17 år og vil ha barn

[Gjest Elyssa]

Forresten så er du ikke garantert en baby bare du har sex 1 gang. Og hvis han ikke vil ha barn så tviler jeg på at han vil prøve med deg. Bare noe å tenke på

[Arlandria]

KROPPEN er jo klarest til å få barn rundt 20, er det ikke noe sånt? Så kanskje at det "verker i eggstokkene" er helt naturlig... Men så er ikke samfunnet lagt nok opp til det nå. Jeg tror ikke at barn født at en ung, uetablert mor automatisk får det dårlig... Men om du har muligheten, hvorfor ikke gjøre det så stabilt for barnet som mulig? Et fast hjem, en mor og en far tilstede, en stabil økonomi? Jeg tror det er best i de aller fleste situasjoner. Og da får du tid til å leve livet som ung også! Tror nok det er veldig sunt å få gjort det man ønsker som ung, og så legge bort litt sitt eget når barnet kommer. For barnet krever mye, trenger mye hjelp og tilstedeværelse. Da er det godt å ha gode minner å lene seg til, og ikke angre på alt man ikke rakk å gjøre

[Lammelåret]

Å få barn fordi man har lyst er aldri særlig lurt. Mange ting rundt bør være på plass, som trygt og stabilt forhold, utdannelse, økonomisk trygghet (dyrt å ha barn!), å være klar for den kjedelige biten av voksenlivet. En 17-åring har omtrent ikke kommet seg ut av barndommen engang.

[Gjest Jeree]

Få deg jobb som barnevakt, i park eller barnehage. Da får du lekt med jevnaldrene. Tenker du virkelig ikke lengre enn nesa rekker? Hva om du får et sterkt handicappet barn? Har du i det hele tatt en trygg jobb og bolig? Eller er du i en situasjon der du ikke har råd til å kjøpe nødvendige ting til et eller flere barn?

[BoringMachines]

JEg ble 17 år i januar i år. Jeg er enda jomfru m en jeg har utrolig lyst på barn. De er så fryktelig søte:) Elsker den latteren, smilet osv. hehe.

Hvis jeg velger å ligge med en kompis av meg som også vil, og jeg blir gravid. Har jeg rett til å beholde barnet? Eller må jeg ta abort fordi han ikke vil ha barn?

Bare det du sier nå beviser at du ikke er i stand til å ta vare et barn, et menneske. De er så mye, mye mer enn "fryktelig søte", "latteren, smilet". Du er bare 17 år, du er knapt nok i stand til å ta vare på deg selv. Har du jobb feks? Hvordan har du tenkt til å forsørge barnet? Du kommer til å forandre mening, bare vent. Du har lyst til å være ungdom, du har lyst til å oppleve verden, reise, studere. Og du bør absolutt ikke bare "ligge med en kompis". Barnefaren vil du virkelig ha rundt deg. Både for din del, men også barnets. For all del, IKKE gjør det.

[Mamma1]

Kjøp en dukke.

[otilie]

foreslår at du heller prøver å finne deg en jobb som barnevakt isteden. Så vil du jo også se at ungene ikke bare er søte og morsomme hele tiden... Du bør ha en grei fremtid og økonomi i orden. I tillegg til en ordentlig far som er villig til å være med ungen like mye som deg. Tenk litt på barnet også, ikke bare deg selv!

[AnonymBruker]

Ja, begynn å jobb som dagmamma eller barnevakt mye! Ikke bare et time og to. Så ser du kanskje bittelitt av hva en hverdag med barn består i. Det er langt i fra latter og fryd hele dagen!

[Mari*Nade]

Kanskje har du noen i familien som har baby du kan passe? Overnatte der og se hvor mye arbeid det faktisk er...hele døgnet!

[Veslevimsa]

Som de før meg sier, det er fornuftig å ha livet litt på plass først.

Det er fint å ha tid til å prioritere deg selv noen år også, dette betyr ikke at du må vente til du er 30, men at dette ikke er noe hastverk. Og kanskje det hadde vært fint med et stabilt og godt forhold også?

Hadde det ikke vært fint med et fint hjem, trygg intekt og en mann å dele dette med?

Du kommer ikke til å angre om du velger å tenke framover og ikke haster, tenk at et barn skal få vokse opp i et stabilt og trygt miljø.

Dette er faktisk et annet mennesker du får ansvaret for, og sjansen for at du ser anderledes på dette om en stund er stor.

Jeg er tidlig i 20 åra selv, og vet at jeg ønsker meg barn, men så langt jeg kan bestemme så vil jeg ikke måtte oppdra et barn uten å ha hjem og økonomi i orden.

Men viktigst av alt, far og mor må ha et godt og solid forhold først, dette unner jeg mine fremtidige barn!

[sauen87]

Jeg ble selv ganske ung mor - jeg var 20 år når jeg ble uplanlagt gravid. Vi brukte lang tid på å bestemme hva vi skulle gjøre. Forholdet var ferskt, vi eide ikke egen leilighet og det var i det hele tatt mye som måtte på stell.

Vi valgte å beholde, og kjøpte leilighet / stasjonsvogn og hele pakka.

Vi er fremdeles sammen 6 år etter, og har nå to små jenter.

Jeg elsker barna mine over alt på jorda, men jeg kan love deg at det har vært ekstremt tungt å bli ung mor.

Man må virkelig gi opp hele sitt eget liv for at barna skal få det mest mulig. Jeg sier nei til de fleste invitasjoner til fester. Pengene må prioriteres til mat, barneklær og aktiviteter for barna.

De første årene består av et konstant vakuum av søvnmangel, gulpeflekker, frustrasjon og følelsen av å aldri strekke til.

Jeg har studert og studerer fremdeles med små barn, og det er litt av en kabal. I tillegg til studiene jobber jeg deltid for at økonomien skal strekke til. Timene mellom 16 og 19 er hellige, og brukes kun på barna. Det vil si at jeg stort sett bruker kveldene mine til skolearbeid og jobbing.

Til neste år er jeg ferdig med utdannelsen min, og føler at vi endelig kan begynne å leve "ordentlig". Da blir det rekkehus, jeg får meg sannsynligvis en 8-16 jobb og har fri i helgene. Det er barna mine som er inspirasjonen min til å jobbe hardt på skolen - jeg hadde aldri holdt ut i denne situasjonen hadde det ikke vært for at jeg vil det beste for barna mine.

Hadde jeg kunnet valgt om igjen, ville jeg nok vært litt mer etablert før jeg fikk barn. Ikke fordi jeg ikke nødvendigvis var voksen og ansvarlig nok til å få barn, men fordi ting kan bli så innmari tungt når man har disse små man skal ta vare på.

Å være mor er nok den vanskeligste jobben i verden, og man blir så ufattelig glad i barna sine at man ikke aner hva man skal gjøre...

Det ansvaret og den kjærligheten tror jeg ikke en 17-åring er klar for - jeg syns ihvertfall ikke man bør planlegge det i så ung alder.

Hvis du i tillegg ikke har en barnefar som stiller opp tror jeg dette kan bli ekstremt tungt for deg.

Hvordan skal du gjøre det med økonomi? Hva med utdannelse og jobb? Har du en familie som kommer til å stille opp? Har du peiling på oppdragelse? Har du noe å tilby barnet ditt? Er du klar for å gi opp store deler av ditt liv de neste 18 årene, og bruke mye tid på bekymringer, frustrasjon, oppdragelse og mekling?

[Gjest Allergikeren]

Skal kopiere et svar jeg gav en 18åring med en lignende post i fjor sommer:

Det er neppe det svaret TS vil ha, men...

Jeg var 11-17 - Skal ikke ha barn.

18 år - skal ha barn i fremtiden.

19 år - eggstokkene verket. VIL HA BARN NÅ

20 år - fikk samboer. MÅ HA BARN.. skal bare, skal bare...

22 år - faen, er glad jeg venta, skolen er pes. Drømmer om hus og hage nå.

25 år - flytta fra leilighet i byen til villa og hage i forstaden. Garasje og katt på plass. Kanskje jeg skal ha barn snart? Skal bare jobbe ett år til nå med den nye, forhøyede lønna mi.

26 år - Dæven, vil gifte meg jo! Nå har vi penger til det! Risikere morgenkvalme eller barnevakt for å dra på bryllupsreise? Neh, once in a lifetime. Vi venter litt til.

27 år - Samboeren min er klar for barn nå, vi er nesten jevngamle. Koselig å høre ham prate om "når vi får barn" "våre barn skal ikke.." og skoler i nærheten.

28 år - Nåtid. Alt er på stell, bryllup i sommer, og prevansjonsmiddelet er slengt i søpla. Økonomien er sterk, huset har tre mulige barnerom. Jeg føler jeg har ryggrad nok til å håndtere alt fra tvillinger, handikap og lærevansker. Kjæresten min og jeg fikk over ni år gammen å vokse på, og vi er en solid familie. Selv om vi er to.

(...)

Tenk godt over valget. Og det du føler er riktig - det BLIR riktig.

For jeg kjenner mange fantastiske mødre som fikk førstemann når de var 19-22 år.

Lykke til med valget. Og la ingen på et nettforum bestemme for deg.

Signerer denne.

Og jeg har en lignende tidslinje å komme med:

19 år: Gikk helse og sosial, og var babysyk så det holdt. Hadde funnet en kjæreste som jeg hadde vært sammen med et års tid, men han ville ikke engang snakke om temaet. Han var ikke klar for bleieskift og klåfingrede småtroll som ikke kunne la noe stå i fred, nei! I tillegg var jeg ikke helt ferdig med vgs, og foreldrene mine var så kloke at de snakket lenge og grundig med meg om å i det minste vente til jeg var ferdig med skolen.

20 år: Kjæresten ville fremdeles ikke høre snakk om babyer og svangerskap, og jeg verket flere steder av babysyke, samtidig som at det var utrolig sårt å ikke få snakke med kjæresten om det. Det var ikke slik å forstå at han aldri ville ha barn, han ville bare ikke ha akkurat nå. Det var sårt å komme på skolen og møte ei i klassa som var innom med sin nyfødte gutt nummer to ...

21-22 år: Jeg har lenge tenkt at 23-24 år er en grei alder, da mamma var på den alderen da jeg kom til verden. Men med en som ikke vil er jo ikke det særlig aktuelt ... I min 22. sommer tok forholdet slutt, og jeg innså stadig mer at jeg var ikke så klar som jeg trodde likevel.

26 år: Nåtid. Jeg fant en ny kjæreste etter tre års singeltid, og ting har gått fort. Nå har vi hus og er minusmillionærer sammen, og katten kom på plass i høst. Vi har vært sammen halvannet år, og begynner så smått å snakke om "når vi får barn i hus". Men nå er det jeg som holder tilbake; halvannet år er alt for tidlig! Et hus kan selges ved evt brudd, og gevinst/tap kan deles. Prøv å gjøre det med et barn ...

Og ikke minst, jeg er så glad for at det ikke ble noe barn den gangen! Der og da var det veldig sårt, men i ettertid ser jeg at jeg ikke var klar i det hele tatt. Ja, de er søte når de smiler og ler, de fleste er søte da. Men det følger med så mye annet også! Våkenetter, bæsjebleier, ammetåke, brystspreng og amming, og det er bare det som hører med til småbarnstiden. Hva om barnet får et handicap eller lignende? Ei jeg gikk i klasse med et år, fikk barn som 19åring, og barnet har Downs. Etter det jeg ser på tryneboka er det mange turer på sykehus med jenta. Om det har sammenheng med Downs eller ikke vet jeg ikke, så jeg skal ikke si at Downs automatisk medfører flittige sykehusbesøk. Det jeg vil fram til, er at det kan bli et "problembarn" du får, som man må ta mye ekstra hensyn til. Er du klar for det også? Vil du takle dette alene? Eller er kompisen din virkelig helt klar for å dele foreldreansvaret med deg resten av livet?

[AnonymBruker]

Hvilken fremtid vil du at ditt barn skal ha?

Vil du at barnet ditt skal vokse opp med en alenemor, en far som er lurt inn i farsrollen og sannsynligvis ikke vil ta ansvar, et liv der mor kanskje ikke har mulighet til å ta utdannelse, og der økonomien er dårlig?

Eller vil du at barnet ditt skal vokse opp i et stabilt hjem med god økonomi, to foreldre som tar ansvar, og en trygg og stabil barndom?

Du trenger ikke vente 20 år med å få barn, men jeg syns du i det minste bør bli voksen. Du bør i det minste være ferdig med utdannelse og ha kommet deg i arbeid, ha en plan for fremtiden og ha et stabilt forhold.

[sommermor]

Vent for all del med barn.Barn er så mye mer enn smil og latter.Er du klar for våkenetter,sykdom hos barnet,trassalder,skriking,lite tid til deg selv?

Jeg håper du venter en del år ennå med barn.

[AnonymBruker]

Hvor ble det av TS?

[AnonymBruker]

Kjør på!

Det er din kropp og ditt liv.

[isdronning]

NEI!!!!

Du burde ikke få barn nå. VIRKELIG, vent!

Synes virkelig synd på barnet hvis du blir alenemor som 17 åring.

[kmsv91]

Jeg er 20 år, ble gravid rett før 18 års dagen min og bestemte meg for å beholde. Angrer ikke på valget mitt MEN, livet mitt er absolutt ikke en dans på roser.

Fra å være en sosial, festglad jente som gledet seg til å bli ferdigutdannet, gifte seg etterhvert og stifte familie, skjedde dette:

Jeg gikk gjennom et tungt svangerskap med svangerskapsforgiftning. Jeg fikk vite at jeg kom til å ende opp som alenemor. Det ble til og fra sykehuset hver dag for å se til at ungen hadde det bra. Jeg var et nervevrak.

Det var våkennetter i flere måneder der jeg satt og gråt sammen med barnet og tenkte "hvordan i all verden skal jeg klare dette?". Jeg ble innlagt på sykehuset sammen med datteren min og fikk vite at hun hadde en hjertefeil og det var tunge tider. Jeg mistet alle vennene mine, jeg mistet all selvtillit p.g.a "mamma-kroppen" min, jeg fikk aldri noe fritid, skolen ble vanskelig å fullføre, jeg var/er under konstant krangel med barnefaren. Du må fylle hvert eneste behov ungen din har, du må vite nøyaktig hvordan oppdragelse den burde få. Alle dagene, HELE dagen går til barnet ditt. Alt du gjør, må være for barnet ditt. Livet mitt ble TOTAL forandret! Dagene mine går i skole og barn. Det er ikke plass til mer. Jeg klarer det bare fordi jeg MÅ og jeg elsker datteren min. Hun skal ikke lide for noe.

Så selv om jeg har verdens nydeligste solstråle av ei datter, som jeg elsker og vil gjøre ALT for at hun skal kunne klare seg bra her i livet, og hun gir meg MYE glede... så sier jeg det bare: VENT! Du har hele livet foran deg. Nyt ungdomstiden, reis, opplev verden, fullfør skolen og nyt tiden. Hvis du venter gjør du noe bra for både deg selv og det fremtidige barnet ditt. Årene går fort og tiden er inne før du minst venter det.

Endret 19. februar 2012 av kmsv91

[AnonymBruker]

Signerer denne.

Og jeg har en lignende tidslinje å komme med:

19 år: Gikk helse og sosial, og var babysyk så det holdt. Hadde funnet en kjæreste som jeg hadde vært sammen med et års tid, men han ville ikke engang snakke om temaet. Han var ikke klar for bleieskift og klåfingrede småtroll som ikke kunne la noe stå i fred, nei! I tillegg var jeg ikke helt ferdig med vgs, og foreldrene mine var så kloke at de snakket lenge og grundig med meg om å i det minste vente til jeg var ferdig med skolen.

20 år: Kjæresten ville fremdeles ikke høre snakk om babyer og svangerskap, og jeg verket flere steder av babysyke, samtidig som at det var utrolig sårt å ikke få snakke med kjæresten om det. Det var ikke slik å forstå at han aldri ville ha barn, han ville bare ikke ha akkurat nå. Det var sårt å komme på skolen og møte ei i klassa som var innom med sin nyfødte gutt nummer to ...

21-22 år: Jeg har lenge tenkt at 23-24 år er en grei alder, da mamma var på den alderen da jeg kom til verden. Men med en som ikke vil er jo ikke det særlig aktuelt ... I min 22. sommer tok forholdet slutt, og jeg innså stadig mer at jeg var ikke så klar som jeg trodde likevel.

26 år: Nåtid. Jeg fant en ny kjæreste etter tre års singeltid, og ting har gått fort. Nå har vi hus og er minusmillionærer sammen, og katten kom på plass i høst. Vi har vært sammen halvannet år, og begynner så smått å snakke om "når vi får barn i hus". Men nå er det jeg som holder tilbake; halvannet år er alt for tidlig! Et hus kan selges ved evt brudd, og gevinst/tap kan deles. Prøv å gjøre det med et barn ...

Og ikke minst, jeg er så glad for at det ikke ble noe barn den gangen! Der og da var det veldig sårt, men i ettertid ser jeg at jeg ikke var klar i det hele tatt. Ja, de er søte når de smiler og ler, de fleste er søte da. Men det følger med så mye annet også! Våkenetter, bæsjebleier, ammetåke, brystspreng og amming, og det er bare det som hører med til småbarnstiden. Hva om barnet får et handicap eller lignende? Ei jeg gikk i klasse med et år, fikk barn som 19åring, og barnet har Downs. Etter det jeg ser på tryneboka er det mange turer på sykehus med jenta. Om det har sammenheng med Downs eller ikke vet jeg ikke, så jeg skal ikke si at Downs automatisk medfører flittige sykehusbesøk. Det jeg vil fram til, er at det kan bli et "problembarn" du får, som man må ta mye ekstra hensyn til. Er du klar for det også? Vil du takle dette alene? Eller er kompisen din virkelig helt klar for å dele foreldreansvaret med deg resten av livet?

Barn med downs har ofte masse tilleggsplager så det kan resultere fi flerfoldige sykehusbesøk hele livet....

[kmsv91]

Jeg er 20 år, ble gravid rett før 18 års dagen min og bestemte meg for å beholde. Angrer ikke på valget mitt MEN, livet mitt er absolutt ikke en dans på roser.

Fra å være en sosial, festglad jente som gledet seg til å bli ferdigutdannet, gifte seg etterhvert og stifte familie, skjedde dette:

Jeg gikk gjennom et tungt svangerskap med svangerskapsforgiftning. Jeg fikk vite at jeg kom til å ende opp som alenemor. Det ble til og fra sykehuset hver dag for å se til at ungen hadde det bra. Jeg var et nervevrak.

Det var våkennetter i flere måneder der jeg satt og gråt sammen med barnet og tenkte "hvordan i all verden skal jeg klare dette?". Jeg ble innlagt på sykehuset sammen med datteren min og fikk vite at hun hadde en hjertefeil og det var tunge tider. Jeg mistet alle vennene mine, jeg mistet all selvtillit p.g.a "mamma-kroppen" min, jeg fikk aldri noe fritid, skolen ble vanskelig å fullføre, jeg var/er under konstant krangel med barnefaren. Du må fylle hvert eneste behov ungen din har, du må vite nøyaktig hvordan oppdragelse den burde få. Alle dagene, HELE dagen går til barnet ditt. Alt du gjør, må være for barnet ditt. Livet mitt ble TOTAL forandret! Dagene mine går i skole og barn. Det er ikke plass til mer. Jeg klarer det bare fordi jeg MÅ og jeg elsker datteren min. Hun skal ikke lide for noe.

Så selv om jeg har verdens nydeligste solstråle av ei datter, som jeg elsker og vil gjøre ALT for at hun skal kunne klare seg bra her i livet, og hun gir meg MYE glede... så sier jeg det bare: VENT! Du har hele livet foran deg. Nyt ungdomstiden, reis, opplev verden, fullfør skolen og nyt tiden. Hvis du venter gjør du noe bra for både deg selv og det fremtidige barnet ditt. Årene går fort og tiden er inne før du minst venter det.