av desse nyfamiliene har startet nettopp pga. slike familiesituasjoner. Forholdet mellom mor og far var blitt dårlig og far har ikke følelser for mor lenger. Så kom jeg og han fant endelig den eneste rette for seg. Men det var helt til vi fikk hverdager og slike problemer selv...

Ehh.. lever i en slik familie selv, så vet godt hva det går ut på. Men som jeg har gitt tips til TS og skrevet tidligere, har vi heldigvis vår måte å bevare kjærligheten på.

[AnonymBruker]

Ts får unødig mye pepper fordi hun er stemor mener nå jeg.....

[Gjest Gjest]

Ts får unødig mye pepper fordi hun er stemor mener nå jeg.....

Ja, hadde hun vært biomor hadde det bare vært støtte og lykkeønskninger å få!

[AnonymBruker]

Ja, hadde hun vært biomor hadde det bare vært støtte og lykkeønskninger å få!

Enig, og jeg er biomor!

[Gjest Anne]

Nei, hadde hun vært barnas biologiske mor så hadde hun ikke sett på dette som noe stort problem. Hvis barna ikke feiler noe så blir de til hva vi gjør dem til.

[Gjest trådstarter]

Hadde det vært mine egne barn, ville jeg fremdeles hatt kontakt med PPT og BUP,( ikke minst siden skolen hadde anbefalt det, som med de det gjelder.)

Og joda, de er et problem for biologisk mamma også, spesielt når hun ringer faren kl. 23.00 på våre "frikvelder" og uler sin nød.

[Gjest Gjest]

Neida, vi har fremdeles sterke følelser for hverandre og god kjemi.

Men det sliter å måtte kjefte og løpe og sjekke hele tiden, at desse to barna gjør som de skal.

I skolen har de folk som assisterer de litt, men i hjemmet er de vi som må brette opp armene.

"Helt normalt" ,sier kanskje dere forståsegpåere...

..men hva med moren, hvorfor kan ikke hun spille på lag med oss da?

Vis en skal tenke på alt en skal gjøre før en gjør det en skulle, burde, kunne gjort, ville en stått på stedet hvil, og ingenting skjedd.

Jeg ser på meg selv som en noenlunde normal bonusmor med vett i skallen, og hadde ikke barna vert innunder BUP etc. ,hadde de ikke lært noe siste årene på skole.

Jada, jeg har anbf. far å bruke desse instansene for hva de er verdt, istedet for å fornekte at vi sliter.

Og ja, jeg er faktisk involvert i dette, enten mamma vil eller ikke.

Forståsegpåere?? Ja, etter å ha oppdratt noen barn selv (som nå er voksne) vil jeg påstå at jeg forstår meg på dette, sannsynligvis mer enn denne bonusmoren som bare har et lite barn selv. Og jeg kan trygt underskrive på at det vil være perioder med skriking og kjefting, der barna er en stor utfordring, der skolearbeidet og lekser ikke går helt som en skulle ønske, der hverdagen er slitsom og man er lei, uten at barna nødvendigvis bør få en diagnose.Noe sier meg at TS er en veldig ung dame, som har kommet frem til en konklusjon der alle andre har feil utenom henne, og de som måtte mene noe annet (gjerne av egen erfaring) er forståsegpåere.

Har ikke studert tråden med lupe, men det var ikke så mye som ble nevnt ang. moren til barna her, så derfor er det ikke så lett å vite hvor stor del av feilen som kan ligge der. Men av det siste svaret til TS nå, så er tydeligvis en stor del av feilen barnas mor.

Ikke uventet, sett fra en stemors vinkel;)

Nei, hadde hun vært barnas biologiske mor så hadde hun ikke sett på dette som noe stort problem. Hvis barna ikke feiler noe så blir de til hva vi gjør dem til.

Nettopp;)

Og joda, de er et problem for biologisk mamma også, spesielt når hun ringer faren kl. 23.00 på våre "frikvelder" og uler sin nød.

Litt av mitt poeng; biologiske foreldre har ikke "frikvelder". Unger går ikke an å skru av når man ønsker det. Unger som lever i en slik situasjon med nyfamilie her og nyfamilie der, kan gjerne få den følelsen at noen ønsker de kunne skrudd dem av av og til (og at noen gjerne ønsker dem dit peppern gror), og jeg er ikke overrasket om ungene skaper seg littegrann under sånne forhold..

Btw: La mor og far få samarbeide om desse problemene, selv om klokka er 23.00 og det er din "frikveld". Du vil jo gjerne løse problemene, vil du ikke? Eller er det bedre at BUP og det ene og det andre løser dem for dere, fordi dere har frikveld??

Og du klager over at far ikke stiller opp? Men blir sur når mor ringer han og ber han stille opp?

Denne uttalelsen gjør mer enda mer sikker enn tidligere, på hva som virkelig er problemet her. Grow up, jente! Det er du som er voksen her, og barna er barn!

[Gjest Gjest]

Og setter man desse to i samme setning, så burde vel de fleste se galskapen, TS inkludert.

..men hva med moren, hvorfor kan ikke hun spille på lag med oss da?

Og joda, de er et problem for biologisk mamma også, spesielt når hun ringer faren kl. 23.00 på våre "frikvelder" og uler sin nød.

[Gjest trådstarter]

Og setter man desse to i samme setning, så burde vel de fleste se galskapen, TS inkludert.

Galskapen her er at mor ikke syns det er problem med barna deres, samtidig som hun ikke takler å vere alene med dem særlig godt alltid.

Hun vil avstå fra å samarbeide med BUP, men mener selv at det er stor utfordring i barna.

Dette skulle hun tenkt på før hun skilte seg, og skulle ha det så greit på egenhånd!

Jeg er faktisk glad hun samarbeider såpass bra med mannen min som hun gjør, og skulle ønskt hun tok det enda mer alvorlig.

Desverre har små gryter ører, og jeg tenker det er viktig hvordan foreldre som er skilte omtaler hverandre.

[Gjest Gjest]

Galskapen her er at mor ikke syns det er problem med barna deres, samtidig som hun ikke takler å vere alene med dem særlig godt alltid.

Hun vil avstå fra å samarbeide med BUP, men mener selv at det er stor utfordring i barna.

Dette skulle hun tenkt på før hun skilte seg, og skulle ha det så greit på egenhånd!

Jeg er faktisk glad hun samarbeider såpass bra med mannen min som hun gjør, og skulle ønskt hun tok det enda mer alvorlig.

Desverre har små gryter ører, og jeg tenker det er viktig hvordan foreldre som er skilte omtaler hverandre.

Var det bare hun som skilte seg, og ikke din mann?

Og hun burde tenkt på det før hun skilte seg, men du burde ikke tenkt på det før du giftet deg med han?

Og det er jo dere som har problem, ikke henne..

Syns du snakker litt rundt deg selv her; først sier du at hun ikke samarbeider med dere, så sier du at hun samarbeider ganske bra med mannen din?

Og du sier først at hun også har problemer med barna, nå sier du at hun ikke har det? Å være alene med barn over tid kan være en stor utfordring i seg selv det, selv om barna ikke har større problemer enn andre barn.

Og så, etter ørten innlegg, er du bekymret over hvordan foreldrene omtaler hverandre. Vel, dette har ikke vært nevnt tidligere som et problem, og siden du bare bor i det ene hjemmet, så må det vel være der omtalingen skjer da?

Og, til opplysning, barn har ikke bare ører. Enda sterkere har de følelser, og kan lett kjenne når de er uønsket!

Tror du bør gå litt i deg selv!

PS! Jeg ville heller ikke vært villig til å samarbeide med BUP/PPT dersom jeg ikke mente at mine barn hadde slike problemer, men derimot en stemor som leter etter noen å skylde på for at den romantiske lille familien ikke ble så harmonisk som hun trodde på forhånd..

[Gjest trådstarter]

Var det bare hun som skilte seg, og ikke din mann?

Og hun burde tenkt på det før hun skilte seg, men du burde ikke tenkt på det før du giftet deg med han?

Og det er jo dere som har problem, ikke henne..

Syns du snakker litt rundt deg selv her; først sier du at hun ikke samarbeider med dere, så sier du at hun samarbeider ganske bra med mannen din?

Og du sier først at hun også har problemer med barna, nå sier du at hun ikke har det? Å være alene med barn over tid kan være en stor utfordring i seg selv det, selv om barna ikke har større problemer enn andre barn.

Og så, etter ørten innlegg, er du bekymret over hvordan foreldrene omtaler hverandre. Vel, dette har ikke vært nevnt tidligere som et problem, og siden du bare bor i det ene hjemmet, så må det vel være der omtalingen skjer da?

Og, til opplysning, barn har ikke bare ører. Enda sterkere har de følelser, og kan lett kjenne når de er uønsket!

Tror du bør gå litt i deg selv!

PS! Jeg ville heller ikke vært villig til å samarbeide med BUP/PPT dersom jeg ikke mente at mine barn hadde slike problemer, men derimot en stemor som leter etter noen å skylde på for at den romantiske lille familien ikke ble så harmonisk som hun trodde på forhånd..

1.Det var visst fortrinnsvis hun som ville ut av forholdet, og det var ingen kvinne i bakgrunnen.

2. Problemene startet ikke med meg

3.Hun samarbeider bra med eksen sin om praktiske og dagligdagse ting, men ikke om barnas adferd og følelseliv.

4.Hun har problemer med barna, men vil kanskje ikke innse det, eller vise det for omverdenen. Men jeg tror hun er på gli?

5. Barna har større problemer enn mange barn.Det følger dem i hjem nr. 2 og skole.Helt klart.

Samspill m/mor kan også være problematisk, men blir skyvd under teppet.Å vere alene med barn er en utfordring, men den tok hun glatt, før min tid. Blir vel ikke værre etterpå?

6. grytenes ører plukker opp ting fra telfonsamtaler og tema som ikke er nevnt hos oss. Ting vi reagerer på.

Det er ikke ok, den tid det ikke er ment for barn å høre.

7.Barna er ønsket av far, og jeg har åpnet opp for et forhold til dem, all den tid de kan snakkes til.

Vis det bare er problemer, blir en preget av det, men ønsker dem ikke vekk.det var heller ikke rådet jeg ba om i tråden.

ps. vis jeg som mor får problemer med mitt barn eller barnet får problemer i sin hverdag, vil jeg samarbeidet som bare f... med skole, BUP og PPT og pappaen.

Bonusbarn er ikke romantikk, men realitet, og jeg har vert et selv.Jeg kjenner følelsen, men ser ikke på det som verdens undergang.

Ellers er det faktisk romantikk for en stemor å få et eget barn med barnefar, t.o.m et friskt kjærlighetsbarn.

[Gjest Mamma Mø]

Var det bare hun som skilte seg, og ikke din mann?

Og hun burde tenkt på det før hun skilte seg, men du burde ikke tenkt på det før du giftet deg med han?

Og det er jo dere som har problem, ikke henne..

Syns du snakker litt rundt deg selv her; først sier du at hun ikke samarbeider med dere, så sier du at hun samarbeider ganske bra med mannen din?

Og du sier først at hun også har problemer med barna, nå sier du at hun ikke har det? Å være alene med barn over tid kan være en stor utfordring i seg selv det, selv om barna ikke har større problemer enn andre barn.

Og så, etter ørten innlegg, er du bekymret over hvordan foreldrene omtaler hverandre. Vel, dette har ikke vært nevnt tidligere som et problem, og siden du bare bor i det ene hjemmet, så må det vel være der omtalingen skjer da?

Og, til opplysning, barn har ikke bare ører. Enda sterkere har de følelser, og kan lett kjenne når de er uønsket!

Tror du bør gå litt i deg selv!

PS! Jeg ville heller ikke vært villig til å samarbeide med BUP/PPT dersom jeg ikke mente at mine barn hadde slike problemer, men derimot en stemor som leter etter noen å skylde på for at den romantiske lille familien ikke ble så harmonisk som hun trodde på forhånd..

Det bør ringe varselbjeller, når samtlige reagerer på barnas atferd; far og stemor sliter; mor klager også (enda hun ikke vil innrømme at barna har problemer); skolen har varslet bekymring over barnas oppførsel (og de har vel godt sammenligningsgrunnlag til å vurdere hva som er normal oppførsel for barn i tilsvarende alder); ikke engang familien orker å få barna på overnattingsbesøk.. Sånt regnes ikke som "normal oppførsel" hvor jeg kommer fra, de som skriker så høyt om hvor normal denne oppførselen er, må virkelig ha sett seg blinde på sine egne problematiske unger...

Her er BUP/PPT allerede involvert og det virker som mor har satt på skylappene i stedet for å ta problemene på alvor. At du forstår mor og ikke ville vært villig til å samarbeide med BUP/PPT sier vel mest om dine kvalifikasjoner som foreldre; hvis samtlige slet med hvordan mine barn oppførte seg og de var inne hos BUP/PPT, så ville jeg faktisk oppfattet det som grunn til alvorlig bekymring og ikke noe man bortforklarer med "sjalu stemødre" eller at "alle barn er slik".