Sliter med bonusfamilien

[Gjest gjest]

Hei!

Jeg henvender meg her til alle dere som er stemødre til barn som sliter med adferd, læring og oppførsel i hjemmet.

(Dere som vil kritisere meg, uansett, bes finne en annen tråd.)

Saken er at jeg lever med en mann med to barn fra før, og så fikk vi en liten en, sammen.

Jeg hadde kjent bonusbarna i et par år, før jeg flyttet sammen med far. Jeg så det som en utfordring, og hadde et realistisk syn på hvordan det skulle bli.Så at barna var rimelig krevende, men ikke mer enn mange andre.

MEN; det ble mye værre.

Ene barnet har adfredsproblem, og særlig hos oss er det fremtredende.det har blitt værre siste året.

Det yngre søskenet sliter også med læring på skole og konsentrasjon. Meget oppmerksomhetskrevende.

Dette er vår hverdag, og det krever mye tid, mye tolmodighet og vi har det ikke alltid ålreit, noen av oss.

Etter at vi fikk minsten, føler jeg at jeg i større grad må blande meg inn i irettesetting av de to eldste, da far ikke alltid får med seg alt som skjer.og jeg føler jeg må ha et ekstra øye på minsten, da søskenene ikke alltid omgås han på en heldig måte. det være seg farlige situasjoner, matsitusjoner og mye annet.

Alt dette sliter veldig på forholdet til min samboer, og etter en uke som denne, er vi helt pumpa, fysisk og psykisk.

det blir mye kjefting, for de hører ikke etter, hverken første el. fjerde gang vi snakker til dem.

Det er rot og bråk i boligen hele tiden. De bråker når minsten skal legge seg, stjeler fra kjøleskap, de slåss, hyler og har mye utagering.

Dere i samme situsjon, hvordan greier dere forsette?

hva gjør dere for å holde på samlivet og de gode følelsene?

Hilsen sliten.

[Gjest Gjest]

Uff, det der er noe dritt!!!

Husker da vi fikk vår første, tålte fint lite fra de to eldste (mannens særkullsbarn), spesielt i leggesituasjonen. Og de har ikke atferdsvansker eller noen problemer i det hele tatt, så jeg kan tenke meg at det du går gjennom nå må oppleves ganske håpløst!

Jeg har ingen råd, dessverre, synes det høres ut som dere trenger profesjonell hjelp både i forhold til de to eldste barna, og litt hjelp du og mannen og, f.eks familievernkontoret? Det er jo litt avhengig av hvilken personlighetstype mannen din har, om han er nærværende og tydelig... Dersom han er mye tilstede, flink til å sette grenser, tydelig og oppmerksom, så er jo det et godt grunnlag for å få et bedre hjemme-klima. Hvis han er lite tilstede, kan det kanskje hjelpe om han reduserer stillingsandelen sin?

Jeg har vært heldig og sluppet å være streng, mannen min har tatt oppdragelsesanvaret overfor de to eldste, og han han kjørt knallhardt med inndragning av goder etc hvis ungene ikke har oppført seg, men igjen, de to eldste er flinke og greie barn som lærer raskt/husker og aksepteter regler - det blir jo annerledes i deres tilfelle.

Vi har fått flere barn etterhvert, og de har kjempestor glede i sine eldre søsken, men akkurat i babyperioden er man jo ekstra sårbarn så da har jeg passet ekstremt godt på, det er nok normalt. Kanskje vil du se annerledes på ting om ett års tid, når minsten er litt eldre?

ps: Stjeling fra kjøleskap: litt avhengig av barnas alder, men det tror jeg er ganske normalt. Rot er også normalt, men det er mulig å finne regler for dette, f.eks at rotet skal være på rommet, at klærne skal legges på rommet etc - hvis det ikke funker - kast/gjem leker, inndra mobiler, steng internett etc...

Hyling og utagering: Har dere prøvd å dempe lys og lese bok, se film eller spille kort etc på kvelden?

[Gjest trådstarter]

Takk for svar!

Minsten er ikke helt liten lenger, men legging er ennå et minefelt der det ikke blir tatt mye hensyn.

Vi er inne i maskineriet til PPT og BUP, så dette går ikke upåaktet hen, av oss voksne.

Men det maskineriet fungerer veldig tregt, de er mest optatt av fungering i skole, i hjemmet vårt er de mere tafatte.

Ja, jeg føler de har uttalt seg veldig forsiktig og er veldig avventende, av en eller annen grunn.

Og mens det er slik, føler jeg at forholdet til min samboer knaker i sammenføyingene.

Og minstemann er blitt veldig obs på utageringen, og tar etter.

Det kan gå fleredager før han roer seg ned igjen etter samvær med søsken.

[Gjest damen]

Det du må gjøre er å pushe på og pushe på helt til du får den hjelpen du trenger.

Du sier at de ikke er interesserte i det som skjer i hjemmet. Da bør du ta kontakt igjen og si det på samme måe som du sier her; at samlivet begynner å rakne og at de små tar etter de store.

Dere trenger hjelp!

Lykke til og en klem. Jeg skjønner at du har det tøft nå

[AnonymBruker]

Hei.

Er i samme situasjon som deg, bare jeg har et eget barn fra før.

Her har vi 50/50 deling, så vi har en uke med helt barnefri, og jeg tror det er der vi får hentet oss inn, og tatt vare på forholdet.

Hvor godt igang er dere med PPT og BUP?

I ukene vi har barna kan det være mye kjefting, irritasjon osv. Da synes jeg meg og samboer er mer "team" enn kjærester, for å si det sånn. Det er far som på en måte har hovedoppgaven med sine barn, og jeg mitt. Selvom vi hjelper jo hverandre, men det er han som skal sørge for at hans barn gjør lekser, og jeg mitt, bare for å ta et eksempel.

Disse ukene er veldig hektiske, og vonde. Ser far kan la ting gå veldig inn på seg, mens jeg greier å distansere meg noe fra det. (Jeg bryr meg om barna, og er veldig glad i dem, ikke misforstå)

Kan jeg spørre hvor gamle barna er? Hans barn er også veldig krevende ift oppmerksomhet, gjør ting rundt oss hele tiden osv. Det blir veldig slitsomt.

Hvordan bor dere? Har barna plass til å være alene noen steder? Feks tv-stue eller lignende?

[Gjest trådstarter]

Nei, ingen kjellerstue, men de har et rom som er deres, og der ser det ikke ut.

De går begge i barneskolen,men skal normalt kunne underholde seg litt selv nå.

Vi har til tider også bodd på en plass med relativt mye mere plass, men samspillet var like merkelig der. men det er klart, hadde vi hatt kjellerstue, hadde de nok blitt deportert dit oftere.

Vi har hatt kontakt med BUP og PPT i 1-2 år nå. men føler det er lite konstruktivt som kommer ut av det.

Far et tilværestedende, men ikke konsekvent nok, etter mitt syn.

Faktisk er det blitt villere og villere, og vi har også småbarnet å ta vare på. Han krever også sitt.

Jeg føler jeg er kommet til et punkt der jeg vurderer å flytte for meg selv, men vet at det ikke er gunstig.

[Gjest Gjest]

Jeg forstår godt at du tenker på å flytte for deg selv. Har du/dere økonomi til det? Hvordan er inntekten din? Du kan jo bli alenemor på papiret, det vil hjelpe på økonomisk, men dersom dere likevel bor sammen annenhver uke blir jo det likestilt med trygdesvindel, ikke verdt å rote seg opp i noe ulovlig.

[Gjest trådstarter]

Nei, vi har vel egentlig ikke økonomi til det, men det er mulig for begge.

Jeg tenker mest på fellesbarnet vårt, som må oppleve at mor og far flytter fra hverandre, selv om de er glad i hverandre.

I begynnelsen aktiviserte jeg meg med bonusbarna og prøvde få til fine opplevelser med de.

Nå, etter alt dette, kjenner jeg på en avmakt for dem, samtididg som jeg må omgåes de.

Vil etterhvert prøve gjøre mere med mitt eget barn, komme oss ut av hus.

Far er likevel sliten av å ha bare sine to, egne barn over noen dager.

Mange tenker vel som så, at barn er jobb.

Men noe lignende som dette har utviklet seg, har jeg aldri vert i nærheten av.

Heller ikke deres egne besteforeldre er veldig hypp på å ha desse to på weekendbesøk..

Men jeg skal pushe litt mer på BUP, og ta kontakt med familievernktr.

[Gjest Gjest]

Hva sier/tenker barnas mor?

[Gjest Gjest]

Høres egentlig ut som en helt vanlig familiesituasjon, slik mange andre har det.

Nå er det ikke alle som har barn som sliter med sånne ting da, men mange har det, og mange har andre ting. Så om dette er bonusbarn eller egne barn, betyr egentlig ikke så mye. Dette er realiteten, bak alle de romantiske tankene om hvordan det er å være småbarnsfamilie, og det kunne like gjerne vært dine egne barn.

Det heldige her er derimot at dere sannsynligvis "deler" de med mor og får "fri" litt innimellom. Det ville du ikke gjort om det var egne barn.

Det som kan gjøres er f.eks. å la mor ha de mer, dersom det er en mulighet. Kanksje hun har bedre tid dersom hun ikke har et barn til i tillegg, eller kanskje problemet er mindre hos henne, som jeg tror du antyder også.

Ellers så går det kanskje an å få litt avlasting, besøkshjem e.l. Men når barna allerede har to hjem, så synes jeg at det bør holde, et tredje "hjem" vil trolig gjøre barna mer rotløse, og problemene kanskje enda større.

Forøvrig bør far hjelpe mere til.

[Gjest Gjest]

Jeg forstår godt at du tenker på å flytte for deg selv. Har du/dere økonomi til det? Hvordan er inntekten din? Du kan jo bli alenemor på papiret, det vil hjelpe på økonomisk, men dersom dere likevel bor sammen annenhver uke blir jo det likestilt med trygdesvindel, ikke verdt å rote seg opp i noe ulovlig.

Jøss, hvilket råd er dette da? Godt du tok deg inn igjen på slutten der, men tviler ikke på at mange ser på noe sånt som dette som en løsning...

[AnonymBruker]

Nei, ingen kjellerstue, men de har et rom som er deres, og der ser det ikke ut.

De går begge i barneskolen,men skal normalt kunne underholde seg litt selv nå.

Vi har til tider også bodd på en plass med relativt mye mere plass, men samspillet var like merkelig der. men det er klart, hadde vi hatt kjellerstue, hadde de nok blitt deportert dit oftere.

Vi har hatt kontakt med BUP og PPT i 1-2 år nå. men føler det er lite konstruktivt som kommer ut av det.

Far et tilværestedende, men ikke konsekvent nok, etter mitt syn.

Faktisk er det blitt villere og villere, og vi har også småbarnet å ta vare på. Han krever også sitt.

Jeg føler jeg er kommet til et punkt der jeg vurderer å flytte for meg selv, men vet at det ikke er gunstig.

Etter vi fikk sofa og tv i en "kjellerstue" synes jeg det hjalp endel på "mas", "krangel" og "klenging"... De har også sitt eget rom, men det blir kun brukt av mitt barn, merker han trekker seg litt unna for å få fred. Han er helt motsatt type, og har ikke behovet for den oppmerksomheten som de andre. Jeg tenker det er godt for han, hvertfall når jeg ser hvordan deres felles barn sliter med å komme i gjenge igjen, etter bonusbarna har vært der og tatt mye plass.

Dette er ikke som andre barn, som jeg så noen skrev over, barn i denne alderen skal normalt sett greie å finne på ting selv, uten å måtte ha anerkjennelse og oppmerksomhet hele tiden.

Har vurdert å flytte jeg oså, men har bestemt meg for å bli. Jeg fokuserer hele tiden på at barna blir større, og kommer mer inn i systemet, og får den hjelpen de trenger.

Det er vanskelig for såpass små barn og sette ord på hva som er galt også, derfor de reagerer slik som nevnt ovenfor.

Jeg også mener far håndterer disse barna lite konsekvent. Det blir mye trusler, noe som absolutt ikke er bra. Hvem liker vel å bli truet??

Jeg har vært veldig konsekvet med min sønn fra han var 2-3 år gammel, så det holder liksom å si fra en gang for han, skjerper han seg ikke får han en advarsel om hva som kommer til å skje, og da HOLDER JEG DET, UANSETT! (Vi kan godt bli venner igjen, men da blir ikke "straffen" opphvet av den grunn, noe jeg ser far sliter med)

Hva sier de ift ppt og bup? Har de/dene ne fått noe diagnose feks? Det har de ikke her nemlig.

Hilsen AB#5

[AnonymBruker]

Dette høres ut som å være ett helt normalt barnefamilie hjem. Det kan være mye roping, bråk og rot til tider. I tillegg er dette barn, som stadig må skifte hjem,også kommer de hjem til dere, hvor de må dele sin oppmerksomhet med far og hans nye familie.. er ikke alltid lett for barn og forholde seg til. Det er ikke uvanlig at de da reagerer på denne måten.

Synes du som voksen bør oppføre deg nettopp som voksen, og gi barna den oppmerksomhet og tillit de fortjener sammen med far. Slik jeg leser innleggene dine, så lyser det tydelig igjennom at du synes de er en pest og en plage, dette merker selvsagt barna - noe som selvsagt forverrer oppførselen deres.

Og overlate mer av ansvaret til mor, er veldig typisk en "stemor" og si.. la mor ta over, så far kan kose seg med sin nye familie...

[AnonymBruker]

Dette høres ut som å være ett helt normalt barnefamilie hjem. Det kan være mye roping, bråk og rot til tider. I tillegg er dette barn, som stadig må skifte hjem,også kommer de hjem til dere, hvor de må dele sin oppmerksomhet med far og hans nye familie.. er ikke alltid lett for barn og forholde seg til. Det er ikke uvanlig at de da reagerer på denne måten.

Synes du som voksen bør oppføre deg nettopp som voksen, og gi barna den oppmerksomhet og tillit de fortjener sammen med far. Slik jeg leser innleggene dine, så lyser det tydelig igjennom at du synes de er en pest og en plage, dette merker selvsagt barna - noe som selvsagt forverrer oppførselen deres.

Og overlate mer av ansvaret til mor, er veldig typisk en "stemor" og si.. la mor ta over, så far kan kose seg med sin nye familie...

Så bra skrevet - du traff spikeren på hodet.

[Gjest Gjest]

Dette høres ut som å være ett helt normalt barnefamilie hjem. Det kan være mye roping, bråk og rot til tider. I tillegg er dette barn, som stadig må skifte hjem,også kommer de hjem til dere, hvor de må dele sin oppmerksomhet med far og hans nye familie.. er ikke alltid lett for barn og forholde seg til. Det er ikke uvanlig at de da reagerer på denne måten.

Synes du som voksen bør oppføre deg nettopp som voksen, og gi barna den oppmerksomhet og tillit de fortjener sammen med far. Slik jeg leser innleggene dine, så lyser det tydelig igjennom at du synes de er en pest og en plage, dette merker selvsagt barna - noe som selvsagt forverrer oppførselen deres.

Og overlate mer av ansvaret til mor, er veldig typisk en "stemor" og si.. la mor ta over, så far kan kose seg med sin nye familie...

Veldig, veldig enig!!

Nå forventer ikke jeg at det er stemor som skal "ta seg av" bonusbarna mest da, men at faren til barna skal gjøre det. Og stemor må godta at han skal gjøre nettopp dette! Hvis du tenker at han deler all tid på 3 barn (som han har) og bruker like mye tid på hver, så vil han tilsammmen bruke mer tid på de to han har fra før enn den siste han fikk. Tipper at i stmors øyne så burde han (og ihvertfall hun) bruke mer tid på den siste alene enn på de to andre tilsammen. Det er her feilen ligger, tipper jeg.

[Gjest trådstarter]

Dette høres ut som å være ett helt normalt barnefamilie hjem. Det kan være mye roping, bråk og rot til tider. I tillegg er dette barn, som stadig må skifte hjem,også kommer de hjem til dere, hvor de må dele sin oppmerksomhet med far og hans nye familie.. er ikke alltid lett for barn og forholde seg til. Det er ikke uvanlig at de da reagerer på denne måten.

Synes du som voksen bør oppføre deg nettopp som voksen, og gi barna den oppmerksomhet og tillit de fortjener sammen med far. Slik jeg leser innleggene dine, så lyser det tydelig igjennom at du synes de er en pest og en plage, dette merker selvsagt barna - noe som selvsagt forverrer oppførselen deres.

Og overlate mer av ansvaret til mor, er veldig typisk en "stemor" og si.. la mor ta over, så far kan kose seg med sin nye familie...

Hei!

Som stemor eller andre som er ikke-foreldre, er det vel lov å føle at noen er en pest og en plage, når de er nettopp det?

Jeg har oppført meg som voksen og ansvarlig hele tiden, men når en ikke får respekt eller de hører etter hva noen voksne sier, så har jeg det synet på dem.En avmaktfølelse.

Det er der jeg er nå, etter å ha prøvd og prøvd, i lang tid.

Å overlate mer av ansvaret til mor, var det ikke jeg som nevnte, bare så det er sagt.

Noen spurte hva mor sier om dette, og til det må jeg si at jeg vet ikke. Hun har i stor grad unnlatt å involvere seg i vår møtevirksomhet og oppdragelse. Sier hun ikke har problemer med dem.

Men skole og hjem nr. 2(oss) har sagt varsko i lang tid.

Vis dette var mine egne barn, ville jeg gått annerleds frem for å oppdra de, det er det som er mye av feilen her.

Med noen barn kommer du langt med å vere konsekvent. Med disse er det en tøff utfordring.Hver gang.

De har ingen diagnose, men er ukonsentrerte, motorisk urolige og utagerende.

Hvordan bevare en slik familie?

[AnonymBruker]

Du sier at dette ikke er normal oppførsel av barn i den alderen. Jo, det er det. Det er helt normal oppførsel av barn i den alderen, når barna ikke føler seg hjemme i eget hjem. Det gjør opprør, i påvente av annerkjennelse fra de voksne i huset. At far da bare truer i stedet for å jobbe med problemene deres, og du tydeligvis bare trekker deg unna gjør vondt bare mye verre. Stakkar unger, tenker jeg, når de ikke en gang kan hente seg noe i kjøleskapet uten å bli beskyldt for å stjele.

[Gjest damen]

Du får mange svar her fra folk som helt åpenbart ikke har erfaring med barn som har ekstra behov, så jeg håper du bare ignorerer de.

Barn formes av sine omgivelser, men de er også født med sine disposisjoner. Personligheten varierer jo såklart like mye som hos oss voksne, og samme metoder fungerer ikke på alle.

Men jeg er enig i at den som må på banen 100% er far, og så lange han ikke ser at han er nøkkelen så vil det nok ikke bli noe bedre. Du kan engasjere deg fra sidelinjen ved å f.eks hjelpe far til å ta kontakt med hjelpeinstanser, gi han inspill på oppdragelsen og ellers være en klar og tydelig voksen. Med dette mener jeg at du også skal være klar ovenfor far at du ikke ønsker å leve som dette og vil se etter andre alternativer.

Om han fortsetter å dytte problemet under teppet og mor ikke vil delta så er det ingenting annet du kan gjøre bortsett fra å "beskytte" deg selv og ditt barn.

Du er ingen slem stemor eller en utrygg voksen. Du har fått en svært stor utfordring i fanget som du ikke klarer å løse alene.

[Gjest trådstarter]

Du sier at dette ikke er normal oppførsel av barn i den alderen. Jo, det er det. Det er helt normal oppførsel av barn i den alderen, når barna ikke føler seg hjemme i eget hjem. Det gjør opprør, i påvente av annerkjennelse fra de voksne i huset. At far da bare truer i stedet for å jobbe med problemene deres, og du tydeligvis bare trekker deg unna gjør vondt bare mye verre. Stakkar unger, tenker jeg, når de ikke en gang kan hente seg noe i kjøleskapet uten å bli beskyldt for å stjele.

Ja, stakkars unger, som finner seg både iskrem, saft og annet snacks etter at de er i seng. Helt normalt må det vel være for barn av oppbrutte hjem, å få alt de peker på, spise gotteri og ikke skikkelig mat.

Og de må for all del ikke irettesettes, oppføre seg bra eller rette seg etter normale husregler.

Halvsøsken kan de bare herje som de vil med, og faren kan de kalle både det ene og andre, selv om han bærer de på gullstol.

Men du som har så god greie på alt mulig;

Hvorfor vil ikke andre i familien ha dem på overnatting en natt eller to?

Hvorfor får de ikke nye venner?

Tror du dette er lett, og at vi ikke har prøvd(og er)anerkjennende i det hele tatt?

Og tror du ikke faren som følger dem opp, både i skole, BUP og annet?

Jeg skulle ønskt at du ikke var fordømmende, eller at andre av dere "tipper# hva som er feilen her.

Vel, jo, det er tøfft når en får to hjem å forholde seg til, tøfft med utvidet familie og nye vaner.

Men slik er virkeligheten, og det er den jeg tar utgangspunkt i.

De aller fleste foreldre er mye mer tolerante ovenfor sine egne barn, enn andre.Slik også i bonusfamilien.

Dessuten forventer man gjerne litt mindre av en smårolling enn et større skolebarn, fks. i middagssituasjoner og påkledning.

Håper dere egentlig at bare å ved å anerkjenne noen, uansett oppførsel, så blir alt bra?

Eller ønsker dere innerst inne, at alltid like slemme stemødre fryser seg selv ut og vekk fra den opprinnelige kjernefamilien, og så blir alt bra?

Hva med alle foreldre som faktisk skiller seg i dag, tror dere de ville tenkt seg om, vis de så hvor mye problem en nyfamilie kan få?

Og hvordan bevare parforholdet med ,.. vel, la oss si, krevende barn, generellt?

[Gjest Gjest]

...Du er ingen slem stemor eller en utrygg voksen. Du har fått en svært stor utfordring i fanget som du ikke klarer å løse alene.

Og dette kan du konkludere med så bastant bare ut fra innleggene her?

Eller fordi du selv har barn som krever litt ekstra, og har konkludert med at det er iallefall ikke mors feil, eller mors problem for den del..?

Du sier: "Du har fått en svært stor utfordring i fanget som du ikke klarer å løse alene."

Det er ingen som forventer at hun skal løse den alene, men hun må finne en måte hun selv må gå frem på for å gjøre dette levelig for seg selv. Andre kan ikke fikse det for henne, med mindre de kan trylle vekk de andre barna..

Jeg ser heller ikke bort ifra at det er hennes holdning som lager barnas problem, i og med at barna ikke har desse problemene ellers. Og siden far ikke egnasjerer seg..

Gift deg ikke med en mann med barn fra før, om du ikke kan takle det.